Jeg ble tafsa på og likte det

På lørdag ble jeg tafsa på. Av en annen jente. I køen på vei inn på utestedet. Dette var et vakkert eksemplar av arten, en litt rocka Synnøve Solbakken. Etter at hun hadde vekslet to setninger med meg, så hun på meg, la hånda på rumpa mi og klemte lett til. Jeg ble så forfjamset som jeg aldri har blitt før. Visste ikke helt hvor jeg skulle se eller gjøre av meg. Så sa hun:

– Så utrolig stram du er. Hva i alle dager trener du? 

– Glutebridge og hiptrust…sa jeg nesten lydløst.

I følge meg selv og mine tidligere uttalelser, all verdens eksperter og sommerens store tafsedebatt, så burde jeg ha gitt dama en rett venstre. Eller en overhøvling om den grusomme tafsekulturen. Men det gjorde jeg ikke. 

Fordi jeg tok meg selv i å like det. Og jeg er ikke verken lesbisk eller bi, bortsett fra at jeg kysset en venninne da jeg var 18 år en gang.

Som by the way fortsatt mener at hun selv er den beste klinepartneren jeg noen gang har hatt. Jeeeeze. Men tilbake til tafsingen. 

Ja, det er så galt som det kan få blitt. Særlig da hun fortsatte å ta et sånn passe grepa tak i rumpa mi, uten å slippe. Hun påpekte også at hun syntes skinnjakka mi var så kul og at den satt sånn etter. Jeg ble satt ut igjen, fordi jeg syntes dette usømmelige stuntet var aldeles oppløftende med tanke på forrige ukes tordentale.

– Du er fortsatt ferskt kjøtt, men 40- årene kan være så slemme mo kvinner. Hvor mange år igjen av trettiårene har du igjen? Fire, ja. Er jo fortsatt en stund til, men det går fort. Snart er du her du også. På livets skraphaug. 

Dette syntes jeg ikke var noe særlig gøy å høre på. Jeg har helt ærlig aldri følt meg bedre jeg. Trettiårene har vært greie med meg syntes jeg, og jeg har ikke tenkt til å slappe av og se ut som et fugleskremsel  fremover bare fordi noen idioter i mote- og filmindustrien har bestemt at 40 år er gammelt. Derfor syntes jeg slett ikke denne frøknas usjenerte tafsing eller hva man nå enn skal kalle det, var så ille faktisk. Det gjør meg litt forvirret, for det ER jo galt å tafse.

Hadde jeg likt det om dette var en gammel gris som tok meg på rumpa? En ung hunk? Neppe. Det er noe med at det var en jente, tror jeg. Ufarlig, liksom. Fordi hun ikke er sterkere enn meg. Jeg vet med meg selv at om vi hadde sloss, hadde jeg vunnet. Kan det ligge noe der? Jeg er også ganske sikker på at dette var en full jente, som ikke fikk et kick av å gjøre noe ufint mot et annet menneske. Det gjør det jo ikke noe mer akseptabelt, men det er tross alt litt lettere å svelge enn om det hadde vært en høy og farlig mann med stalkertendenser som hadde prøvd seg uten lov. En fyr som hadde fått det berømte kicket av å tafse, for så å få en bøtte eller noe. Ikke vet jeg hva kvinnelige og mannlige serietafsere tenker. Jeg er ganske sikker på at hun her ikke var en av dem i hvert fall. Ikke tror jeg hun prøvde å sjekke meg opp heller. Antagelig var hun kanskje litt nysgjerrig, full og ivrig etter å gi et kompliment etter at hun faktisk sneik i køen. 

Jeg prøver ikke å si at dette er greit. Jeg vet ikke hva jeg prøver på, egentlig. For det er jo ikke OK å ta for seg på andres kropper uten lov. Det er ikke akseptabelt. Det er i hvert fall helt sikkert at det ikke er OK å ta på andres rumper uten lov. Men kanskje jeg likte at akkurat hun gjorde det? Jeg ble tafsa på og likte det. Denne ene gangen. Kanskje. 

– Jeg har gjort en utrolig digg oppdagelse

Jeg var klink edru på byen. Og var nøyaktig like skøyeraktig og stor i munnen som jeg kan være med alkohol innabords. Det er rart med det. Jeg trodde det å gå ut uten å ha kosedrukket var drepen. Litt sånn gammel jomfru på Sørlandet ish. Men det var det søren meg ikke. Det var gøy. Også så jeg hvor apekatter folk blir når de drikker. Skjønt, jeg vet at det aldri gjelder meg, fordi jeg ikke drikker alkohol på den måten. Eh.

Jeg bælmer ikke. Det er helt sant. Jeg nyter sofistikert og kontinentalt. Liker jeg å tro selv i hvert fall. Men denne lørdagen orket jeg ikke nyte noe som helst, noe som var merkelig til meg å være. Jeg elsker jo ost og vin. Hver helg. Trodde jeg. 

Denne helgen hadde jeg rett og slett fått nok av all verdens drinker og sprudlevann, etter noen særdeles fuktige sommerkvelder hvor det meste gikk over stokk og stein. Det var ikke mye sofistikert over de kveldene nei, hælle måne. Det var rett og slett diverse mageplask hvor jeg stupe rett inn i saltkantene på margarithaene med hodet først. Gang etter gang. Jævlig pinlig for meg. Vondt og angstfylt dagen derpå hvor jeg tasset skjelvende og hvileløst rundt i huset, helt til jeg innså at jeg hadde forfyllet meg så mye at det eneste som hjalp var å reparere. 

Les mer: – Dette er straffen for å gå ut å drikke og kose seg

Les enda mer: – Jeg har visst et alkoholproblem

Jeg skammet meg, svettet, angstet og skammet meg litt mer. Og som alltid tenker på de stakkars trikkesjåførene som sikkert gruer seg til å gå på jobb for å henge med en gjeng løse kanoner med promille fra helvete. Og meg som alltid begynner å grine om jeg får for mye. Så selv på de festligste sommerkveldene i år jeg la sjelen min i å gå pent på trikken, se uberørt og edru ut og ikke gråte før jeg kom hjem. Men det gikk ikke. Griningen altså. I sommer har jeg tutet i taxier og på trikken. Takk Gud ikke høylytt, men det er like fullt tuting. Av uvisse årsaker. Pinlig. Så jævlig pinlig. Hvorfor jeg byttet ut kos- og nyt teorien min, med utagernede fjortisfesting i sommer (nei, jeg tar ikke og har aldri tatt dop), vites ikke. 

Men ikke i går. Da gjorde jeg en utrolig spennende oppdagelse. 

I går var jeg mitt sanne jeg på buss 31 til Snarøya, hvor jeg delte bås med en eldre kvinne som så ut som om hun aller helst ville være et annet sted. Og det var helt nydelig å være edru ute. Og frisk i dag. Og faktisk oppleve at jeg hadde det like gøy i går. Det må jeg ha hatt, i og med at jeg i klink edru tilstand lovet på video å løpe halvmaraton i Gøteborg 2018. Man kan jo undres hvordan dette kunne loves bort uten promille. Jeg, langdistanse? Jeg som elsker å løpe kort og fort, og ikke eier tålmodighet. Der står jeg som en av de fulle apekattene og lover gugg og grønne skoger.

Og i tillegg er jeg stor i munnen:

– Jeg skal løpe så jævlig fort. Jeg skal gruse alle. 

– Må du alltid gå for å bli best i alt? Så jævlig slitsomt. Kan du ikke bare ha det litt gøy? Det er vel gøy selv om du ikke løper så fort.

– Hæ? Nei, jeg skal gruse alle. BOOOM.

Eh. Ikke vet jeg hva som gikk av meg med null i promille.

Kanskje det var den alkoholfrie øl’en jeg drakk som tullet med hjernen min? Hadde jeg lovet dette på tro og ære om jeg hadde drukket Pepsi Max? Ikke vet jeg. Men hvis det viser seg å stemme at Clausthaler i ulike farger og fasonger er som lykkepiller for meg, så er dette noe jeg skal gjenta oftere i fremtiden. 

Det er faktisk driiitdigg å være edru på byen! Sånn bortsett fra at det bekymrer meg hva jeg kan finne på å love bort neste gang.