Jeg fulgte magefølelsen og sjekket meg på nytt

Republiserer et gammelt innlegg (som er noe oppdatert), fordi det er september og #sjekkdeg-måned.

Det kan ikke sies for ofte. Unge jenter bør ta celleprøve hvert tredje år! Ikke tenk, bare gjør det!!

Innlegget ble publisert første gang i oktober 2017:

Jeg skal til gynekologen, og jeg gruer meg litt. Hvorfor? Jeg gruer meg, fordi jeg har fått påvist lette celleforandringer. Det fikk jeg påvist i mars 2017. 

Nå har det gått et halvt år, og jeg må sjekke om kroppen min har ordnet opp selv eller om en lege må inn og foreta en konisering. En konisering er et lite inngrep hvor legen fjerner livmortappen, slik at celleforandringen ikke skal utvikle seg til livmorhalskreft. Man får bedøvelse, en sykepleier som kan holde deg i hånden, og det hele er over på et blunk. 

Konisering er noe som gjøres for å forhindre at celleforandringen skal utvikle seg til å bli ondartet over (lang) tid. Vel og bra. Jeg er lykkelig for at det ble oppdaget.

MEN: 

Det som bekymrer meg mest var at jeg sjekket meg allerede i desember 2016. Da fikk jeg beskjed om at prøven var fin og at alt var OK.

Kanskje leste de prøven feil, kanskje syntes ikke celleforandringen på det tidspunktet eller kanskje var den ikke der i det hele tatt. Det vet jeg ikke. 

Men det jeg vet er at jeg fikk en dårlig magefølelse i mars 2017. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg fikk den magefølelsen. Det var ulogisk sånt rent statistisk sett, fordi celleprøver ikke skal tas mer enn hvert tredje år. 

Så hvorfor fikk jeg en magefølelse som bad meg om å ta prøven igjen, til tross for at jeg nettopp hadde gjort det? Ikke vet jeg, men jeg lytter alltid til magefølelsen. Det er rett og slett, fordi den aldri tar feil. Denne gangen sa den klart og tydelig: Du må gå og ta en ny celleprøve.

Den nye prøven viste lette celleforandringer, og i brevet stod det: Ikke bekymre deg. Dette er ikke farlige forandringer, og de er veldig vanlige.

Dersom jeg hadde kjørt det vanlige løpet, så hadde ikke celleforandringene som ble oppdaget i mars 2017, blitt oppdaget før i 2020. Det hadde sikkert gått bra det også. Det er jo en grunn til at man skal sjekke hvert tredje år. Slike forandringer går langsomt. Likevel er det jo innmari greit å ta det så fort som mulig, ikke sant?

Som sagt, så gjort: Jeg punget ut med 1500 kroner for ti minutter hos min privatpraktiserende gynekolog og fikk et svar jeg ikke ville ha. 

Igjen: Lette celleforandringer er ikke farlige. Jeg vet det. Hodet mitt og fornuften min vet det. Men hode og hjerte spiller ikke alltid på lag. 

Da det jævla brevet med ordet “celleforandringer” ble åpnet, stod jeg i mørket på det lille kjøkkenet mitt. Og begynte å gråte. 

Håpløst, jeg vet det! Men si det til en jente som bor alene og ikke har noen i rommet til å riste henne og si at “hei, dette er ikke farlig”. Den eneste jeg klarte å tenke på var Thea Steen, og det faktum at hun ikke lever lenger. I tillegg har flere i nær familie hatt kreft. Alle ble friske, men ordene “celleforandringer” og “kreft” er de styggeste og mest motbydelige ordene jeg vet om. 

Etter å ha gjort litt research, skjønte jeg at ting gikk over stokk og stein i hodet mitt.

Første punkt var å slutte å lese alle de sprø tingene folk skriver på nett og kun velge pålitelige, oppdaterte kilder. Får først worst case scenarioet slå rot, er det gjort. Og det fikk slå rot! Herregud som det slo rot!

Jeg så for meg mamma og pappa komme inn i leiligheten etter at jeg hadde daua og utbryte:

– Herregud, har hun virkelig SÅ mange løpesko? Hva skal vi gjøre med alle sammen? Og hvem skal få sparepengene til den gjerrigknarken? Det må jo bli Hilde (lillesøster). 

Jeg kjente jeg ble helt fra meg ved tanken. Og i tillegg rasende!

Skal virkelig den sløsekoppen av en livsnytende lillesøster ende opp med MINE sparepenger? Ikke faen! De skal ikke brukes på en vill tur til Costa Rica og på noen snuskete surfebarer hun tilfeldigvis oppdager på veien (det er nemlig det som hadde skjedd – hun elsker å reise og nyte livet. Jeg derimot, er gnien og sprsommelig). 

Jeg har faen ikke tid til å ha celleforandringer. Og faen ikke tid til å daue!! Denne driten må bare fikse seg, for ikke faen om noen skal ha MITT stæsj!!

Denne noe urealistiske og komiske tankerekken gav meg i det minste motet til å komme meg ned på jorda igjen. 

Det virket som en hel evighet til oktober, men i dag er altså dagen her. Jeg skal ta en vevsprøve av livmoren for å sjekke ståa.

Jeg håper og tror at kroppen min har ordnet opp selv. Immunforsvaret er på topp hos meg, føler jeg. Hvis ikke, vel da får jeg et nytt brev i posten. Det kommer til å fortelle meg at jeg trenger en konisering. Håper jeg slipper, men må jeg, så må jeg. 

Jeg er så glad for at jeg lyttet til magefølelsen og anbefaler ALLE jenter å gå og ta en slik celleprøve. Da blir man kvitt noe som potensielt kan utvikle seg til skit over tid. Det gjør ikke vondt, og det er over på noen sekunder.

Selv er jeg takknemlig hver eneste dag for at jeg bor i Norge, og for at vi har et helsevesen som passer på oss.

Når du tar en celleprøve skjer dette: 

Opp i stolen

Sprik med beina

Skrap, skrap (det kan kjennes ubehagelig, men det ordner seg)

Ferdig 

PS. Gynekologer ser ikke noe annet enn underliv på jobben. Finnes ikke en dritt de ikke har sett. 

Ett år siden jeg stod på første rekke og grein

I morgen braker det løs. Fytti katta som jeg gleder meg. Guns  N’ Roses på Valle Hovin. Hvem hadde trodd at det noen sinne skulle skje igjen? 

Jeg kunne nesten ikke tro det da jeg sikret meg gullbilltten i København i fjor, og jeg kukan ikke tro at jeg står med den i hånden i år igjen. 

Herreguuuuud, det er magi!!

Dette med evig kjærlighet og eufori, det er ikke tull en gang – det er helt sant.

Jeg var syv år gammel da jeg fikk med meg debatten rundt platecoveret på “Appetite for Destruction”. Hvordan bildet av en robot og en bevisstløs truseløs dame satte sinnene i kok verden over og som til slutt gjorde at de (med rette) måtte endre coveret til noe mer nøytralt. Jeg husker at jeg ble redd da jeg så bildet og forstod naturlig nok ikke hva det handlet om, men jeg husker også at facsinasjonen min begynte akkurat i det øyeblikket. The bad boys of Sunset Strip gjorde et uslettelig inntrykk på meg. Det til tross for at jeg måtte skru ned lyden når jeg så dem på TV fordi jeg ble redd, men jeg glodde som hypnotisert på skikkelsene i hullete jeans og svette bare overkropper som hadde en energi som kom gjennom TV-skjermen. 

Så ble jeg litt eldre og fikk selvsagt crush på dem. Jeg har i grunnen alltid hatt en ekstrem fascinasjon for ytterpunktere og outsidere. Det er noe rått og ekte over dem som flertallet med fordel kunne hatt mer av. Energi og nerve, det er jo det som gjør at vi føler oss levende. I hvert fall er det slik jeg føler det. 

I år skal jeg altså se dem igjen. København i fjor var magisk. Det skal litt til å toppe det faktum at det jeg hadde drømt om i 24 år, stå aller aller først på en Guns N’ Roses konsert faktisk gikk i oppfyllelse. Jeg kunne se smilerynkene til Slash liksom. Det var helt spesielt, men jeg kjenner at jeg begynner å glede meg. Som garvet konsertgjenger, groopie og musikkelsker anbefaler jeg minimalt inntak av alkohol (bare å følge guttas eget eksempel – de er jo avholds hele gjengen nå), nok vann tilgjengelig, stabilt blodsukker og en god dose tålmodighet. For vil du stå først, så krever det patience 😉

PS. Bildene er tatt og eies av meg.

Morgenbad i badebyen

Ah, sommer i Norge. Finnes det noe herligere? Jeg kan ikke komme på noe, i hvert fall ikke når det er tropenetter og iskaldt sprudlevann i glasset, morgenbad og kaffe i koppen innenfor rekkevidde. Her i badebyen er badekåpe obligatorisk når vi tasser ned bakken til sjøen for å bade. Fastboende som sommergjester hilser hverandre i hvite kåper og utveksler noen fraser om badetemperatur, mulige brennmaneter som dupper i vannoverflaten og hvor herlig det er at det er sommer. 

Det er rett og slett ren idyll. Selv det sikreste sommertegnet av alle, buss for tog gikk på skinner (hjul) i går på vei hit. Verdens hyggeligste svenske bussjåfør, seter som kunne legges ned, aircondition, stødig kjøring og en dørgende stillhet på vei ut av en hovedstad som formelig oste av varme og hete, gjorde dette til en fest hele veien til destinasjonen.

Trodde aldri jeg skulle si det, men takk NSB! 

Som dere skjønner, er jeg rett og slett i sommerekstase, selv på hjemmekontoret, mens lyden av deLillos “Frognerbadet” spiller i bakgrunnen! Det er tropesommer i Norge! Hashtag lykke hele veien til stranda og lunsjbadet som vi snart skal ta!

– Nå skal vi ta dere, billettløse jævler

Rett før jeg gikk på t-banen i dag skjedde det noe rart. Eller, det har skjedd mange ganger før, men jeg blir like forfjamset hver gang.

Jeg tenkte:

– Det blir billettkontroll. Jeg må ha kortet mitt lett tilgjengelig. 

Inni hodet mitt så jeg for meg kontrollørene gå inn i vogna med ID-kortet sitt rundt halsen, men jeg slo det fra meg da banen min ble ropt opp. 

Det er rart med det. Jeg syntes det er like ekkelt hver gang det er kontroll. Skjønner ikke hvorfor. Jeg har jo alltid billett. Antar at jeg er redd for at kortet ikke skal fungere eller at billetten skal ha gått ut, selv om jeg vet at den alltid er gyldig. Eller kanskje det er noe med de kontrollørene som braser inn med et kroppsspråk som sier:

Haha, nå skal vi ta dere, billettløse jævler! 

Med fare for å fornærme potensielle lesere, så er det faktisk litt sånn det føles. Det føles som om dere gleder derelitt  til å ta noen som er frekke nok til å ikke ha billett. Føles litt som om dere nesten blir skuffa i det kortskanneren piper, og skjermen viser at billetten min går ut 28.juli. Eller kanskje er dere bare ivrige etter å lage et best mulig kollektivtilbud og mener at for å få det til, så må man begynne med snikerne? Selv sniker jeg aldri, men jeg blir redd for dere likevel.

Men nå trenger jeg jo åpenbart ikke det. For noen advarte meg på Nationaltheateret i dag om at det ble kontroll lengere oppe i løypa. Jeg må ha en velutviklet magefølelse, fordi

Litt næremere destinasjonen min ble det jammen meg kontroll.  

Og som vanlig braste de inn i vogna, masjerende som noen fotsoldater i Ruter sine uniformer: 

– Ja, da er det billettkontroll…

Jeg viste frem billetten min og smilte. Og fikk ett takk igjen. Tror ikke det var noen snikere i min vogn, i hvert fall. Og jeg, jeg vurderer å starte min egen business. 

Chatten gikk varm etter svensk tap

For en dag i går. Jeg drunket tapet til våre gode naboer i VM med øl, lørdagsgodt og restene etter den kulinariske pizzaen som ble laget på mitt kjøkken på fredag. Jeg er bittelitt svensk selv, så dette svei i det gule og blå blodet. For å gjøre ting komplisert, så er vi altså norske og bittelitt svenske hos oss. I tillegg er min svoger polsk, og han og min søster bor i England. En herlig bukett av nasjonaliteter som seff ikke klarer å la være å erte og mobbe hverandre når det kommer til noe så blodseriøst som fotball. London-avdelingen triumferte kraftig etter 0-2 seieren i går og sendte frekke og uhøflige meldinger på famile-chatten (etter at jeg begynte seff): 

Etter tapet er det bare å innse at landslagstrøya må pakkes bort for denne gang. Griner. 

 

Derfor bør single styre unna tacofredagen

Forrige fredag bestemte jeg meg for å ta del i det norske A4-livet. Jeg kjørte en tradisjonell tacofredag for meg selv. Taco er rene gourmetmaten. Jeg elsker det. Tror kanskje det har noe med å gjøre at det er så sjelden jeg spiser det, fordi jeg er singel. 

For hvem spiser taco alene? 

Singel eller ei, jeg shoppet ingredienser med liv og lyst. Lefser og skjell. Forskjellige sauser og krydder. Jeg lo fornøyd for meg selv da jeg tittet oppi handlevogna. Endelig var jeg også med i gjengen. De etablertes selskap. Kunne startet en Facebookgruppe: “Vi som hyller tacofredagen”, bare for å understreke at jeg faktisk driver med sånne ting jeg også. Folk har så mange rare oppfatninger av single, og som nyfrelst var jeg proppfull av selvtillit. 

Vel hjemme skjønte jeg fort at her hadde jeg jammen meg gått fuckings bananas i tacoseksjonen. De har nemlig en hel hylle med bare tacoting på butikken. Det er rett og slett et lite tacomirakel. Og jeg slo meg kanskje litt vel løs, eller? Jeg skulle jo bare lage en bowl, en tallerken med snadder og noen skjell. Jo nærmere mål jeg kom, jo mindre matlyst fikk jeg. Hvorfor har ingen sagt at man har svært liten lyst på middager man lager selv?

Med bowlen klar på grønt marmorbord, Mad Men og en heit Don Draper som forførte i vei, satte jeg meg ned for å slafse og spise. 

Var dette tacofredagen folk skryter så sinnsykt av? Serr? Helt ærlig, jeg kjedet meg. Ingen mat på gulvet, folk som krangler om grønnsakene, roping, skriking og søling av saus. Niks. Jeg kunne faen meg høre knasingen fra skjellene i min egen munn. Kanskje jeg burde grise litt? Men hvor? Kjøkkenet var gullende rent, og teppet på gulvet splitter nytt. 

– Nå koser jeg meg du, sa jeg høyt. 

De eneste som hørte meg var husspøkelsene. Men jeg tror ikke folk på den andre siden spiser fast føde, så det var bortkastet å invitere dem på denne…kremt…festen. 

På samme tid i et etablert boligområde utenfor sentrum: 

– Hei. Du ringer midt i tacofredagen. Kan jeg ringe deg opp?

– Nei, klynk. Vi må snakke nå. Kan jeg komme neste helg? Taco? Vin?

– Seff. Kom, kom. Nei, nå….gutter slutt. SLUTT, sa jeg. Ikke kast mais. Og der ja, nydelig. Et helt glass med saus i tusen knas. 

– Pokker. Her er det kaos. Skulle gjort hva som helst for å stikke til helvete av og ned til deg. 

Vi la på. Man vil ha det man ikke har. Det er rart med det. 

En annen ting jeg kom til å tenke på er at taco ikke klinesikkert. Har du spist hot og stinkende saus, må du pusse tennene dine. Altså, man må jo alltid pusse tennene, men man må kontinuerlig evaluere slike ting som singel. Jeg antar at diverse ektemenn der ute driter i litt tacoånde (de har det jo selv), men nye barnløse dater er ikke like overbærende. De er faktisk ikke forståelsesfulle i det hele tatt. 

Jeg tror ikke disse ensomme tacokveldene er noe for meg. Jammen godt at jeg fikk booket meg inn hos Familien AS neste gang. Problemet nå er at jeg har spist taco hele uken som følge av en husregel om å ikke kaste mat. Jeg er drittlei av taco. Det er til å bli deprimert av. Som følge av raidet forrige uke ble jeg stuck med sauser, krydder, skjell og lomper, både i skuffer og skap. Nok til en hel bataljon. Så da måtte jeg jo bare spise. Single tacofredager betyr at du vet hva du skal ha til middag resten av uka, for å si det sånn. Skjell og tilbehør truer med å sprenge hjørneskapet. Kjøtt, grønnsaker og snåle sauser som gir illeluktende ånde og holder potensielle beilere på mils avstand, koser seg i avkjølingen. 

Helvete!!

Hvem er jeg?

Hei!

Takk for at akkurat du har klikket deg inn hit! 🙂

Kompani Frogner er en personlig blogg med scener fra hverdagslivet. Du vet, de små, irriterende, morsomme, kule, sprøe, rocka, heite, snåle og fine øyeblikkene som utgjør det vi så fint kaller livet. Jeg tar tempen på disse tingene, tar dem på kornet og skriver små og lengre snutter om alt som skjer og som du forhåpentligvis kan kjenne deg igjen i og le av. Har du en dårlig dag og trenger en god latter, godlynt humring eller bare å lufte hodet ditt litt, så håper jeg at jeg kan hjelpe deg med det. 

Jeg er singel og har bodd alene halve livet, men er ingen crazy catlady (enda). Fyren med stor F setter meg på en alvorlig tålmodighetsprøve, hvor han nå enn er. Ja, jeg har prøvd både Happen, Tinder og Sukker. Noen av disse tragiske og litt komiske historiene har jeg delt og skal dele fremover også. 

Jeg har bodd i Oslo i atten år, og nesten samtlige år har blitt tilbrakt i en eller annen hule på Frogner, men bloggen er ikke kalt opp etter bostedet. Jeg er heller ingen Frognerfitte, men en av 518 personer i Norge som har Frogner til etternavn (slå den). Dog har jeg boka (Frognerfitter) i hylla (på bordet). 

Under finner du noen kjappe fakta:

Jeg elsker kaffe, særlig på sengen og har kaffemaskin, men ender alltid opp med å lage Nescafé Brasero pulverkaffe med Q Ekstra lett melk. Smaken minner meg om studietiden da jeg var dritfattig og bodde hele sju (!) år på 33m2 med klapp inn, klapp ut seng, i en vidskeiv leilighet fra 1895 som jeg skrapte sammen til. Som jeg elsket den. Grein da jeg solgte, faktisk. 

Langdistanseløping er balsam for kropp og sjel, og jeg springer opptil tre-fire mil hver uke, noen ganger mer. Jeg er hater alt som smaker av lagspill. Skjønner meg ikke på gymlærere som tror at alle vil spille fotball og basket. ALLE VIL IKKE DET. Jeg syntes alle på laget var teite, seff fordi jeg ikke eide ballfølelse selv og dreit meg ut gang på gang. Løpeskoa og jeg er derimot bestevenner. 

Slash er mitt livs store kjærlighet, samt all annen musikk som har en litt røff gitar. Mil etter mil har blitt tilbakelagt med lyden av gitaren hans på ørene. 

Mennesker og samspillet mellom dem slutter aldri å fascinere meg. Hvorfor handler vi som vi gjør? Reagerer som vi gjør i visse situasjoner, og hvorfor inn i helvete bryter vi de sosiale spillereglene gang på gang? Dette kommer jeg også til å skrive en del om her. Jeg har flere stories jeg gleder meg til å dele. 

Vin er Guds gave til menneskene. Enough said. Jeg har kontinentale vinvaner og kommer aldri til å slutte med dem, men helgefylla kan du ha for deg selv. Nipp, nipp og sipp, sipp. Man må drikke med stil.

Jeg er utadvendt, men må ofte hjem og lade hvis jeg har hatt mange dager med sosiale ting. Det er rart det der. Jeg har et stort nettverk av venner, venninner og vennepar som jeg elsker, men er det mye sosialt en uke, må jeg ha litt alenetid etterpå. Slukke lyset på soverommet, lukke døren og ligge med mac’en i sengen og se litt på Netflix, mens jeg lar telefonen ringe i vei. Så er jeg klar igjen. 

Jeg flyttet til Oslo da jeg var 19 og kjente ingen. Eneste jeg hadde med meg var en champagneavkjøler, en smijernsseng fra IKEA og en plastpose med kjøttdeig, Sterilan grønnsåpe og en oppvaskkost (fått av mamma). Heldigvis var Oslo så grei med meg at den skjenket meg verdens beste venner og en følelse av å ha kommet hjem. 

Men hva heter du da? Hvem er du? Og hvor er alle bildene av deg? 

Vet du, jeg skriver som anonym. Rett og slett, fordi jeg per i dag ikke har lyst til å si hva jeg heter. Det blir rett og slett litt for personlig for meg. Jeg liker å skrive og jeg deler gjerne, men navnet mitt holder jeg for meg selv, enn så lenge 🙂

Snakkes!

 

Jeg er stinn, stappa, stuffa og proppa 2

Julefilmer kommer alltid med en oppfølger. Gjør de ikke? For to år siden, skrev jeg dette innlegget om hvordan julematen ødela julen min. Etter ett års pause (utrolig nok) er vi i gang igjen i år. Problemene er kakene. Deigen laget av sukker og hvetemel. Fettete ribber. Svor. Den røde fossen av julebrus. Forrige gang hadde jeg en alliert i min kusine som også gikk på overdoser av Idoform. I oppfølgeren er jeg mutters alene. Tror jeg da. Jeg kan ikke vite, fordi hun nekter å bidra. 

Jeg ringte altså kusinen min igjen for å høre hvordan det står til der i gården, men hun var taus. Eller ikke helt taus. 

– TUSEN TAKK for at du minnet meg på at 30 000 nordmenn leste at jeg hadde vondt i magen julen 2015. 

– Eeeh…kremt…nei, altså. Bare hyggelig. 

– Jeg bidrar ikke til dine sjuke blogginnlegg. Glem det. 

LES MER: Viste puppene til hele byen
LES ENDA MER: – Den fiffige familiegruppa på messenger går varm i jula

Selv om jeg er utdannet journalist, vet selv jeg når det bare er å gi opp. Så nå er det meg mot julematen. På julaften hadde vi ribbe. I dag skal vi ha ribbe. Andre dag skal vi ha kalkun. Så er det noen dagers pause, fordi jeg reiser hjem til Oslo. På nyttårsaften i år blir det tapas. Jeg fatter ikke og begriper ikke hvordan noen kan spise denne type mat året rundt. Visst er det digg. Visst er det godt, men man blir jo søren i meg gående rundt sliten, trøtt, uvel og kvalm, med den verste julenissemagen. Pokker. Dette er visstnok et stort problem for mange. I tillegg tetter alt ribbefettet igjen avløpene, fordi folk ikke skjønner at de må la fettet stivne før de så kaster det i matavfallet. Alt man skal slite med. I går var jeg altså så heldig å også bevitne NRK2 sin glimrende dokumentasjon av ribba minutt for minutt. Alt det fine den kanalen bruker mine skattepenger på. Beklager den sure tonen. Jeg har bare så vondt i magen. Skjønner ikke hvordan dette skal gå. 

Jeg  kan ikke være alene om dette. Jeg nekter. 

Ring.Ring.

– Er du helt sikker på at du ikke har noen innspill? Helt sikker, liksom?

– JEGHARIKKEVONDTIMAGEN

Greit. Jeg gir opp. Oppfølgern er dessuten alltid dårlige enn originalen uansett. 

– Nei, jeg vil ikke ha litt julekos

Ikke kall en potensielt hyggelig hyrdestund for julekos, er du grei. Julekos. Ordet får meg til å grøsse på ryggen. Aldri i mitt liv har jeg hørt noe så avtennende, så komisk og så utrolig…ekkelt. Jeg er stor tilhenger av lingvistiske krumspring, men slutt å voldta jula. Ordet “julekos” er bare så feil på så mange måter. Jeg ser for meg en filmsnutt av meg selv, kliss naken med en nisse over meg. Æsj. Spyr. 

Les mer: Den jula jeg fikk voksenpoeng
Les enda mer: Jeg ble kløpet i rumpa og tafset på brystene

Så hvordan skjedde dette da? 

Som så mange andre har jeg vært på julebord i år. Flere, faktisk. Og jeg har fått merke at dette er tiden da kursen på snuskete tilbud fyker til topps på børsen. Det hjelper sikkert heller ikke at gutta er dressed up og proppfulle av selvtillit og hormoner. Problemet til fyren som kom bort til meg på byen etter venninnemiddagen var at jeg var tipsy, ikke full. Hans hvisking og mumling om litt julekos etter de innledende frasene falt altså ikke i god jord. Jeg har alltid hatt sans for ærlighet. Virkelig. Da prøver man i hvert fall ikke å lure noen. Men dette var bare så klønete at jeg måtte ta meg sammen med en kraftanstrengelse for å ikke le og fnise hysterisk. Så mye tok jeg meg sammen faktisk,at horekjolen strammet rundt kroppen. Jeg burde sikkert blitt fornærmet, sur, oppgitt etc. eller kanskje ledd rått av ham, men jeg er altfor godt oppdratt. Strengt tatt syntes jeg synd på den klønete skikkelsen, til tross for at jeg forventet meg vesentlig mer av det som ved første øyekast virket som en kjekk og sympatisk fyr. 

Men neimen om det ble noe mercy fuck av den grunn. Jeg ønsker ikke sex med fremmede folk. 

I hvert fall ikke når jeg blir sjekket opp på den måten. Ikke pakk sex inn i julekos. Ikke gjør det. Skal du forføre en kvinne på 35 pluss, bør du muligens ta i bruk litt andre teknikker enn dem du benytter på studentkroa. Vær en gentleman, uten å legge skjul på hensiktene dine. Gjør det skikkelig (og nei, jeg snakker ikke om å spandere drikke). Jeg er så ferdig med kleine replikker etterfulgt av sex i nedslitte kollektiv. Jeg er voksen nå. 

Det var fristende å gi ham noen råd på veien: Aldri, aldri be noen om julekos igjen (hvor mange ganger har jeg brukt det ordet nå?). Da forblir du sexløs resten av julen. Jeg tuller ikke. Når sommeren kommer bør du derfor endre strategien din og ikke fortsette med “sommerkos”. Da gjør du alle, og ikke minst deg selv en stor tjeneste. 

Les mer: Tre ting som alltid skjer når vi bor under samme tak i romjulen
Les enda mer: Ti tips for å overleve familiejulen

woman kissing to santa man
Licensed from: imagerymajestic / yayimages.com

Den fiffige familiegruppa på messenger går varm i jula

I denne søte og kaotiske førjulstid….

Vææææ. Bare noen dager igjen. Jeg mangler alt av julegaver, bortsett fra den jeg har kjøpt til katta til bestefar. Hans Majestet får en pedagogisk og sykt smart matskål som skal hindre ham i å spise for fort og potensielt få mageproblemer. Finnes det slike hjelpemidler for voksne julekakemumser, tro? Hver eneste jul hiver jeg meg over kakefatet og blir stinn,stappa, stuffa og proppa, slik jeg beskrev i dette innlegget. Skulle gjerne hatt en slik matskål for mennesker for å stoppe kakebonanzaen. Den hadde forhindret kø på badet og pinlige sesanser hvor man vandrer hvileløst rundt i huset hvit og oppblåst. Jeg kjenner jeg gruer meg allerede. Skammen. Flyingen frem og tilbake på badet. Pinlige seanser på det lokale apotektet hvor jeg hvisker at jeg har vondt i magen, så de andre kundene ikke kan høre hvorfor jeg er der. Og fordi de ikke har noe å snakke om hjembyen min, frykter jeg at farmasøyten (min gamle klassevenninne eller noe sånt) kommer til å si det til alle:

– Så Anne igjen, da. Har ikke sett henne siden videregående. PS. Hun kjøpte middel mot forstoppelse. Hahaha. Der fikk hun, den røya. 

Fatter ikke hvordan enkelte mennesker klarer å stappe i seg i det tempoet året rundt?

Mens vi snakker om gaver: I og med at kjøpefesten før jul aldri tar slutt, sa jeg i fra at pedagogiske og nyttige gaver er the shit i år. Den familiære messengerkanalen, BOHF (forbokstavene i alle etternavnene våre) går varm når alle skal presentere ønskene sine samtidig. Nei, alle har ikke fire ulike etternavn. Ingen vil bare hete det samme (sikkert fordi ingen vil vedkjenne seg at vi er i slekt) og insisterer friskt på egen individualitet. For Guds skyld, la oss ikke være normale og kjedelige. Grøss og gru. Gruppen er ett praktisk og veldig morsomt initiativ. Skjønt, det jeg bruker den mest til er å sende morsomme memes av nakne menn som pynter juletreet (seff etter noen glass vin) og banne i annenhver setning for å understreke hvor nedlesset jeg er før jul. Det siste er Hank sin skyld. Hank Moody, min kjekkas på skjermen. I mangel på herrebekjentskaper har jeg stengt meg inne og tilbrakt tiden med Hank og resten av gjengen i Californication svevende foran meg. Man kan jo bli an addict av mindre, men like fullt er det aldeles nydelig. Ikke fullt så nydelig for vokabularet mitt da. Eller for noe som helst annet av det jeg presterer og lire av meg i familiegruppen. Fuck, fuck,fuck, fuck. Blæ.

 

En i familien, som ble presset til å få seg Facebook-profil for å være med i messengergrueppen, gjør alle blemmer som tenkes kan i en oppstartsfase på sosiale medier. Faen heller, det plinger og piper i telefonen non stop, etterfulgt av følgende:

– Ooops, nå skulle jeg se på de ulike liker-alternativene og trykket visst på grinefjeset. Unnskyld. Unnskyld. 

– Hvorfor inne i det svarteste helvete kommer det dumme kvinneennesket på jobben opp hver gang jeg åpner profilen min? Hvorfor vil Facebook på død og liv at jeg skal være venn med henne? 

– Jeg vet ikke. Dere har sikkert felles venner, også kommer de med forslag for deg…*sukker oppgitt*

– Men jeg LIKER henne ikke en gang. Jeg prøver alt jeg kan å unngå henne på jobben også popper hun opp i trynet mitt hver gang jeg logger på. Jeg blir så SUR!

Sånn går no dagan. Men vi har i det minste samlet alle listene på ett sted før jul. Hvis jeg bare klarer meg gjennom innspurten nå da. Og ikke blir forstoppet på veien. Jeg er så svak så svak og det er ikke snakk om at jeg klarer å unngå matorgien. 

Innimellom all maten, feilklikkene til det anonyme familiemedlemmet, memsene av nakne menn som pynter juletreet, så har jeg søren i meg mistet all kontroll på hvem som ønsker seg hva og hva jeg selv har kjøpt. Fordi jeg var den eneste samlet alt i et word-dokument før jeg postet det. 

Selvsagt for å være sikker på at ingen fulgte mitt eksempel og gav MEG pedagogiske og politisk korrekte julegaver. Selvsagt.