Jeg er stinn, stappa, stuffa og proppa 2

Julefilmer kommer alltid med en oppfølger. Gjør de ikke? For to år siden, skrev jeg dette innlegget om hvordan julematen ødela julen min. Etter ett års pause (utrolig nok) er vi i gang igjen i år. Problemene er kakene. Deigen laget av sukker og hvetemel. Fettete ribber. Svor. Den røde fossen av julebrus. Forrige gang hadde jeg en alliert i min kusine som også gikk på overdoser av Idoform. I oppfølgeren er jeg mutters alene. Tror jeg da. Jeg kan ikke vite, fordi hun nekter å bidra. 

Jeg ringte altså kusinen min igjen for å høre hvordan det står til der i gården, men hun var taus. Eller ikke helt taus. 

– TUSEN TAKK for at du minnet meg på at 30 000 nordmenn leste at jeg hadde vondt i magen julen 2015. 

– Eeeh…kremt…nei, altså. Bare hyggelig. 

– Jeg bidrar ikke til dine sjuke blogginnlegg. Glem det. 

LES MER: Viste puppene til hele byen
LES ENDA MER: – Den fiffige familiegruppa på messenger går varm i jula

Selv om jeg er utdannet journalist, vet selv jeg når det bare er å gi opp. Så nå er det meg mot julematen. På julaften hadde vi ribbe. I dag skal vi ha ribbe. Andre dag skal vi ha kalkun. Så er det noen dagers pause, fordi jeg reiser hjem til Oslo. På nyttårsaften i år blir det tapas. Jeg fatter ikke og begriper ikke hvordan noen kan spise denne type mat året rundt. Visst er det digg. Visst er det godt, men man blir jo søren i meg gående rundt sliten, trøtt, uvel og kvalm, med den verste julenissemagen. Pokker. Dette er visstnok et stort problem for mange. I tillegg tetter alt ribbefettet igjen avløpene, fordi folk ikke skjønner at de må la fettet stivne før de så kaster det i matavfallet. Alt man skal slite med. I går var jeg altså så heldig å også bevitne NRK2 sin glimrende dokumentasjon av ribba minutt for minutt. Alt det fine den kanalen bruker mine skattepenger på. Beklager den sure tonen. Jeg har bare så vondt i magen. Skjønner ikke hvordan dette skal gå. 

Jeg  kan ikke være alene om dette. Jeg nekter. 

Ring.Ring.

– Er du helt sikker på at du ikke har noen innspill? Helt sikker, liksom?

– JEGHARIKKEVONDTIMAGEN

Greit. Jeg gir opp. Oppfølgern er dessuten alltid dårlige enn originalen uansett. 

– Nei, jeg vil ikke ha litt julekos

Ikke kall en potensielt hyggelig hyrdestund for julekos, er du grei. Julekos. Ordet får meg til å grøsse på ryggen. Aldri i mitt liv har jeg hørt noe så avtennende, så komisk og så utrolig…ekkelt. Jeg er stor tilhenger av lingvistiske krumspring, men slutt å voldta jula. Ordet “julekos” er bare så feil på så mange måter. Jeg ser for meg en filmsnutt av meg selv, kliss naken med en nisse over meg. Æsj. Spyr. 

Les mer: Den jula jeg fikk voksenpoeng
Les enda mer: Jeg ble kløpet i rumpa og tafset på brystene

Så hvordan skjedde dette da? 

Som så mange andre har jeg vært på julebord i år. Flere, faktisk. Og jeg har fått merke at dette er tiden da kursen på snuskete tilbud fyker til topps på børsen. Det hjelper sikkert heller ikke at gutta er dressed up og proppfulle av selvtillit og hormoner. Problemet til fyren som kom bort til meg på byen etter venninnemiddagen var at jeg var tipsy, ikke full. Hans hvisking og mumling om litt julekos etter de innledende frasene falt altså ikke i god jord. Jeg har alltid hatt sans for ærlighet. Virkelig. Da prøver man i hvert fall ikke å lure noen. Men dette var bare så klønete at jeg måtte ta meg sammen med en kraftanstrengelse for å ikke le og fnise hysterisk. Så mye tok jeg meg sammen faktisk,at horekjolen strammet rundt kroppen. Jeg burde sikkert blitt fornærmet, sur, oppgitt etc. eller kanskje ledd rått av ham, men jeg er altfor godt oppdratt. Strengt tatt syntes jeg synd på den klønete skikkelsen, til tross for at jeg forventet meg vesentlig mer av det som ved første øyekast virket som en kjekk og sympatisk fyr. 

Men neimen om det ble noe mercy fuck av den grunn. Jeg ønsker ikke sex med fremmede folk. 

I hvert fall ikke når jeg blir sjekket opp på den måten. Ikke pakk sex inn i julekos. Ikke gjør det. Skal du forføre en kvinne på 35 pluss, bør du muligens ta i bruk litt andre teknikker enn dem du benytter på studentkroa. Vær en gentleman, uten å legge skjul på hensiktene dine. Gjør det skikkelig (og nei, jeg snakker ikke om å spandere drikke). Jeg er så ferdig med kleine replikker etterfulgt av sex i nedslitte kollektiv. Jeg er voksen nå. 

Det var fristende å gi ham noen råd på veien: Aldri, aldri be noen om julekos igjen (hvor mange ganger har jeg brukt det ordet nå?). Da forblir du sexløs resten av julen. Jeg tuller ikke. Når sommeren kommer bør du derfor endre strategien din og ikke fortsette med “sommerkos”. Da gjør du alle, og ikke minst deg selv en stor tjeneste. 

Les mer: Tre ting som alltid skjer når vi bor under samme tak i romjulen
Les enda mer: Ti tips for å overleve familiejulen

woman kissing to santa man
Licensed from: imagerymajestic / yayimages.com

Den fiffige familiegruppa på messenger går varm i jula

I denne søte og kaotiske førjulstid….

Vææææ. Bare noen dager igjen. Jeg mangler alt av julegaver, bortsett fra den jeg har kjøpt til katta til bestefar. Hans Majestet får en pedagogisk og sykt smart matskål som skal hindre ham i å spise for fort og potensielt få mageproblemer. Finnes det slike hjelpemidler for voksne julekakemumser, tro? Hver eneste jul hiver jeg meg over kakefatet og blir stinn,stappa, stuffa og proppa, slik jeg beskrev i dette innlegget. Skulle gjerne hatt en slik matskål for mennesker for å stoppe kakebonanzaen. Den hadde forhindret kø på badet og pinlige sesanser hvor man vandrer hvileløst rundt i huset hvit og oppblåst. Jeg kjenner jeg gruer meg allerede. Skammen. Flyingen frem og tilbake på badet. Pinlige seanser på det lokale apotektet hvor jeg hvisker at jeg har vondt i magen, så de andre kundene ikke kan høre hvorfor jeg er der. Og fordi de ikke har noe å snakke om hjembyen min, frykter jeg at farmasøyten (min gamle klassevenninne eller noe sånt) kommer til å si det til alle:

– Så Anne igjen, da. Har ikke sett henne siden videregående. PS. Hun kjøpte middel mot forstoppelse. Hahaha. Der fikk hun, den røya. 

Fatter ikke hvordan enkelte mennesker klarer å stappe i seg i det tempoet året rundt?

Mens vi snakker om gaver: I og med at kjøpefesten før jul aldri tar slutt, sa jeg i fra at pedagogiske og nyttige gaver er the shit i år. Den familiære messengerkanalen, BOHF (forbokstavene i alle etternavnene våre) går varm når alle skal presentere ønskene sine samtidig. Nei, alle har ikke fire ulike etternavn. Ingen vil bare hete det samme (sikkert fordi ingen vil vedkjenne seg at vi er i slekt) og insisterer friskt på egen individualitet. For Guds skyld, la oss ikke være normale og kjedelige. Grøss og gru. Gruppen er ett praktisk og veldig morsomt initiativ. Skjønt, det jeg bruker den mest til er å sende morsomme memes av nakne menn som pynter juletreet (seff etter noen glass vin) og banne i annenhver setning for å understreke hvor nedlesset jeg er før jul. Det siste er Hank sin skyld. Hank Moody, min kjekkas på skjermen. I mangel på herrebekjentskaper har jeg stengt meg inne og tilbrakt tiden med Hank og resten av gjengen i Californication svevende foran meg. Man kan jo bli an addict av mindre, men like fullt er det aldeles nydelig. Ikke fullt så nydelig for vokabularet mitt da. Eller for noe som helst annet av det jeg presterer og lire av meg i familiegruppen. Fuck, fuck,fuck, fuck. Blæ.

 

En i familien, som ble presset til å få seg Facebook-profil for å være med i messengergrueppen, gjør alle blemmer som tenkes kan i en oppstartsfase på sosiale medier. Faen heller, det plinger og piper i telefonen non stop, etterfulgt av følgende:

– Ooops, nå skulle jeg se på de ulike liker-alternativene og trykket visst på grinefjeset. Unnskyld. Unnskyld. 

– Hvorfor inne i det svarteste helvete kommer det dumme kvinneennesket på jobben opp hver gang jeg åpner profilen min? Hvorfor vil Facebook på død og liv at jeg skal være venn med henne? 

– Jeg vet ikke. Dere har sikkert felles venner, også kommer de med forslag for deg…*sukker oppgitt*

– Men jeg LIKER henne ikke en gang. Jeg prøver alt jeg kan å unngå henne på jobben også popper hun opp i trynet mitt hver gang jeg logger på. Jeg blir så SUR!

Sånn går no dagan. Men vi har i det minste samlet alle listene på ett sted før jul. Hvis jeg bare klarer meg gjennom innspurten nå da. Og ikke blir forstoppet på veien. Jeg er så svak så svak og det er ikke snakk om at jeg klarer å unngå matorgien. 

Innimellom all maten, feilklikkene til det anonyme familiemedlemmet, memsene av nakne menn som pynter juletreet, så har jeg søren i meg mistet all kontroll på hvem som ønsker seg hva og hva jeg selv har kjøpt. Fordi jeg var den eneste samlet alt i et word-dokument før jeg postet det. 

Selvsagt for å være sikker på at ingen fulgte mitt eksempel og gav MEG pedagogiske og politisk korrekte julegaver. Selvsagt. 

De kom i like kjoler, og helvete brøt løs

Hvem vil være i nærheten av to illsinte kvinnemennesker med mord i blikket? 

Kjoledebatt i alle former og fasonger er fordummende, mener mange. Med kjoledebatt mener jeg det faktum at hva kvinner har på seg er en big deal og blir gjort til en big deal i de fleste sammenhenger hvor fokuset burde ligge et helt annet sted. Kvinnelige politikere, sportsutøvere og skuespillere blir målt opp og ned av motefolk når de viser seg offentlig. Personlig ler jeg rått av at en såkalt moteekspert i blomstrete sokkesko tør uttale seg i det hele tatt. Alt som er hot er ikke hot, vettu. Vedder for at disse designerne ler og ler av hvordan de styrer folk med fjernkontrollene sine og hvordan de får folk til å gå ut på gata i de jævligste kreasjoner. 

Men til poenget. 

Noen ganger tenker jeg at oppstusset om klær og kjoler kommer vel så mye fra oss kvinner selv. For jeg tror at flertallet bryr seg om hvordan de ser ut eller om de oppdager at det finnes andre på festen i samme kjole som en selv. Man burde ikke bry seg (det er politisk ukorrekt og overfladisk sikkert), men mange gjør det likevel. Kanskje er det tillært, fordi vi vet vi blir dømt ut i fra utseende eller kanskje er noen av oss litt jålete også (i tillegg til å ha en hjerne selvsagt). Mulig er det en kombinasjon av begge faktorer. 

Jeg har ved flere anledninger fått studere dette uviktige temaet på nært hold. Min eks rømte vettskremt stua da det oppstod spenning mellom to jenter i samme kjole fra H&M. Han turte ikke være der og forventet antagelig Armageddon og ville redde sitt eget skinn, den feigingen. Jeg derimot ble stående og glo, frekk og nysgjerrig som jeg er. Hvordan ville dette slå ut i praksis? Ville de daske lett på hverandre? Klype? Eller ville ta det som menn og gå for knyttet neve og neseblod? Eller ville de gjøre det aller mest strategiske?

– Nei men så fin da (ler tilgjort og nervøst)
– Du har jammen god smak.

Begge tenker: Noen må hjem og skifte. Denne “noen” er IKKE meg. 

Jeg husker jeg fniste for meg selv. For jeg hadde gitt så faen i om ett eller annet kvinnemenneske hadde hatt samme kjole som meg. Man er forskjellige, man styler ting ulikt og jeg har bestemt meg for at jeg skal være fornøyd med meg selv, selv om jeg er flat som en pannekake og ikke har verdens største rumpe. Problemet hadde ikke oppstått før det eventuelt hadde vist seg at min “motstander” var Norges svar på Angelina Jolie, Kendall Jenner eller Alessandra Ambrosio. Da hadde noen (jeg) hatt et (stort) problem. For jeg hadde skummet av raseri innvendig. Det hadde vært så såre surt, kjipt og leit å bli sett medlidende på, fordi man så åpenbart havner på sisteplass. Om jeg er flau over å tenke sånn? Ja, det er jeg. Men jeg gjør det visst likevel. 

Jeg tror nemlig at det er her problemet ligger: Hvem ser best ut i kjolen? 

Jeg kan ikke skjønne hva annet det skal være. Når man ser to som er like, så vil man automatisk sammenlikne dem. Vil man ikke det da? Mulig at de andre ikke tillegger dette noen særlig vekt utover at de registrerer det i tankene, men at man blir satt opp mot hverandre, det blir man. 

Og hvem har lyst til det?

Siden alle forventer cat fight og annen barnslig oppførsel når en slik situasjon oppstår, så bør man gjøre det stikk motsatte. Ta det med et stort smil, gi overstrømmende ros til din “motstander” og være så søt og hyggelig som du bare resten av kvelden. Da vinner du “slaget”, uansett hvem den andre måtte være. 

 

Young woman in summer dress

– Når penisbildet havner hos tanten din

Har du opplevd å sende snaps til feil person? Fytti katta, det har jeg. Det er så flaut når du snapper i vei eller sender innhold som absolutt ikke skulle til den personen som fikk det. 

Er Iphone kun for dem med syltynne fingre, mens vi med litt større klubber ender opp med å skjemme oss ut gang etter gang?

Den bitmojien er kul, men det er ikke alle kontaktene dine som bør få en tegneseriefigur av deg selv deg vuggende i et vinglass eller innsmurt i såpeskum. Nesten så vi burde hatt en unnskyld-melding liggende, slik at vi er raske på labben når uhellet er ute. I stedet for “Jeg kan ikke snakke nå”, (den dølle ferdigproduserte meldingen som veldig opptatte og viktige mennesker er frekke nok til å sende ut), kunne det stått “Beklager, jeg sendte visst meg selv som fredagstaco”. Den siste der viser i det minste at mennesket som trykker send har en personlighet. 

En gang min eks og jeg hadde en kjip periode, klaget jeg min nød til moren min på sms. Eller jeg klaget min nød til det jeg TRODDE var moren min. “Jeg blir så sur på Per at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Er på vei dit nå, men vil egentlig ikke.” Kjempebra. Applaus. Den gikk selvsagt rett til Per sin telefon. Hva gjorde så Per? Han spurte syrlig hvem meldingen som indikerer at HAN er en døll nerd skulle til. Det tok noen dager før vi var back on track (før vi så gjorde det slutt, men det er en annen historie). 

Det er likevel ingenting mot den kompisen som sendte ett bilde av penisen sin til sin egen tante. Ja, du leste riktig. Til sin egen tante. Feilsendt, selvsagt. Stakkaren ble helt traumatisert og var ikke seg selv på flere dager. Litt usikker på tanten. Man kan jo bare håper at hun hadde et sunt og godt hjerte og var oppdatert på fenomenet sexting. Ser liksom for meg at samtalen gikk slik:

– Slapp av, tante. Den skulle ikke til deg, slapp av. Jeg er jo ikke pervers heller. Eller, altså, har du hørt om sexting? Du vet man sender sånne litt grove…ikke det, nei. Men det er det altså noe som heter, og det er helt normalt. Hvorfor? Nei, jeg vet ikke. Alle gjør det. ja, alle gjør det. Jeg tuller ikke. Nei, ikke til Gud og hvermann og ikke til tantene sine, nei, er du gal. Du syntes ikke det er normalt? Nei, huff. Dette blir jo helt feil. 

Feilsendte snaps as. Skjedde igjen senest for et par helger siden. Skjønt i mye mer uskyldige ordlag enn de ovenfor. Hvorfor var ikke foreldre mer oppfinnsomme på 80-tallet? Hvorfor skulle alle guttene på død og liv hete Stian eller Morten? Det er sånn ca. tusen Stianer og Mortener på min liste, og jeg klarer ikke skille mellom dem. Sikkert like ille å skille mellom alle Lindaene og Siljene fra samme skakkjørte tidsperiode, men det er en annen historie. Nå er det Morten og jeg og en fredagstaco som er greia. 

Det startet med at jeg så et idyllisk bilde av ett basseng sammen med de obligatoriske føttene på story. Jeg tenkte: Dette så jammen meg digg ut. Hvor lenge har han (han jeg tror det er) vært her, tro? Så jeg svusjer avgårde en chat med ordlyden: Hvor er du? Dette så digg ut (emoji, emoji, emoji – solbrilletypen).

Svar: Jeg er på Granca. Her er det deilig og fint, men er snart på vei hjem (emoji, emoji, emoji – solbriller, gråtefjes og sky med regn)

Jeg tenker: Men herregud, jeg så jo han hjemme her om dagen, hvordan kan han være på Granca? Dette må jo være feil Morten? Hvem chatter jeg med egentlig? En fremmed? Grøss, har jeg en fremmed på snappen min? Dette er jo ikke Morten M. Har jeg flere Mortener her? Ja, det har jeg, men hvem av dem er det jeg egentlig snapper med? 

Mener å sende: Jeg vet alt om den grusomme følelsen det er å forlate et charterparadis. Veldig god tur hjem hit til oss og regnet (emoji, emoji, emoji, smil, sky med regn og et glass rødvin som medisin). 

Sender: Meg selv som bitemoji i fredagstaco outfit! 

Tenker (snakker med meg selv): Å neeeeei, dette ble så feil så feil. Forsvinn, hvordan får jeg den vekk?? Nå tror han sikkert at jeg er en sånn pervers type som sender meg selv innpakket i…mat???

Han: Du spiser taco? Du liker å pakke deg selv inn i mat? Denne skjønte jeg ikke. 

Skriver: Her er det en vanlig lørdag som du ser (emoji, emoji, emoji – lattertårer x3) og god tur hjem.

Tusen takk, kjære Apple, fordi mine pølsefingre ikke får plass på tastaturet deres. Neste gang kan det være noe langt verre som havner hos feil person. Hva blir unnskyldmeldingen min da?