Det er DIN skyld at bussturen blir et helvete

Når du har ståplass på bussen: HVORFOR INNE I DET VILLESTE HELVETE SETTER DU DEG IKKE NÅR DET BLIR ET LEDIG SETE?

Hvorfor later du som om du ikke ser det og gjør midtgangen (og LIVET) surt for alle medpassasjerene dine?

Dette er et helt utrolig fenomen som jeg opplever hver eneste dag i Oslo-rushen.

Hva faen er det i veien med deg? På en jævlig trang buss midt i kaoset er det ikke plass til at folk insisterer på å stå i stedet for å sitte. Og hvorfor vil du det når hengerumpa di kan gasse seg i de myke bussetene til Sporveien? Er det kulere å stå på bussen? Er medpassasjerene dine for ekle for deg?

Det mest logiske i hele verden er nemlig at du setter deg dersom det blir ledig i nærheten. Fordi du frigjør plass for andre. Vi som fortsatt må stå skal faktisk ha muligheten til å puste, samt slippe å få en klam hånd på baken eller puppen eller penisen mens vi desperat venter i ståplass-klynga. En klynge som blir større og større, fordi DU ikke tar ansvar og setter deg når det blir ett ledig sete i nærheten. 

Den samme regla gjelder for deg som ikke hopper ett sete inn når passasjeren nærmest vinduet går av. Hvorfor gjør du ikke det? Det er jo så jævla logisk. I stedet for at den neste som skal sette seg må tryne over beina til alle som breier seg ut, kræsje snuta i vinduet og potensielt blø neseblod over den digge nye Levis-jeansen din. Hadde det skjedd, hadde du faen meg fortjent det. Har du blitt helt zombie der du sitter med de svinedyre Bose-proppene dine og sikler på dama som akkurat trykket hjerte på Happen-profilen din? 

Gidd og løfte blikket fra den forbistrede telefonen din og gjør ditt for at det skal være smidig å være passasjer i den svette rushen. Gjør ditt for at folk ikke kutter hovedpulsåren til sidemannen. Gidder du eller er det for mye å be om, syntes du?

Det er nemlig full fart i den ubarmhjertlige kollektivtrafikken. Så hva med litt kollektiv kultur?

SKJERPINGS!!


FIKK SITTEPLASS: I rushen til og med. Turen blir mye hyggeligere BÅDE for meg og andre. 

– Jeg er en søtmums

Så var påsken her. Tortur for oss sukkermumser som har mer enn nok problemer med å holde søttrangen i sjakk resten av året. Hadde jeg ikke vært så viljesterk som jeg er eller fått inn med morsmelken hjemme at “godetri er forbeholdt lørdagene” hadde jeg vært overvektig. Jeg tuller ikke. Jeg kunne uten problemer spist snop hver eneste dag. 

Jeg fikk nemlig sukker skutt i årene som heroin.

Med en mamma som desperat holdt på lørdagsgodt-filosofien hjemme og en uhelbredelig søtmums av en farmor på den andre siden, ble jeg dratt mellom to mat-verdener. Hjemme var det sunn norsk mat. Hos farmor fikk jeg det jeg ville. Det som er så sprøtt her, er at min kule strenge og snille farmor var tynn som en strek og bitteliten selv, til tross for at hun spiste søtt hver dag.

Jeg kan fortsatt kjenne lukten av den ristede loffen, med smeltet Bremykt smør på og…sukker. Kritthvitt sukker. Jeg spiste og slafset. Til dessert var det alltid is med pisket krem. Jeg spiste og slafset. Nå var jeg jo ikke hos farmor hele tiden, men jeg innrømmer glatt at alt det søte gjorde at jeg ville besøke de oftere. Og jeg har blitt en sukkermums selv. Verst er det under den røde uken. Det helt latterlig hvor søthungrig jeg blir. Og en gang fikk jeg så dilla på Almondy suksess-terte og måtte ha dette hver dag i flere uker. Dere vet den gule kaken som ligger i frysedisken og skriker til deg når du går forbi? Den er proppa full av kalorier og smaker aldeles himmelsk, og jeg gikk opp flere kilo, fordi jeg ikke klarte å slutte å spise. Venninnen min og jeg dro til Paris, og hun måpte da hun fikk se bildene fra turen. En rund og blid frøken Frogner smilte goselig foran Eiffeltårnet. 

– Hva har skjedd her?? Hun lo og lo. 

– Det er den jævla gule kaka i frysedisken!! IKKE spør!! Jeg er på salatkur!!

Så etter noen sukkerfrie uker gikk jeg ned kiloene igjen. Men jeg kan ikke nærme meg den gule kaka. Da er det rett på kjøret igjen.

Så påsken er slett ikke enkel. Butikkene bobler over av billige krokodiller, salte fisker og søte hjerter som alle hyler at de vil bli spist av akkurat meg når jeg går forbi. Men jeg summer meg. Jeg har ikke kjøpt en eneste pose, og det snopet jeg har spist i påskeegget har jeg forbrent på gymmen. Men  lett er det ikke. Det er sinnsykt vanskelig. Mye vanskeligere enn jeg har innrømmet før. 

Jelly candy
Licensed from: Goodday / yayimages.com

Aldri mer fitnessfor

I går gjorde jeg den generaltabben å handle inn litt nye produkter som passer mer til den formen jeg vil være i til sommeren. Eller, jeg gjorde akkurat som jeg har sett på Instagram og prøvde meg på en “fitnessmiddag”. Den bestod av kylling, litt fettfri cottage cheese (verste jeg har smakt), grønnsaker, ris og krydder. 

Fytti katta, det smakte dritt. Det å spise denne type mat er selvpining. Jeg synes synd på de stakkarene som trykker dette i seg og føler de må skrive “yum” på Insta. Det er ikke “yum”. Det er voldtekt av munnen, som en eller annen skrev et sted. God beskrivelse. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut denne torturen en måned til for å komme i form til løpesesongen. Jeg som elsker alt som er søtt, pasta, fløte og illeluktende oster. Selvsagt spiser jeg dette med måte, men det virker bare grusomt å ikke skulle kunne kose seg av og til. 

Jeg hadde nemlig planer om å gå all inn i en måneds tid for å se hvilken virkning det har på kroppen når jeg nå trapper opp treningen, men jeg tror jeg må finne en litt mildere middelvei. For sånn mat er ren tortur. Hvorfor piner folk seg med dette når det finnes smakskombinasjoner der ute som er reneste himmelrike?

Jeg bare spør. 

 

– Hei jeg heter Ingrid og har egne mensentruser

– Det er bare blod. Som kommer ut….”der”, trøstet jeg. Skal jeg hente te og varmeflasker?

Camilla, Sigrid, Hanna, Elisabeth og Ingrid krøket seg sammen på stua. Jeg hadde også mensen, men denne måneden hadde jeg mirakuløst  nok sluppet unna smertene. Dermed var det meg som måtte trå til når det praktisk talt fløt i resten av huset. Mensen er et helvete. Vondt gjør det også. Særlig i rygg og mage. Brystene føles som to steinharde verkende deigklumper. BH gjør det ikke bedre. Derfor gikk vi uten alle mann. Her var noe for en hver smak.

Les mer: – Han hadde på seg en bitteliten utvasket truse

Camillas silikonsprengte dobbel D, Sigrids naturlige mellomstore, Hanna sine knøttsmå, Ingrid sine naturlige gigasize, mine struttende atletiske.

Hvor skulle kollektivets eneste gutt som også hadde kjæreste egentlig ha blikket? Under den røde uka, tante rød, den månedlige, mensen, blodelva, floden (kjært barn har mange navn), forskanset han seg stort sett på rommet sitt. Hormonhelvete i stua holdt han seg unna. 

Etter å ha bodd sammen noen måneder (husker ikke nøyaktig hvor lenge) ble alle jente synka. Det er rart det der. Fem jenter i samme hus. Alle har mensen på likt. Veldig praktisk for Johan egentlig. En helvetsuke med grining, jamring og tigging om massasje på akkurat det stedet på ryggen, ikke der, men deeeer, istedet for at det alltid var noen som var i gang. Slikt sett: Ekstremt praktisk. Jeg googlet litt rundt for å finne ut hvorfor det er sånn, og det er feromoner (“kjemisk substans som avgis av en organisme til omgivelsene og som påvirker andre individer av samme art”.) som sørger for synkingen. Hilsen Store medisinske leksikon. En rest fra dyreriket, i følge Illustrert Vitenskap

Ingen var særlig blyge i mitt kollektiv. Da Ingrid flyttet inn rett etter at Susanne hadde funnet den store kjærligheten, proklamerte hun:

– Hei, jeg heter Ingrid, og jeg har egne mensentruser. 

Vi hadde inndrikking for å ønske Ingrid hjertelig velkommen til oss, og fordi vi var rusa på billig rødvin, fnise vi av dette på det litt slitte men hyggelige loftskjøkkenet. 

Hva mensentruser er? Vel, det er de styggeste og mest behagelige trusene du har. Bomull og rare mønster, Ikke syntetiske Bridget Jones, men eventuelt en OK og ensfarget boxer kan også brukes. Noe som ikke klemmer og kiler seg fast på steder. Det er plass til både bind og truseinnlegg. Dette synes vi andre var kjempelurt. Johan synes ikke det var særlig stas når de hang til tørk i den lange fellesgangen. Men hva kunne han gjøre? Han valgte sine kamper og tidde klokelig nok. Grining, sinne og klaging under “uka” var det mer enn nok av. 


Mensentruser: Innmari behagelig og praktisk i en ubehagelig uke. 


Blood on the dancefloor: De fleste slipper heldigvis at det blir så ille. 

– Faen, nå har det skjedd igjen

Jeg blir så forbanna når jeg er sulten. Ikke sånn at jeg skriker til noen eller lager en scene mens jeg bråker og blir en pinlig utgave av meg selv. Neida, jeg blir stum. Helt bom stille. Som en grå og energiløs skygge av meg selv sitter jeg der og stirrer tomt ut i lufta. Det vrenger seg inni meg, og hodepinen sparker inn alle sperringene før den tar rennafart og entrer skallen min med et brak. 

BOOOOOM!

Når jeg er sulten er jeg en skygge av meg selv. Tom for bensin, flatt batteri, en lyspære som har gått. Jeg har ingenting å gi dem rundt meg. De tror sikkert jeg blir sur på et nanosekund, men det stemmer ikke. Jeg reagerer voldsomt på sultfølelsen. På torsdag opplevde jeg det sist. Den grusomme følelsen av å titte på klokken og tenke: “Faaaaaen, nå har det skjedd igjen. Jeg har glemt å spise.” For jeg glemmer det. Jeg er en sånn person som stuper inn i oppgavene, musikken, treningen eller selskapet og nyter det. Nyter det så til de grader at jeg glemmer alt annet, også går klokken. Og plutselig ser jeg det danser foran øyene, måner og stjerner og regnbuer, og jeg vet ikke hva. Og magen lager lyd og skriker: Bitch, nå har du glemt meg igjen!

Slik havnet jeg nemlig på hamburgerkjeden Max to ganger på en dag. Lite flaut. Og fordi vi skulle jobbe sent på en tilstelning, ble det rett og slett burger og bobler den dagen. Snål, men digg kombinasjon. Det er noe skittent glamorøst over det som man bare må like. 

PS. Jeg glemte det i dag igjen. Spisingen altså. Det blir tidlig middag. 

Les mer: – Mandag er ukens verste dag


Bobler og burger: To ganger på en dag. Flaut!

Jeg sa ja på autopilot

Jeg synes ikke alltid det er så lett å si det jeg mener eller være tro mot magefølelsen min. Et av mine nyttårsforsett er: Nei, nei og atter nei. Når jeg ikke mener ja da.

Jeg har funnet ut at jeg sier for mye ja og for lite nei. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg antar jeg er redd for å skuffe folk eller at folk skal synes mindre om meg. Temmelig patetisk når man liksom skal være voksen. Men det er ikke slik at man kan skru av, bare fordi man blir eldre. . 

Visse plikter har man ovenfor venner og familie og i livet generelt. Man stiller opp i kraft av relasjonen, selv om man kanskje ikke alltid har så lyst til det, men ser at det trengs og er nødvendig. Det skal man selvsagt gjøre. Det jeg tenker på i denne sammenhengen er mer de invitasjonene man får i dagliglivet av typen: Vil du være med på hyttetur? Vil du være med ut? Vil du være med på ferie til Irland? 

Tidligere sa jeg alltid ja på autopilot. Og oftere enn jeg ville innrømme angret jeg når dagen kom. 

Også kom jeg på den festen eller det vorspielet eller den hytteturen eller til og med den turen til Irland. Det var et mareritt. Jeg kom meg jo ikke noe sted, men var stuck blant Guinesskilt og gamle slott. Hvorfor gjorde jeg det?

Noen ganger vil man ikke og sier ja likevel, også viser det seg at det blir kjempegøy. Jeg mener ikke å være negativ, men det å lytte mer til magefølelsen enn jeg har gjort tidligere, har blitt  veldig viktig for meg. Ting jeg egentlig ikke har lyst til, men gjør likevel, føles kun som tidstyver. Og det hele blir overfladisk og tomt. Jeg har rett og slett blitt gjerrig på tiden min. Det jeg gjør skal gi meg god følelser og energi, og jeg skal gjøre det med helt hjerte. Jeg trenger ikke lenger si ja bare for å ha selskap eller fordi jeg er redd for å glipp av noe. Man gjør jo egentlig aldri det. Hva går man glipp av hvis man ditcher en bytur eller en fest? Det er sjelden, virkelig sjelden at noe nytt skjer. Det er gamle sanger om igjen: De samme folka, de samme stedene og den samme musikken. Med mindre man har lyst til å ga da. Skikkelig lyst. 

Man MÅ ingenting. Og vil man innerst inne ikke eller bare sier ja uten å føle noen entusiasme, hva er da så spesielt med den invitasjonen egentlig?

I dag stiller jeg meg selv kontrollspørsmålet: Er dette noe du vil? Vær helt ærlig nå. 

Får du et ja av meg, kan du med andre ord være sikker på at jeg går all in for at kvelden/hytteturen/Irlandsturen skal bli something to remember. 


Bruk din stemme: En oppfordring til å stemme ved valget i 2013. Den er like aktuell hver dag faktisk. 

– Det var noe rått ekkelt og litt borderline som gav meg frysninger

Da jeg oppdaget de noe slitne rockerne med 80-talls fix på håret, samt skinn og Jack Daniels så langt øyet kunne se, og de i tillegg menget seg med en bevæpnet Arnold Schwarzenegger, vel, da var jeg var skummelt solgt. Det var noe grenseløst rått, ekkelt og litt borderline med dem som gav meg frysninger. Og helt ærlig så var det aller mest gitaristen som fikk meg til å stirre fascinert på TV-skjermen og MTV. Herregud, så rå han var. For en energi han hadde, han var villig til å ofre alt bare han fikk spille på den gitaren. Og lyden av den, hjælp. Jeg ble umiddelbart hekta, keen og forelska. Til tross for at coveret på debutskiva viste a robot rapist, dønn politisk ukorrekt og forkastelig, selvsagt. Jeg husker debatten rundt dette coveret, og jeg husker at jeg ble redd (jeg var ikke store jenta). Men da skiva likevel ble utgitt (med et annet cover), så var det likevel noe som dro meg mot dem som en magnet som tiltrekker seg metall. Psycho. 

Fyren skulle følge meg videre gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet. Helt til jeg endelig fikk se ham live på Centrum Scene i 2015 med Myles Kennedy. Nå sørger jeg for å oppfylle et av nyttårsforsettene om å leve livet mer og rett og slett spare litt mindre. Om det er så lurt, sier du? Ja, for meg som er en notorisk gjerrigknark med en sjelden glede over å se sparekontoen vokse, så vil jeg i høyeste grad si ja. Det jeg trenger er å være mindre streng og leve mer. 

Jeg skal ikke være en tilskuer til noe som helst annet enn en skinnkledd type med flosshatt og gitar. Litt rundere enn i glansdagene, men fortsatt så innmari…..noe. 

Derfor unner jeg meg selv en fabelaktig bra billett på Guns’ vei gjennom Europa. Jeg skal stå heeeelt i front row, så nærme at jeg kan se merket på pilotbrillene til Slash. Banna bein!! Jeg gleder meg!!


Foto øverst og nederst til venstre: Lånt fra Slash Paradise/guns’nrosesphotos Nederst til høyre: Lånt fra Slash Paradise/live stage

Julen er avlyst

I hvert fall føles det sånn når 50 prosent av familien ligger nede for telling. Jeg har bank i bordet aldri opplevd å være syk i julen. Og jeg er det ikke nå heller, så jeg må innrømme at jeg setter meg på toget med skrekkblandet fryd i dag. Kommer jeg til å slippe unna influensahelvete? Er det jeg som må steke ribba i år? Ender det med at svoren ikke blir sprø for første gang? Jeg gruer meg. Her har jeg hamstret inn de fineste julegavene noen sinne, funnet den perfekte julekjolen, vært hos frisøren, løpt rundt som en strikkball for at venner, barn og dyr skal få gavene i tide, vaska gølvet og børi ved, også er det faen meg avlyst? 

Er det en påminnelse om at man aldri må prøve for hardt? At hvis man finner den indre roen og bare lar det skli, så vil alt mirakuløst nok ordne seg til slutt?

Jeg håper det. For akkurat nå, ser det mørkt ut i forhold til familiejulen. Annen juledags selskapet er avlyst, og jeg må lære meg å steke ribbe på rekordtid hvis vi skal ha noe å spise på julaften. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer, visstnok.

Jeg får finne roen og la det skli. God jul!

Les mer: Jeg så for meg at jeg raserte det perfekte juletreet hennes
Les enda mer: Tre ting som alltid skjer når vi bor under samme tak i romjulen

Woman sitting on sofa and blowing her nose at christmas
Influensaen kom tidlig i år: En trøst er at man ikke er alene, fordi det visstnok blir en snørrete og feberhet jul for mange nordmenn. Influensaen kom tidligere i år.  Foto: Wavebreakmedia / yayimages.com

IKKE gjør dette selv om det er supertrendy

Dette er muligens moderne (ja, jeg sa moderne), fordi en eller annen gammel pervo der nede i Paris har byttet ut åregangsvin med MDMA og i kjærlighetsrusen synes han har kommet opp med verdens mest geniale idé : Sokker i pumps. 

Det er IKKE hot, og det ser beklagelig nok helt for jævlig ut. De fleste kan egentlig se det, selv om mange ikke vil innrømme det. De der fashionjunkiene rundt om i verden sluker enten alt rått, fordi fashion gjør blind eller så evner de ikke lenger å tenke selv, fordi de har sniffet inn for mye Chanel nr.5.

Noen ganger lurer jeg på om motehusene sitter og fjernstyrer såkalte it-jenter og gutter og andre som er så utrooolig heldige å tilhøre en eller annen slags elite. Vedder for at designerne ler av dem. Rått, bak ryggene deres. Også ringer de til hverandre og sier:

“Hahaha, så du mitt siste stunt? Jeg fikk dem til å ta pumps på utsiden av ullsokkene. Det er så deilig med makt, også ser jeg selv så innmari mye bedre ut. Dette kan du anse som en utfordring, Karl. Mo hahahaha”

ELLER (og nå legger jeg godviljen til), så ser de at folk faktisk går i åpne pumps i -10 og oppriktig ønsker å forhindre frostskader og tånegler som faller av. I så fall er det jo rett og slett nobelt. Og selv er jeg sikkert både kjedelig og døll og lite trendy og sånn som som skriver noe så grusomt som dette (NOT!). 


 

Late bloomer

Jeg var ikke kul. Jeg var ikke særlig pen heller. Det sørget det gigantiske mellomrommet mellom tennene for. Jeg kunne putte en my litte pony- linjal mellom fortennene. Jeg var tynn som en strek og fikk ikke BH før jeg var 16. Jeg var hun der som var flink på skolen, litt rar og litt utenfor. Jeg fant liksom aldri min plass på det lille stedet jeg vokste opp. Men jeg likte å løpe, og jeg likte å skrive. Alene, for det meste. 

Ingen gutter ble forelsket i meg, og jeg ble ikke forelsket i dem heller (i hvert fall ville jeg ikke innrømme det). De populære jentene hang rundt, smugrøyket, fikk kjærester og hadde sex. Ikke jeg. Nerd. Rett og slett litt sånn nerd. Puberteten (et av verdens styggeste ord) var med andre ord grusom. Jeg hadde ingen venner, fant meg ikke til rette og grudde meg til å gå på skolen. Jeg er så glad for at sosiale medier ikke eksisterte, fordi da hadde jeg følt meg enda verre. De som snakker om hvor kult det var på ungdomsskolen må være dem som hadde sin storhetstid da. Jeg misunner dem ikke, fordi ingen får alt. Og da vil jeg heller ha det jeg har nå, selv om jeg måtte være ute noen vinternetter først. 

Moren min sa den gang:

“Det er slik i vår familie. Vi er aldri de kuleste på ungdomsskolen. Ikke de peneste heller. Vi er late bloomers Vi blomstrer sent, men når vi først blomstrer, så blomstrer vi livet ut. Ikke vær redd, jenta mi. Din tid kommer. Og når du får din tid, har de som er kule nå visnet. “

Hun hadde rett.

Men det tok sin tid. Jeg falt ikke til ro med meg selv før siste del av tyveårene, men da falt jeg så til grader til ro også. Jeg kan med hånden på hjertet si at tiden etter tretti har vært den beste i mitt liv.

Jeg hadde verdens dårligste dag i går, og da jeg kom hjem ble jeg minnet på min mors kloke ord. Se bare her: