Bypåske er best!

Fjellfolket har dratt fra byen. Du vet, de menneskene som egentlig elsker skogens ro, men som må plage oss hardbarka bymenneskene mellom toppturene. De som kaller seg Oslo-jenter og -gutter, men som har solgt sjela til Hardangervidda eller andre vidder der oppe i skauen. De bor i byen, men lengter hjem og bruker enhver anledning til å messe gladkristent om gleden ved nakkeproblemene de pådrar seg ved å bære en altfor tung sekk på ryggen. Men nå er de på fjellet og kan kun kommunisere via Instagram og Snap. Det gjør eksosluften lettere for oss som elsker den, bylarmen og lyden av første morgentrikk. Eneste minuset er at vi må like skibildene til fjellfolket da. Og håndtere eventuell dårlig samvittighet for at vi ikke har lyst til å dra på fjellet i år heller. Slit og strev. Pes og mas. Men hva gjør vi ikke for å

HA BYEN FOR OSS SELV!

Det er pussig det der. Hvordan alle ser like forbaska bra og usvette ut der oppe på fjellet, selv om teksten under bildet hevder at “de har gått to mil i oppoverbakke og en ekstra runde i skauen”. De poserer i lekkert skitøy og gliser: Se på meg! Jeg viderefører fedrelandsarven. Og det så jævla perfekt også! Sannheten er derimot brutal: To mil betyr vel strengt tatt to kilometer, og den “Mördarebakken” er vel egentlig ikke mer enn en bitteliten stigning noen meter fra hytta? Og siden vi først er i gang, dere har med dere kidsa, og det er vel strengt tatt ganske få toåringer som holder ut en to mil lang skitur, skal vi være ærlige? Men hva skulle vi gjort uten livsløgnen? Vi hadde jo blitt drevet fra vettet og forstanden. Vi er jo tross alt født med ski på beina, vi må jo opp på hytta og ut i naturen. 

Jeg klager ikke. Takket være folks gjentagende behov for å klø i hodebunnen i to uker i strekk, fordi de ikke har innlagt vann og mulighet til å vaske verken hår (eller underliv – fysj) og kjenner et sterkt behov for å sitte å bæsje på en kasse i skauen med kongeparet som eneste selskap, så har jeg byen for meg selv.

O’ salige lykke og fred!

Jeg lever og ånder for bedre plass. En kompis påpekte at han elsker akkurat påsken spesielt godt, fordi alle innflytterne (meg) forlater byen for de grisgrendte småbyene de kommer fra. Da jeg påpekte at jeg aldri forlater byen og syntes det er på sin jævla plass å kunne kalle meg Oslo-jente etter 18 år i byen, svarte han: NO WAY! Huff da. Dette preller selvsagt av meg som vannet på påskekyllingen, selv om jeg registrerer at også innflyttere som meg selv er gjenstand for frekkheter. Fra dem som er født i byen. Jaja, det lever jeg godt med. 

Jeg skal nyte Oslo-påsken som så mange andre år. Trene, lese krim, ta årets første utepils og bare gjøre bypåskete ting. Når man bor i Oslo har man nemlig alle valgmuligheter. Om man får akutt påskefjell lengsel kan man ta med skia og sette seg på banen til Frognerseteren. Vil man grille pølser, men ikke dra langt kan man ta bussen og tasse innover til man kommer til Paradisbukta på Bygdøy. Dersom man er altfor lat, er et alternativ å finne en solvegg hvor som helst i byen iført superundertøy eller anarokk og sniffe på en tube med solkrem, mens man mumser Kvikklunsj. Her er det altså mange muligheter. 

God påske! 🙂

PS. Ja, det er ironi. 

– Hvordan får hun det til?

– Den beste måten å komme over et brudd på er å holde seg selv fullstendig okkupert med gjøremål.

-Jasså?

Jeg tittet på venninnen min.Hun så like plettfri ut som alltid. Ikke en kjeft kunne se at hun for kort tid siden hadde brutt ut av et lengre forhold, delt foreldreretten med mannen, flyttet ut av leiligheten og inn i en mindre en, hatt en affære med en yngre mann, en yngre mann til og en til, for så å resignere, begynne å røyke igjen, slutte å røyke igjen og hive seg på ett daglig glass med vin som et slags kompromiss. 

Hvordan får hun det til uten å bli innlagt?

Jeg får stressutslett bare ved tanken. Selv har jeg vært altfor pysete til å hive meg ut i slike ting. Etter et helt liv med disse jentene har jeg rett og slett sett for mye. Jeg vil ikke tråkke i samme salat som dem. Flytte inn for fort med “drømmemannen” (som er drømmemannen i to minutter), få barn for fort, samt bruke opp oppussingsbudsjettet på en “velfortjent” tur til Bali (hvor hun koste seg med fleinsopp). Galskap. Problemet med å ha sett for mye er at man blir litt for opptatt av planlegging og struktur på egne vegne. 

– Du pusser ALLTID opp du, sa en kompis til meg her om dagen og lo godlynt.
– Eller trener. Du pusser alltid opp eller trener. Og bruker alt du eier og har på den kåken din. Blir du aldri lei? Får du ikke lyst til å bare…du vet, være litt greiere med deg selv?

Litt greiere med meg selv. Hvordan gjør man det egentlig? Jeg begynte selvsagt å gruble over det (også).

Har han ikke egentlig rett? Ja, jeg pusser søren i meg alltid opp. Ja, jeg trener søren i meg hele tiden. Og ja, jeg er alltid så fornuftig med penger. I tillegg er timeplanen min full og fin hver eneste uke. Det er sikkert av samme grunn som min venninnes. At jeg må holde meg opptatt, fordi hvis jeg ikke gjør det, så grubler jeg altfor for mye. Man sitter der og bader i skjæret av flammene fra tente lys og tenker, tenker og tenker. På fine ting. Og kjipe ting. Er det noe jeg burde gjøre mindre av, så er det å tenke. Herregud, man må jo kose seg litt. Være litt snillere med seg selv. Gi seg selv litt slækk. Det er rett og slett jævlig deilig, innbiller jeg meg. 

Så nå skal jeg ta en liten ferie fra tankevirksomheten AS. En uke i mai skal vi ikke tenkes på hele åtte dager, de indre stemmene og jeg. Da skal kroppen heller marineres i vin, sol, latter og hyggelig selskap. Ett smutthull fra min organiserte tilværelse. Det er ikke så eksotisk som Bali (det er litt for langt for en uke), men eksotisk nok for meg. Og den kule venninnen jeg skal ha med meg 🙂

IKKE gjør dette på Happn

Jeg hater å innrømme det, men jeg har en Happn-profil. Jeg bruker den kun til å snoke, men likevel. Min venninne la ikke mye mellom da hun skuddsikkert plasserte meg og mitt liv nederst på døllhetsskalaen. Hun mente at 2018 definitivt burde by på mer testosteron for min del. Jeg påpekte at mitt liv er vesentlig mye mer ukomplisert enn den familiefilmen hun har satt i gang. Jeg påpekte også at alle vet de lavendelblå ringer under øynene hennes ikke stammer fra lange svette netter i våken, men salig tilstand. Hun lurer ingen, for faen. Hun er en trøtt småbarnsmor med sprengte pupper. På grunn av det kjefter hun selsvagt på mannen sin når han prøver seg på noe som kan minne om en tilnærming (han er like trøtt, stakkars). Noe jeg var frekk nok til å understreke temmelig klart. 

Les mer: Nei, jeg vil ikke ha litt julekos

Selv ikke dette bet på henne. Jeg klandrer tenåringen i huset. Man blir nok ganske herda når man blir kalt “VERDENS VERSTE MOR” i tide og utide. 

– Jammen jeg vil til Ayia Napa til sommeren. Alle de andre får lov
– Nei
– Da vil jeg på fest på lørdag
– Nei
– DU ER VERDENS VERSTE MOR

Jævlig. Og hun tror jeg ligger i forsterstilling skjelven og angstfylt? Spør du meg er det et mirakel at hun ikke er alkis. I desperasjon etter å snakke om noe annet enn det faktum (?) at hun er en dårlig mor (verdens verste, faktisk) og suttekluten som stakk ut av baklomma på jeansen hennes, ble det Happn. Og den fantastiske muligheten jeg har til å møte bunnslammet i nærheten av meg. Til enhver tid.  Å, så heldig jeg er. Og slintret kjøtt er jo ikke råttent? Så hvorfor ikke, liksom?

Vil du derimot møte noen på nett, SÅÅÅÅÅÅÅ……IKKE gjør dette:

Happy mother with adult son
Licensed from: coskun / yayimages.com

Være avbildet med moren din på samtlige bilder i bioen: Mammadalter er ikke sexy! Alle vil ha en mann som setter pris på sin mor, men de vil ikke ha henne med på date (eller ha henne på besøk hver dag om dere flytter sammen). Hva faen gjør mamma på alle bildene dine? Jeg bare spør.

Du geiper så mye at tungebelegget ditt syntes: Hvorfor skal du geipe på bildet? Det er ikke hot når sexygeipen avslører hva du spiste til middag i går. Puss tenna dine og slutt å tro at du er Gene Simmons (kjent fra gruppen Kiss og også for sin store, lange, våte tunge, bare sånn til info). 

Slangebilder: Det er modig at du har tungekysset med en slange på safarien din, men jeg får seriøst hetta når jeg ser slike bilder. Nå er det selvsagt mange som digger slanger der ute, men de havner på nei-listen min likevel. Jeg vil ikke konkurrere med en slange om din gunst (heller en katt da altså). 

Skrive at jobben din er artist: Artist er et annet ord for arbeidsledig, sa min venninne spydig da vi kalkulerende bladde gjennom potensielle kandidater her om dagen. Hun har dessverre rett. Hvis du er “Artist”, hvorfor har ikke jeg hørt om deg? Og hva vil “Artist” si? Noen som noen ganger synger i forsamlinger, antar jeg. Men det er ikke like hot når scenen er på på det lokale gamlehjemmet. Eller på den lokale ungdomsklubben. Eller i dusjen. Store spørsmål med vage svar. Hvis du ikke har en plausibel forklaring avslører du altså ute av stand til å forsørge deg selv med egne penger. I den kommende kvinnedagens navn kan jeg gjerne spandere jeg altså. Men ikke hele tiden. 

Bilder av andre ting enn deg selv: Hvorfor har du bilder av isen din, tærne dine, at en krokodille prøver å spise deg? Eller bilder av at du gjør grimaser som avslører at du har matrester mellom tenna eller av deg selv ufyselig dritings fra siste sydentur eller utkledd som noe jævlig? Dette er ikke ting som sier en dritt om deg. Eller det er ikke helt sant. Det viser at du er fullstendig udugelig til å promotere deg selv og antagelig gir faen, så lenge et eller annet skrell sprer beina for deg. Hint: De virkelige bra damene sveiper til venstre mens de grøsser og sverger på at de skal slette appen en gang for alle denne gangen. 

Slemt, ja. Dessverre, litt for sant, litt for ofte. Jeg sverger. denne gangen skal jeg slette den appen en gang for alle. Det er i hvert fall helt sikkert. 

Mad butcher