Jeg har kjøpt meg min første leopardkjole og er dritstolt

Jeg har alltid tenkt at “leopardting” er harry og pornofilmaktig. Det er rart at et uskyldig mønster skal mane frem så sterke følelser, men jeg mener det. Da jeg jobbet på H&M i studietiden, og det kom inn leopardundertøy med noe rosa på, trodde jeg at designerne hadde vært høye i gjerningsøyeblikket. LSD, konkluderte jeg med. Eller kanskje fleinsopp?

Kunne jeg jobbe for et konsern som laget bordellaktig undertøy? 

Leopard har mine øyne alltid vært i harryland. Visst finnes det unntak. Jeg har en venninne som elsker mønsteret og kler det kjempegodt, uten å være det minste harry. Så det går åpenbart an om man er gæren nok og makter å matche det riktig. Så kan hun, kan jeg, tenkte jeg, og da kjolen dukket opp i posten på fredag, så satt den jammen som et skudd også. 

Jeg har alltid tenkt at jeg overhodet ikke lar meg påvirke av trender og idiot-designere i Paris, London og New York som tror de kan styre oss vanlige stakkarer med en fjernkontroll når de koker sammen de sjukt stygge ideene sine. Åpenbart er jeg påvirkelig. Til tross for at jeg hadde x-antall studiepoeng med forbrukeradferd og kjøpspsykologi i studiet mitt.

Denne gangen diltet jeg etter når designerne bak merket “Naked” trykket på “Leopard” og sendte strålene ut via nettbutikken Zalando. Enda verre ble det da annonsen poppet opp i feeden min på Facebook, og prisen lyste med rød skrift (den var på salg, vææææ) og kostet 689, noe min indre gjerrigknark kunne leve med. 

Det må ha vært meningen. Jeg trykket først størrelse small, men den forsvant før jeg rakk og bestille. Antagelig funket de strålene fra “Naked” sin fjernkontroll bedre på andre enn på meg, fordi jeg var noe tregere. Men på en annen side var det bra, fordi den i størrelse xs som jeg til slutt bestilte, satt som et skudd. 

Så nå blir det leopard på a mor. Jeg skal bruke joggesko til. Må tone det ned litt. Kan ikke gå helt bananas heller. Hehe. 

PS. Mens jeg sitter her og har leopard på hjernen, kom jeg på at jeg faktisk har et par biker boots fra Miu Miu i leopard og sort skinn på hylla her. 

Jeg fulgte magefølelsen og sjekket meg på nytt

Republiserer et gammelt innlegg (som er noe oppdatert), fordi det er september og #sjekkdeg-måned.

Det kan ikke sies for ofte. Unge jenter bør ta celleprøve hvert tredje år! Ikke tenk, bare gjør det!!

Innlegget ble publisert første gang i oktober 2017:

Jeg skal til gynekologen, og jeg gruer meg litt. Hvorfor? Jeg gruer meg, fordi jeg har fått påvist lette celleforandringer. Det fikk jeg påvist i mars 2017. 

Nå har det gått et halvt år, og jeg må sjekke om kroppen min har ordnet opp selv eller om en lege må inn og foreta en konisering. En konisering er et lite inngrep hvor legen fjerner livmortappen, slik at celleforandringen ikke skal utvikle seg til livmorhalskreft. Man får bedøvelse, en sykepleier som kan holde deg i hånden, og det hele er over på et blunk. 

Konisering er noe som gjøres for å forhindre at celleforandringen skal utvikle seg til å bli ondartet over (lang) tid. Vel og bra. Jeg er lykkelig for at det ble oppdaget.

MEN: 

Det som bekymrer meg mest var at jeg sjekket meg allerede i desember 2016. Da fikk jeg beskjed om at prøven var fin og at alt var OK.

Kanskje leste de prøven feil, kanskje syntes ikke celleforandringen på det tidspunktet eller kanskje var den ikke der i det hele tatt. Det vet jeg ikke. 

Men det jeg vet er at jeg fikk en dårlig magefølelse i mars 2017. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg fikk den magefølelsen. Det var ulogisk sånt rent statistisk sett, fordi celleprøver ikke skal tas mer enn hvert tredje år. 

Så hvorfor fikk jeg en magefølelse som bad meg om å ta prøven igjen, til tross for at jeg nettopp hadde gjort det? Ikke vet jeg, men jeg lytter alltid til magefølelsen. Det er rett og slett, fordi den aldri tar feil. Denne gangen sa den klart og tydelig: Du må gå og ta en ny celleprøve.

Den nye prøven viste lette celleforandringer, og i brevet stod det: Ikke bekymre deg. Dette er ikke farlige forandringer, og de er veldig vanlige.

Dersom jeg hadde kjørt det vanlige løpet, så hadde ikke celleforandringene som ble oppdaget i mars 2017, blitt oppdaget før i 2020. Det hadde sikkert gått bra det også. Det er jo en grunn til at man skal sjekke hvert tredje år. Slike forandringer går langsomt. Likevel er det jo innmari greit å ta det så fort som mulig, ikke sant?

Som sagt, så gjort: Jeg punget ut med 1500 kroner for ti minutter hos min privatpraktiserende gynekolog og fikk et svar jeg ikke ville ha. 

Igjen: Lette celleforandringer er ikke farlige. Jeg vet det. Hodet mitt og fornuften min vet det. Men hode og hjerte spiller ikke alltid på lag. 

Da det jævla brevet med ordet “celleforandringer” ble åpnet, stod jeg i mørket på det lille kjøkkenet mitt. Og begynte å gråte. 

Håpløst, jeg vet det! Men si det til en jente som bor alene og ikke har noen i rommet til å riste henne og si at “hei, dette er ikke farlig”. Den eneste jeg klarte å tenke på var Thea Steen, og det faktum at hun ikke lever lenger. I tillegg har flere i nær familie hatt kreft. Alle ble friske, men ordene “celleforandringer” og “kreft” er de styggeste og mest motbydelige ordene jeg vet om. 

Etter å ha gjort litt research, skjønte jeg at ting gikk over stokk og stein i hodet mitt.

Første punkt var å slutte å lese alle de sprø tingene folk skriver på nett og kun velge pålitelige, oppdaterte kilder. Får først worst case scenarioet slå rot, er det gjort. Og det fikk slå rot! Herregud som det slo rot!

Jeg så for meg mamma og pappa komme inn i leiligheten etter at jeg hadde daua og utbryte:

– Herregud, har hun virkelig SÅ mange løpesko? Hva skal vi gjøre med alle sammen? Og hvem skal få sparepengene til den gjerrigknarken? Det må jo bli Hilde (lillesøster). 

Jeg kjente jeg ble helt fra meg ved tanken. Og i tillegg rasende!

Skal virkelig den sløsekoppen av en livsnytende lillesøster ende opp med MINE sparepenger? Ikke faen! De skal ikke brukes på en vill tur til Costa Rica og på noen snuskete surfebarer hun tilfeldigvis oppdager på veien (det er nemlig det som hadde skjedd – hun elsker å reise og nyte livet. Jeg derimot, er gnien og sprsommelig). 

Jeg har faen ikke tid til å ha celleforandringer. Og faen ikke tid til å daue!! Denne driten må bare fikse seg, for ikke faen om noen skal ha MITT stæsj!!

Denne noe urealistiske og komiske tankerekken gav meg i det minste motet til å komme meg ned på jorda igjen. 

Det virket som en hel evighet til oktober, men i dag er altså dagen her. Jeg skal ta en vevsprøve av livmoren for å sjekke ståa.

Jeg håper og tror at kroppen min har ordnet opp selv. Immunforsvaret er på topp hos meg, føler jeg. Hvis ikke, vel da får jeg et nytt brev i posten. Det kommer til å fortelle meg at jeg trenger en konisering. Håper jeg slipper, men må jeg, så må jeg. 

Jeg er så glad for at jeg lyttet til magefølelsen og anbefaler ALLE jenter å gå og ta en slik celleprøve. Da blir man kvitt noe som potensielt kan utvikle seg til skit over tid. Det gjør ikke vondt, og det er over på noen sekunder.

Selv er jeg takknemlig hver eneste dag for at jeg bor i Norge, og for at vi har et helsevesen som passer på oss.

Når du tar en celleprøve skjer dette: 

Opp i stolen

Sprik med beina

Skrap, skrap (det kan kjennes ubehagelig, men det ordner seg)

Ferdig 

PS. Gynekologer ser ikke noe annet enn underliv på jobben. Finnes ikke en dritt de ikke har sett.