Jeg har kjøpt meg min første leopardkjole og er dritstolt

Jeg har alltid tenkt at “leopardting” er harry og pornofilmaktig. Det er rart at et uskyldig mønster skal mane frem så sterke følelser, men jeg mener det. Da jeg jobbet på H&M i studietiden, og det kom inn leopardundertøy med noe rosa på, trodde jeg at designerne hadde vært høye i gjerningsøyeblikket. LSD, konkluderte jeg med. Eller kanskje fleinsopp?

Kunne jeg jobbe for et konsern som laget bordellaktig undertøy? 

Leopard har mine øyne alltid vært i harryland. Visst finnes det unntak. Jeg har en venninne som elsker mønsteret og kler det kjempegodt, uten å være det minste harry. Så det går åpenbart an om man er gæren nok og makter å matche det riktig. Så kan hun, kan jeg, tenkte jeg, og da kjolen dukket opp i posten på fredag, så satt den jammen som et skudd også. 

Jeg har alltid tenkt at jeg overhodet ikke lar meg påvirke av trender og idiot-designere i Paris, London og New York som tror de kan styre oss vanlige stakkarer med en fjernkontroll når de koker sammen de sjukt stygge ideene sine. Åpenbart er jeg påvirkelig. Til tross for at jeg hadde x-antall studiepoeng med forbrukeradferd og kjøpspsykologi i studiet mitt.

Denne gangen diltet jeg etter når designerne bak merket “Naked” trykket på “Leopard” og sendte strålene ut via nettbutikken Zalando. Enda verre ble det da annonsen poppet opp i feeden min på Facebook, og prisen lyste med rød skrift (den var på salg, vææææ) og kostet 689, noe min indre gjerrigknark kunne leve med. 

Det må ha vært meningen. Jeg trykket først størrelse small, men den forsvant før jeg rakk og bestille. Antagelig funket de strålene fra “Naked” sin fjernkontroll bedre på andre enn på meg, fordi jeg var noe tregere. Men på en annen side var det bra, fordi den i størrelse xs som jeg til slutt bestilte, satt som et skudd. 

Så nå blir det leopard på a mor. Jeg skal bruke joggesko til. Må tone det ned litt. Kan ikke gå helt bananas heller. Hehe. 

PS. Mens jeg sitter her og har leopard på hjernen, kom jeg på at jeg faktisk har et par biker boots fra Miu Miu i leopard og sort skinn på hylla her. 

Kan jenter ha manflue?

Jeg har sittet her inne sammen med basillene og husspøkelsene i tre jævla dager og har nettopp begynt på den fjerde. Holder på å bli gæren. I dag prøvde jeg i hvert fall å la sykeantrekket bestå av matchende joggebukse og t-skjorte uten flekker. Prøver å pynte meg litt ekstra. I motsetning til i går da jeg gikk og la meg i en utvasket, men gullende ren boxer og den t-skjorta jeg kjøpte da jeg datet tidens største drittsekk. Den er engentlig dritfin, men fordi den minner meg om ett av de mest grusomme menneskene jeg har møtt, er den forevist til “sykeskjorte”. 

Kan jenter ha manflue? Jeg tror det. Jeg syntes i hvert fall kjempesynd på meg selv akkurat nå. 

Jeg har sommeforkjølelse i tropesommeren, og jeg hater det. Jeg hater å se andre skli forbi utenfor, på vei til noe, til noen, mens jeg sitter her inne og prøver å føle meg frem til om den grønne juicen virkelig hjalp. Føler jeg meg ikke egentlig litt bedre nå? Jeg skulle ønske jeg fikk litt mer sympati. Noen som sa stakkars deg, AV. Prøvde å sende en melding til en kompis i går, og alt jeg fikk til svar etter at jeg hadde ramset opp edder og galle var: Uffda! DET skal jeg jammen meg huske neste gang han er syk og fisker etter sympatien jeg alltid gir når folk jeg bryr meg om er nede for telling. Snøft! Jeg kjente det kokte i det allerede heite topplokket mitt. 

I går måtte jeg også ty til medisinen jeg fikk av min sykepleiersøster som bor i London. Hun syntes de reseptfrie varene i Norge er tidenes største vits og deler ut sterke saker når hun er hjemme på besøk. De har nemlig skjønt noe der borte. Ting må ha en viss styrke for at det faktisk skal fungere. Etter å ha kastet nedpå en blanding av ibux og kodein, føler jeg meg selvfølgelig mye bedre i dag. Jeg gikk i bakken med et dunk etter pillecoctailen i går kveld og sov så godt som bare det hele natten, for første gang på flere dager. Sterke saker har som regel den effekten. Vanlig Ibux har det ikke, for å si det sånn. 

Jeg sitter nå ved spisebordet og skriver. Hjemmekontorstasjonen på soverommet som egentlig er en koselig krok med bøker og planter er full av “forkjølelsesting”. Det verste med å være klein og uggen er å være det i et rotete og skittent hus. Heldigvis tok jeg husvasken før det braket løs, men har selvfølgelig rotet til soverommet igjen. 


REN JOGGEDRESS: Det er litt deilig å ta på ren joggedress og t-skjorte etter noen nedsyltede dager i sengen hvor det eneste man klarer å svelge er juice, te og Jägermeister. 

Finnes det egentlig noe positivt med å føle seg så bedriten som jeg gjør nå? Faktisk ja, hvis man virkelig legger godvilja til. Da tenker jeg ikke på smerter og vondter (på mandag kunne jeg nesten ikke svelge), men på det faktum at man faktisk kan gjøre ingenting med god samvittighet. Her er noen av de tingene jeg tenker på:

1. Jeg kan skulke trening UTEN dårlig samvittighet (jeg får alltid det hvis det skjer).

2. Jeg kan sove lenger enn jeg vanligvis ville gjort. Klokka mi står alltid på tidlig, uansett om det er hverdag eller helg. Det er viktig å nyte dagene og livet så mye som mulig. 

3. Jeg kan glo inn i Netflix-skjermen og la favorittserien for tiden, “The Affaire”, rulle over skjermen store deler av dagen.

Jeg har foreløpig konkludert med at selv om serien er fiksjon, så er det ufattelig mange problemer jeg slipper unna i mitt aleneboer-liv.Skremmende mange problemer, faktisk. Dette lå jeg og tenkte på i mørket her om dagen, mens regnet hamret på taket og treet i bakgården truet med å strekke greinene inn det åpne vinduet mitt. Det var faktisk litt ekkelt. Det eneste som lyste opp var lysekronen i rosetten. Og på skjermen trakk de følgende konklusjon: Det er skummelt å være alene. Hva skal du gjøre hvis du trenger en ny nyre? Nå har jeg på følelsen at jeg kommer til å bli eldgammel, så jeg er ikke umiddelbart bekymret. Men burde jeg være det? Det er et helt annet spørsmål.

4. Man kan bestille Foodora (mat på døren) fra hvilket sted man vil, uten å skjenke regningen en tanke. Fordi det er synd på folk som er syke. Fuck you, indre husøkonom og gjerrigknark. Ta deg noen sykedager du også.


TING MAN TRENGER: Sushi, Pepsi og fancy juice. Samt sterke smertestillende fra London. De tok jeg ikke bilde av. 

Bypåske er best!

Fjellfolket har dratt fra byen. Du vet, de menneskene som egentlig elsker skogens ro, men som må plage oss hardbarka bymenneskene mellom toppturene. De som kaller seg Oslo-jenter og -gutter, men som har solgt sjela til Hardangervidda eller andre vidder der oppe i skauen. De bor i byen, men lengter hjem og bruker enhver anledning til å messe gladkristent om gleden ved nakkeproblemene de pådrar seg ved å bære en altfor tung sekk på ryggen. Men nå er de på fjellet og kan kun kommunisere via Instagram og Snap. Det gjør eksosluften lettere for oss som elsker den, bylarmen og lyden av første morgentrikk. Eneste minuset er at vi må like skibildene til fjellfolket da. Og håndtere eventuell dårlig samvittighet for at vi ikke har lyst til å dra på fjellet i år heller. Slit og strev. Pes og mas. Men hva gjør vi ikke for å

HA BYEN FOR OSS SELV!

Det er pussig det der. Hvordan alle ser like forbaska bra og usvette ut der oppe på fjellet, selv om teksten under bildet hevder at “de har gått to mil i oppoverbakke og en ekstra runde i skauen”. De poserer i lekkert skitøy og gliser: Se på meg! Jeg viderefører fedrelandsarven. Og det så jævla perfekt også! Sannheten er derimot brutal: To mil betyr vel strengt tatt to kilometer, og den “Mördarebakken” er vel egentlig ikke mer enn en bitteliten stigning noen meter fra hytta? Og siden vi først er i gang, dere har med dere kidsa, og det er vel strengt tatt ganske få toåringer som holder ut en to mil lang skitur, skal vi være ærlige? Men hva skulle vi gjort uten livsløgnen? Vi hadde jo blitt drevet fra vettet og forstanden. Vi er jo tross alt født med ski på beina, vi må jo opp på hytta og ut i naturen. 

Jeg klager ikke. Takket være folks gjentagende behov for å klø i hodebunnen i to uker i strekk, fordi de ikke har innlagt vann og mulighet til å vaske verken hår (eller underliv – fysj) og kjenner et sterkt behov for å sitte å bæsje på en kasse i skauen med kongeparet som eneste selskap, så har jeg byen for meg selv.

O’ salige lykke og fred!

Jeg lever og ånder for bedre plass. En kompis påpekte at han elsker akkurat påsken spesielt godt, fordi alle innflytterne (meg) forlater byen for de grisgrendte småbyene de kommer fra. Da jeg påpekte at jeg aldri forlater byen og syntes det er på sin jævla plass å kunne kalle meg Oslo-jente etter 18 år i byen, svarte han: NO WAY! Huff da. Dette preller selvsagt av meg som vannet på påskekyllingen, selv om jeg registrerer at også innflyttere som meg selv er gjenstand for frekkheter. Fra dem som er født i byen. Jaja, det lever jeg godt med. 

Jeg skal nyte Oslo-påsken som så mange andre år. Trene, lese krim, ta årets første utepils og bare gjøre bypåskete ting. Når man bor i Oslo har man nemlig alle valgmuligheter. Om man får akutt påskefjell lengsel kan man ta med skia og sette seg på banen til Frognerseteren. Vil man grille pølser, men ikke dra langt kan man ta bussen og tasse innover til man kommer til Paradisbukta på Bygdøy. Dersom man er altfor lat, er et alternativ å finne en solvegg hvor som helst i byen iført superundertøy eller anarokk og sniffe på en tube med solkrem, mens man mumser Kvikklunsj. Her er det altså mange muligheter. 

God påske! 🙂

PS. Ja, det er ironi. 

– Hvordan får hun det til?

– Den beste måten å komme over et brudd på er å holde seg selv fullstendig okkupert med gjøremål.

-Jasså?

Jeg tittet på venninnen min.Hun så like plettfri ut som alltid. Ikke en kjeft kunne se at hun for kort tid siden hadde brutt ut av et lengre forhold, delt foreldreretten med mannen, flyttet ut av leiligheten og inn i en mindre en, hatt en affære med en yngre mann, en yngre mann til og en til, for så å resignere, begynne å røyke igjen, slutte å røyke igjen og hive seg på ett daglig glass med vin som et slags kompromiss. 

Hvordan får hun det til uten å bli innlagt?

Jeg får stressutslett bare ved tanken. Selv har jeg vært altfor pysete til å hive meg ut i slike ting. Etter et helt liv med disse jentene har jeg rett og slett sett for mye. Jeg vil ikke tråkke i samme salat som dem. Flytte inn for fort med “drømmemannen” (som er drømmemannen i to minutter), få barn for fort, samt bruke opp oppussingsbudsjettet på en “velfortjent” tur til Bali (hvor hun koste seg med fleinsopp). Galskap. Problemet med å ha sett for mye er at man blir litt for opptatt av planlegging og struktur på egne vegne. 

– Du pusser ALLTID opp du, sa en kompis til meg her om dagen og lo godlynt.
– Eller trener. Du pusser alltid opp eller trener. Og bruker alt du eier og har på den kåken din. Blir du aldri lei? Får du ikke lyst til å bare…du vet, være litt greiere med deg selv?

Litt greiere med meg selv. Hvordan gjør man det egentlig? Jeg begynte selvsagt å gruble over det (også).

Har han ikke egentlig rett? Ja, jeg pusser søren i meg alltid opp. Ja, jeg trener søren i meg hele tiden. Og ja, jeg er alltid så fornuftig med penger. I tillegg er timeplanen min full og fin hver eneste uke. Det er sikkert av samme grunn som min venninnes. At jeg må holde meg opptatt, fordi hvis jeg ikke gjør det, så grubler jeg altfor for mye. Man sitter der og bader i skjæret av flammene fra tente lys og tenker, tenker og tenker. På fine ting. Og kjipe ting. Er det noe jeg burde gjøre mindre av, så er det å tenke. Herregud, man må jo kose seg litt. Være litt snillere med seg selv. Gi seg selv litt slækk. Det er rett og slett jævlig deilig, innbiller jeg meg. 

Så nå skal jeg ta en liten ferie fra tankevirksomheten AS. En uke i mai skal vi ikke tenkes på hele åtte dager, de indre stemmene og jeg. Da skal kroppen heller marineres i vin, sol, latter og hyggelig selskap. Ett smutthull fra min organiserte tilværelse. Det er ikke så eksotisk som Bali (det er litt for langt for en uke), men eksotisk nok for meg. Og den kule venninnen jeg skal ha med meg 🙂

IKKE gjør dette på Happn

Jeg hater å innrømme det, men jeg har en Happn-profil. Jeg bruker den kun til å snoke, men likevel. Min venninne la ikke mye mellom da hun skuddsikkert plasserte meg og mitt liv nederst på døllhetsskalaen. Hun mente at 2018 definitivt burde by på mer testosteron for min del. Jeg påpekte at mitt liv er vesentlig mye mer ukomplisert enn den familiefilmen hun har satt i gang. Jeg påpekte også at alle vet de lavendelblå ringer under øynene hennes ikke stammer fra lange svette netter i våken, men salig tilstand. Hun lurer ingen, for faen. Hun er en trøtt småbarnsmor med sprengte pupper. På grunn av det kjefter hun selsvagt på mannen sin når han prøver seg på noe som kan minne om en tilnærming (han er like trøtt, stakkars). Noe jeg var frekk nok til å understreke temmelig klart. 

Les mer: Nei, jeg vil ikke ha litt julekos

Selv ikke dette bet på henne. Jeg klandrer tenåringen i huset. Man blir nok ganske herda når man blir kalt “VERDENS VERSTE MOR” i tide og utide. 

– Jammen jeg vil til Ayia Napa til sommeren. Alle de andre får lov
– Nei
– Da vil jeg på fest på lørdag
– Nei
– DU ER VERDENS VERSTE MOR

Jævlig. Og hun tror jeg ligger i forsterstilling skjelven og angstfylt? Spør du meg er det et mirakel at hun ikke er alkis. I desperasjon etter å snakke om noe annet enn det faktum (?) at hun er en dårlig mor (verdens verste, faktisk) og suttekluten som stakk ut av baklomma på jeansen hennes, ble det Happn. Og den fantastiske muligheten jeg har til å møte bunnslammet i nærheten av meg. Til enhver tid.  Å, så heldig jeg er. Og slintret kjøtt er jo ikke råttent? Så hvorfor ikke, liksom?

Vil du derimot møte noen på nett, SÅÅÅÅÅÅÅ……IKKE gjør dette:

Happy mother with adult son
Licensed from: coskun / yayimages.com

Være avbildet med moren din på samtlige bilder i bioen: Mammadalter er ikke sexy! Alle vil ha en mann som setter pris på sin mor, men de vil ikke ha henne med på date (eller ha henne på besøk hver dag om dere flytter sammen). Hva faen gjør mamma på alle bildene dine? Jeg bare spør.

Du geiper så mye at tungebelegget ditt syntes: Hvorfor skal du geipe på bildet? Det er ikke hot når sexygeipen avslører hva du spiste til middag i går. Puss tenna dine og slutt å tro at du er Gene Simmons (kjent fra gruppen Kiss og også for sin store, lange, våte tunge, bare sånn til info). 

Slangebilder: Det er modig at du har tungekysset med en slange på safarien din, men jeg får seriøst hetta når jeg ser slike bilder. Nå er det selvsagt mange som digger slanger der ute, men de havner på nei-listen min likevel. Jeg vil ikke konkurrere med en slange om din gunst (heller en katt da altså). 

Skrive at jobben din er artist: Artist er et annet ord for arbeidsledig, sa min venninne spydig da vi kalkulerende bladde gjennom potensielle kandidater her om dagen. Hun har dessverre rett. Hvis du er “Artist”, hvorfor har ikke jeg hørt om deg? Og hva vil “Artist” si? Noen som noen ganger synger i forsamlinger, antar jeg. Men det er ikke like hot når scenen er på på det lokale gamlehjemmet. Eller på den lokale ungdomsklubben. Eller i dusjen. Store spørsmål med vage svar. Hvis du ikke har en plausibel forklaring avslører du altså ute av stand til å forsørge deg selv med egne penger. I den kommende kvinnedagens navn kan jeg gjerne spandere jeg altså. Men ikke hele tiden. 

Bilder av andre ting enn deg selv: Hvorfor har du bilder av isen din, tærne dine, at en krokodille prøver å spise deg? Eller bilder av at du gjør grimaser som avslører at du har matrester mellom tenna eller av deg selv ufyselig dritings fra siste sydentur eller utkledd som noe jævlig? Dette er ikke ting som sier en dritt om deg. Eller det er ikke helt sant. Det viser at du er fullstendig udugelig til å promotere deg selv og antagelig gir faen, så lenge et eller annet skrell sprer beina for deg. Hint: De virkelige bra damene sveiper til venstre mens de grøsser og sverger på at de skal slette appen en gang for alle denne gangen. 

Slemt, ja. Dessverre, litt for sant, litt for ofte. Jeg sverger. denne gangen skal jeg slette den appen en gang for alle. Det er i hvert fall helt sikkert. 

Mad butcher

De kom i like kjoler, og helvete brøt løs

Hvem vil være i nærheten av to illsinte kvinnemennesker med mord i blikket? 

Kjoledebatt i alle former og fasonger er fordummende, mener mange. Med kjoledebatt mener jeg det faktum at hva kvinner har på seg er en big deal og blir gjort til en big deal i de fleste sammenhenger hvor fokuset burde ligge et helt annet sted. Kvinnelige politikere, sportsutøvere og skuespillere blir målt opp og ned av motefolk når de viser seg offentlig. Personlig ler jeg rått av at en såkalt moteekspert i blomstrete sokkesko tør uttale seg i det hele tatt. Alt som er hot er ikke hot, vettu. Vedder for at disse designerne ler og ler av hvordan de styrer folk med fjernkontrollene sine og hvordan de får folk til å gå ut på gata i de jævligste kreasjoner. 

Men til poenget. 

Noen ganger tenker jeg at oppstusset om klær og kjoler kommer vel så mye fra oss kvinner selv. For jeg tror at flertallet bryr seg om hvordan de ser ut eller om de oppdager at det finnes andre på festen i samme kjole som en selv. Man burde ikke bry seg (det er politisk ukorrekt og overfladisk sikkert), men mange gjør det likevel. Kanskje er det tillært, fordi vi vet vi blir dømt ut i fra utseende eller kanskje er noen av oss litt jålete også (i tillegg til å ha en hjerne selvsagt). Mulig er det en kombinasjon av begge faktorer. 

Jeg har ved flere anledninger fått studere dette uviktige temaet på nært hold. Min eks rømte vettskremt stua da det oppstod spenning mellom to jenter i samme kjole fra H&M. Han turte ikke være der og forventet antagelig Armageddon og ville redde sitt eget skinn, den feigingen. Jeg derimot ble stående og glo, frekk og nysgjerrig som jeg er. Hvordan ville dette slå ut i praksis? Ville de daske lett på hverandre? Klype? Eller ville ta det som menn og gå for knyttet neve og neseblod? Eller ville de gjøre det aller mest strategiske?

– Nei men så fin da (ler tilgjort og nervøst)
– Du har jammen god smak.

Begge tenker: Noen må hjem og skifte. Denne “noen” er IKKE meg. 

Jeg husker jeg fniste for meg selv. For jeg hadde gitt så faen i om ett eller annet kvinnemenneske hadde hatt samme kjole som meg. Man er forskjellige, man styler ting ulikt og jeg har bestemt meg for at jeg skal være fornøyd med meg selv, selv om jeg er flat som en pannekake og ikke har verdens største rumpe. Problemet hadde ikke oppstått før det eventuelt hadde vist seg at min “motstander” var Norges svar på Angelina Jolie, Kendall Jenner eller Alessandra Ambrosio. Da hadde noen (jeg) hatt et (stort) problem. For jeg hadde skummet av raseri innvendig. Det hadde vært så såre surt, kjipt og leit å bli sett medlidende på, fordi man så åpenbart havner på sisteplass. Om jeg er flau over å tenke sånn? Ja, det er jeg. Men jeg gjør det visst likevel. 

Jeg tror nemlig at det er her problemet ligger: Hvem ser best ut i kjolen? 

Jeg kan ikke skjønne hva annet det skal være. Når man ser to som er like, så vil man automatisk sammenlikne dem. Vil man ikke det da? Mulig at de andre ikke tillegger dette noen særlig vekt utover at de registrerer det i tankene, men at man blir satt opp mot hverandre, det blir man. 

Og hvem har lyst til det?

Siden alle forventer cat fight og annen barnslig oppførsel når en slik situasjon oppstår, så bør man gjøre det stikk motsatte. Ta det med et stort smil, gi overstrømmende ros til din “motstander” og være så søt og hyggelig som du bare resten av kvelden. Da vinner du “slaget”, uansett hvem den andre måtte være. 

 

Young woman in summer dress

– Når penisbildet havner hos tanten din

Har du opplevd å sende snaps til feil person? Fytti katta, det har jeg. Det er så flaut når du snapper i vei eller sender innhold som absolutt ikke skulle til den personen som fikk det. 

Er Iphone kun for dem med syltynne fingre, mens vi med litt større klubber ender opp med å skjemme oss ut gang etter gang?

Den bitmojien er kul, men det er ikke alle kontaktene dine som bør få en tegneseriefigur av deg selv deg vuggende i et vinglass eller innsmurt i såpeskum. Nesten så vi burde hatt en unnskyld-melding liggende, slik at vi er raske på labben når uhellet er ute. I stedet for “Jeg kan ikke snakke nå”, (den dølle ferdigproduserte meldingen som veldig opptatte og viktige mennesker er frekke nok til å sende ut), kunne det stått “Beklager, jeg sendte visst meg selv som fredagstaco”. Den siste der viser i det minste at mennesket som trykker send har en personlighet. 

En gang min eks og jeg hadde en kjip periode, klaget jeg min nød til moren min på sms. Eller jeg klaget min nød til det jeg TRODDE var moren min. “Jeg blir så sur på Per at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Er på vei dit nå, men vil egentlig ikke.” Kjempebra. Applaus. Den gikk selvsagt rett til Per sin telefon. Hva gjorde så Per? Han spurte syrlig hvem meldingen som indikerer at HAN er en døll nerd skulle til. Det tok noen dager før vi var back on track (før vi så gjorde det slutt, men det er en annen historie). 

Det er likevel ingenting mot den kompisen som sendte ett bilde av penisen sin til sin egen tante. Ja, du leste riktig. Til sin egen tante. Feilsendt, selvsagt. Stakkaren ble helt traumatisert og var ikke seg selv på flere dager. Litt usikker på tanten. Man kan jo bare håper at hun hadde et sunt og godt hjerte og var oppdatert på fenomenet sexting. Ser liksom for meg at samtalen gikk slik:

– Slapp av, tante. Den skulle ikke til deg, slapp av. Jeg er jo ikke pervers heller. Eller, altså, har du hørt om sexting? Du vet man sender sånne litt grove…ikke det, nei. Men det er det altså noe som heter, og det er helt normalt. Hvorfor? Nei, jeg vet ikke. Alle gjør det. ja, alle gjør det. Jeg tuller ikke. Nei, ikke til Gud og hvermann og ikke til tantene sine, nei, er du gal. Du syntes ikke det er normalt? Nei, huff. Dette blir jo helt feil. 

Feilsendte snaps as. Skjedde igjen senest for et par helger siden. Skjønt i mye mer uskyldige ordlag enn de ovenfor. Hvorfor var ikke foreldre mer oppfinnsomme på 80-tallet? Hvorfor skulle alle guttene på død og liv hete Stian eller Morten? Det er sånn ca. tusen Stianer og Mortener på min liste, og jeg klarer ikke skille mellom dem. Sikkert like ille å skille mellom alle Lindaene og Siljene fra samme skakkjørte tidsperiode, men det er en annen historie. Nå er det Morten og jeg og en fredagstaco som er greia. 

Det startet med at jeg så et idyllisk bilde av ett basseng sammen med de obligatoriske føttene på story. Jeg tenkte: Dette så jammen meg digg ut. Hvor lenge har han (han jeg tror det er) vært her, tro? Så jeg svusjer avgårde en chat med ordlyden: Hvor er du? Dette så digg ut (emoji, emoji, emoji – solbrilletypen).

Svar: Jeg er på Granca. Her er det deilig og fint, men er snart på vei hjem (emoji, emoji, emoji – solbriller, gråtefjes og sky med regn)

Jeg tenker: Men herregud, jeg så jo han hjemme her om dagen, hvordan kan han være på Granca? Dette må jo være feil Morten? Hvem chatter jeg med egentlig? En fremmed? Grøss, har jeg en fremmed på snappen min? Dette er jo ikke Morten M. Har jeg flere Mortener her? Ja, det har jeg, men hvem av dem er det jeg egentlig snapper med? 

Mener å sende: Jeg vet alt om den grusomme følelsen det er å forlate et charterparadis. Veldig god tur hjem hit til oss og regnet (emoji, emoji, emoji, smil, sky med regn og et glass rødvin som medisin). 

Sender: Meg selv som bitemoji i fredagstaco outfit! 

Tenker (snakker med meg selv): Å neeeeei, dette ble så feil så feil. Forsvinn, hvordan får jeg den vekk?? Nå tror han sikkert at jeg er en sånn pervers type som sender meg selv innpakket i…mat???

Han: Du spiser taco? Du liker å pakke deg selv inn i mat? Denne skjønte jeg ikke. 

Skriver: Her er det en vanlig lørdag som du ser (emoji, emoji, emoji – lattertårer x3) og god tur hjem.

Tusen takk, kjære Apple, fordi mine pølsefingre ikke får plass på tastaturet deres. Neste gang kan det være noe langt verre som havner hos feil person. Hva blir unnskyldmeldingen min da? 

Billettdamen prøvde å spleise oss

Jeg elsker å dra alene på kino. Det har av en eller annen grunn alltid fått venner og kjente til å stusse.

– Er du helt sprø?
– Hvordan orker du?
– Har du ingen venner?
– Hvorfor vil du deg selv så vondt?

Jeg innrømmer gladelig at det ikke var noe sjakktrekk å se “Love Actually” alene med godteposen og tusen klinende par rundt meg. Jeg følte meg ensom i kinomørket, og jeg syntes dritsynd på meg selv mens det stod på. Nydumpa, med selvtillit på bunnen innbød til snørr og fossefall av mascaratårer. MEN selv det gikk bra, og disse alenebesøkene på kino har jeg bare fortsatt med. Det er en styrke å kunne gjøre ting alene. Da har du alltid alle valgmuligheter åpne, uansett. Fuck selskap. Kinoen er et fristed. Man skal uansett ikke snakke med noen når man ser film (med mindre man vil begå en stor sosial blunder).

En gang kunne ett av mine kinobesøk fått interessante konsekvenser. På “The Simpsons Movie” av alle ting. 

Surprised Audience in Theater
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Det var sommer og stille i Oslo. Været var som vanlig ikke det beste, noe som innbød til inneaktiviteter i ferien. Som kino. Jeg stilte meg derfor opp i billettkøen mutters alene, slik jeg hadde gjort mange ganger før. Vurderte et glass vin, men droppet det. Jeg skulle tross alt se en tegnefilm med gule rare folk. Det var mer en smågodt kind of movie. Billettkøen var kort, for det var nesten ingen mennesker som skulle se filmen (og ja, det var et tid hvor man faktisk kjøpte billetter i luke med glede). 

Foran meg i køen stod en fyr. Ung. Litt yngre enn meg. Det virket som om han også var alene. Da det ble min tur, lo jeg litt for meg selv:

– En til “The Simpsons Movie”

Pussig film å ville se alene midt på sommeren for en jente som ikke er spesielt interessert i verken tegneserier eller tegnefilmer bortsett fra Donald Duck. Men The Simsons er herlig samfunnssatire som definitivt er verdt å følge med på. 

Tilbake i billettluken var damen, en søtsak på femti pluss, smørblid. Hun trykket på et par taster, smilte så lurt for seg selv som hun hadde kommet på noe skikkelig smart, og printet ut billetten min. Dama var rett og slett så merkelig lur og rar, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle se. Og det var så påtagelig at jeg la godt merke til det og stusset på det da jeg skulle gå inn i salen. 

– Hvorfor var hun så blid? Så lur og så ekstremt serviceminded? Jeg elsker jo at folk gir av seg selv og er blide, men det var da voldsomt. 

Jeg gikk inn i en ganske tom sal. Det satt noen ivrige fans helt foran. Noen bak. Jeg hadde fått plass på en av de midterste radene.  

Det hadde den enslige fyren fra billettkøen også. I setet ved siden av meg. 

Vi tittet på hverandre og brøt ut i latter. Hvor kult hadde det ikke vært om dette var Mr.Right? For en fabelaktig knakende god story det hadde vært å fortelle kidsa. “How I met your mother IRL” liksom. 

Men sånn ble det ikke. Den kvisete Simpson-nerden og det som kunne blitt hans kinopartner ble sittende med et popcornbeger de ikke delte mellom seg. Et helt sete også. The Simpsons innbyr ikke til tafsing eller utveksling av telefonnummer. Men billettdamen skal ha for kreativiteten sin. Jeg sier det igjen: Tenk om dette hadde vært Mr. Right? Da måtte vi ha giftet oss i gult på scenen i Vika Kino.

Young couple at the cinema
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

– Tolv ting som alltid skjer på chartertur

Hver eneste høst reiser jeg på charterferie. Dette har jeg jo skrevet om en rekke ganger før. Hvorfor jeg elsker charterferie, hvordan kampen om de beste solsengene nesten skaper tredje verdenskrig hver eneste dag, og hvorfor noen fine fjols syntes det er ok å se ned på oss badedyrluftende charterelskere. 

I år som i fjor og året før der og året før der, skjedde det en rekke ting som bare skjer på charterferien. Se bare her.


Dronen suser over de lettkledde jentene: Tykk eller tynn. Pupper eller paffeflat. En ting er sikkert: Noen leker med en drone på stranda, og den dronen surrer alltid mystisk nok over jentene på stranda. Det spiller ingen rolle om det er tante Kari eller den yngre Celine. Her skal det drones. Og filmes? Jeg vil helst ikke vite.
Solkremen gjør bikinien gul: Neineineinei. Min stilige og moteriktige bikinistolhet  med striper ble GUL, fordi jeg solkremen ikke er hvit, men lysegul. Dere er bannet fra mine charterturer heretter, Cosmica. BANNET, sa jeg. 
Solsengene på første rekke er opptatt: Neineineinei, igjen. Det nytter ikke å komme luskende klokka 10 med hung over. Da er sengene med utsikt over havet tatt, og du risikerer å stirre rett inn i den hårete ryggen til en middelaldrende mann istedet for på det grønne vannet. 
Servitørene sikler på strandbaren: De kuleste lokale heltene jobber selvsagt på strandbaren for å sjekke ut og “sjarmere” jentene på ferie. Kleine sjekkereplikker som: Why do you eat at your sun bed? I want to see you here. Eller: Are these guys lucky or what? All these beautiful girls hanging around here all day (sagt av eieren på 70 år). Det var KLEINT i fjor og året før der og året før der, selv på 60-tallet da det var eksotisk å reise til Mallorca og charterturismen så smått begynte å bre om seg, var det KLEINT. 
Veldig mange speedoer på ett sted: Hvorfor er det alltid dem som ikke burde gå i speedoer som gjør det? Trenger vel ikke si mer om den saken. Den badebuksen er guggen. Ferdig snakka. 
Stå opp klokka 07 hver morgen: Punktet om solsengene forklarer vel alt. Vi må opp. Vi må ha sengene på første rad. Rutinerte charterturister står opp med solen uten å klage. De aller ivrigste har lagt håndklærne der kvelden før. Det er kanskje å gå en smule langt? Eller? 
De som ikke får solsengene på første rad blir sure: Oh yes! Jeg tuller ikke. I fjor ble min venninne Anki og jeg gjenstand for stygge blikk fra folkene som så gjerne vil ha sengene våre. Jeg hadde vært der grytidlig (før treningen 07.00) for å sikre oss de beste solsengene. Det ble ikke godt tatt i mot, og vi ble stirret ned og skult på av et ekkelt ektepar med stikkende øyne. MEN DA FÅR DERE VÆRE DER TIDLIGERE DA! Ikke våg å prøve dere på charterdronningene. Da taper dere. Sorry!
Rørleggersprekker så langt øyet kan se: Dra opp badeshortsen. Jeg gjentar: Dra opp badeshortsen. Jeg titter nedi bagen for å finne min medbrakte sandwhich til lunsjen, snur meg og….. BAAAAAH.. Øynene ser rett nedi den hårete rumpa til sidemannen. Fordi det er ekstra mange på stranda den dagen, og vi ligger tett i tett i tett i tett. 
Fredager er byttedager: Og dermed den beste dagen. Hva en byttedag er? En flylast drar hjem, og de som kommer ned for første feriedag, rekker ikke innom stranda før sent. Det innebærer at vi som skal være to uker, får en dag med veldig få folk på stranda. Det innebærer at det er mindre kø før å kjøpe iskald øl, mindre kø på badebrygga, mer plass med selfiestangen på grunna. 
Man kjøper alltid minst ett badedyr: I år ble det en flamenco. Ja, ikke en flamingo, men en flamenco. Jeg sa feil en gang i varmen og kom aldri inn i det igjen, så da ble det flamenco. “Flamencoen og jeg skal bade”. “Anki, vil du også henge på flamencoen?”. Slike ting. Språkrådet er aldri på ferie (far og søster i dette tilfellet). Men som jeg så korrekt påpekte: Forskning viser at folk flest har en høyere oppfatning av sitt eget intellekt enn det som er tilfellet. Og da ble de selvsagt sure. Men flamecoen og jeg fikk et langt bad. Flamingo, flamenco. 
Jeg tar alltid med for mange bikinier: I år hadde jeg med meg åtte ulike typer. Med tilbehør som matchet hver enkelt. Ferie er ferie. Bikini er ikke bikini. Man hører alltid hva paret på nabosengene er opptatt av: Ja, det er varmt. Drikk vann, lei også en parasoll, kjøl deg ned, drikk øl. Du er på en ferie som ikke er ment å skulle gi deg de kulturelle kickene, men fullstendig avslapning! Nyt det, og gjør det du må hvis du blir gal i varmen. Ikke plag oss. Og i hvert fall ikke konen din som måtte vente med å dra på stranda til klokka 11 på grunn av deg (stakkars, stakkars henne), også vil du hjem klokka 14? AMATØR! 😉

Den sure gubben på nabosolsengen, måtte jeg selvsagt skrive hjem om. Spør du meg hadde han fortjent dette (sitat fra boken “Mairegn” av Bjørn Bottolvs):

 

– Trykker du unfollow, er du som luft for meg

Å bli slettet fra sosiale medier er for mange den ultimate fornærmelsen. Hva gjør man når et slikt mageplask er et faktum? For det er ingen tvil om at det er et slag i trynet å ha en følger mindre. Man sitter igjen og lurer på hva faen man har gjort galt? 

Selv tar jeg det ikke så altfor tungt, selv om jeg kan stusse over hvorfor frafalne plutselig ikke finner min koselige Instagram-konto søt og gøyal lenger. Men at det er verre for andre enn for meg, det er det ingen tvil om.

Jeg spurte meg litt for blant bekjente, og jeg fikk den ene tiraden etter den andre av sure, opprørte og sinna venninner med mange meninger:

– Jeg har full oversikt over alt. Ikke en eneste “unfollow” slipper unna mitt falkeblikk (ikke?)

– Stopp en halv. Har DU vurdert å slutte å følge MEG? Som om din lille konto er noe særlig kul. (Jeg sier: Men i alle dager og kjære vene, nei…jeg skal da ikke…hvordan kan du tro noe SÅNT? Jeg tenker: Herregud, så gæren. Kanskje jeg virkelig burde slutte å følge henne?)

– Når vi følger hverandre, har vi inngått en pakt om at vi skal like hverandres bilder.

– Hadde en venninne sluttet å følge meg, hadde jeg spurt hvordan i alle dager hun kunne komme på noe sånt.

– Jeg har så jævlig mange stalkers som følger storien min og lusker rundt, men som ikke liker bildene mine. Når ble Instagram Snapchat? 

– Når man har begynt å følge noen, går man ikke tilbake på det. Det er rett og slett uhøflig.

– Når man treffes jevnlig, er det ikke da jævlig flaut å slutte å følge hverandre? Det bør det helst være. 

– Jeg blamer og forbanner Instagram og den idiotiske algoritmen deres. Jeg går glipp av likes!

Så hva gjør man egentlig? Konfronterer vedkommende? Ber på sine knær? Blir rasende og trykker “unfollow, right back at you?”

Det spørs kanskje hvem vedkommende er? At daten fra i fjor endelig har sluttet å snoke rundt er egentlig bare en lettelse. At klassevenner fra barneskolen ikke sprer rare og nostalgiske kommentarer lenger er sikkert like greit. Men lillesøsteren min derimot, hun må jeg nærmest tvinge til å like bildene mine. Hun bare fyker rundt som en liten spøkelseskladd inne på instaen, snoker og lusker i buskene på kontoen og ler for seg selv UTEN å like. Da blir jeg faktisk sur.

Så da jeg la ut et bilde av meg selv som holdt en slange i Reptilparken forrige uke, gav jeg henne beskjed om følgende:

– Jeg har også holdt en slange nå tenk, og la ut et bilde av begivenheten på Insta. Det er lov å like det, faktisk. 

– Jeeeze. Jada, jada. Jeg har likt det, faktisk

Som du sikkert skjønner har jeg en veldig privat og lukket Instagram-konto. Her koser jeg meg med å dele private minner (nei, ikke nakenbilder) med venner, familie, kolleger og bekjente. Jeg elsker å bygge andre, men er mer privat på egne vegne. Det gjør ikke så mye om det ikke dundrer inn, men hallo, jeg syntes faktisk gode venner og familie kan ta seg bryet med å like. Om den hersens algoritmen spiller på lag, vel og merke. For det er ingen tvil om at jeg har gått glipp av mange herlige hverdagsglimt, hotte selfies, skandaler og gisp i stua på grunn av dette. 

Jeg bryr meg litt om hvem som liker bildene mine. En like fra en jeg kjenner og bryr meg om, varmer mer enn en like fra en ukjent. Misforstå meg rett, det er alltid superhyggelig å få likes, men de jeg kjenner er jo viktigst for meg som har en privat liten konto. 

Her skiller jeg altså på hva som er tanken bak en Instagram-konto. Skal man ha en bedrifts-konto og bygge seg opp som proff, er saken en helt annen. Gønn på og nå nye høyder. Skal man bruke den på det personlige plan og dele bilder med venner, familie, trening og hygge slik jeg gjør privat, blir det mer kos og og interne kommentarer vi kan le av.

Venninnene mine syntes jeg er håpløs da jeg forsiktig nevnte dette og mente instaen min burde strutte vesentlig mer:

– Hva blir det neste? At de elskede stemorsblomstene dine spiller hovedrollen på instaen din? Og det timede og tilrettelagte vannregimet blir postet som en timeplan? 

Jeg har ikke stemorsblomster. Og jeg vanner de grønne plantene jeg har en gang i uka. Med plantenæring. In your face, lizzm. Hadde jeg skullet dyrke noe som helst måtte det ha vært noe langt mer snacksy enn det dølle lilla stemors-stæsjet, for å si det sånn. 

“Instagram for meg er business.
Slutter en person og følge meg, så slutter jeg å følge ham.
Da er han eller hun som luft for meg, fordi jeg mister likes.
Det er hårda bud. Ha!!”

Venninne 1

“En jeg kjenner horet rundt på Insta på jakt etter følgere
og gikk så langt som til å late som hun kjente mennesker som var totalt ukjente for henne.

En av dem var min venninne som postet bilde av seg selv på tennisbanen.
Plutselig fikk hun en kommentar som lød:
Rått! Si i fra neste gang, så kan vi ta en match.
Min venninne skjønte nada, fordi hun aldri hadde møtt vedkommende.”

Venninne 2

Som dere ser, så er det harde bud. Reineste pistolskuddene i trynet dersom du hopper ut av vårt elektroniske forhold.

Hva hadde jeg så selv gjort? Vel, jeg er langt i fra like hårsår. Likevel hadde jeg stusset om en jeg kjente godt hadde sluttet å følge meg og unfriendet meg på Facebook uten grunn. I og med at jeg ikke spammer og ikke er særlig oppmerksomhetssyk i sosiale medier, hadde det føltes enda rarere. Jeg innrømmer også at i og med at jeg selv er raus med likes, er det irriterende og aldri få noe tilbake. Da kan det til og med hende med at jeg trykker unfollow på deg. Neida. Joda. Neida.