Jo, du elsker Valentines Day

Jeg er faen meg alene på Valentines Day. Igjen. Det betyr ikke noe, sier du og ler og tenker at jeg er en dust, men det blir meg som ler både sist og best. 

Skal jeg si deg hvorfor?

Ja, det er 364 andre dager i året hvor man kan nyte en god middag med en utvalgt. Det er bare det at dagen som alle påstår er så “klam” og “klein” og “absolutt ikke under noen omstendighet feires”, den feires likevel. Skal jeg fortelle hvorfor?

Hadde ikke folk KJØPT de brannfarlige bamsene med hjerter i øynene, hadde ikke butikkene bugnet av dem på Valentines. Hørt om avanse før?


BAMSEVENN: Den er søt, bare pass på at den holdes unna ild. 

Jeg vet at det befinner seg en haug av Valentines-elskere i skapet. Og de avsløres av tomme rosepotter i blomsterbutikken, overproduksjon av melkehjerter og de tidligere nevnte bamsene. Virke, hovedorganisasjon for tjenestenæring og representant for 21 000 bedrifter, anslo at vi i 2017 kom til å svi av 230 millioner på Valentines-kos.  Det er ingen grunn til å tro at kosen minker med årene.

Så jo, den dagen feires. De som påstår noe annet lyver. Så det er bare å droppe svetten og rødmingen, for du er avslørt. Dermed er det legitimt for stakkars meg å grine over null date, overspising av sjokoladehjerter og en hjertedag tilbrakt alene i bolekroken på treningssenteret (for å svi av overspisingen). Det er kjempedeilig å syntes synd på seg selv med god samvittighet.


VALENTINES I OSLO: Slik ser det ut i sentrum hver år. Who do you love? Tja. 

Dersom du stikker innom restauranten i nabolaget, vil du finne folk som glaner hverandre inn i øynene over smeltende stearinlys. De nyter hvert minutt av tiden de har i fred fra de søte, men snørrete ungene sine. De nyter å la svigermor plukke buser ut av håret til storesøster, mens minstemann stikker ut i snøen i Svampe-Bob pysjen. Hun sverger på permanentkrøllene at det er siste gangen hun takker nei til Valentines-date, “fordi jeg må passe barnebarna, så foreldrene får tid til en kjapp en, slik at forholdet ikke ryker”. For jeg innbiller meg at Valentines er en strålende og legitim anledning til å stikke av fra familien og bare være seg selv. Slitne foreldre med hverdager som hamstere i løpehjul (fikk faktisk den meldingen fra en venninne som holdt på å bli gal), fortjener alt det klamme, men akk så romantiske fjaset de kan få. Det er en dato de faktisk kan krysse av i kalenderen, glede seg til og planlegge. For planlegging må til når du har småfolk i hus. Gjett om jeg unner dem det, samtidig som jeg er drit misunnelig. Seff er jeg det.

Jeg har ikke fått en brannfarlig og lettantennelig bamse siden jeg var 21 år. Det samme gjelder roser. Det er jo, skal vi se, 16 år siden. Det er rett og slett deprimerende. Så la oss komme ut av hjerte-skapet. Vi liker kliss, klass, kyss, klapp og klem vi nedsnødde nordmenn også. I stedet for å unnskylde oss, syntes jeg vi heller burde omfavne det. Selv skal jeg på crosstraining for single, tror jeg. På det lokale gymmet får man alt, også speeddating åpenbart. HUn i resepsjonen bare: – Ja, vi prøver å spleise folk. Hva kan man si? Kjedelig er det i hvert fall ikke. 

Happy Valentines med eller uten date! <3

Du torturerer hele Tjuvholmen med musikken din!

Jeg elsker norsk sommer. Jeg elsker at jeg bor ti minutter unna bystranda på Tjuvholmen. Jeg elsker å være der.

Jeg elsker IKKE høy musikk når jeg skal slappe av. Det er ofte en selsom affære å være på min favorittbrygge på stranda når den også inntas av folk som åpenbart ikke har noe der å gjøre (fordi de ikke klarer å følge reglene).

Som skiltet sier: Tenk på at det som kan være gøy for deg, er støy for meg. Kan det sies klarere?


JA, MUSIKKEN DIN ER STØY: Når du spiller så høyt at hele stranda hører. Hørt om å ta hensyn?

Jeg hadde ikke før satt den gyldenbrune rumpa mi ned på strandhåndklet og snust inn den salte luften, før en eller annen motbydelig person forteller hele stranda høyt og krystallklart at “I just wanna fuck you”. Og det er ikke pratevolum det går i nei, det høres tvert imot ut som når naboen min har guttevorspiel og kjører en lydonani av de sjeldne for å tøffe seg for kompiser og misunnelige naboer med førtiårskrise. Og når strandfyren bortenfor han og bortenfor han igjen også setter på musikk, blir det en kakofoni som er helt uutholdelig for oss andre stakkarer.

Fy faen, så sur jeg ble. Jeg vet ikke hva du som spiller og bråker i full offentlighet tror, men jeg kan love deg at du gjør absolutt ingen en tjeneste ved å spille så høy musikk.

Det er ikke slik at “Oj, jeg glemte å ta med Bose-anlegget mitt, så jeg er jammen meg glad for at du tok med deg ditt.”

Ingen har lyst til å høre på det dårlige oppgulpet av listetrance og hip hop fra 2001 og de billige tekstlinjene det går tjue av på dusinet. Særlig ikke når de prøver å nyte den tropesommeren vi aldri har i Norge. Drit i å ødelegge sommeridyllen. Drit i å ødelegge for andre. Det å ta seg til rette på den måten vitner bare om at du ikke eier folkeskikk. 

Så jeg sier bare det mora di burde ha sagt for lengst: SKJERP DEG!!

Skal du høre på musikk, så kjøp deg et par gode øreklokker og ta en fest med deg selv og stemmene inni hodet ditt. De burde for lengst fortalt deg at du er helt på viddene hva sosiale antenner angår. Eller, dersom du absolutt må spille, så velg i det minste et lavt volum, slik at sidemannen ikke hopper i taket eller får hjerteinfarkt. 

Ta hensyn til folk rundt deg. Men det er kanskje vel mye å forvente av noen som aldri noen sinne lytter til noe dypere enn Drake? Fest hjemme hos deg selv neste gang! Forhåpentligvis ser jeg deg ikke på stranda dagen etter!


SOM SILD I TØNNE: Når man sitter tett, må man ta mer hensyn til hverandre. Personene på bildet har ikke noe med saken å gjøre. 

Buss for tog ble en hyggelig affære

Et sikkert tegn på at det er sommer, er buss for tog. Sommeren 2018 har skrevet seg inn i Norgeshistorien hva varme angår, derfor tok jeg meg i å grue meg til bussturen. Jamre, jamre. Men det hadde jeg ingen grunn til. Buss for tog- foreningen viste seg å ha en luksusbuss på lager. 

Strålende blid sjåfør, skinnseter som kan legges ned, stillhet og en tur som hele tiden lå laaaangt foran skjemaet. Jeg hadde med Isklar med grapefruit (namme nam), og noen svinedyre nøtter. Skiltene viste 3 for 19 på kiosken på Oslo S. Det viste seg å være frukten som hadde den hyggelige prisen. Det var ikke logisk for denne forbrukeren som syntes skiltet var misvisende.  Jeg gikk dermed  på en nøttesmell, men en i det jeg sank ned i det myke bussetet, tok til og med min indre gjerrigknark ferie. 

Les mer: – Det er din skyld at bussturen blir et helvete

Jeg skal nemlig tilbringe noen dager hos opphavet i en sommerby noen timer fra Oslo. Og siden jeg holder på å ta lappen i en alder av 30+ (ikke spør, takk), må jeg pent ta bussen i stedet for å hente en bil (med automatgir) i det bilkollektivet jeg planlegger å melde meg inn i. Jeg kan faktisk bakkestarte og alt annet manuellgirbilen krevr, men det går sjukt mye fortere å ta lappen når bilen tenker sjæl, så da gjør jeg det.

Jeg er stuck med bussen i noen måneder til, og jeg må innrømme at jeg grudde meg til buss for tog. Mine rosa drømmer om at jeg suser avgårde med Guns n’ Roses på full guffe, før jeg stopper for å ta en snap av meg selv hvor jeg skriver “Jeg kjører alene!” , vel det får bli senere. Snapping og kjøring er bare noe man ikke gjør samtidig, by the way. Når jeg ser alle de klumsene som kløner i trafikken, så gruer jeg meg faktisk litt mindre til å kjøre opp. Man kan noen ganger begynne å lure på hvordan enkelte folk har klart å bestå når de bryter trafikkregler i ett sett. Du vet, tar usvinger i en rundkjøring (jeg tuller ikke), lar være å stoppe i fotgjengerfelt, kjører på rødt og kjører for fort. Pøbler. Nesten like ille som syklistene. 

Inntil lappen er i boks, er det altså full fart i kollektivtrafikken. 

Vanligvis elsker jeg det. Jeg syntes det er koselig og sitte der å “bussfilosofere” og høre på musikk, kanskje drikke litt god kaffe og kose meg med en bolle. I hvert fall når jeg ikke blir forstyrret av billettkontroll eller plagsomme passasjerer. Når man har tatt kollektivt i 18 år i stedet for å kjøre, da er man opptatt av hva som fungerer og ikke fungerer. Også finner man sine favorittseter. Jeg liker å sitte først. Der er det litt mere luft mellom setene, og man er i nærheten av sjåføren. På lørdagskvelden er det særlig viktig for meg, da man ikke vil bli sittende i nærheten av støyende og stinkende festdeltakere som glor og tafser. Jeg har enda til gode å oppleve busstafsing, men jeg mistenker at det har noe med strategisk plassering fra min side å gjøre.

Men denne bussturen derimot, var en sann fornøyelse. Bedre enn tog, faktisk. TAKK, NSB!!

 

Burde vi ha gitt fra oss bordet vårt?

Noen ganger får min indre hurpe lyst til å lage en stor scene. Men jeg gjør det ikke. Jeg er altfor godt oppdratt, men mange nordmenn er så frekke atte fy. 

Det var altså en fredelig lørdag ettermiddag hvor jeg og min venninne hadde svimt rundt i Oslo og latt humla suse. Vi hadde også kjøpt litt til klesskapet: Hun en orange oversized genser, og jeg en T-skjorte med kamuflasjemønster. 

Min venninne ble inspirert av det deilige været og ville etter hvert ha en Solo, mens jeg synes det var passende med ett glass hvitt. Det var Kollenhelg og god stemning på den brune puben midt i Karl Johans gate. Flaks hadde vi også, for vi fikk græbba til oss en deilig bås med god plass og utsikt til alle skjermene med nordmenn som gikk på ski så det suste etter. 

Pub
Licensed from: CreativeShield / yayimages.com

Men det er alltid noen som skal ødelegge idyllen. 

– Erre plass te sju mannfolk her? (Ja, han sa faktisk det)

En litt sliten godt voksen fyr som åpenbart var på guttetur henvendte seg til oss med surt blikk, sur replikk og i det hele tatt en miserabel attiude . Plass var det nok av, bare ikke for en gjeng halvfulle mannfolk dobbelt så gamle og vel så det som min venninne og meg. 

Båsen vår var stor. Altfor stor for oss to, men samtlige ståplasser ved baren var tatt, samt alle andre bord. Det eneste ledige var gullbordet. Og der satt vi. 

Dilemma: Må vi gi dem bordet vårt, fordi de var flere enn oss?

Jeg svarte på den sure tilnærmingen hans, vel vitende om at vi ikke hadde fått fred fra de ekle karene om de hadde slått seg ned: Nei, beklager, men om dere kan finne et mindre bord, så flytter vi oss gjerne vi.

Vi smilte hyggelig. Han rikket seg ikke av flekken, men satte det sure og litt gjennomtrengende blikket i oss og sa: Dere to kan ikke ha det bordet der alene. 

Vi: Jo, det kan vi. Finn gjerne andre plasser til oss, så er bordet deres. 

 For det første, hva trodde han egentlig kom til å skje? At vi skulle sprette opp og smile unnskyldene og si: Klart det! For det andre, skal du ha noen til å gi fra seg bordet/lage plass (første nevnte hadde aldri skjedd), så er ikke den beste markedsføringen av deg selv å være sur og attpåtil spørre: Erre plass til sju (halvgamle, ekle, slitne halvfulle,) mannfolk? Selvsagt er det ikke det. Det er aldri det. 

Hadde han derimot kommet bort, smilt høflig og spurt vennlig: Hei, lurte på om vi kunne sitte ytterst på bordet deres, fordi det er helt fullt her. Vi skal ikke plage dere. 

Vi: Klart dere kan, slå dere ned på den siden av bordet. 

Så enkelt kan det gjøres. Og det var nøyaktig det neste gruppe gjorde da de kom inn og fikk plass ved bordet vårt. 

Analt eller vaginalt: Det er spørsmålet

Å, hjelpes! Denne boka fikk meg til å gruble skikkelig over sex i og utenfor forhold, som voksen på tretti pluss og som ung voksen på tretti minus.  

Da den rosa og hvite boka om sexlivet til en ung jente lyste mot meg, var jeg ikke sen om å smugle den ned i veska mi (nei, jeg stjal den ikke). Med skriverier opp og ned i mente den siste tiden om en sexundervisning som suger (bokstavelig talt), så er det forfriskende å lese om noen som ikke skammer seg, selv om skolen åpenbart mener at vi skal det. 


SEX, SEX OG MER SEX: Jeg jobber meg gjennom boka. Med kaffe. Uten fordommer. 

A.N.P. er en rampete vestkantjente (klisjé). Eller, det er i det minste det hun vil fremstå som. Kropp er topp i all sin fyrrige naturalia i denne usensurerte dagboka som tar for seg livet i og utenfor sengen i tidsepoken18-20 år. Og livet i sengen er langt fra pornoen, selv det er der A.N.P har gått på sexskole. Sex med en utrent og litt chubby kvinne- eller mannekropp (med skjeve peniser og usymmetriske kjønnslepper) er faktisk det du får servert utenfor YouPorn. Det viser hun til fulle. Og det er ganske digg. Og deilig normalt. 

Hun er en helt vanlig jente som er opptatt av livets store spørsmål, samtidig som hun tester og tar for seg av livets goder. Hvorfor skulle hun ikke det? I forhold til samfunnets noe konservative syn på kåtskap (i et forhold, helst ett som består av to personer) er dette forfriskende lesning, og så jævla langt fra skam som man kan tenke seg. Knull og vær glad med en som vil det samme som deg, liksom. 

Når jeg leser boka begynner jeg å tenke på hvordan vi opphøyer sex til noe større enn det er. Som alt annet i livet er sex bedre og gøyere og finere med en man kjenner og er glad i. Men må man ha et forhold til denne personen eller ha en eller annen form for dyp respekt for hverandre som ingen ende vil ta for å nyte? For mange er det slik, og dessverre så er det bare en prinsessedrøm. Og det er jævlig brutalt den dagen man oppdager det. Jeg ser at generasjonen født på slutten av 90-tallet allerede har funnet det ut. At de kan nyte det fysiske aspektet uten å nødvendigvis elske personen til månen og tilbake. Og det sparer dem for bøtter med skam, kvaler, skyld og dårlig samvittighet. I hvert fall bruker de forhåpentligvis mindre tid til å tenke på det enn min generasjon. 

Misforstå meg rett, jeg håper inderlig jeg får et fint forhold med en bra fyr en dag jeg også. Det er jo det majoriteten vil, finne sin spesielle bestevenn som man også tenner på. Men for de fleste er sex og nærhet viktig, uavhengig av sivilstatus. Og hva gjør man da? Det er fuckings uaktuelt å knipe igjen til den dagen kommer (hvis den kommer). Sorry to say. Og det betyr ikke annet enn at man ikke lever i sølibat. Mer er det ikke å si om den saken. Bortsett fra en ting, og det er at jeg ikke kjenner meg igjen sex-statistikken det hevdes at single har. 


HELGEKOS: Denne boka er kul.

Boka tar for seg problemstillinger som opptar de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke: anal eller vaginal, oral eller rimming, dominant eller underdaning (eller ingen av delene). For vi tenker på det. Og i møte med potensielle partnere så er dette spørsmål vi er nødt til å forholde oss til. Som voksen er man jo som oftest trygg på sin seksualitet, men det kan være grei lektyre for det. Fordi det er så befriende ærlig. Og blottet for alt som smaker av skam. Sex  beskrives som noe menneskelig og normalt. 

A.N.P og hennes venner er ikke redd for å utforske ting. Som å sette en tynn plasthanske på vibratoren, fordi det føles som en virkelig hånd eller å spe på husholdningsøkonomien ved å selge brukte truser på nett. 

Hvem har ikke tenkt den tanken i brøkdelen av et sekund når studielånet ikke strakk til? Jeg har i hvert fall det, fordi jeg ble forskrekket over at utflod har en markedsverdi (jeg studerte markedsføring på det tidspunktet). Uansett var jeg for feig/smart til å gjøre noe med det. 

Frøken A.N.P har ikke lært om sex på skolen i hvert fall. Og det er egentlig innmari synd. Hvis undervisningen er dårlig i dag, prøv 90-tallet. Plansjer fra en svunnen tid, en dypt religiøs lærer som formante om sex før ekteskapet (“man vil jo selvsagt at partneren kun skal ha hatt sex med en”), samt at en prest fikk føre ordet, bare for å være på en sikre siden. Det er sjukt, rett og slett. Snakk om å påføre folk dårlig samvittighet for helt normale tanker og følelser.  

Jeg mener at seksualundervisningen burde lufte alt fra en medisinsk og teoretisk del, til helse og sexliv anno 2017. Sex er så mangt. Man har ulike preferanser. Det burde kunne snakkes om, og det er normalt å ha spørsmål, mener jeg. Og det er helt i orden å like ting som ikke nødvendigvis er gjennomsnittlig, så lenge det ikke skader andre. Ingen skal føle seg presset til å være med noe de ikke vil, og man skal ikke utøve press på andre. Det er bedre å snakke ting ihjel enn å tie det ihjel. Og nei, jeg mener ikke at man skal lære hvordan man har analsex på skolen, men jeg mener at man skal lufte ting og får det out in the open. Dessuten, uansett hvor eksotisk rimming må virke for folk, så er dette også noe som folk har holdt på med siden tidenes morgen. Det har bare ikke blitt debattert offentlig. 

Denne boka utløste et skred av tanker hos meg, men den anbefales på det varmeste til unge og eldre, lærere og andre som er i daglig kontakt med ungdom. Hvorfor ikke gjøre dagen i dag til seksualopplysningens dag? Så har du noen lure svar neste gang datteren din eller sønnen din spør om noe flaut. 

– Jeg vil ikke ha rumpa mi på snappen din

Trodde du treningssenteret var en catwalk? Prøv garderoben. Nakne kropper i alle fasonger vasser rundt. Noen strutter, noen disser og noen er på vei fra diss til strutt. Jeg heier på alle! Helt til jeg lar håndklærne falle og står der i Evas drakt etter å ha kommet ut av dusjen. Mens jeg bøyer meg ned for å hente tøyet jeg har lagt fra meg, ser jeg selvforherligelsen i full utfoldelse. Foran speilet. Hvor ellers? Selfies er elsket og hatet. Selv har jeg undret meg over hvor mange selfies som egentlig knipses foran speil av ymse slag hver dag, verden over? Sikkert en fantasillion (vannvittig høyt tulletall plukket opp fra snakkeboble i Donald i 1992). Selfies er både gøy og litt flaut.  

Men så, hva faen skjer? Mens jeg står der i rumperus og er stolt av det min bedre bakdel har utrettet i salen for ti minutter siden, kicker egoet inn for alvor hos barbiegirl foran speilet. Det knipses mens det flekses, struttes og strekkes. Og min bare rumpe er koselig synlig i bakgrunnen. Ikke ante jeg at noen er så selfiekåte at de ikke bryr seg om at en annen persons nakne stuss er med på bildet. Når ble folk så jævla selvopptatte og hensynsløse? Meg, meg og enda mer meg. For enhver jævla pris. 

Hadde jeg visst at rumpa mi var så attraktiv for andre jenter, hadde den fått en manager.

Frøken gakk stjeler med andre ord MIN merkevare, min rumpe, og hun gir totalt blanke i at jeg kanskje ikke synes det er ok. For det viktigste er jo at alt dokumenteres, ikke sant? Uansett om folk ufrivillig får blottet stumpen på nett. Jeg er pokker i meg ikke 2017 sitt svar på Lek-Linda (hvis du ikke vet hvem det er kan du jo google det). Det er like før jeg går bort og river av henne håret og stikker et lite syrlig hull på ballongleppene, mens jeg ser for meg at lufta går ut av dem med et søtt lite sus.

Ego før omtanke. Av og til hater jeg hvor skrudd verden har blitt. 

PS. There is some justice in this world, thank God. Husker dere Playboymodellen Dani Mathers som snikfotograferte en 70 år gammel dame i gymgarderoben? Vel, det viser at man skal være forsiktig. Det ble lynsjstemning. Se opp når du snapper, eller så er det kanskje deg som må punge ut ett fett erstatningskrav eller mister jobben din. 

Back and ass of beautiful woman
Licensed from: shmeljov / yayimages.com

Jeg heier på Valentines Day

Det er den tiden på året. Mennesker som vanligvis har god smak og kloke hoder ruser seg blodrøde på romantikk, klisjéfylte kort og syntetiske bamser med Sad Sam ansikt og “Be my Valentine”. Vi skal jo tross alt bøte på det vi ikke gjør resten av året. Gi oppmerksomhet og god ord i en selvvalgt hverdag som vi elsker å klage over. Barn, dyr, tidsklemme, jobb/skole, selvrealisering og Birken. Og Handelsstanden skor seg på vår dårlige samvittighet ovenfor våre nærmeste og gnir seg i hendene som Grinchen ved juletider. Noen synes dagen er teit. Jeg er forbeholden og tenker at den kan ha en misjon. 

Kanskje er vi så følelsemessig avstumpet at vi trenger en dag for å bli minnet på å si til kjærester, venner og familie at “hey, jeg digger deg/er glad i deg/elsker deg”?


Kjærlighet i akvariet: Smask

Særlig siden svært mange er så gærne at de baserer ekteskap og valg av mamma/pappa til ungene på noe så banalt som hjertebank og fysisk tiltrekning. Det er kanskje ikke så lett å vite hva man skal gjøre når dette er borte. 

Spør du meg bør man se etter helt andre ting hvis man ønsker seg en partner for livet. Godhet. Ro. Humor. Trygghet. Kjemi. Eufori og forelskelse forsvinner jo etter ganske kort tid. Det er deilig, men man kan ikke basere et langvarig forhold på noe så flyktig. Derimot tenker jeg at et slikt krydder som Valentines Day tross alt representerer, kan minne oss på at forhold trenger plantenæring. Særlig i 2017. Relasjonene har jo aldri vært skjørere med tanke på at gammel moro og nye fristelser popper opp i newsfeeden hver eneste dag. Det kan sette en hvilken som helst stakkar ut av spill. Vi er tross alt bare mennesker. Så ikke vet jeg, men kanskje er ikke den dagen så dum likevel? For selv om noen tjener gedigne summer på vår kjærlighet/dårlige samvittighet, så minner i hvert fall den dagen meg på en ting: Ta vare på det du har. Når hverdagen kommer, så står du nemlig igjen med et menneske av kjøtt og blod. Og hverdager er ikke så dumme de. Med litt krydder og kløkt kan de bli til en fin fest. For jeg vil ikke bli veid og funnet for lett når euforien er borte, og jeg vil heller ikke at en partner skal føle det slik.

Så da må vi jobbe da. Jeg vil ikke la handelsstanden bestemme når jeg skal vise omsorg og godhet, og man trenger ikke kjøpe en masse ting. Bamsene er stygge, kortene klisjéfylte og hele den røde greia blir bare for mye. Men det er ikke så dumt med en påminnelse om at kjærlighet er noe av det viktigste i livet. For vi glemmer det, blir nysgjerrige på eks’en i newsfeeden og skiller oss (selv om statistikken har vært nedadgående siden 2004). Nordmenn og kvinner kan godt begynne å åpne opp litt og show some lovin’. Og for mitt vedkommende trenger ingen blakke seg på femti langstilkede roser, slik jeg så en fyr gjorde i blomsterbutikken her om dagen.  

En post-it på badespeilet, et hjerte i matpakka, levende lys når man kommer hjem på en grå og regntung mandag, et glass rødvin og Netflix sammen i sofaen. Jeg er ikke kravstor. Jeg heier på hverdagsromantikken og synes det enkle ofte er det beste. Og akkurat det tror jeg Valentines Day kan minne oss på, i all sin røde gloria. I hvert oss trauste nordmenn som ikke helt er typene til å booke inn et rødkledd mannskor for å synge “Love me tender” på jobben til den (heldige?) utvalgte.

Om dagen kan få oss til å stoppe opp og tenke på den/dem vi er glade i, så heier jeg på den. 

PS. Nå har jeg ikke fortalt om min egen Valenties eufori. Da jeg var tyve år og nyforelsket, gjorde jeg meg lekker og knyttet et sløyfebånd rundt meg selv, tente stearinlys og slang meg på sengen. I beste Julia Roberts/Pretty Woman stil, spurte jeg med forførisk røst: How was your day, dear? I 2002 var Valentines et nytt fenomen som alle omfavnet uten å tenke. Men min daværende kjæreste ble strålende fornøyd og heiv seg over meg. I tillegg skrøt han til alle kompisene som igjen synes sine kjærester var superdølle. Sannheten var jo at vi lo oss ihjel av dette med jevne mellomrom. For det var jo sexy morsomt. Hverdagsromantikk er ganske fint. Assa. 


Kakao i snø: Så enkelt kan det gjøres. Hverdagsromantikk er fint. Foto fra Pixabay, fri bruk

Jeg har noia når jeg googler meg selv

Jeg googler meg selv jevnlig, i tillegg til å snoke på andre. Særlig på nye folk jeg skal møte. Og hva så? Gjør ikke alle det,  tenker du. Vel, i motsetning til alle andre tapper jeg inn mitt eget navn med skjelvende fingre og svetteperler på pannen. Og hver gang kan jeg puste lettet ut. For det ER aldri noe der. Jeg vet jo det. Jeg har aldri tatt noen bilder som ikke tåler dagens lys. 

Jeg har mange ulike venner og venninner. Noen er veldig konservative, andre ekstremt frilynte. Hun ene sender villig nakenbilder i helfigur til nye dater. Og likevel snorker hun seg gjennom natten. JEG derimot ligger våken og bekymrer meg på hennes vegne. En annen venninne fikk hysterisk anfall forrige måned, fordi mobilen hennes med nakenbildene ble stjålet. Hun var on fire og brølte i lånetelefonen:

-Å, herreguuuuuuud, telefonen min med nakenbildene er borte!


Les mer: Han glodde på meg gjennom vinduet, gliste og viste tommelen opp
Les enda mer: Jeg tittet inn kjøkkenvinduet hans som en stalker

Worst case scenario: Noen datakyndige finner telefonen, ser bildene, gliser rått, før de finner sin plass i evigheten på verdensveven.
Sannsynlig scenario: Noen finner telefonen, sletter innhold, og gir den en ny identitet på hemmelig adresse. 

Min sidemann på jobben mener at dersom man kan leve med konsekvensene av slike uhell, hva er problemet da? Jeg er helt med på den. Det er bare det at man ikke selv bestemmer utfallet av slike uhell, uansett hvor mye man selv driter i det. I min omgangskrets hadde nakenbilder på nett betydd sosialt selvmord. Vennene hadde ikke stukket av, men de hadde nok lurt på hva inne i helvete jeg hadde holdt på med? Jeg hadde vel strengt tatt vært redd for at de aldri hadde sett på meg med samme blikk noen sinne igjen. 

Når det kommer til andre ukjente “folk flest”, så kan de være ganske motbydelige og fordømmende. Særlig hvis de ikke har møtt deg og likevel er i en situasjon hvor de må danne seg et inntrykk av deg. Det kan være potensielle arbeidsgivere, venner av venner, kolleger du ikke kjenner godt, potensielle nye kolleger etc. Folk som har en grunn til å google deg. Grøss. Jeg grøsser seriøst mens jeg skriver dette. Disse folka vil ha en del spørsmål de brenner inne med før du i det hele tatt har fått sjansen til å vise hva du er god for med klærne på. Kropp, nakenhet og porno er overalt, og det er litt mer ok så lenge det ikke er DIN kropp og nakenhet og (porno?), antar jeg. Eller? For mitt vedkommende er det i hvert fall omtrent slik. 

En treningsnarkoman fyr jeg datet forhåndsdømte meg maks på grunn av noen uskyldige festbilder på Facebook. Ja, dette var i Facebook sin spede barndom, og vi ante ikke hva vi drev med. Tyve, uskarpe kliss like bilder var kjempestas å poste i et album kalt “Fest hos Nils og Eva”.

– Er du en sånn hurrajente du? 

Hurrajente? Hvor gamle er vi her da? Femti? Umiddelbart forstod jeg at han var på foreldregenerasjonens parti og egentlig mente “slut” eller “attention whore”. Eller om jeg legger godvilja til “festjente”. Uansett, ikke særlig positivt.

Det var etter denne lille diskusjonen at jeg fikk helt hetta for potensialet til Facebook og særlig Google.

Det er rene terrormaskinen. En slags Terminator som husker alt. Til evig tid. Hvis et par stakkarslige bilder med en godt påkledd meg, smilende med et vinglass i hånden uten å være drita, kan lage så jævlig mye oppstyr, hva da med det real shit? Folk er ikke så nådige og tilgivende som vi liker å tro. Mulig de er det in public, men så fort de kommer hjem og de unngår potensielle sosiale sanksjoner er det rett på sladderkjøret. Selv er jeg oppdratt til å ikke dømme folk, og jeg prøver så godt jeg kan. Men siden man dessverre ikke kan kontrollere andre enn seg selv, så bør man om mulig være liiiitt forsiktig med å sende underlivet sitt hit og dit. Eller oppbevare det på dingser man drasser med seg overalt. 

Med mindre man er up for penispreik i ettertid. Eller har høy toleranseterskel for sladder om egen flaggermus. 

PS. Venninnen min sin telefon ble aldri funnet. Det kom heller aldri noen bilder på avveie. Som vi har oppdaget i hvert fall. Litt flaks skal man jo ha. Karma. 

Snakker du dritt om kjæresten din?

Folk er så fæle. Jeg blir helt ærlig skikkelig provosert når jeg møter folk som ikke skjønner de sosiale kodene og som ikke har venner som har baller nok til å be dem oppføre seg. For er du normalt oppegående, så burde du stille deg selv følgende spørsmål når du vurderer å la følelsene/snakketøyet vike for litt god gammeldags sunn fornuft: Hvordan ville jeg reagert hvis noen oppførte seg slik mot meg?

Dette lille innlegget handler om dem som synes det er helt i orden å rakke ned på partneren sin i full offentlighet.

Jeg har selv blitt utsatt for dette av en eks. Og fytti katta, den dusten angret. Jeg har aldri følt meg så ydmyket. Den man har delt alt med i flere år, plaprer villig vekk om alt fra sexliv til krangler og problemer man har hjulpet hverandre å løse. Hvor er respekten for andre mennesker? Jeg jobber med kommunikasjon til daglig og hadde selvsagt en plan på lur for kriser som dette også. Fordi jeg ikke vil synke ned på hans tragiske nivå, nøyer jeg meg med å si at han gikk fra å være høy og mørk til liten og blek på et nanosekund. 

Mission accomplished! 

Disturbed couple having argument
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Når ble det greit å være ufin, enten det misnøye med en bittelille penis, labert sexliv, evner som barneoppdrager eller plutselige vektoppgang? Som om du er så forbaska perfekt selv? Sånt er seriøst ren tortur å høre på for de av oss som ikke har et avstumpet følelsesliv, har en diagnose eller generelt er empatiske mennesker. Særlig når den det snakkes om står to meter unna og får med seg alt sammen. Jeg har hørt det meste fra vilt fremmede mennesker jeg ikke kjenner, i festlige lag. Mange av dem har en god del stygge ting å si om sin bedre halvdel. Flere burde gå til psykolog eller ta en alvorsprat med partneren. Gossip til random people fører sjelden noe godt med seg. Bare styggedom. 

Jeg har møtt både kvinner og menn som holder på sånn. Noen gjør det mens partneren er til stede, og ydmykelsen blir komplett. Andre blir noen skikkelige nabokjerringer og baksnakker når partneren ikke er til stede. Begge deler suger. Sånne folk suger. Og jeg får like vondt i magen hver gang. Sier i fra gjør jeg også. Men det er ikke alltid det går an. Rett og slett, fordi man ikke kjenner folka og det ikke er ens egen business. Hør bare på dette: 

En lørdag for noen uker siden var jeg som vanlig på vei til lørdagstreningen. På vei opp til gymmen la jeg merke til en far med en barnevogn. Ungen sov søtt i vognen sin, mens faren snakket med lav, nesten hviskende stemme i telefonen. Jeg tenkte ikke noe særlig over det før en ulyd fullstendig ødela den deilige lørdagsidyllen:

– DIN TULLING, HVORFOR SNAKKER DU I TELEFONEN NÅR HAN SOVER??

Sjarmerende vesen dette her. Jeg vet ikke bakgrunnen for denne tiraden på åpen gate, men jeg vet i hvert fall at hun definitivt klarte å vekke barnet sitt selv, dersom hans telefonsnakking var bakgrunnen for bøtta. Mannen hennes tittet flau og fortvilet rundt seg som for å finne ut om noen hadde fått det med seg. Ja, så klart fikk vi det med oss. Det var ikke akkurat Karl Johan vi stod på, men et stille fortau på Frogner hvor alle hører absolutt alt. Jeg og en annen dame himlet med øynene til hverandre, og jeg kjente at ordet “bitch” fikk en helt ny mening. 

Er det rart folk går fra hverandre? Jeg hadde ikke holdt ut med en kjeftesmelle som synes det var ok å skrike til meg på åpen gate. Hva skjedde med god gammeldags folkeskikk? 

Mange gjemmer også sin direkte tale bak frasen “Jammen, jeg er bare ærlig”. Nei, det er du faen meg ikke. Du er ikke ærlig, du er ufin. Det er en hårfin balanse som gjelder når det kommer til å beherske det å være direkte. Skal man være direkte, må man samtidig være pedagogisk, for å sikre at man får frem hva man mener, uten at den andre ligger i fosterstilling og griner etterpå. Mange som er såkalt “ærlige” bruker det bare som et påskudd til å være ufine, fordi det får dem til å føle seg bedre. 

Hva med å bare OPPFØRE seg? Digg å få det ut! Pju!

Les mer: Tinder bør komme med varseltrekant

Les enda mer: Jeg kan ha ødelagt et bryllup

Plutselig hatet jeg treningen!

Jeg har aldri hatt ferie fra treningen. Jeg har flittig trent hardt og intenst, med og uten PT opptil seks ganger i uken på det meste de siste syv årene. Om jeg bare fikk til fire økter var det “helt krise”. Livet har gått i ja-mat og nei-mat. Glutenfrie dietter er prøvd, lavkarbo er testet ut. Og jeg har i det hele tatt struttet rundt i godformens endorfinrus og heiet meg selv frem, samt belønnet meg selv med en “kjempegod” grønnsakssmoothie, fordi jeg klarte å gjennomføre ni økter på en uke (på det meste). Ikke bare er det et sykt opplegg, grønnsakssmoothien sørget for full fest i magen og problemer med nattesøvnen på grunn av løping frem og tilbake på toalettet. Aldri mer! 

For første gang i livet forstår jeg dem som sliter med å komme seg på gymmen! Ikke bare er det så deilig å ligge på sofaen etter en lang dag på jobb (jeg har aldri gjort det før, faktisk), men det er jo søren meg umulig å dra seg opp når man først har lagt seg ned. I tillegg er det så deilig med et lite glass vin om kvelden. Når man jobber og sliter og gjør sitt beste og ikke skal delta i OL, hvorfor kan man ikke kose seg litt? Herregud, så digg det er. 


Tidligere, på dager hvor jeg følte meg som en skitten vaskeklut, brukt til å tørke opp spy, sa jeg til meg selv: Ikke tenk, bare gjør det! (Som om livet blir så jævlig mye bedre, fordi jeg ignorerer kroppens tigging om nåde.)

Etter ferien er det: Ikke tenk (på at sommerkroppen 2016 er i ferd med å svinne hen), ikke gjør det. 

Hva nå? Jeg eier ikke motivasjon til å komme i gang igjen, og jeg blir helt ærlig fly forbanna når jeg leser sånne struttende innlegg om hvordan man skal motivere seg. Jeg gidder ikke, for pokker. Og jeg vil i hvert fall ikke lese om hvor forbanna enkelt det er. Fordi for første gang skjønner jeg hva dørstokkmila er, hva det innebærer å ha en sinnsykt craving på pasta HELE TIDEN og ikke klare å motstå den sjokoladen ved kassen. I tillegg skjønner jeg hvor herlig det er å bare kose seg med dem man er glad i etter jobb, i stedet for å hive i seg en skyr og en proteinbar og tilbringe de neste timene i en ekkel kjeller som stinker kroppsvæsker. Jeg er drittlei av muskelbunter i trangt tøy som beundrer seg selv i speilet. Faktisk spyr jeg av det. 

Men å slutte er ikke aktuelt. Det skjer ikke! Fordi jeg vet at det er så mange helsegevinster ved det, fordi jeg vet at jeg vil finne tilbake til den lykkefølelsen jeg kjenner på når jeg løper og at det er givende å føle mestring og nå mål. Det smitter over på andre arenaer i livet også. 

I morgen skal jeg i gang igjen. Jeg gruer meg og må nok tvinge meg selv litt ekstra siden det er første gang. Jeg har vært i superform, og jeg skal ikke tilbake dit med det første. Jeg skal sette meg små delmål på veien mot det store. Og være glad for hver eneste lille milepæl jeg når. Det tror jeg er en fin måte å bli god på. Og jeg skal hive ut alt som smaker av et strikt kosthold. Et “normalt” et, er mer enn bra nok. Og har jeg ikke lyst en dag, skal jeg tillate meg det, så lenge jeg går dagen etter. Jeg skal bruke høsten til å trene mindre enn tidligere, men likevel være i god form. Det er godt nok. Rett og slett. 

Hva med deg? 🙂

Young woman with headphones running in park
Licensed from: Martinan / yayimages.com