Billettdamen prøvde å spleise oss

Jeg elsker å dra alene på kino. Det har av en eller annen grunn alltid fått venner og kjente til å stusse.

– Er du helt sprø?
– Hvordan orker du?
– Har du ingen venner?
– Hvorfor vil du deg selv så vondt?

Jeg innrømmer gladelig at det ikke var noe sjakktrekk å se “Love Actually” alene med godteposen og tusen klinende par rundt meg. Jeg følte meg ensom i kinomørket, og jeg syntes dritsynd på meg selv mens det stod på. Nydumpa, med selvtillit på bunnen innbød til snørr og fossefall av mascaratårer. MEN selv det gikk bra, og disse alenebesøkene på kino har jeg bare fortsatt med. Det er en styrke å kunne gjøre ting alene. Da har du alltid alle valgmuligheter åpne, uansett. Fuck selskap. Kinoen er et fristed. Man skal uansett ikke snakke med noen når man ser film (med mindre man vil begå en stor sosial blunder).

En gang kunne ett av mine kinobesøk fått interessante konsekvenser. På “The Simpsons Movie” av alle ting. 

Surprised Audience in Theater
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Det var sommer og stille i Oslo. Været var som vanlig ikke det beste, noe som innbød til inneaktiviteter i ferien. Som kino. Jeg stilte meg derfor opp i billettkøen mutters alene, slik jeg hadde gjort mange ganger før. Vurderte et glass vin, men droppet det. Jeg skulle tross alt se en tegnefilm med gule rare folk. Det var mer en smågodt kind of movie. Billettkøen var kort, for det var nesten ingen mennesker som skulle se filmen (og ja, det var et tid hvor man faktisk kjøpte billetter i luke med glede). 

Foran meg i køen stod en fyr. Ung. Litt yngre enn meg. Det virket som om han også var alene. Da det ble min tur, lo jeg litt for meg selv:

– En til “The Simpsons Movie”

Pussig film å ville se alene midt på sommeren for en jente som ikke er spesielt interessert i verken tegneserier eller tegnefilmer bortsett fra Donald Duck. Men The Simsons er herlig samfunnssatire som definitivt er verdt å følge med på. 

Tilbake i billettluken var damen, en søtsak på femti pluss, smørblid. Hun trykket på et par taster, smilte så lurt for seg selv som hun hadde kommet på noe skikkelig smart, og printet ut billetten min. Dama var rett og slett så merkelig lur og rar, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle se. Og det var så påtagelig at jeg la godt merke til det og stusset på det da jeg skulle gå inn i salen. 

– Hvorfor var hun så blid? Så lur og så ekstremt serviceminded? Jeg elsker jo at folk gir av seg selv og er blide, men det var da voldsomt. 

Jeg gikk inn i en ganske tom sal. Det satt noen ivrige fans helt foran. Noen bak. Jeg hadde fått plass på en av de midterste radene.  

Det hadde den enslige fyren fra billettkøen også. I setet ved siden av meg. 

Vi tittet på hverandre og brøt ut i latter. Hvor kult hadde det ikke vært om dette var Mr.Right? For en fabelaktig knakende god story det hadde vært å fortelle kidsa. “How I met your mother IRL” liksom. 

Men sånn ble det ikke. Den kvisete Simpson-nerden og det som kunne blitt hans kinopartner ble sittende med et popcornbeger de ikke delte mellom seg. Et helt sete også. The Simpsons innbyr ikke til tafsing eller utveksling av telefonnummer. Men billettdamen skal ha for kreativiteten sin. Jeg sier det igjen: Tenk om dette hadde vært Mr. Right? Da måtte vi ha giftet oss i gult på scenen i Vika Kino.

Young couple at the cinema
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

– Jeg fulgte magefølelsen og sjekket meg på nytt

I dag er det gynekolog-torsdag. Eller gyno-torsdag. Eller noe så sterilt som GU-torsdag.

I dag skal jeg altså til gynekologen, og jeg gruer meg litt. Hvorfor gruer jeg meg? Jo, jeg gruer meg, fordi jeg har fått påvist lette celleforandringer. Nå har det gått et halvt år, og jeg må sjekke om kroppen min har ordnet opp selv eller de må inn der med skalpellen. Det er nemlig det de gjør dersom kroppen ikke har klart å reparere seg selv. De skjærer av en bit der forandringen sitter. Vel og bra. Det som bekymrer meg mest var at jeg sjekket meg allerede i desember i 2016. Da fikk jeg beskjed om at prøven var fin og at alt var OK. Kanskje leste de prøven feil eller kanskje syntes ikke celleforandringen på det tidspunktet eller kanskje var den ikke der. Det vet jeg ikke. 

Men det jeg vet er at jeg fikk en dårlig magefølelse i mars 2017. 

– Her er det noe som ikke stemmer, frøken. Du må ta en celleprøve til. 

Egentlig skal man jo ta denne prøven hvert tredje år, så hvorfor fikk jeg en magefølelse som bad meg om å ta prøven igjen til tross for at jeg nettopp hadde gjort det? Ikke vet jeg, men jeg lytter alltid til magefølelsen. Det er rett og slett, fordi den aldri tar feil. Denne gangen sa den: Du må gå og ta en ny celleprøve. Den nye prøven viste lette celleforandringer, og i brevet stod det: Ikke bekymre deg. Dette er ikke farlige forandringer, og de er veldig vanlige.

Likevel er det vel greit å oppdage dem så fort som mulig? Jeg syntes det. 

Lette celleforandringer er altså ikke farlig. Jeg vet det. Men fornuft og følelser spiller jo som kjent ikke alltid på lag, og jeg ble så redd da jeg fikk det brevet. Fytti katta, så redd jeg ble. Jeg husker jeg stod inne på kjøkkenet i leiligheten og gråt og gråt. Håpløst, ikke sant? Men si det til en jente som bor alene og ikke har noen i rommet til å riste henne og si at “du, dette er ikke farlig”. Det eneste jeg klarte å tenke på var Thea Steen og det faktum at hun ikke lever lenger. I tillegg har flere i nær familie hatt kreft. Alle ble friske, men ordet “celleforandringer” er så jævlig skremmende, så jævlig stygt og motbydelig.

Etter å ha gjort research, så skjønte jeg at ting gikk over stokk og stein i hodet mitt. Første punkt var å slutte å gjøre research og slutte å lese om alle de sprø tingene folk skriver på nett. Får først følelsene og worst case- scenarioet slå rot, vel da er det gjort. Jeg så for meg mamma og pappa komme inn i leiligheten og bare: Herregud, har hun virkelig SÅ mange løpesko? Hva skal vi gjøre med alle sammen? Så tenkte jeg: Skal virkelig den reiseglade og livsnytende søsteren min få MINE sparepenger? Ikke faen om de skal ikke brukes på en snuskete bar i Costa Rica. Jeg nekter!! Fullstendig urealistisk og tåpelig, jeg VET det. Men tankene suste gjennom hodet, man får ikke stoppet dem, og det var ikke det minste morsomt. 

Det virket som en hel evighet til oktober, men i dag er altså dagen her. Jeg håper og tror at Mrs. Kropp har ristet og shaket ut forandringene jeg fikk påvist med sitt eminente immunforsvar. Dette er på topp hos meg, føler jeg.

Jeg er så glad for at jeg lyttet til magefølelsen og anbefaler ALLE jenter å gå og ta en slik celleprøve, fordi da blir man kvitt noe som potensielt kan utvikle seg til skit over tid! Det gjør ikke vondt, og det er over på noen sekunder. Selv er jeg takknemlig for at jeg bor i Norge, og for at vi har et helsevesen som passer på oss. I dag skjer altså dette:

Opp i stolen

Sprik med beina

Skrap, skrap (gjør IKKE vondt)

Ferdig 

Les mer: – Gruer du deg til å gå til gynekologen? Det gjør jeg

– Tolv ting som alltid skjer på chartertur

Hver eneste høst reiser jeg på charterferie. Dette har jeg jo skrevet om en rekke ganger før. Hvorfor jeg elsker charterferie, hvordan kampen om de beste solsengene nesten skaper tredje verdenskrig hver eneste dag, og hvorfor noen fine fjols syntes det er ok å se ned på oss badedyrluftende charterelskere. 

I år som i fjor og året før der og året før der, skjedde det en rekke ting som bare skjer på charterferien. Se bare her.


Dronen suser over de lettkledde jentene: Tykk eller tynn. Pupper eller paffeflat. En ting er sikkert: Noen leker med en drone på stranda, og den dronen surrer alltid mystisk nok over jentene på stranda. Det spiller ingen rolle om det er tante Kari eller den yngre Celine. Her skal det drones. Og filmes? Jeg vil helst ikke vite.
Solkremen gjør bikinien gul: Neineineinei. Min stilige og moteriktige bikinistolhet  med striper ble GUL, fordi jeg solkremen ikke er hvit, men lysegul. Dere er bannet fra mine charterturer heretter, Cosmica. BANNET, sa jeg. 
Solsengene på første rekke er opptatt: Neineineinei, igjen. Det nytter ikke å komme luskende klokka 10 med hung over. Da er sengene med utsikt over havet tatt, og du risikerer å stirre rett inn i den hårete ryggen til en middelaldrende mann istedet for på det grønne vannet. 
Servitørene sikler på strandbaren: De kuleste lokale heltene jobber selvsagt på strandbaren for å sjekke ut og “sjarmere” jentene på ferie. Kleine sjekkereplikker som: Why do you eat at your sun bed? I want to see you here. Eller: Are these guys lucky or what? All these beautiful girls hanging around here all day (sagt av eieren på 70 år). Det var KLEINT i fjor og året før der og året før der, selv på 60-tallet da det var eksotisk å reise til Mallorca og charterturismen så smått begynte å bre om seg, var det KLEINT. 
Veldig mange speedoer på ett sted: Hvorfor er det alltid dem som ikke burde gå i speedoer som gjør det? Trenger vel ikke si mer om den saken. Den badebuksen er guggen. Ferdig snakka. 
Stå opp klokka 07 hver morgen: Punktet om solsengene forklarer vel alt. Vi må opp. Vi må ha sengene på første rad. Rutinerte charterturister står opp med solen uten å klage. De aller ivrigste har lagt håndklærne der kvelden før. Det er kanskje å gå en smule langt? Eller? 
De som ikke får solsengene på første rad blir sure: Oh yes! Jeg tuller ikke. I fjor ble min venninne Anki og jeg gjenstand for stygge blikk fra folkene som så gjerne vil ha sengene våre. Jeg hadde vært der grytidlig (før treningen 07.00) for å sikre oss de beste solsengene. Det ble ikke godt tatt i mot, og vi ble stirret ned og skult på av et ekkelt ektepar med stikkende øyne. MEN DA FÅR DERE VÆRE DER TIDLIGERE DA! Ikke våg å prøve dere på charterdronningene. Da taper dere. Sorry!
Rørleggersprekker så langt øyet kan se: Dra opp badeshortsen. Jeg gjentar: Dra opp badeshortsen. Jeg titter nedi bagen for å finne min medbrakte sandwhich til lunsjen, snur meg og….. BAAAAAH.. Øynene ser rett nedi den hårete rumpa til sidemannen. Fordi det er ekstra mange på stranda den dagen, og vi ligger tett i tett i tett i tett. 
Fredager er byttedager: Og dermed den beste dagen. Hva en byttedag er? En flylast drar hjem, og de som kommer ned for første feriedag, rekker ikke innom stranda før sent. Det innebærer at vi som skal være to uker, får en dag med veldig få folk på stranda. Det innebærer at det er mindre kø før å kjøpe iskald øl, mindre kø på badebrygga, mer plass med selfiestangen på grunna. 
Man kjøper alltid minst ett badedyr: I år ble det en flamenco. Ja, ikke en flamingo, men en flamenco. Jeg sa feil en gang i varmen og kom aldri inn i det igjen, så da ble det flamenco. “Flamencoen og jeg skal bade”. “Anki, vil du også henge på flamencoen?”. Slike ting. Språkrådet er aldri på ferie (far og søster i dette tilfellet). Men som jeg så korrekt påpekte: Forskning viser at folk flest har en høyere oppfatning av sitt eget intellekt enn det som er tilfellet. Og da ble de selvsagt sure. Men flamecoen og jeg fikk et langt bad. Flamingo, flamenco. 
Jeg tar alltid med for mange bikinier: I år hadde jeg med meg åtte ulike typer. Med tilbehør som matchet hver enkelt. Ferie er ferie. Bikini er ikke bikini. Man hører alltid hva paret på nabosengene er opptatt av: Ja, det er varmt. Drikk vann, lei også en parasoll, kjøl deg ned, drikk øl. Du er på en ferie som ikke er ment å skulle gi deg de kulturelle kickene, men fullstendig avslapning! Nyt det, og gjør det du må hvis du blir gal i varmen. Ikke plag oss. Og i hvert fall ikke konen din som måtte vente med å dra på stranda til klokka 11 på grunn av deg (stakkars, stakkars henne), også vil du hjem klokka 14? AMATØR! 😉

Den sure gubben på nabosolsengen, måtte jeg selvsagt skrive hjem om. Spør du meg hadde han fortjent dette (sitat fra boken “Mairegn” av Bjørn Bottolvs):