Jeg prøver med et par spiseskjeer og ser om det hjelper

…og det er ikke fordi mine elskede Guns-gutter hadde et gammelt bilpanser med logoen på som scenedekorasjon (tro det eller ei, Helsedirektoratet og diverse avholdsorganisasjoner). Jeg er bare forkjøla, jeg. Brygget har ikke krøpet inn og infisert hjernen min enda, til tross for at jeg var på konserten, så bilpanseret og gaula som en gæren bikkje der rett foran scenen. Jeg kan faktisk ikke fordra Jägermeister, men nå er jeg er desperat altså. Jeg har prøvd ingefær, sitron, vitamintabletter, grønnsaker, te og all mulig drit og lort jeg har funnet i skapet, fordi jeg må bli frisk NÅ. De andre tingene smaker jo godt, men den urtedriten kan du ha for meg. 

Så derfor er dette ikke under noen omstendighet en reklame for brygget, men: Skallen min innbiller seg altså at et par slurker av litt god gammeldags Jäger før jeg går til sengs, tar knekken på halsvondt og basiller. Det finnes det absolutt ikke noe vitenskapelig bevis for, men jeg er over 20 år (haha). Et par spiseskjeer, og jeg kjenner at det surkler og jobber der nede i den røde og såre halsen min, så gjenstår det og se om det hjelper. Det finnes ikke noe verre enn å være forkjøla når det er tropevarme ute. Luftfuktigheten er på topp, kjøleelementet du la i sengen i desperasjon lekker første dag på jobb, og hele rommet koker, fordi samtlige butikker i Oslo Town er utsolgt for vifter.

Jeg blir jo aldri syk eller forkjøla, trodde jeg. Venninnene mine og deres skjønne, men snørrete unger har sørget for at Tante AV har blitt herdet. Men sommerforkjølelsen, den brøt seiersrekka. En lumsk liten jævel det der. Det er bedre å være tett når det kaldt ute. Når sommeren er så deilig som nå, har jeg ikke et sekund å kaste bort på dette tåpelige tullet. Jeg MÅ bli frisk i en fei. 

En lege ville sagt at det får gå sin skjeve gang, men jeg har et halvmaraton å løpe og en sommer å nyte. Om det er placebo, gjør ikke noe for meg. If you feel good, you do good. Når forkjølelsen setter inn, fyker a mor på “apotektet” for å handle urter. Prøvde dette på hytta på Kypros i fjor, og jeg følte meg mye bedre etter et par slurker og en god natts søvn. Det kjentes ut som om urtebrennevinet jobbet der nede i halsen og jaget bakteriene på dør. Eller så var det mitt gode imunforsvar og tabletter du får over disk der som ville vært forbudt her. Ikke godt å si. Fortsettele følger. 

Er du under 20, er dette ikke noe for deg! Du får holde deg til hostesaft og urte-TE! (Som du ikke visste det fra før).


PRØVER Å BLI FRISK: Jeg har prøvd alt fra te, honning og ingefær til dem til høyre. 

 

Du torturerer hele Tjuvholmen med musikken din!

Jeg elsker norsk sommer. Jeg elsker at jeg bor ti minutter unna bystranda på Tjuvholmen. Jeg elsker å være der.

Jeg elsker IKKE høy musikk når jeg skal slappe av. Det er ofte en selsom affære å være på min favorittbrygge på stranda når den også inntas av folk som åpenbart ikke har noe der å gjøre (fordi de ikke klarer å følge reglene).

Som skiltet sier: Tenk på at det som kan være gøy for deg, er støy for meg. Kan det sies klarere?


JA, MUSIKKEN DIN ER STØY: Når du spiller så høyt at hele stranda hører. Hørt om å ta hensyn?

Jeg hadde ikke før satt den gyldenbrune rumpa mi ned på strandhåndklet og snust inn den salte luften, før en eller annen motbydelig person forteller hele stranda høyt og krystallklart at “I just wanna fuck you”. Og det er ikke pratevolum det går i nei, det høres tvert imot ut som når naboen min har guttevorspiel og kjører en lydonani av de sjeldne for å tøffe seg for kompiser og misunnelige naboer med førtiårskrise. Og når strandfyren bortenfor han og bortenfor han igjen også setter på musikk, blir det en kakofoni som er helt uutholdelig for oss andre stakkarer.

Fy faen, så sur jeg ble. Jeg vet ikke hva du som spiller og bråker i full offentlighet tror, men jeg kan love deg at du gjør absolutt ingen en tjeneste ved å spille så høy musikk.

Det er ikke slik at “Oj, jeg glemte å ta med Bose-anlegget mitt, så jeg er jammen meg glad for at du tok med deg ditt.”

Ingen har lyst til å høre på det dårlige oppgulpet av listetrance og hip hop fra 2001 og de billige tekstlinjene det går tjue av på dusinet. Særlig ikke når de prøver å nyte den tropesommeren vi aldri har i Norge. Drit i å ødelegge sommeridyllen. Drit i å ødelegge for andre. Det å ta seg til rette på den måten vitner bare om at du ikke eier folkeskikk. 

Så jeg sier bare det mora di burde ha sagt for lengst: SKJERP DEG!!

Skal du høre på musikk, så kjøp deg et par gode øreklokker og ta en fest med deg selv og stemmene inni hodet ditt. De burde for lengst fortalt deg at du er helt på viddene hva sosiale antenner angår. Eller, dersom du absolutt må spille, så velg i det minste et lavt volum, slik at sidemannen ikke hopper i taket eller får hjerteinfarkt. 

Ta hensyn til folk rundt deg. Men det er kanskje vel mye å forvente av noen som aldri noen sinne lytter til noe dypere enn Drake? Fest hjemme hos deg selv neste gang! Forhåpentligvis ser jeg deg ikke på stranda dagen etter!


SOM SILD I TØNNE: Når man sitter tett, må man ta mer hensyn til hverandre. Personene på bildet har ikke noe med saken å gjøre. 

Ett år siden jeg stod på første rekke og grein

I morgen braker det løs. Fytti katta som jeg gleder meg. Guns  N’ Roses på Valle Hovin. Hvem hadde trodd at det noen sinne skulle skje igjen? 

Jeg kunne nesten ikke tro det da jeg sikret meg gullbilltten i København i fjor, og jeg kukan ikke tro at jeg står med den i hånden i år igjen. 

Herreguuuuud, det er magi!!

Dette med evig kjærlighet og eufori, det er ikke tull en gang – det er helt sant.

Jeg var syv år gammel da jeg fikk med meg debatten rundt platecoveret på “Appetite for Destruction”. Hvordan bildet av en robot og en bevisstløs truseløs dame satte sinnene i kok verden over og som til slutt gjorde at de (med rette) måtte endre coveret til noe mer nøytralt. Jeg husker at jeg ble redd da jeg så bildet og forstod naturlig nok ikke hva det handlet om, men jeg husker også at facsinasjonen min begynte akkurat i det øyeblikket. The bad boys of Sunset Strip gjorde et uslettelig inntrykk på meg. Det til tross for at jeg måtte skru ned lyden når jeg så dem på TV fordi jeg ble redd, men jeg glodde som hypnotisert på skikkelsene i hullete jeans og svette bare overkropper som hadde en energi som kom gjennom TV-skjermen. 

Så ble jeg litt eldre og fikk selvsagt crush på dem. Jeg har i grunnen alltid hatt en ekstrem fascinasjon for ytterpunktere og outsidere. Det er noe rått og ekte over dem som flertallet med fordel kunne hatt mer av. Energi og nerve, det er jo det som gjør at vi føler oss levende. I hvert fall er det slik jeg føler det. 

I år skal jeg altså se dem igjen. København i fjor var magisk. Det skal litt til å toppe det faktum at det jeg hadde drømt om i 24 år, stå aller aller først på en Guns N’ Roses konsert faktisk gikk i oppfyllelse. Jeg kunne se smilerynkene til Slash liksom. Det var helt spesielt, men jeg kjenner at jeg begynner å glede meg. Som garvet konsertgjenger, groopie og musikkelsker anbefaler jeg minimalt inntak av alkohol (bare å følge guttas eget eksempel – de er jo avholds hele gjengen nå), nok vann tilgjengelig, stabilt blodsukker og en god dose tålmodighet. For vil du stå først, så krever det patience 😉

PS. Bildene er tatt og eies av meg.

Buss for tog ble en hyggelig affære

Et sikkert tegn på at det er sommer, er buss for tog. Sommeren 2018 har skrevet seg inn i Norgeshistorien hva varme angår, derfor tok jeg meg i å grue meg til bussturen. Jamre, jamre. Men det hadde jeg ingen grunn til. Buss for tog- foreningen viste seg å ha en luksusbuss på lager. 

Strålende blid sjåfør, skinnseter som kan legges ned, stillhet og en tur som hele tiden lå laaaangt foran skjemaet. Jeg hadde med Isklar med grapefruit (namme nam), og noen svinedyre nøtter. Skiltene viste 3 for 19 på kiosken på Oslo S. Det viste seg å være frukten som hadde den hyggelige prisen. Det var ikke logisk for denne forbrukeren som syntes skiltet var misvisende.  Jeg gikk dermed  på en nøttesmell, men en i det jeg sank ned i det myke bussetet, tok til og med min indre gjerrigknark ferie. 

Les mer: – Det er din skyld at bussturen blir et helvete

Jeg skal nemlig tilbringe noen dager hos opphavet i en sommerby noen timer fra Oslo. Og siden jeg holder på å ta lappen i en alder av 30+ (ikke spør, takk), må jeg pent ta bussen i stedet for å hente en bil (med automatgir) i det bilkollektivet jeg planlegger å melde meg inn i. Jeg kan faktisk bakkestarte og alt annet manuellgirbilen krevr, men det går sjukt mye fortere å ta lappen når bilen tenker sjæl, så da gjør jeg det.

Jeg er stuck med bussen i noen måneder til, og jeg må innrømme at jeg grudde meg til buss for tog. Mine rosa drømmer om at jeg suser avgårde med Guns n’ Roses på full guffe, før jeg stopper for å ta en snap av meg selv hvor jeg skriver “Jeg kjører alene!” , vel det får bli senere. Snapping og kjøring er bare noe man ikke gjør samtidig, by the way. Når jeg ser alle de klumsene som kløner i trafikken, så gruer jeg meg faktisk litt mindre til å kjøre opp. Man kan noen ganger begynne å lure på hvordan enkelte folk har klart å bestå når de bryter trafikkregler i ett sett. Du vet, tar usvinger i en rundkjøring (jeg tuller ikke), lar være å stoppe i fotgjengerfelt, kjører på rødt og kjører for fort. Pøbler. Nesten like ille som syklistene. 

Inntil lappen er i boks, er det altså full fart i kollektivtrafikken. 

Vanligvis elsker jeg det. Jeg syntes det er koselig og sitte der å “bussfilosofere” og høre på musikk, kanskje drikke litt god kaffe og kose meg med en bolle. I hvert fall når jeg ikke blir forstyrret av billettkontroll eller plagsomme passasjerer. Når man har tatt kollektivt i 18 år i stedet for å kjøre, da er man opptatt av hva som fungerer og ikke fungerer. Også finner man sine favorittseter. Jeg liker å sitte først. Der er det litt mere luft mellom setene, og man er i nærheten av sjåføren. På lørdagskvelden er det særlig viktig for meg, da man ikke vil bli sittende i nærheten av støyende og stinkende festdeltakere som glor og tafser. Jeg har enda til gode å oppleve busstafsing, men jeg mistenker at det har noe med strategisk plassering fra min side å gjøre.

Men denne bussturen derimot, var en sann fornøyelse. Bedre enn tog, faktisk. TAKK, NSB!!

 

Morgenbad i badebyen

Ah, sommer i Norge. Finnes det noe herligere? Jeg kan ikke komme på noe, i hvert fall ikke når det er tropenetter og iskaldt sprudlevann i glasset, morgenbad og kaffe i koppen innenfor rekkevidde. Her i badebyen er badekåpe obligatorisk når vi tasser ned bakken til sjøen for å bade. Fastboende som sommergjester hilser hverandre i hvite kåper og utveksler noen fraser om badetemperatur, mulige brennmaneter som dupper i vannoverflaten og hvor herlig det er at det er sommer. 

Det er rett og slett ren idyll. Selv det sikreste sommertegnet av alle, buss for tog gikk på skinner (hjul) i går på vei hit. Verdens hyggeligste svenske bussjåfør, seter som kunne legges ned, aircondition, stødig kjøring og en dørgende stillhet på vei ut av en hovedstad som formelig oste av varme og hete, gjorde dette til en fest hele veien til destinasjonen.

Trodde aldri jeg skulle si det, men takk NSB! 

Som dere skjønner, er jeg rett og slett i sommerekstase, selv på hjemmekontoret, mens lyden av deLillos “Frognerbadet” spiller i bakgrunnen! Det er tropesommer i Norge! Hashtag lykke hele veien til stranda og lunsjbadet som vi snart skal ta!

– Nå skal vi ta dere, billettløse jævler

Rett før jeg gikk på t-banen i dag skjedde det noe rart. Eller, det har skjedd mange ganger før, men jeg blir like forfjamset hver gang.

Jeg tenkte:

– Det blir billettkontroll. Jeg må ha kortet mitt lett tilgjengelig. 

Inni hodet mitt så jeg for meg kontrollørene gå inn i vogna med ID-kortet sitt rundt halsen, men jeg slo det fra meg da banen min ble ropt opp. 

Det er rart med det. Jeg syntes det er like ekkelt hver gang det er kontroll. Skjønner ikke hvorfor. Jeg har jo alltid billett. Antar at jeg er redd for at kortet ikke skal fungere eller at billetten skal ha gått ut, selv om jeg vet at den alltid er gyldig. Eller kanskje det er noe med de kontrollørene som braser inn med et kroppsspråk som sier:

Haha, nå skal vi ta dere, billettløse jævler! 

Med fare for å fornærme potensielle lesere, så er det faktisk litt sånn det føles. Det føles som om dere gleder derelitt  til å ta noen som er frekke nok til å ikke ha billett. Føles litt som om dere nesten blir skuffa i det kortskanneren piper, og skjermen viser at billetten min går ut 28.juli. Eller kanskje er dere bare ivrige etter å lage et best mulig kollektivtilbud og mener at for å få det til, så må man begynne med snikerne? Selv sniker jeg aldri, men jeg blir redd for dere likevel.

Men nå trenger jeg jo åpenbart ikke det. For noen advarte meg på Nationaltheateret i dag om at det ble kontroll lengere oppe i løypa. Jeg må ha en velutviklet magefølelse, fordi

Litt næremere destinasjonen min ble det jammen meg kontroll.  

Og som vanlig braste de inn i vogna, masjerende som noen fotsoldater i Ruter sine uniformer: 

– Ja, da er det billettkontroll…

Jeg viste frem billetten min og smilte. Og fikk ett takk igjen. Tror ikke det var noen snikere i min vogn, i hvert fall. Og jeg, jeg vurderer å starte min egen business. 

– Det er grusomt når helgebobla sprekker

Jeg har så mandagsblues, jeg. Jeg syntes rett og slett det er grusomt å komme ut av helgebobla. Det tar nemlig litt tid å lande, og med en gang du har gjort det, så BUMS er mandagen her. Det er litt som når du endelig har funnet den perfekte liggestillingen i senga, er i ferd med å sovne og oppdager at du må på do. Sånn er mandagen. Tung, tissetrengt og blå. Den er smertefull og gjør vondt langt inn i sjela. Jeg vil jo ikke ha det sånn. Men sånn har jeg det. Hver eneste mandag. Selv ikke morgenkaffe hjelper. 

Det er liksom ikke OK til å være sur lenger. Eller ikke ha det bra. For hvis vi ikke har det bra, så ødelegger vi den sosiale stemningen og limet med ærligheten vår. Det som sørger for at mennesker kan omgås uten å drepe hverandre. 

Hvis noen spør hvordan du har det for eksempel, hva svarer du da?

Du svarer mest sannsynelig: BRA!

Ikke sannheten som egentlig er: Fy faen, i dag har jeg verdens verste dag. Jeg er så lei meg, og jeg vet ikke hvorfor.

Personen hadde antagelig blitt bleik, angret på at han stilte spørsmålet og aldri snakket til deg igjen. Og i tillegg advart de i nærheten: 

– Ikke snakk med henne. Hun er klin kokos.

Dersom folk i stedet hadde anerkjent sine triste og sinna følelser som tross alt er akkurat like normale som de glade og sprudlende, så tror jeg vi alle sammen hadde hatt det litt bedre. Det er ikke plass til surheten og tretthetheten vi alle føler på innimellom, virker det som. Neei, her skal vi være så jævla blide hele tiden. Som om det er noen sannhet i den type oppførsel.

Det er på mange måter noe mer ekte over det å være sur. Da later man i hvert fall ikke som, skjønt det å omgås en person som ofte er sur er en påkjenning i seg selv. Jeg tror det er mange gamle grinebitere der ute kunne ha godt av å jobbe med surheten sin. For det er tross alt hyggeligere for alle å møte blide mennesker. Og man må jo ta seg sammen der ute blant folk. Man kan ikke spy ut edder og galle og forvente å overleve sosialt. Men det er likevel en mellomting mellom det å alltid late som om man er blid og det å være ærlig på at “I dag, i dag stod jeg faktisk opp med feil bein”. 

I hvert fall syntes jeg det. Dette “Happy Monday” fenomenet kjøper jeg rett og slett ikke. Sorry. 

Mandag! Hurra! (My ass)

Mandag er en strålende anledning til å starte på nytt! (Hviiiiin)

Hvorfor det, om jeg tør spørre? Hva om du har lyst til å starte på nytt på en onsdag da? Hæ? Hva gjør du da? Venter til mandag? 

Min venninne, la oss kalle henne X mener at det norske folk lider av en eller annen tvangstanke: Hvorfor venter folk til nyttåraaften med forsettene sine? Hvorfor venter de til mandag med å starte på nytt, hvis det er så sinnsykt viktig? Det er å utsette ting, mener hun. Hvorfor ikke starte med en gang? 

DET har ikke mandagsnerdene tenkt på, i all sine falske prakt. For det er da faen meg ikke så farlig om du er jævlig blid på onsdag eller mandag. Eller begge deler, om du er av den sorten. 

Det eneste som er bra med mandager er at jeg syntes så synd på meg selv at alt er lov.

Jeg skulker trening, drikker et glass vin og koser meg med noe god mat. Bare fordi helgen er over, og jeg prøver å få den til å vare så lenge som mulig. I tillegg får det min indre grinebiter til å trekke på smilebådnet. Jeg blir gladere av vin og god mat. Skjønt mandag er den dagen hvor jeg heller vil være tynn og sur enn tjukk og blid. Som om humør og kroppsform noen sinne kommer til å ha noe med hverandre å gjøre, men dog. 

Jeg tok på kjolen med firkløver på, fordi jeg trengte litt ekstra gode vibber i dag. Da jeg kom hjem laget jeg sushi-piknik på gulvet, helte litt iskald hvitvin i ett glass fra finskapet i stua og skrudde på en serie om et trekant-forhold på Netflix. Jeg må innrømme at mandagen slett ikke ble så verst, tross alt. 

Chatten gikk varm etter svensk tap

For en dag i går. Jeg drunket tapet til våre gode naboer i VM med øl, lørdagsgodt og restene etter den kulinariske pizzaen som ble laget på mitt kjøkken på fredag. Jeg er bittelitt svensk selv, så dette svei i det gule og blå blodet. For å gjøre ting komplisert, så er vi altså norske og bittelitt svenske hos oss. I tillegg er min svoger polsk, og han og min søster bor i England. En herlig bukett av nasjonaliteter som seff ikke klarer å la være å erte og mobbe hverandre når det kommer til noe så blodseriøst som fotball. London-avdelingen triumferte kraftig etter 0-2 seieren i går og sendte frekke og uhøflige meldinger på famile-chatten (etter at jeg begynte seff): 

Etter tapet er det bare å innse at landslagstrøya må pakkes bort for denne gang. Griner. 

 

Derfor bør single styre unna tacofredagen

Forrige fredag bestemte jeg meg for å ta del i det norske A4-livet. Jeg kjørte en tradisjonell tacofredag for meg selv. Taco er rene gourmetmaten. Jeg elsker det. Tror kanskje det har noe med å gjøre at det er så sjelden jeg spiser det, fordi jeg er singel. 

For hvem spiser taco alene? 

Singel eller ei, jeg shoppet ingredienser med liv og lyst. Lefser og skjell. Forskjellige sauser og krydder. Jeg lo fornøyd for meg selv da jeg tittet oppi handlevogna. Endelig var jeg også med i gjengen. De etablertes selskap. Kunne startet en Facebookgruppe: “Vi som hyller tacofredagen”, bare for å understreke at jeg faktisk driver med sånne ting jeg også. Folk har så mange rare oppfatninger av single, og som nyfrelst var jeg proppfull av selvtillit. 

Vel hjemme skjønte jeg fort at her hadde jeg jammen meg gått fuckings bananas i tacoseksjonen. De har nemlig en hel hylle med bare tacoting på butikken. Det er rett og slett et lite tacomirakel. Og jeg slo meg kanskje litt vel løs, eller? Jeg skulle jo bare lage en bowl, en tallerken med snadder og noen skjell. Jo nærmere mål jeg kom, jo mindre matlyst fikk jeg. Hvorfor har ingen sagt at man har svært liten lyst på middager man lager selv?

Med bowlen klar på grønt marmorbord, Mad Men og en heit Don Draper som forførte i vei, satte jeg meg ned for å slafse og spise. 

Var dette tacofredagen folk skryter så sinnsykt av? Serr? Helt ærlig, jeg kjedet meg. Ingen mat på gulvet, folk som krangler om grønnsakene, roping, skriking og søling av saus. Niks. Jeg kunne faen meg høre knasingen fra skjellene i min egen munn. Kanskje jeg burde grise litt? Men hvor? Kjøkkenet var gullende rent, og teppet på gulvet splitter nytt. 

– Nå koser jeg meg du, sa jeg høyt. 

De eneste som hørte meg var husspøkelsene. Men jeg tror ikke folk på den andre siden spiser fast føde, så det var bortkastet å invitere dem på denne…kremt…festen. 

På samme tid i et etablert boligområde utenfor sentrum: 

– Hei. Du ringer midt i tacofredagen. Kan jeg ringe deg opp?

– Nei, klynk. Vi må snakke nå. Kan jeg komme neste helg? Taco? Vin?

– Seff. Kom, kom. Nei, nå….gutter slutt. SLUTT, sa jeg. Ikke kast mais. Og der ja, nydelig. Et helt glass med saus i tusen knas. 

– Pokker. Her er det kaos. Skulle gjort hva som helst for å stikke til helvete av og ned til deg. 

Vi la på. Man vil ha det man ikke har. Det er rart med det. 

En annen ting jeg kom til å tenke på er at taco ikke klinesikkert. Har du spist hot og stinkende saus, må du pusse tennene dine. Altså, man må jo alltid pusse tennene, men man må kontinuerlig evaluere slike ting som singel. Jeg antar at diverse ektemenn der ute driter i litt tacoånde (de har det jo selv), men nye barnløse dater er ikke like overbærende. De er faktisk ikke forståelsesfulle i det hele tatt. 

Jeg tror ikke disse ensomme tacokveldene er noe for meg. Jammen godt at jeg fikk booket meg inn hos Familien AS neste gang. Problemet nå er at jeg har spist taco hele uken som følge av en husregel om å ikke kaste mat. Jeg er drittlei av taco. Det er til å bli deprimert av. Som følge av raidet forrige uke ble jeg stuck med sauser, krydder, skjell og lomper, både i skuffer og skap. Nok til en hel bataljon. Så da måtte jeg jo bare spise. Single tacofredager betyr at du vet hva du skal ha til middag resten av uka, for å si det sånn. Skjell og tilbehør truer med å sprenge hjørneskapet. Kjøtt, grønnsaker og snåle sauser som gir illeluktende ånde og holder potensielle beilere på mils avstand, koser seg i avkjølingen. 

Helvete!!

Hvem er jeg?

Hei!

Takk for at akkurat du har klikket deg inn hit! 🙂

Kompani Frogner er en personlig blogg med scener fra hverdagslivet. Du vet, de små, irriterende, morsomme, kule, sprøe, rocka, heite, snåle og fine øyeblikkene som utgjør det vi så fint kaller livet. Jeg tar tempen på disse tingene, tar dem på kornet og skriver små og lengre snutter om alt som skjer og som du forhåpentligvis kan kjenne deg igjen i og le av. Har du en dårlig dag og trenger en god latter, godlynt humring eller bare å lufte hodet ditt litt, så håper jeg at jeg kan hjelpe deg med det. 

Jeg er singel og har bodd alene halve livet, men er ingen crazy catlady (enda). Fyren med stor F setter meg på en alvorlig tålmodighetsprøve, hvor han nå enn er. Ja, jeg har prøvd både Happen, Tinder og Sukker. Noen av disse tragiske og litt komiske historiene har jeg delt og skal dele fremover også. 

Jeg har bodd i Oslo i atten år, og nesten samtlige år har blitt tilbrakt i en eller annen hule på Frogner, men bloggen er ikke kalt opp etter bostedet. Jeg er heller ingen Frognerfitte, men en av 518 personer i Norge som har Frogner til etternavn (slå den). Dog har jeg boka (Frognerfitter) i hylla (på bordet). 

Under finner du noen kjappe fakta:

Jeg elsker kaffe, særlig på sengen og har kaffemaskin, men ender alltid opp med å lage Nescafé Brasero pulverkaffe med Q Ekstra lett melk. Smaken minner meg om studietiden da jeg var dritfattig og bodde hele sju (!) år på 33m2 med klapp inn, klapp ut seng, i en vidskeiv leilighet fra 1895 som jeg skrapte sammen til. Som jeg elsket den. Grein da jeg solgte, faktisk. 

Langdistanseløping er balsam for kropp og sjel, og jeg springer opptil tre-fire mil hver uke, noen ganger mer. Jeg er hater alt som smaker av lagspill. Skjønner meg ikke på gymlærere som tror at alle vil spille fotball og basket. ALLE VIL IKKE DET. Jeg syntes alle på laget var teite, seff fordi jeg ikke eide ballfølelse selv og dreit meg ut gang på gang. Løpeskoa og jeg er derimot bestevenner. 

Slash er mitt livs store kjærlighet, samt all annen musikk som har en litt røff gitar. Mil etter mil har blitt tilbakelagt med lyden av gitaren hans på ørene. 

Mennesker og samspillet mellom dem slutter aldri å fascinere meg. Hvorfor handler vi som vi gjør? Reagerer som vi gjør i visse situasjoner, og hvorfor inn i helvete bryter vi de sosiale spillereglene gang på gang? Dette kommer jeg også til å skrive en del om her. Jeg har flere stories jeg gleder meg til å dele. 

Vin er Guds gave til menneskene. Enough said. Jeg har kontinentale vinvaner og kommer aldri til å slutte med dem, men helgefylla kan du ha for deg selv. Nipp, nipp og sipp, sipp. Man må drikke med stil.

Jeg er utadvendt, men må ofte hjem og lade hvis jeg har hatt mange dager med sosiale ting. Det er rart det der. Jeg har et stort nettverk av venner, venninner og vennepar som jeg elsker, men er det mye sosialt en uke, må jeg ha litt alenetid etterpå. Slukke lyset på soverommet, lukke døren og ligge med mac’en i sengen og se litt på Netflix, mens jeg lar telefonen ringe i vei. Så er jeg klar igjen. 

Jeg flyttet til Oslo da jeg var 19 og kjente ingen. Eneste jeg hadde med meg var en champagneavkjøler, en smijernsseng fra IKEA og en plastpose med kjøttdeig, Sterilan grønnsåpe og en oppvaskkost (fått av mamma). Heldigvis var Oslo så grei med meg at den skjenket meg verdens beste venner og en følelse av å ha kommet hjem. 

Men hva heter du da? Hvem er du? Og hvor er alle bildene av deg? 

Vet du, jeg skriver som anonym. Rett og slett, fordi jeg per i dag ikke har lyst til å si hva jeg heter. Det blir rett og slett litt for personlig for meg. Jeg liker å skrive og jeg deler gjerne, men navnet mitt holder jeg for meg selv, enn så lenge 🙂

Snakkes!