Slik kommer du deg på trening når du ikke har lyst

Ta på deg treningstøy, pakk vannflaska og gå på gymmen.

Med andre ord gjør du nøyaktig det samme som når du egentlig ikke har lyst til å gå på jobben eller lesesalen og aller helst vil krype under dyna og ikke snakke med noen.

Du går likevel.

Høres jeg kjip ut? Ja, jeg antar det. Det er egentlig ikke så mye mer komplisert enn som så, selv om vi mennesker elsker å komplisere de enkleste ting. 

Jeg har det slik i dag. Jeg har ikke lyst til å trene. Men jeg skal. 

Har jeg lyst? Nei. Vet jeg at det blir bedre når jeg kommer dit? Ja.

Min PT pleide alltid å si til meg når jeg helt mistet futten: Ikke tenk. Bare gjør det! 

Det er så sant som det er sagt. Og i dag er jeg ekstra daff og lat, ikke syk og sliten, bare lat. Men jeg skal gjøre nøyaktig som han sier:

Ikke tenke og bare gjøre det. 

God trening til både deg og meg!! 

Licensed from: AlexVan pixabay.com

– Han prøvde å stikke hånda under skjørtet mitt

Egentlig elsker jeg nattemørket. Jeg elsker å gå turer når det er få folk ute, og roen har senket seg. Det samme gjelder sene løpeturer. Jeg er en kveldstrener, og situasjoner hvor du er alene er gull, fordi det er så sjelden det skjer. Mørket er vakkert. Det gir en ro jeg tar med meg inn i morgendagen.

Dessverre så må jeg ta forholdsregler. Skulle ønske det ikke var sånn. 

Jeg har opplevd flere episoder i nattemørket. Det var selvfølgelig da jeg var yngre og ikke var like bevisst som jeg er nå. Like fullt var det skremmende at det skjedde midt i hovedgaten på Grønland i Oslo. Mot meg kom en guttegjeng. De kan ikke ha vært mer enn rundt 20 år. Selv var jeg 27 og på vei hjem fra byen. Rett der mellom barer og mennesker, gatelys og nattmatsjapper, prøver han ene til stor latter fra de andre å ta hånda opp under skjørtet mitt i det de passerte. Jeg ble mer forbanna enn jeg ble redd, hvor enn merkelig det høres ut. Jeg var så sinna at jeg kunne brukket armen til den lille drittsekken i vilt raseri, men alt skjedde så fort og før jeg visste ordet av det, kom en diger, stor og sterk dørvakt løpende til, som hadde sett alt sammen. De små pinglene ble vettskremte og stakk. Dørvakten var forbanna og mørk i øynene. Jeg tviler ikke et sekund på at de hadde fått grisejuling om de hadde blitt et sekund til. Vold løser jo ingenting, men en del av meg nøt å se hvor redde de ble, for å være helt ærlig. 

Da jeg kom hjem til meg selv, skalv jeg som et aspeløv. Hva hvis dørvakten ikke hadde kommet løpende? Hva hvis flere hadde begynt å ta på meg? Hva kunne ha skjedd? Ville noen hjulpet meg?

LES MER: – Vi har ikke tenkt til å voldta deg altså

LES ENDA MER: Ikke bli ranet da!


TRASKER AVGÅRDE: Meg i Paris i 2008.


PÅ VEI HJEM: Jeg vurderer alltid om det er trygt å gå hjem. Det er jeg nødt til, dessverre. FOTO: Pixabay

En annen gang hanket jeg inn en taxi på St.Hanshaugen. Sjåføren ble bedt om å kjøre meg hjem, men begynte i stedet å spørre hva jeg het og styrke meg over kinnet. Jeg satt stiv som en pinne og telte sekundene til jeg var utenfor min egen utgangsdør. Der lærte jeg en viktig lærepenge. Aldri sitt foran i en taxi og noter deg hvilken taxi du tar. Det hadde selvfølgelig vært verre om han begynt å beføle meg andre steder, men en sjåfør skal ikke ta på deg. Ikke på kinnet og ikke på andre steder. 

Også er det de episodene hvor fantasien løper fullstendig løpsk. I syv år bodde jeg på ett rom og kjøkken på Majorstua. Leiligheten lå i en sidegate, fint til i en bakgård hvor jeg aldri hørte bråk eller støy. Det eneste som kunne være litt ekkelt var å gå hjem. Jeg husker særlig en gang hvor jeg var på vei hjem fra middag. Det var vinter, kaldt, bekmørkt og stille. Det eneste som lyste opp gatene var det gulaktige gatelyset som lyste sterkt, skarpt og ubarmhjertig inn på de stakkars menneskene som hadde soverom ut mot gaten. Det var bom stille. Det eneste som hørtes var klakkingen fra mine splitter nye ankelstøvletter som hadde fått luftet seg for første gang. Helt til jeg plutselig hørte tunge skritt bak meg. De kom nærmere og nærmere. Nærmere og nærmere. Jeg lukket øynene et kort øyeblikk og tenkte at “Nå blir jeg faen meg overfalt” før jeg bråsnudde meg og ser en mann på vei inn i sin egen bygård. Den tunge smijernsporten laget en klagende lyd før den gikk igjen med et smell. Man kan jo få angst av mindre. Han skulle ikke overfalle meg. Han skulle som meg bare hjem. Jeg følte meg rett og slett innmari dum. 

Det er altså ikke så lurt å gå hjem i mørket alene. Det gjelder begge kjønn, men særlig hvis du er jente. Biologi bryr seg ikke om likestilling eller at det er 2018 og ikke steinalderen lenger. Menn ER sterkere enn kvinner fra naturens side. Sett fra det ståstedet er det helt legitimt å be jentene om å være ekstra forsiktige, SAMTIDIG som man gunner på med holdningskampanjer og snakker om grensesetting og normal oppførsel og hvilket ansvar vi har ovenfor hverandre i et likestilt samfunn anno 2018. 

Det er likevel ikke til å komme forbi at dersom en mann (les: avviker – de fleste menn er ikke det) bestemmer seg for å overfalle meg, er sjansen overhengende for at han klarer å ligge med meg eller hva nå han enn måtte finne for godt, rett og slett fordi han er sterkere enn meg. Det er helt forjævlig at vi skal måtte be et kjønn om å passe seg ekstra, men slik er det fordi det er forskjell på oss på det punktet. Livet mitt og muligheten til og fortsatt kunne leve et dette med en sunn psyke inntakt går foran likestillingstanken en god gang, uansett for feil det føles å skrive det. Det er bare dumt å vandre alene hjem i mørket på steder man vet man er utsatt, fordi man er prinsippfast og innbitt, selvom man i teorien skal kunne gå trygt hjem hvor som helst, uansett tilstand. Men her er teori og praksis desverre uenige per i dag. Jeg ofrer ikke meg selv for den saken. Sorry. Så jeg lar drittsekkene vinne og blakker meg heller på en taxi for mye hvis jeg har forvillet meg ut på byen (og håper på en normal sjåfør). 

Noe annet som er minst like viktig å merke seg, er at vi kun kan kontrollere oss selv. Vi er alle en del av et samfunn, og i et samfunn finnes det mange typer mennesker. De aller fleste er normale, hyggelige folk som ikke kunne drømme om å skade andre. Men vi vet at det finnes avvikere der ute. Problemet er bare at vi ikke vet hvor mange de er, hvor de befinner seg til enhver tid eller hva som trigger dem. Det er umulig. I teorien burde de vært innesperret alle sammen, men det kommer ikke til å skje. Det tvinger oss andre til å ta forholdsregler, uansett hvor urettferdig det måtte oppleves. 

Det snakkes ofte om alkohol når denne tematikken blir tatt opp. Det er i grunnen ikke noe problem for meg. Jeg drikker meg sjelden dritings, rett og slett fordi jeg ikke liker det, det er usunt og jeg kan ikke prestere på trening slik jeg vil. Men som jente er man faktisk like hjelpeløs i edru tilstand hvis man blir overfalt av en mann. Jeg hadde nok kunnet slå hardere fra meg enn om jeg hadde vært dritings, men får han overtaket i en slik situasjon, så er jeg ferdig uansett. Fordi han er fysisk sterkere enn meg. 

Mitt poeng er altså at JEG kan kun kontrollere MEG. Jeg aner ingenting om dem rundt meg. Ingenting. Derfor går jeg sjelden hjem alene når det er mørkt. Det gjelder særlig i helgene, men jeg tar vurderinger ellers også. Nettopp fordi jeg er bevisst på det og har et realistisk forhold til det, har det bank i bordet ikke skjedd noen veldig opprørende ting i mitt liv, knyttet til dette med rus, jenter, gutter, nachspiel, bekledning, hjemvei etc. Jeg er generelt skeptisk, veldig lite godtroende og naiv og følger magefølelsen. Jeg tar ingen unødvendige sjanser, og lørdag natt er ikke tiden for å stifte bekjentskaper med nye mennesker i  fremmede leiligheter. Nå høres jeg jævlig fordømmende ut, og det er ikke meningen, men det er ikke verdt risikoen. 

Jeg er også oppmerksom og påpasselig når det gjelder mennesker i min omgangskrets. Det er ikke få ganger jeg har fått både kompiser og venninner i en taxi og gitt sjåføren streng beskjed om hvor de skal settes av. Jeg har hentet kompiser midt på natten, fordi de har ringt og ikke kunnet gjøre rede for seg. Jeg har tatt vare på dritings venninner. Selv om jeg har drukket selv. Jeg elsker den svake rusen fra noen glass vin eller et par øl, det gjør jeg virkelig, men fortsatt slik at jeg har full kontroll over meg selv og kan vurdere omgivelsene.

Det er viktig å være oppmerksomme på hverandre, og det er viktig å ta vare på seg selv. Du kan til syvende og sist ikke regne med at andre gjør det. 

God tur hjem!


HUNDEVENN: Det hjelper alltid å ha med hunden på tur i mørket. 

Kan jenter ha manflue?

Jeg har sittet her inne sammen med basillene og husspøkelsene i tre jævla dager og har nettopp begynt på den fjerde. Holder på å bli gæren. I dag prøvde jeg i hvert fall å la sykeantrekket bestå av matchende joggebukse og t-skjorte uten flekker. Prøver å pynte meg litt ekstra. I motsetning til i går da jeg gikk og la meg i en utvasket, men gullende ren boxer og den t-skjorta jeg kjøpte da jeg datet tidens største drittsekk. Den er engentlig dritfin, men fordi den minner meg om ett av de mest grusomme menneskene jeg har møtt, er den forevist til “sykeskjorte”. 

Kan jenter ha manflue? Jeg tror det. Jeg syntes i hvert fall kjempesynd på meg selv akkurat nå. 

Jeg har sommeforkjølelse i tropesommeren, og jeg hater det. Jeg hater å se andre skli forbi utenfor, på vei til noe, til noen, mens jeg sitter her inne og prøver å føle meg frem til om den grønne juicen virkelig hjalp. Føler jeg meg ikke egentlig litt bedre nå? Jeg skulle ønske jeg fikk litt mer sympati. Noen som sa stakkars deg, AV. Prøvde å sende en melding til en kompis i går, og alt jeg fikk til svar etter at jeg hadde ramset opp edder og galle var: Uffda! DET skal jeg jammen meg huske neste gang han er syk og fisker etter sympatien jeg alltid gir når folk jeg bryr meg om er nede for telling. Snøft! Jeg kjente det kokte i det allerede heite topplokket mitt. 

I går måtte jeg også ty til medisinen jeg fikk av min sykepleiersøster som bor i London. Hun syntes de reseptfrie varene i Norge er tidenes største vits og deler ut sterke saker når hun er hjemme på besøk. De har nemlig skjønt noe der borte. Ting må ha en viss styrke for at det faktisk skal fungere. Etter å ha kastet nedpå en blanding av ibux og kodein, føler jeg meg selvfølgelig mye bedre i dag. Jeg gikk i bakken med et dunk etter pillecoctailen i går kveld og sov så godt som bare det hele natten, for første gang på flere dager. Sterke saker har som regel den effekten. Vanlig Ibux har det ikke, for å si det sånn. 

Jeg sitter nå ved spisebordet og skriver. Hjemmekontorstasjonen på soverommet som egentlig er en koselig krok med bøker og planter er full av “forkjølelsesting”. Det verste med å være klein og uggen er å være det i et rotete og skittent hus. Heldigvis tok jeg husvasken før det braket løs, men har selvfølgelig rotet til soverommet igjen. 


REN JOGGEDRESS: Det er litt deilig å ta på ren joggedress og t-skjorte etter noen nedsyltede dager i sengen hvor det eneste man klarer å svelge er juice, te og Jägermeister. 

Finnes det egentlig noe positivt med å føle seg så bedriten som jeg gjør nå? Faktisk ja, hvis man virkelig legger godvilja til. Da tenker jeg ikke på smerter og vondter (på mandag kunne jeg nesten ikke svelge), men på det faktum at man faktisk kan gjøre ingenting med god samvittighet. Her er noen av de tingene jeg tenker på:

1. Jeg kan skulke trening UTEN dårlig samvittighet (jeg får alltid det hvis det skjer).

2. Jeg kan sove lenger enn jeg vanligvis ville gjort. Klokka mi står alltid på tidlig, uansett om det er hverdag eller helg. Det er viktig å nyte dagene og livet så mye som mulig. 

3. Jeg kan glo inn i Netflix-skjermen og la favorittserien for tiden, “The Affaire”, rulle over skjermen store deler av dagen.

Jeg har foreløpig konkludert med at selv om serien er fiksjon, så er det ufattelig mange problemer jeg slipper unna i mitt aleneboer-liv.Skremmende mange problemer, faktisk. Dette lå jeg og tenkte på i mørket her om dagen, mens regnet hamret på taket og treet i bakgården truet med å strekke greinene inn det åpne vinduet mitt. Det var faktisk litt ekkelt. Det eneste som lyste opp var lysekronen i rosetten. Og på skjermen trakk de følgende konklusjon: Det er skummelt å være alene. Hva skal du gjøre hvis du trenger en ny nyre? Nå har jeg på følelsen at jeg kommer til å bli eldgammel, så jeg er ikke umiddelbart bekymret. Men burde jeg være det? Det er et helt annet spørsmål.

4. Man kan bestille Foodora (mat på døren) fra hvilket sted man vil, uten å skjenke regningen en tanke. Fordi det er synd på folk som er syke. Fuck you, indre husøkonom og gjerrigknark. Ta deg noen sykedager du også.


TING MAN TRENGER: Sushi, Pepsi og fancy juice. Samt sterke smertestillende fra London. De tok jeg ikke bilde av.