– Trykker du unfollow, er du som luft for meg

Å bli slettet fra sosiale medier er for mange den ultimate fornærmelsen. Hva gjør man når et slikt mageplask er et faktum? For det er ingen tvil om at det er et slag i trynet å ha en følger mindre. Man sitter igjen og lurer på hva faen man har gjort galt? 

Selv tar jeg det ikke så altfor tungt, selv om jeg kan stusse over hvorfor frafalne plutselig ikke finner min koselige Instagram-konto søt og gøyal lenger. Men at det er verre for andre enn for meg, det er det ingen tvil om.

Jeg spurte meg litt for blant bekjente, og jeg fikk den ene tiraden etter den andre av sure, opprørte og sinna venninner med mange meninger:

– Jeg har full oversikt over alt. Ikke en eneste “unfollow” slipper unna mitt falkeblikk (ikke?)

– Stopp en halv. Har DU vurdert å slutte å følge MEG? Som om din lille konto er noe særlig kul. (Jeg sier: Men i alle dager og kjære vene, nei…jeg skal da ikke…hvordan kan du tro noe SÅNT? Jeg tenker: Herregud, så gæren. Kanskje jeg virkelig burde slutte å følge henne?)

– Når vi følger hverandre, har vi inngått en pakt om at vi skal like hverandres bilder.

– Hadde en venninne sluttet å følge meg, hadde jeg spurt hvordan i alle dager hun kunne komme på noe sånt.

– Jeg har så jævlig mange stalkers som følger storien min og lusker rundt, men som ikke liker bildene mine. Når ble Instagram Snapchat? 

– Når man har begynt å følge noen, går man ikke tilbake på det. Det er rett og slett uhøflig.

– Når man treffes jevnlig, er det ikke da jævlig flaut å slutte å følge hverandre? Det bør det helst være. 

– Jeg blamer og forbanner Instagram og den idiotiske algoritmen deres. Jeg går glipp av likes!

Så hva gjør man egentlig? Konfronterer vedkommende? Ber på sine knær? Blir rasende og trykker “unfollow, right back at you?”

Det spørs kanskje hvem vedkommende er? At daten fra i fjor endelig har sluttet å snoke rundt er egentlig bare en lettelse. At klassevenner fra barneskolen ikke sprer rare og nostalgiske kommentarer lenger er sikkert like greit. Men lillesøsteren min derimot, hun må jeg nærmest tvinge til å like bildene mine. Hun bare fyker rundt som en liten spøkelseskladd inne på instaen, snoker og lusker i buskene på kontoen og ler for seg selv UTEN å like. Da blir jeg faktisk sur.

Så da jeg la ut et bilde av meg selv som holdt en slange i Reptilparken forrige uke, gav jeg henne beskjed om følgende:

– Jeg har også holdt en slange nå tenk, og la ut et bilde av begivenheten på Insta. Det er lov å like det, faktisk. 

– Jeeeze. Jada, jada. Jeg har likt det, faktisk

Som du sikkert skjønner har jeg en veldig privat og lukket Instagram-konto. Her koser jeg meg med å dele private minner (nei, ikke nakenbilder) med venner, familie, kolleger og bekjente. Jeg elsker å bygge andre, men er mer privat på egne vegne. Det gjør ikke så mye om det ikke dundrer inn, men hallo, jeg syntes faktisk gode venner og familie kan ta seg bryet med å like. Om den hersens algoritmen spiller på lag, vel og merke. For det er ingen tvil om at jeg har gått glipp av mange herlige hverdagsglimt, hotte selfies, skandaler og gisp i stua på grunn av dette. 

Jeg bryr meg litt om hvem som liker bildene mine. En like fra en jeg kjenner og bryr meg om, varmer mer enn en like fra en ukjent. Misforstå meg rett, det er alltid superhyggelig å få likes, men de jeg kjenner er jo viktigst for meg som har en privat liten konto. 

Her skiller jeg altså på hva som er tanken bak en Instagram-konto. Skal man ha en bedrifts-konto og bygge seg opp som proff, er saken en helt annen. Gønn på og nå nye høyder. Skal man bruke den på det personlige plan og dele bilder med venner, familie, trening og hygge slik jeg gjør privat, blir det mer kos og og interne kommentarer vi kan le av.

Venninnene mine syntes jeg er håpløs da jeg forsiktig nevnte dette og mente instaen min burde strutte vesentlig mer:

– Hva blir det neste? At de elskede stemorsblomstene dine spiller hovedrollen på instaen din? Og det timede og tilrettelagte vannregimet blir postet som en timeplan? 

Jeg har ikke stemorsblomster. Og jeg vanner de grønne plantene jeg har en gang i uka. Med plantenæring. In your face, lizzm. Hadde jeg skullet dyrke noe som helst måtte det ha vært noe langt mer snacksy enn det dølle lilla stemors-stæsjet, for å si det sånn. 

“Instagram for meg er business.
Slutter en person og følge meg, så slutter jeg å følge ham.
Da er han eller hun som luft for meg, fordi jeg mister likes.
Det er hårda bud. Ha!!”

Venninne 1

“En jeg kjenner horet rundt på Insta på jakt etter følgere
og gikk så langt som til å late som hun kjente mennesker som var totalt ukjente for henne.

En av dem var min venninne som postet bilde av seg selv på tennisbanen.
Plutselig fikk hun en kommentar som lød:
Rått! Si i fra neste gang, så kan vi ta en match.
Min venninne skjønte nada, fordi hun aldri hadde møtt vedkommende.”

Venninne 2

Som dere ser, så er det harde bud. Reineste pistolskuddene i trynet dersom du hopper ut av vårt elektroniske forhold.

Hva hadde jeg så selv gjort? Vel, jeg er langt i fra like hårsår. Likevel hadde jeg stusset om en jeg kjente godt hadde sluttet å følge meg og unfriendet meg på Facebook uten grunn. I og med at jeg ikke spammer og ikke er særlig oppmerksomhetssyk i sosiale medier, hadde det føltes enda rarere. Jeg innrømmer også at i og med at jeg selv er raus med likes, er det irriterende og aldri få noe tilbake. Da kan det til og med hende med at jeg trykker unfollow på deg. Neida. Joda. Neida.

– Dette er straffen for å gå ut og drikke og kose seg

Dagen derpå. Sikringsskap. Fyrverkeri på kjøkkenet med smell og gnister. Nesten litt som det vi avsluttet med rundt 23.00 på fredag på Bislett. 

Lørdagen ble selvsagt helt grusom.  All verdens krefter bestemte seg åpenbart for å slå seg sammen mot meg. Det er altså straffen for å synde i sensommerrus, drikke og kose seg, fnise og danse på en god fredag. Snøft. 

Forestill deg følelsen av at skallen skal sprenges, munnen er knusktørr og linsene er på halv tolv, fordi du glemte å ta dem av når du kom hjem og la deg godt til rette i sengen med trynet og sminken most ned i puta. Du våkner sånn utpå dagen en gang med en for jævlig hang over, håret i vinkel, en angst som truer med å drepe deg og det eneste du har i huset er riskaker, gulost og en frossen grandis. Du prøver å skru på komfyren for å varme opp gourmetmiddagen, men det går ikke. Sikringen har gått, men å vippe den opp hjelper ikke. Så bestemmer kjøkkenvakten seg for å slå seg vrang og piper som en brannalarm, surkler og går i ett kjør. Du tar den sikringen du tror er rett, men hjelper det? Nei. Fordi du ikke ser klart på grunn av rosévin-hodepinen og linseøyne, tar du feil sikring. Mens full strøm står på, skrur du opp boksen til kjøkkenvakten som strengt tatt kun skal varsle når platen ikke er slått av. Men plata er jo slått av. Så hvorfor piper den sånn? Av og på knappen hjelper ikke. Alt er prøvd. 

Fy faen. Jeg blir utsatt for en straff fra oven. Jeg skal aldri drikke mer, jeg lover. Jeg skal være snill pike fra og med nå. Bare hold kjeft, jeg blir gal av denne pipinga. Så noe må gjøres. Jeg er en person som tar action. Jeg sitter ikke å ser på eller slår meg til ro med ting. Her skal det fikses det som fikses må. 

– Hva i alle dager skjer hvis jeg bare pirker litt borti den grønne ledningen og….PANG.

Fireworks
Licensed from: Espevalen / yayimages.com

Jeg får et fyrverkeri i trynet og et høyt smell rocker opp kveldsmørket. Ingen av naboene hørte noe heldigvis. Det er full fest i andre etasje, en fuktig videreføring av fredagen antagelig. Oontz, oontz, oontz. Stakkars meg. Og stakkars de eldre etablerte naboene som trodde Frogner var en fredens oase. 

Jeg må visst innse at jeg ikke alltid klarer meg selv. Selvstendigheten og selvtilliten får seg en alvorlig knekk denne lørdags ettermiddagen. Hvordan kunne jeg ta feil sikring? Hvor mange ganger har ikke jeg vært inne i det idiotiske skapet? Skrudd og fikset. Ordnet og vært elektriker Frogner. Slik er det for single piker som bor alene. Jeg står på kjøkkenet og skammer meg over fjortis-utskeielsen kvelden i forveien. Det er bare en ting å gjøre.

Søke råd hos en mann som kan. 

Heldigvis er verdens hyggeligste elektriker på vakt. Han er vennlig og ler ikke av meg. Forklarer at jeg bare har kortsluttet noe, at jeg sikkert er sliten (ah, du var på Findings ja, det forklarer alt), det er ikke farlig og det begynner ikke å brenne. Men vipp riktig sikring ned denne gangen. Og ikke rør sikringsskapet før du får en elektriker. 

– Har du gjort det nå? 

– Ja. Snufs, hulk, skjelv. Jeg har gjort det. Takk. Jeg føler meg så dum.

– Du er ikke dum. Du har bare tatt en skikkelig fest og bestemt deg for å fikse elektronikken selv. Sånt kan jo skje (kan det?). Men la en fagperson ta resten. OK? Ikke rør det sikringsskapet noe mer. Vent på noen som kan ordne opp. 

Jeg skal aldri drikke mer. Og aldri bestemme meg for å la 20 år gamle hvitevarer leve etter at jeg har overtatt en leilighet. Jeg skal aldri røre sikringsskapet mer. Etc. Etc. 

– Jeg har visst et alkoholproblem

Jeg drikker mer om sommeren. Jeg nyter. Litt oftere enn ellers. Grusomt, ikke sant?

Mens jeg nipper og koser meg på verandaen, leser jeg saker om drita foreldre i Syden. Ungdommer som pådrar seg gonoré i en partygate på Mykonos for tredje gang denne sommeren. Drita. Leger uttaler seg om den grusomme alkoholen. For den er grusom. Vel og merke for dem som ikke klarer å kontrollere forbruket. 

Dersom man bruker alkohol utelukkende for å ruse seg og gjør det ofte, så burde man definitivt ta en slik test. For å sjekke ståa og få svart på hvitt at man kanskje burde roe seg ned noen hakk eller sju. Det er helsefarlig å drikke for mye, og det er helt forkastelig dersom det går utover barn.
Jeg kom over testen nettopp fordi jeg leste om alle dem som ikke klarer å stoppe. Hva med meg selv, begynte jeg å tenke? Er det krise om jeg drikker bare litt slik jeg gjør? Det kan det vel ikke være?

De ekstremt enkle spørsmålene i testene på nett av typen hvor ofte, hvor mye, er du eller dine nærmeste bekymret for eget forbruk, har noen blitt skadet som følge av din drikking etc, er ikke vanskelig å svare på om du er helt ærlig. Og et jævlig ærlig svar får du tilbake. Uansett hvor forsiktig du er i utgangspunktet. Man opererer ikke med 100 % svar innen medisin, det vet jeg. Det finnes alltid en mikroskopisk sannsynlighet for at selv små mengder er farlige. Jeg antar at det er derfor jeg ikke slipper unna. Men likevel:

Testene slår ut på alle som ikke er avholdsfolk. Drikker du, så drikker du, og du fortjener åpenbart en viftende pekefinger

Jeg, en stakkarslig vin- og osteelsker havnet i gruppen “lav sannsynlighet” i testen og likevel trenger jeg visst «generell informasjon om risikoen ved alkoholbruk». Nei, kjære gledesdrepere. Det gjør jeg slett ikke. 

Det er jo derfor jeg holder meg innenfor anbefalingene, sjelden eller aldri drikker mer enn fire enheter og skal jeg ut en dag i helgen, drikker jeg ikke en dråpe ellers i uka. I tillegg har jeg hvite perioder jevnlig gjennom året. 

Hvorfor trenger jeg da liksom «informasjon om risikoen ved alkoholbruk»? I mine øyne fungerer da en slik test mot sin hensikt- den straffer alle uansett mønster og forbruk. Målet er jo å kartlegge UHELDIGE drikkemønster, regner jeg med. Men det er kanskje slik at alle som drikker har problemer? For det går jo ikke an å nyte kontrollert, gjør det vel?

Livet uten vin og stinkende oster er rett og slett et skikkelig tragisk liv. Beklager å måtte si det. Jeg prøvde å være totalavholds en periode på grunn av trening og jeg har faen meg aldri vært så deppa. Men at det gjør meg til en potensiell alkoholiker, det ante jeg ikke før nå.

Jeg kjenner at jeg blir pottesur når et offentlig helseutvalg definerer meg som nesten-alkoholiker. Sannheten er at de færreste klasker et par nakne bryster på bardisken og ber bartenderen forsyne seg eller spyr ned nattbussen på vei hjem. Selv om nordmenn er verdensmestere i å kjøpe dårlig vin og drikke mengder av den, vil jeg gjerne være i fred med mitt deilige glass og oster. som lukter tåfis uten en informasjonsbrosjyre som lesestoff.

Takk!