Slipp meg inn på catwalken din, Victoria!

I går gikk Victoria’s Secret  Fashion Show av stabelen i New York. Hvert eneste år blir jeg like satt ut. Tenk at noen mennesker kan være så gudommelig vakre, trente, tynne, pene og høye? Jeg trøster meg med at det kun er en promille av verdens befolkning som ser slik ut, og at dette slett ikke er representativt for resten av oss. Hvem har sagt at noe er bedre enn noe annet? Det tenker jeg ofte på (ja, jeg vet det er motebransjen, men det er ikke poenget). 

Etter hvert eneste show har jeg tidligere tenkt at «Nå SKAL den dietten bestånde av eggehvite, havregryn og vann bli en realitet, visst skal den det!» og «Jeg må trene enda hardere, men det er ikke noe problem. Her er motivasjonen plutselig på topp». Det er ikke slik at kroppspress, misunnelse, beundring, idolisering og sjalusi forsvinner selv om man blir voksen. Det er slett ikke forbeholdt usikre tenåringer. Det er et enormt press på å se bra ut når man bikker 30 og 40 år. Fordelen er at man blir mer realistisk med alderen. Jeg har et kraftige skulderpart og sterke armer, samt ett par paddeflate bryster. Beina mine kommer aldri til å bli særlig lange, men jeg syntes jeg ser fin ut jeg. Derfor har jeg de siste årene valgt å la englene sveve over scenen og heller nyte synet av dem (og være biseksuell for en stakket stund), mens jeg syntes litt synd på dem samtidig. De har sikkert ikke smakt min overprisede sancerre og svinedyre oster på aldri så lenge. 

Også er det en ting til: Motebransjen anno 2018 har gått i seg selv. Det er hot å heie på mangfold. Det er hot å bruke modeller som forbrukerne kan identifisere seg med. Det er tross alt dem som skal kjøpe produktene. Det innebærer at noen skinny bitches må vike dersom noen med litt større pupper og lår, også skal får være med. Det kan nemlig også være vakkert, selvom det tok år før viktigperene i motebransjen ville innrømme det. Eller halvveis innrømme det, fordi den catwalken er jævlig lang, ser det ut til.. I hvert fall Victoria’s Secret sin. 

Undertøysgiganten er til en viss grad gode på mangfold. Vi ser en rekke nasjonaliteter spankulere nedover catwalken hvert eneste år. I år har de også gitt plass til modellen Winnie Harlow som har hudsykdommen vitiligo, noe som gjør at hun har en rekke lyse hudpartier rundt om på kroppen. Det er helt topp, og det de gjør der er viktig. Så hva er problemet, tenker du? Kvinnene har ulike hudfarger, en har til og med en hudsykdom, og verden går amok (meg selv inkludert). 

Det som Victoria’s Secret Fashion Show med fordel kan kritiseres for, er at ingen under 1.75  som veier mer enn 50 kilo slipper inn på catwalken.

Harlow skiller seg riktignok ut, men hun er like høy og tynn som samtlige av de andre englene. Så hvor er resten av kundegruppen deres? Svært mange tunge aktører i motebransjen innser at det finnes vakre mennesker som ser helt annerledes ut enn Kendall, Gigi og Winnie, så hvorfor henger Victoria’s Secret etter?

Hvor er hun vakre på 1.63 med sprettrumpe, trente bein og store bryster, hun på 1.80 som bruker størrelse 44 og har myke former eller hun på 1.68 som er slank, flatbrystet og atletisk? Hvor er de? Jeg hadde elsket å se dem vandre side om side ned den catwalken, selvsagt sammen med hun høye som veier 50 kilo. Hun fortjener også plassen sin. 

Hvorfor snyter du meg for det synet, Victoria?

Det er en ærlig sak å mene at høye sylslanke kvinner er penere enn kvinner med mer kjøtt på beina. Og det er en ærlig sak å ville skape et sukkersøtt univers av bare pene mennesker. Det er bare det at produktene til Victorias Secret også er å finne i størrelse 40. Temmelig hyklerisk og veldig 2002 og ikke gi majoriteten av kundene deres noen å identifisere seg med, eller? 

Victoria's Secret Receives the Key To The City of Hollywood
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

– Han prøvde å stikke hånda under skjørtet mitt

Egentlig elsker jeg nattemørket. Jeg elsker å gå turer når det er få folk ute, og roen har senket seg. Det samme gjelder sene løpeturer. Jeg er en kveldstrener, og situasjoner hvor du er alene er gull, fordi det er så sjelden det skjer. Mørket er vakkert. Det gir en ro jeg tar med meg inn i morgendagen.

Dessverre så må jeg ta forholdsregler. Skulle ønske det ikke var sånn. 

Jeg har opplevd flere episoder i nattemørket. Det var selvfølgelig da jeg var yngre og ikke var like bevisst som jeg er nå. Like fullt var det skremmende at det skjedde midt i hovedgaten på Grønland i Oslo. Mot meg kom en guttegjeng. De kan ikke ha vært mer enn rundt 20 år. Selv var jeg 27 og på vei hjem fra byen. Rett der mellom barer og mennesker, gatelys og nattmatsjapper, prøver han ene til stor latter fra de andre å ta hånda opp under skjørtet mitt i det de passerte. Jeg ble mer forbanna enn jeg ble redd, hvor enn merkelig det høres ut. Jeg var så sinna at jeg kunne brukket armen til den lille drittsekken i vilt raseri, men alt skjedde så fort og før jeg visste ordet av det, kom en diger, stor og sterk dørvakt løpende til, som hadde sett alt sammen. De små pinglene ble vettskremte og stakk. Dørvakten var forbanna og mørk i øynene. Jeg tviler ikke et sekund på at de hadde fått grisejuling om de hadde blitt et sekund til. Vold løser jo ingenting, men en del av meg nøt å se hvor redde de ble, for å være helt ærlig. 

Da jeg kom hjem til meg selv, skalv jeg som et aspeløv. Hva hvis dørvakten ikke hadde kommet løpende? Hva hvis flere hadde begynt å ta på meg? Hva kunne ha skjedd? Ville noen hjulpet meg?

LES MER: – Vi har ikke tenkt til å voldta deg altså

LES ENDA MER: Ikke bli ranet da!


TRASKER AVGÅRDE: Meg i Paris i 2008.


PÅ VEI HJEM: Jeg vurderer alltid om det er trygt å gå hjem. Det er jeg nødt til, dessverre. FOTO: Pixabay

En annen gang hanket jeg inn en taxi på St.Hanshaugen. Sjåføren ble bedt om å kjøre meg hjem, men begynte i stedet å spørre hva jeg het og styrke meg over kinnet. Jeg satt stiv som en pinne og telte sekundene til jeg var utenfor min egen utgangsdør. Der lærte jeg en viktig lærepenge. Aldri sitt foran i en taxi og noter deg hvilken taxi du tar. Det hadde selvfølgelig vært verre om han begynt å beføle meg andre steder, men en sjåfør skal ikke ta på deg. Ikke på kinnet og ikke på andre steder. 

Også er det de episodene hvor fantasien løper fullstendig løpsk. I syv år bodde jeg på ett rom og kjøkken på Majorstua. Leiligheten lå i en sidegate, fint til i en bakgård hvor jeg aldri hørte bråk eller støy. Det eneste som kunne være litt ekkelt var å gå hjem. Jeg husker særlig en gang hvor jeg var på vei hjem fra middag. Det var vinter, kaldt, bekmørkt og stille. Det eneste som lyste opp gatene var det gulaktige gatelyset som lyste sterkt, skarpt og ubarmhjertig inn på de stakkars menneskene som hadde soverom ut mot gaten. Det var bom stille. Det eneste som hørtes var klakkingen fra mine splitter nye ankelstøvletter som hadde fått luftet seg for første gang. Helt til jeg plutselig hørte tunge skritt bak meg. De kom nærmere og nærmere. Nærmere og nærmere. Jeg lukket øynene et kort øyeblikk og tenkte at “Nå blir jeg faen meg overfalt” før jeg bråsnudde meg og ser en mann på vei inn i sin egen bygård. Den tunge smijernsporten laget en klagende lyd før den gikk igjen med et smell. Man kan jo få angst av mindre. Han skulle ikke overfalle meg. Han skulle som meg bare hjem. Jeg følte meg rett og slett innmari dum. 

Det er altså ikke så lurt å gå hjem i mørket alene. Det gjelder begge kjønn, men særlig hvis du er jente. Biologi bryr seg ikke om likestilling eller at det er 2018 og ikke steinalderen lenger. Menn ER sterkere enn kvinner fra naturens side. Sett fra det ståstedet er det helt legitimt å be jentene om å være ekstra forsiktige, SAMTIDIG som man gunner på med holdningskampanjer og snakker om grensesetting og normal oppførsel og hvilket ansvar vi har ovenfor hverandre i et likestilt samfunn anno 2018. 

Det er likevel ikke til å komme forbi at dersom en mann (les: avviker – de fleste menn er ikke det) bestemmer seg for å overfalle meg, er sjansen overhengende for at han klarer å ligge med meg eller hva nå han enn måtte finne for godt, rett og slett fordi han er sterkere enn meg. Det er helt forjævlig at vi skal måtte be et kjønn om å passe seg ekstra, men slik er det fordi det er forskjell på oss på det punktet. Livet mitt og muligheten til og fortsatt kunne leve et dette med en sunn psyke inntakt går foran likestillingstanken en god gang, uansett for feil det føles å skrive det. Det er bare dumt å vandre alene hjem i mørket på steder man vet man er utsatt, fordi man er prinsippfast og innbitt, selvom man i teorien skal kunne gå trygt hjem hvor som helst, uansett tilstand. Men her er teori og praksis desverre uenige per i dag. Jeg ofrer ikke meg selv for den saken. Sorry. Så jeg lar drittsekkene vinne og blakker meg heller på en taxi for mye hvis jeg har forvillet meg ut på byen (og håper på en normal sjåfør). 

Noe annet som er minst like viktig å merke seg, er at vi kun kan kontrollere oss selv. Vi er alle en del av et samfunn, og i et samfunn finnes det mange typer mennesker. De aller fleste er normale, hyggelige folk som ikke kunne drømme om å skade andre. Men vi vet at det finnes avvikere der ute. Problemet er bare at vi ikke vet hvor mange de er, hvor de befinner seg til enhver tid eller hva som trigger dem. Det er umulig. I teorien burde de vært innesperret alle sammen, men det kommer ikke til å skje. Det tvinger oss andre til å ta forholdsregler, uansett hvor urettferdig det måtte oppleves. 

Det snakkes ofte om alkohol når denne tematikken blir tatt opp. Det er i grunnen ikke noe problem for meg. Jeg drikker meg sjelden dritings, rett og slett fordi jeg ikke liker det, det er usunt og jeg kan ikke prestere på trening slik jeg vil. Men som jente er man faktisk like hjelpeløs i edru tilstand hvis man blir overfalt av en mann. Jeg hadde nok kunnet slå hardere fra meg enn om jeg hadde vært dritings, men får han overtaket i en slik situasjon, så er jeg ferdig uansett. Fordi han er fysisk sterkere enn meg. 

Mitt poeng er altså at JEG kan kun kontrollere MEG. Jeg aner ingenting om dem rundt meg. Ingenting. Derfor går jeg sjelden hjem alene når det er mørkt. Det gjelder særlig i helgene, men jeg tar vurderinger ellers også. Nettopp fordi jeg er bevisst på det og har et realistisk forhold til det, har det bank i bordet ikke skjedd noen veldig opprørende ting i mitt liv, knyttet til dette med rus, jenter, gutter, nachspiel, bekledning, hjemvei etc. Jeg er generelt skeptisk, veldig lite godtroende og naiv og følger magefølelsen. Jeg tar ingen unødvendige sjanser, og lørdag natt er ikke tiden for å stifte bekjentskaper med nye mennesker i  fremmede leiligheter. Nå høres jeg jævlig fordømmende ut, og det er ikke meningen, men det er ikke verdt risikoen. 

Jeg er også oppmerksom og påpasselig når det gjelder mennesker i min omgangskrets. Det er ikke få ganger jeg har fått både kompiser og venninner i en taxi og gitt sjåføren streng beskjed om hvor de skal settes av. Jeg har hentet kompiser midt på natten, fordi de har ringt og ikke kunnet gjøre rede for seg. Jeg har tatt vare på dritings venninner. Selv om jeg har drukket selv. Jeg elsker den svake rusen fra noen glass vin eller et par øl, det gjør jeg virkelig, men fortsatt slik at jeg har full kontroll over meg selv og kan vurdere omgivelsene.

Det er viktig å være oppmerksomme på hverandre, og det er viktig å ta vare på seg selv. Du kan til syvende og sist ikke regne med at andre gjør det. 

God tur hjem!


HUNDEVENN: Det hjelper alltid å ha med hunden på tur i mørket. 

Du passer ikke inn!

2016 var året da ensomheten kom ut av skapet. Det er jeg glad for. Det har vært mye fokus på det å føle seg utenfor i året som har gått. 

Vi lever under for tighte og stramme rammer for hva som regnes som A4, selv om vi kanskje ikke tror at vi gjør det. Vi skal være innafor. Er du ikke innafor det som storsamfunnet regner som innafor, vel da er du utafor. Og det er ikke kult. Det gjelder både unge og voksne. Kathrine Aspaas, journalist, kommentator og forfatter skrev et innlegg i Dagbladet om hvordan boka til Sophie Elise reddet jula hennes. Aspaas skrev at hun er singel på åttende året, i tillegg til å være “akkurat så barnløs som hun kommer til å være resten av livet”. Hun falt ned i julehullet, fordi hun følte seg så alene. Jeg skjønner så inderlig godt hva hun mener. 

Storsamfunnet mener at det å få barn og skape en familie er selve meningen med livet. Samtidig sier de også at størst av alt er kjærligheten mellom to som elsker hverandre så høyt at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg. I tillegg skal denne kjærligheten resultere i barn og vare livet ut. Er det rart folk knasker antideppressiva?

For dette er jo et ideal som det for mange er umulig å etterleve. Vi skiller oss, vi får barn senere noe som gjør at flere trenger hjelp og de som er frivillig barnløse er faktisk lykkelige de også, selv om de helst ikke skal være det. Får man det ikke til eller kjærligheten lar vente på seg og eggene går ut på dato i mellomtiden, da føler man seg mislykket og begynner å lure på hva som er galt med en selv. Noen ganger lurer også andre på hva som er galt med deg. En venninne av meg på rundt 40, ringte meg nylig og gråt i telefonen, fordi hun ble stilt til veggs i et selskap: Hvorfor har du ikke kjæreste? Hvorfor har du ikke barn? Hva er det i veien med deg egentlig? 

Samfunnet har et utrolig snevert syn på hva som er et fullverdig og rikt liv. Derfor er det oppsiktsvekkende når folk er frivillig barnløse, bor alene litt for lenge eller får barn med en kompis uten at det ligger kjærlighet i bunnen. Det er mange som sperrer øynene opp når man sier at man liker å gå på kino alene eller at man faktisk liker å spise ute med en bok som eneste selskap. Er du en sånn eremitt som helst vil være i fred, du da?

Sannheten er at det finnes like mange svar på hva som er meningen med livet som det finnes folk. Kan vi ikke være litt rause med hverandre? Litt large? Jeg håper 2017 blir året hvor rammene utvides, og vi i enda større grad ser hverandre som de individene vi er. Det er så mange måter å leve på, mange måter å skape en familie på og folk skal ikke måtte sitte og grine på julaften, fordi de føler seg unormale og alene  fordi de ikke passer inn i den snevre rammen. Julaften og 17. mai f.eks. er jo nærmest omdøpt til “barnas dag”. Hvorfor det? Sannheten er at det faktisk er feiringer til glede for alle. Både barn og voksne. 

Også de helt unge har sine ting. Side2-blogger Marthine Halvs har ved flere anledninger rettet fokus mot det å ikke ha venner og bli holdt utenfor.

Hennes ord på nyttårsaften traff mange, noe kommentarfeltet bar preg av.

Vi skal ha alt. Mange venner, planer hver helg, en bra utdanning og helst eie hjemmet vi bor i. Jeg “leier bare”, er noe jeg ofte får høre. Ikke at det har noe med ensomhet å gjøre,men igjen handler det om at man faller utenfor noe. Et slags opplest og vedtatt  A-lag. 

Vi må i større grad begynne å se hverandre. Være nysgjerrige på hverandre og ta vare på dem rundt oss. I tillegg må man selv manne seg opp og våge å la noen se en. Det er på mange måter ufarlig å være usynlig, fordi man slipper belastningen ved en eventuell avvisning. 

Jeg husker hvordan jeg selv kom til Oslo mutters alene som 19 åring. Jeg kjente ingen, og jeg gråt meg i søvn de første ukene i kollektivet. Overalt hadde folk venner. De var samlet på caféer, på barer eller bare på turer i Frognerparken. Men innimellom dette så jeg dem som satt alene med en bok og et glass vin og bare tittet på folk. Til slutt våget jeg det samme. Jeg dro ut alene. Det var lørdag kveld, og jeg benket meg foran baren med et glass rødvin. Utrolig nok var det andre ute alene også. Og de snakket til meg. Vi ble sittende hele kvelden foran baren og skravle løs. Jeg og en helt ukjent gjeng med folk. Denne opplevelsen tok jeg med meg videre. Hvis andre folk som er alene kan snakke til meg, kan vel jeg snakke til noen jeg også? Jeg tok motet til meg og spurte en av jentene jeg jobbet sammen med om vi skulle ta en kaffe. Hun svarte ja, og kaffen ble til middager og vinkvelder. Sjenerte meg hadde plutselig fått en venn i Oslo. Helt på egen hånd. Men det kostet en masse. Man er redd for å trenge seg på og bli avvist, men folk er ofte hyggeligere enn man først tror. Det er i hvert fall min erfaring. Så ta sjansen, ikke vær redd. Ikke vær redd for å la noen få muligheten til å bli din venn. 

Det finnes mange typer ensomhet. Man kan være ensom selv om man har mange folk rundt seg og man kan kjenne på følelsen av å ikke passe inn i rammen og fellesskapet. Jeg håper på stor takhøyde i 2017, og at vi kan snakke disse temaene ihjel. Godt nytt år!

Teens Talking About Girl
Licensed from: Creatista / yayimages.com

 

– I ferien drikker jeg vin til både lunsj og middag, og jeg nyter det!

Bottle of red wine and two glasses on the white sandy beach
Licensed from: travnikovstudio / yayimages.com

Det er ikke måte på hvordan folk skal ødelegge sommerstemningen til vanlige folk. Vanlige folk med et helt normalt forhold til alkohol og kontinentale drikkevaner som nyter et glass rosévin i solen til ukristelige ferietider. Det er visst en forbrytelse. Hvis man googler ferie og alkohol, kommer det opp en haug av saker som retter pekefingeren mot dem som tillater seg mer vin enn ellers i ferietider. Jeg elsker vin. Livet uten ost og vin hadde vært nitrist. Men det skal jeg visst skamme meg over å mene. 

– Er det for tidlig å ta et duggfriskt glass vin? Min pappa spurte meg om dette der vi var på den årlige ferien i Middelhavet. Klokka var 12.00. 

– Nei, det er ikke for tidlig. Du har ferie. Nyt den. Med eller uten vin. 

Close up of a couple toasting with white wine
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Vi skal irettesettes av all verdens eksperter, fordi vi nordmenn drikker så innmari mye. Verst er det visst nå om sommeren. Jeg kan ikke argumentere mot det. Det er grusomt å se hva alkoholen kan gjøre med mennesker og dem rundt. Bare at det er så synd at det kun de som er dritings eller har skikkelige problemer som får spalteplass. Selv jeg er medlem av den norske foreningen for kontinentale drikkevaner. Små mengder og litt oftere. Men det er selvsagt galt det også, får man inntrykk av. Her skal det ikke koses de stakkarslige tre månedene med mykje lys og mykje varme som vi nordmenn er så “heldige” å få oppleve hvert år. Om de ikke regner bort da. Det skal utvises pekefingre, advares mot fremtidig alkoholisme og uteserveringene får ikke lov til å servere noe som helst etter et visst tidspunkt. Selv om solen hvisker god natt i sydentemperaturer. Visse regler må man ha. Jeg synes bare det hadde vært så hyggelig å sitte ute litt lenger med vinglasset mitt. 

Gledesdrepere. Aslaug Låstad Lygre skrev om at vi “ikkje skal sova bort sumarnatta”. Jeg kunne ikke vært mer enig. 

Dyrbare dager hvor det er lenge lyst og varmt nok til at man kan sitte ute bør nytes til det fulle. Så er spørsmålet; må man ha vin til det? Nei! Men jeg vil ha det. Det gjør meg verken til en dårlig person eller skaffer meg alkoholproblemer. Og det er mange med meg som liker smaken litt bedre enn rusen.  

Problemet til mange nordmenn er at de mangler drikkeetikette, ansvarsfølelse og har en generell bajasoppførsel, så fort de digre snyteskaftene aner lukten av sprit og blandevann. De harrydrikker, som jeg kaller det. I tillegg utviser mange manglende foreldrevett. Det er IKKE greit, og de fortjener å få passet sitt påskrevet. 

Men de aller fleste, tro det eller ei, tar godt vare på barna sine og klarer balansen mellom kos og potensiell uhygge aldeles utmerket. Når man leser sommerens saker om tematikken skulle man nesten tro at hele landet var fylt av skap-alkoholikere (meg) og dårlige foreldre. 

Jeg synes det er bra at mamma og pappa har hatt et avslappet forhold til alkohol foran oss ungene. Det har aldri vært sånn at de har droppet vin til maten, fordi om vi var med. Hvorfor skulle de det? Vin må avmystifiseres litt, synes jeg. Og vi snakket mye om mengder, vinens historie, smak, rus, mat og vin etc hjemme hos oss. De la aldri skjul på at de drikker vin i godt selskap. Hvorfor skulle de det?

I ferien skal jeg drikke vin til lunsjen min. Og til middagen. Og jeg skal nyte det. Skamløst!

couple having lanch at beautiful restaurant
Licensed from: dotshock / yayimages.com

Skaff deg litt mer selvdisiplin

Smågodtkrigen er i gang, men hvem har sagt at du må kjøpe?

Slaget står om speilegg og salte hodeskaller. Fulle av insekter og annet fnask som gir fin farge, ligger bitene der i åpne plastbokser til 29 kroner kiloen. Det meste er tafset på av søte, men nysgjerrige unger som foreldrene ikke har klart å oppdra skikkelig (og ja, jeg liker barn, jeg sier bare hva jeg har observert). Jeg kan ikke fatte det jeg leser: At en butikk har solgt 1,6 tonn på en dag. Hvem er alle disse menneskene? Ja, butikkene setter ned prisene, men du MÅ ikke kjøpe. Du er faktisk ansvarlig for deg selv og din egen helse. Det kalles selvdisiplin. 

Det va’kke min skyld. Det var butikken sin. Funker hvis du er 5 år, ikke 35.

La meg bare gjøre det klart: Jeg er helt enig i at dagligvarekjedene har et samfunnsansvar, at sunn mat bør bli mye billigere og at det er ugreit at priskrigen dreier seg om snop, mens mat vi faktisk bør spise koster så mye mer. 


MEN: Hvor er individets ansvar oppi alt dette? Det er ikke sånn at du må kjøpe alt som er på tilbud. Alle vet at smågodt er usunt. Dessuten er det nærliggende å tro at dersom du kjøper mer, så spiser du desto mer også. Jeg går forbi smågodthylla hver eneste dag, året rundt, og jeg går ikke bananas. SELV når prisen er så latterlig som 29 kroner kiloen. Egentlig er det rart. For sukker er som heroin. Vanedannende, og jeg fikk det rett i åra da jeg var liten på 80-tallet. Min høyt elskede farmor var en søtmums av dimensjoner og tynn som en strek. Hun gav meg krokan-is med pisket krem og ristet loff med sukker. Og jeg var mye hjemme hos henne. Hun var en fantastisk gammel dame, streng og blid på en gang, med et utømmelig energilager og jernvilje. I utgangspunktet var jeg småspist, og det kunne jo ikke en farmor stå og se på, så snopet satt løst, fordi det ville jeg jo ha. Jeg spiste og smilte om hverandre. Mamma rev seg i håret, og jeg, jeg “arvet” definitivt farmors hang til alt som er søtt og godt. 

Det er helt grusomt, men jeg kunne seriøst og uten problemer spist sjokoladekake hver eneste dag. Jeg kunne plukket og mikset. Slafset og mumset. Men jeg gjør det ikke. Jeg henter frem selvdisiplinen min som er like rå som søtsuget. Seks dager i uka holder jeg meg unna det ekle, men digge snopet. Fordi jeg må. Fordi jeg vet at det ikke er sunt for meg, at jeg kan bli overvektig, samtidig som jeg vet det tar fra meg lysten på annen mat med næringsstoffer som kroppen min trenger. En valgfri dag derimot, da nyter jeg, virkelig nyyyyyyyter jeg noe søtt med verdens beste samvittighet og selv om snopet nå koster 29 kroner kiloen, er mengden i posen min det samme. 

Candy shop
Licensed from: pljvv / yayimages.com

– Kjære kvinner. Vi har ikke kontroll på avvikerne. Pass på hverandre.

Frode Solheim Hansen, etterforskningsleder ved avsnitt for seksualforbrytelser i Oslo, ber kvinner om å være aktsomme etter dommen mot serievoldtektsforbryteren, Julio Kopseng. Tanken er god, selv om han kunne godt kommet med noen alvorsord til mannfolk med dårlige holdninger i samme slengen. For det er jo DEM som er problemet. 

Nicholas Wilkinson, leder for Sosialistisk Ungdom (SU) så rødt og tok jobben med å lage en sjekkliste for menn som ferdens på byen. Det synes jeg er bra, da det alltid er overgriperen som har ansvaret, selv om denne sjekklisten ikke bidrar til at problemet forsvinner. Kvinner er fortsatt mer utsatt enn menn. Det er den rå realiteten, og jeg synes det er sterkt, vondt og forbanna leit at Solheim Hansen faktisk føler han må gå ut og være så tydelig som han er: Vi har ikke kontroll på avvikerne. Inntil vi har løst det, må dere passe på hverandre. 

Det er ingen tvil om at i en ideell verden så misbruker ikke menn sin fysiske overlegenhet, de oppfører seg, holder testosteronet i sjakk, machokulturer er ikke-eksisterende og “gutter er IKKE gutter”. 

La oss innse at vi har et jævlig stort problem: Det er farligere å være kvinne enn mann i Norge i 2016. Fordi problemstillingene over eksisterer i høyeste grad. Så kan vi spørre oss selv hvor i helvete vi feilet, hvorfor vi ikke har kommet lenger? Og ikke minst: Hva kan vi gjøre fremover for å forhindre dette og endre holdninger?

Inntil det skjer, kommer vi ikke langt hvis vi ikke er nettopp realistiske. Det er Solheim Hansen (på en noe klønete måte) og advarer derfor kvinner mot de mennene vi vet eksisterer der ute : De som tar seg til rette, gir blanke faen i et nei og bruker sin fysiske overlegenhet til å forulempe oss på det groveste. 

Vi skulle alle kunne drikke oss så fulle vi bare ville og gå hvor som helst i byen, uansett om det er mørkt eller lyst. Men vi kan kun kontrollere oss selv. Vi har null kontroll på de andre menneskene rundt oss. Og det er den deprimerende essensen: Denne mangelen på kontroll kan ødelegge livet på et nanosekund. 

I en ideell verden skulle ikke Solberg Hansen behøvd å advare mot dette. I teorien skulle vi ikke hatt svin gående blant alle de fine og bra mannfolka som tross alt eksisterer der ute. Problemet er bare at enn så lenge har vi det. Åpenbart i større grad enn vi tror.