– Det er grusomt når helgebobla sprekker

Jeg har så mandagsblues, jeg. Jeg syntes rett og slett det er grusomt å komme ut av helgebobla. Det tar nemlig litt tid å lande, og med en gang du har gjort det, så BUMS er mandagen her. Det er litt som når du endelig har funnet den perfekte liggestillingen i senga, er i ferd med å sovne og oppdager at du må på do. Sånn er mandagen. Tung, tissetrengt og blå. Den er smertefull og gjør vondt langt inn i sjela. Jeg vil jo ikke ha det sånn. Men sånn har jeg det. Hver eneste mandag. Selv ikke morgenkaffe hjelper. 

Det er liksom ikke OK til å være sur lenger. Eller ikke ha det bra. For hvis vi ikke har det bra, så ødelegger vi den sosiale stemningen og limet med ærligheten vår. Det som sørger for at mennesker kan omgås uten å drepe hverandre. 

Hvis noen spør hvordan du har det for eksempel, hva svarer du da?

Du svarer mest sannsynelig: BRA!

Ikke sannheten som egentlig er: Fy faen, i dag har jeg verdens verste dag. Jeg er så lei meg, og jeg vet ikke hvorfor.

Personen hadde antagelig blitt bleik, angret på at han stilte spørsmålet og aldri snakket til deg igjen. Og i tillegg advart de i nærheten: 

– Ikke snakk med henne. Hun er klin kokos.

Dersom folk i stedet hadde anerkjent sine triste og sinna følelser som tross alt er akkurat like normale som de glade og sprudlende, så tror jeg vi alle sammen hadde hatt det litt bedre. Det er ikke plass til surheten og tretthetheten vi alle føler på innimellom, virker det som. Neei, her skal vi være så jævla blide hele tiden. Som om det er noen sannhet i den type oppførsel.

Det er på mange måter noe mer ekte over det å være sur. Da later man i hvert fall ikke som, skjønt det å omgås en person som ofte er sur er en påkjenning i seg selv. Jeg tror det er mange gamle grinebitere der ute kunne ha godt av å jobbe med surheten sin. For det er tross alt hyggeligere for alle å møte blide mennesker. Og man må jo ta seg sammen der ute blant folk. Man kan ikke spy ut edder og galle og forvente å overleve sosialt. Men det er likevel en mellomting mellom det å alltid late som om man er blid og det å være ærlig på at “I dag, i dag stod jeg faktisk opp med feil bein”. 

I hvert fall syntes jeg det. Dette “Happy Monday” fenomenet kjøper jeg rett og slett ikke. Sorry. 

Mandag! Hurra! (My ass)

Mandag er en strålende anledning til å starte på nytt! (Hviiiiin)

Hvorfor det, om jeg tør spørre? Hva om du har lyst til å starte på nytt på en onsdag da? Hæ? Hva gjør du da? Venter til mandag? 

Min venninne, la oss kalle henne X mener at det norske folk lider av en eller annen tvangstanke: Hvorfor venter folk til nyttåraaften med forsettene sine? Hvorfor venter de til mandag med å starte på nytt, hvis det er så sinnsykt viktig? Det er å utsette ting, mener hun. Hvorfor ikke starte med en gang? 

DET har ikke mandagsnerdene tenkt på, i all sine falske prakt. For det er da faen meg ikke så farlig om du er jævlig blid på onsdag eller mandag. Eller begge deler, om du er av den sorten. 

Det eneste som er bra med mandager er at jeg syntes så synd på meg selv at alt er lov.

Jeg skulker trening, drikker et glass vin og koser meg med noe god mat. Bare fordi helgen er over, og jeg prøver å få den til å vare så lenge som mulig. I tillegg får det min indre grinebiter til å trekke på smilebådnet. Jeg blir gladere av vin og god mat. Skjønt mandag er den dagen hvor jeg heller vil være tynn og sur enn tjukk og blid. Som om humør og kroppsform noen sinne kommer til å ha noe med hverandre å gjøre, men dog. 

Jeg tok på kjolen med firkløver på, fordi jeg trengte litt ekstra gode vibber i dag. Da jeg kom hjem laget jeg sushi-piknik på gulvet, helte litt iskald hvitvin i ett glass fra finskapet i stua og skrudde på en serie om et trekant-forhold på Netflix. Jeg må innrømme at mandagen slett ikke ble så verst, tross alt. 

-Jenteturer handler mest om gutter

Gutteturer, sa du? Jenteturer er ikke så annerledes, selv om vi ikke svømmer på gulvet eller forteller hverandre nazivitser.

Jenteturer handler mest om gutter, faktisk. Slik jeg antar at gutteturer handler om jenter, i stor grad. Enten på den ene eller den andre måten.  

Det er ikke akkurat Hangover. Det er mer classy og “rent”, men vi får vin på mølla vi også, (der gutta bælmer shots, antar jeg). Bytt ut Mannegruppa Ottar- humoren med flaske på flaske med bobler, noen bittesmå bikinier på ett hett spa og en liten søtsak venninnen min døpte RasMUMS, og du har helgen vår. For hva snakker vi om på spa- og pysjfestene våre hvor vi liksom lakker negler og fjaser? Vi snakker om gutter. Og menn, i alle former, fasonger og posisjoner (Trump, blant annet). Dessverre tok en opphetet diskusjon om “han som egentlig ikke har tupé, det er bare noe alle tror” opp mesteparten av fredagen. Når snikksnakket om røde slips, tommelen opp, hvordan det er fysisk mulig å hate noe så deilig som oss kvinner og hvordan det egentlig føltes å måtte ligge med en bestefartype hver kveld (vi bad en bønn for presidentfruen) nærmet seg toppunktet, så hadde vi allerede tømt en tre-liter med rosévin og slurpet i oss to flasker sprudlevann. Det ble fuktigere enn i en steam badstue, og dagen derpå var selvsagt grusom. 

I tillegg fikk jeg det for meg at siden vi var i Sverige, så måtte vi jo for helvete lytte til danseband musikk, så jeg satte opp “Jag vil vara din Margareta” med Sten & Stanley på spillelisten. Den surret og dunket i hodet resten av helgen. 

Jeg hadde jo håpet at vi skulle bli introdusert for denne Rasmumsen min venninne skrøt så fælt av, men det ble vi ikke. Derimot hadde han på et eller annet mystisk vis fått nyss om mine svenske venninnes kallenavn, så da han ringte henne sa han bare:

– Hei. Det er Rasmums.

Litt flaut. Men der vi skriker opp om diskriminering, rødstrømper og helvete, tok han det som en mann. Og synes forhåpentligvis det var litt kult. Det ER jo litt kult når noen synes du er heit, er det ikke? Jo, jeg synes det i hvert fall. 

Les mer: – Mandag er ukens verste dag

– Jeg fløy rundt som Florence Nightingale på speed

Og jeg som var bombesikker på at mitt immunforsvar var 100% stål, litt som six packen til Supermann. Vel, det er det ikke. Det er helt normalt! Som alle andres! For nå har de idiotiske basseluskene klistret seg på meg også. Etter en jul hvor jeg fløy rundt som Florence Nightingale på speed uten å bli syk, mens alle andre svettet, satt på do og fikk ekle ting ut av kroppen eller snøt seg i utvaskede lommetørklær fra 1986, trodde jeg at jeg hadde sluppet unna. Men stemmer det? Neida! Jeg er inne på mine 56 kvadratmeter for tredje dagen på rad, og jeg holder på å gå fra vettet og forstanden og prøver drepe bakteriene med en mojito, as we speak. Jeg har da klasse. Selv med rennende nese, såre røde flekker under hvert nesebor og brukte papirlommetørklær over hele huset, har jeg klasse. Så det så. Hah! Hjelper det? Nei! Den er ikke sterk nok, det er det som er problemet. Kanskje det skjer noe om jeg tar noe av det dopet søsteren tok med fra London? Du vet, man får mye mer spennende stæsj mot forkjølelse der borte som selges helt lovlig over disk. Herlig! I natt kommer jeg til å sove godt!

Snakkes!

PS. Dette er ironisk ment fra en drittlei influensasyk. Man skal aldri, ALDRI blande tabletter og alkohol! OK? For dem som ikke forstod eller lurte…

Fresh mojito drink
Licensed from: klenova / yayimages.com

– Det kryr av folk i for trangt treningstøy

2. januar 2017 forløp tilnærmet problemfritt. Hvor rart er ikke det? Jeg pleier alltid å bli sentimental og litt lei meg på årets andre dag som jo er en arbeidsdag.

Farvel, glitter og stas. Hallo, nedbetaling av gammel moro og hverdag. 

Christmas tree with baubles and star
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Heldigvis bruker jeg ikke kredittkort med mindre jeg er på ferie eller det er en spesiell anledning. Jeg er ikke keen på å betale for skitten i juni, men det synes visst en del folk er helt ok. Jeg grøsser. Jul etter faktisk innhold i lommeboken, er min quote. Det er ikke bare fordi jeg er kjip gjerrigknark, det er faktisk ganske lurt også. Det er en dårlig deal å feire på krita, med mindre du har spenn til å cashe ut før rentene begynner å løpe.

Å løpe er derimot noe mange gjør 2.januar. Elixia stinker mer kroppsvæske enn ever. Ribbefettet skal brenne, og noen støvete muskler skal frem fra glemselen. Det er slappe kropper i tight treningstøy så langt øyet kan se, og køene på apparatene er milelange. Og alle drømmer de om sommerkroppen 2017, skjønt målet burde være noe helt annet. Vær sunnere året rundt og drit i six packen. Det gjør faktisk fysisk vondt å se folk gå løs på kroppene sine uten et fnugg av kunnskap. Det knekker og knaser i muskler og ledd som får en utfordring for første gang i sitt liv. Da jeg tok steget fra sal til styrkerom er jeg glad for at jeg søkte fagkunnskap. Fremgangen kommer fortere når man gjør ting riktig, og jeg slapp klippekort hos fysioterapeuten. Og kanskje er det greit å ikke ha som mål å trene fem ganger i uka i første omgang. Start med to. Det er faktisk gjennomførbart (og når du når målet om to ganger i uka får du mestringsfølelse og kan øke). 

Overhead view of an overweight man and woman lifting dumbbells
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Jeg skulle egentlig startet nyttårsforsettene i går, første dag etter ferien. Fordi det er folkevandring til samtlige treningssenteret marinerer jeg meg i julekos noen dager til. Uten et fnugg av dårlig samvittighet. Kanskje det er derfor 2. januar ble så bra? Fordi jeg rett og slett fordi lar det blir en myk overgang, istedet for å gå rett på pulver og grønnsakssmoothie? Jeg tror det. Litt slækk og realitetssjekk er ingen dum idé altså. Eller, det er i hvert fall det jeg forteller meg selv. Jeg får nok julekakeabstinenser. Rødvinsabstinenser, og det som verre er også. Jeg trøster meg med at det sikkert er bedre enn røyk- og snussug.  

Januar, here I come! 

 

Den jula jeg fikk voksenpoeng

Som følge av influensaboom i familien og en mormor som plutselig har havnet på aldershjem, har denne julen så langt vært en forfilm for “Voksentilværelsen – et fortelling i tre akter. Det er temmelig interessant for en stakkars ungkarskvinne på 30 pluss som i liten grad har smakt på det A4-livet folk skryter så fælt av. Jeg har bodd alene i ti år, og de eneste samboerne jeg har hatt var andre medlemmer av kollektivet, selv om jeg i prinsippet bodde sammen med min eks. Det er uansett lenge siden. Vi har jo selvsagt alle vårt, og jeg har definitivt fått min del av livets greier jeg også, men jeg har jo ikke hatt mann og barn og ta meg av i tillegg. 

Så da det kom en interessant telefon fra hjemtraktene noen dager før jul, satte jeg rødvinen i halsen:
– Hei, det er mamma. Pappa og jeg er drittsjuke. Vi har influensa og det noe så innmari. Vi er sengeliggende, og mormor er heller ikke bra på aldershjemmet. Juleselskapene er kansellert, vi orker ikke. Du må fikse ribba. Nå må jeg legge på, vi får snakke mer i morgen. Jeg har feber. 

– Vent, hva? Hallo? Hallo?


Influensakit: Julen med influensa i hus er ufortjent for alle, men vi får bare trå til og gjøre det beste ut av det. 

Jeg tittet rundt i den nyvaskede leiligheten min hvor hver eneste sofapute har sin faste plass. Dette var ikke bra. Avlyste familiesprell, og hva i alle dager mente hun med at jeg måtte fikse ribba? Mammas ribbe er fantastisk. Min er…..ikke det. Problemet er at når folk ser meg og hører meg, så tror de at alt er på stell. 

Sannheten er at det er langt fra sannheten.

Jeg har aldri fått sånne voksen/husmorpoeng, fordi min husholdning består av en. Hvis man ser bort i fra knallhard sparing og stålkontroll på privatøkonomien for å kjøpe en større leilighet uten å forlate ring 2 da. Der er jeg rett og slett rå, om jeg skal si det selv. Også kan jeg steke og lage kalkunmiddag og hverdagsmiddager. Jeg er flink til å hjelpe til og ta vare på folk. Utenom det, vel, jeg har jobbet og trent meg gjennom tilværelsen, uten nattevåk, kids, blå ringer under øynene, melkespreng og samboer. Jeg har vært skikkelig ungkarskvinne, og det har vært ensomt til tider, men forbaska enkelt. Det er jo ingen å øse omsorg over, og det bærer jeg nok litt preg av. Dessverre. 

Jeg har skapt et pent hjem for en, og fordi jeg sjelden har hatt tid til å faktisk være der selv, skaffet jeg meg ikke matchende servise til mer enn to før i fjor (jeg kan nå dekke opp til seks, fabelaktig ikke sant?) Noe som førte til at min etablerte venninne og trebarnsmor kommenterte: Nå begynner det å likne et møblert hjem her. Hø? Tuller du?

Nå var altså jeg årets potensielle ribbekokk. Hun som ivaretar tradisjonen og sørger for at svoren blir sprø. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. 

Jeg kom hjem til et hyggelig kaos. Faktisk. Mamma hadde stablet seg såpass på beina at ribben ikke var i umiddelbar fare. Jeg kastet nummeret til ribbetelefonen, og la planene om å studere kokke-Wenche på nært hold hele lille julaften på is. Svoren var reddet, og jeg kunne konsentrere meg om mine faste oppgaver: Dekke på, rydde opp, vaske gølv, børe ved. Men i år skulle jeg også besøke mormor på aldershjemmet, representere familien på julelunsjer og bålfest hos eks-mannen til pappas kusine. Jeg ignorerte spørsmålene om det manglende dekketøyet og min spikerkropp (spøker i vår familie, fordi jeg har vært så håpløs og skranglete til tider) med glans. Jeg smilte, konverserte og nippet til glühweine fra Østerrike, mens mamma og pappa stakkars, lå hjemme, marinert i basiller. 

Dette med aldershjemmet gruet jeg meg til. Ikke fordi jeg ikke ville dra, men fordi jeg blir så lei meg. Man leser så mye fælt. Dødens forværelse, siste stopp, folk som ikke får besøk, slitne rom. Min mormor skal jo ikke ha det sånn, men jeg har ikke et sykepleiergen i kroppen, slik søsteren min har. Jeg er bedre på det praktiske når det kommer til familien, men her fikk jeg kjørt meg. Jeg kjente et mildt ubehag, som man gjør når man trer ut av komfortsonen, men jeg synes jeg klarte meg bra. 

Også ble jeg veldig overrasket da jeg oppdaget at

A. Jeg faktisk liker og sitte ved bordet sammen med hyggelige gamle mennesker med en historie.
B. De som jobber der er så snille og gode, og de liker jobben sin. De er helt strålende mot beboerne.
C. Utadventheten min endelig kan brukes til noe fornuftig: Skape fest og liv rundt bordet for folk som ikke er unge lenger, men som fortsatt har så mye på lager. 

Helt ærlig: Jeg kunne sittet der i timevis, fordi jeg hygget meg like mye som dem. 

Jeg har lært en del om meg selv denne jula. 

Les mer: Jeg er stinn stappa, stuffa og proppa
Les enda mer: Viste puppene til hele byen


Pakker under et tre: Det er julaften det. 

– Som de Tante Posene vi har blitt går vi hjem klokka tolv

Lørdag kveld i en blomstrende bydel på Oslos østkant som har fått nytt liv og blitt et mekka for folk med barn og hipstere som har vokst fra Tøyen. Min venninne har sanket voksenpoeng og etablert seg i utkanten. Det gode med dette er at vi fortsatt kan ta melkeruta fra dør til dør, bokstavelig talt. Det betyr at jeg slenger meg på 21-bussen til Helsfyr på Lapsetorget, midt i Frognerveien og går av et sted på øst, rett utenfor døra hennes, i en gate hvor alle alltid er glade. Det burde stått på en klokkestreng på døren.

Fordi vi er i trettiårene har vi flyttet festen hjem. Pussig nok er det fortsatt hyggeligst. Jeg husket da vi var tyve og alltid var lei oss for at vi måtte bryte opp vorspielet. Det er alltid hyggeligst hjemme. Det tok oss bare en ti-femten år å innse at vi burde fortsette med å gjøre det som er hyggelig, slik at kvelden ikke blir reneste nederlaget. Hvorfor måtte vi gå noe sted? Jeg skjønner det ikke. Psykologisk sett er det helt logisk at man ikke skal flytte seg hvis man har det hyggelig på et sted, fordi da kan den gode stemningen forsvinne. Men vi gjorde det før, og vi gjør det fortsatt innimellom. Det er nesten alltid en dealbreaker. De dølle folka man møter ute og serverer noen snøvlete gloser til fordi man må, kan ikke måle seg med dine nære, kjære og morsomme venner i mohito- eller cuba libre-rus på et kjøkken på Hovin. Vi skrek, skrålte og lo i takt med at american size drinks forsvant ned i sluket.

Couple with bottle of champagne
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Vi kunne ha fortsatt festen lenge etter at det stenger ute. Men det gjorde vi ikke denne gangen. Som de Tante Posene vi har blitt, startet vi tidlig og avsluttet rundt tolv. Strengt tatt kunne jeg fortsatt enda lenger (forever young, vet du), men de andre var rett og slett for trøtte, hehe. Jeg skal gladelig innrømme at jeg tåler mindre enn tidligere, og at jeg elsker å være i god form på søndag for å få brukt dagen til noe som står til tjue i stil. Du vet, tur i skog og mark, brunch på en digg café, en treningstur eller andre ting friske og opplagte folk gjør på en søndag. Det er så deilig å være frisk og rask og ha nykrøllet hår, når walk of shamerne stikker snuten ut av dør med en sveis som avslører dem. Jeg har vært der selv, bortsett fra at jeg ikke har gått i den lille sorte søndag morgen siden jeg var fattig student i tyveårene. Sist jeg hadde en nesten walk of shame skjedde for noen år siden. Da synes mr. skal- vi -gå -hjem- til-meg -å- ta- et- glass -champagne at det var hysterisk morsomt at frøken jaaaa-jeg-tar gjerne-et-glass-med-deg- bor-du-langt-unna måtte gå hjem.

Jeg så på ham og svarte: 

– I’m a lady. Jeg tar en taxi. 

Han lo godt av det, og jeg la vannrett i baksetet av frykt for å bli gjenkjent de 500 meterne hjem. Takk skal du ha. Dette trodde jeg at jeg hadde glemt. 
 

Husker du øyeblikkene?

Hva gjorde jeg på denne tiden for en måned siden? 

Jo, jeg var på “hytta”. Og det var helt fantastisk. Sommeren er magisk. I og med at det er så lite av den her vi bor, reiser jeg alltid til varmere strøk minst to ganger hver høst. Så mørketiden ikke blir så lang. Det er ikke bare mandager som er blå om høsten, selv om jeg på mange måter også elsker mørket. Når det er mørkt og kaldt, er jo alle inne likevel. Det er ingen krav til krampekos, slik det er om sommeren.  Kanskje bortsett fra på nyttårsaften, hvor jeg hittil har endt opp full og skuffet. 

Men tilbake til poenget med dette innlegget. Mange husker ikke hva de gjorde for en måned siden eller forrige uke. Jeg vil i hvert fall bli flinkere til å leve i nuet, til å huske hva jeg gjorde og glede meg til det jeg skal gjøre, slik at dagene ikke smelter sammen, og man ender opp med å oppsummere uken i en setning. 

– Hvordan har uken vært? 

– Å, du vet jobb. 

Egentlig husker ikke personen hva hun har gjort eller så bryr hun seg ikke. Jeg har i hvert fall funnet ut at jeg er dødelig nå som jeg er i midten av trettiårene. Det innebærer at jeg vil bruke tiden fornuftig og nyte hvert lille øyeblikk til det fulle. For det øyeblikket kommer faktisk ikke igjen. 

For en måned siden var jeg altså på “hytta”, og jeg nøt livet. Virkelig nøt det. Den følelsen tok jeg med meg hjem, og jeg følte meg som et nytt menneske. Nå skal jeg nyte de gode vinterøyeblikkene og juletiden vi nå går inn i. Det blir så fint. 

– Du starter ikke på nytt. Det bare føles sånn.

Sukk. Mandag, kjære mandag. Du er ikke velkommen.

Alternativet er jo mye verre, men jeg kjenner jeg blir sur langt inne i sjela over mandags-fanklubben. Endelig mandag, my ass! Jeg kjøper ikke det sukkersøte “nå har du sjansen til å begynne heeelt på nytt”. Bullshit! Problemene fra fredag i forrige uke er der like herlig på mandag denne uka, selv om vi på en måte er “tilbake til start”, fordi en uke kun har syv dager. Du starter ikke på nytt. Det ser bare sånn ut, fordi ukene er utformet slik den er. Så egentlig lurer du bare deg selv. Den nye starten er en illusjon. Det blir som å flytte, fordi man har problemer. Newsflash!  Problemene blir med på flyttelasset og inn i den nye leiligheten. De forsvinner ikke fordi om du melder adresseendring. Eller starter på en ny uke. 

Jeg er full av beundring for dem som ikke overmannes av mandagsbluesen. Men jeg gjør det, og jeg tillater meg å ha det sånn. Det går som regel over før lunsj, men når jeg våkner på mandager, så føler jeg meg miserabel. Og jeg tillater meg å synes kjempesynd på meg selv og grue meg til å gå på jobb. Livets sitroner kommer til alle. En eller annen gang. 

Fordelen er dog at fordi jeg vet at jeg kommer til å føle meg så dårlig når jeg våkner, så sørger jeg for å gjøre mandag ettermiddag ekstra hyggelig, slik at jeg har noe å se frem til gjennom dagen. Litt god mat, et godt glass vin, en god treningsøkt eller besøk av noen jeg er glad i. 

Det hjelper bittelitt. Og snart er det tirsdag. 


 

Les mer: Plutselig husker jeg hvorfor jeg sjelden går ut

Les enda mer: Slik ser det ut etter ferien

 

– Plutselig husker jeg hvorfor jeg aldri går ut

Etter Findings-festivalen på lørdag skjønner jeg hvorfor jeg går ut så sjelden. Det var kjempegøy, men det var gøy fordi det er noe som ikke skjer så ofte. Jeg forstår ikke hvordan folk på 35 pluss har nerver til å våke opp grisekleine med hull i hukommelsen, dundrende skallebank og enorme smerter i høyre kjeve (?), samt nattmatgriseri på benken hver helg. Jeg måtte proppe i meg noe engelsk dop (reseptfritt, kjøpt over disk i deilige London) som søsteren tok med seg sist hun var hjemme. I en coctail av ibumetin og kodein, kom jeg meg gjennom dagen uten å dø. Utrolig nok. Og fordi jeg sjelden tar smertestillende fikk jeg en liten buzz i tillegg. Tror jeg. Huff!

I mitt nabolag er det mange som fortsetter å være en del av interiøret på typiske vestkantsteder langt ut i førtiårene. Jeg er så glad det ikke er jeg som har behov for det. Gleder meg allerede til helgen og middag med venner og ungene deres i hjemmets lune rede. Fyr på peisen, middag på bordet, fargerike tallerkener, mye bråk og masse kjærlighet. I mellomtiden må jeg komme meg ut av etterdønningene etter en kveld hvor jeg danset drita i en blå poncho. 

Ja, jeg har blåmandag!

Les mer: Et sjeldent rusmiddel

Les enda mer: I ferien drikker jeg vin til både lunsj og middag, og jeg nyter det!