Hvordan kan du leve uten god vin?

Herregud som jeg elsker god vin. Jeg elsker smaken, måten den komplimenterer et måltid på og får smaksløkene til å eksplodere som en orgasmisk vals i munnhulen.

Jeg elsker roen og stemningen de deilige dråpene gir meg når jeg etter en lang arbeidsdag tenner kandelaberen, skjenker opp i bunnen av et stort glass, slenger beina på bordet og lukker øynene, mens myk jazz ruller ut av Bose-anlegget. Jeg nyter så sinnsykt. Nyter at det er bare meg og vinen i det stille mørke huset, kun lyst opp av de dryppende stearinlysene.

Jeg er kresen, så det er ikke noe ræl som finner veien ned i mitt glass. Jeg er en vinamatør som stadig lærer, og jeg spør, graver og får hjelp til å velge ut noe med OK kvalitet fordi jeg er ikke en kjenner selv, men under opplæring. Og jeg er mer enn villig til å betale ekstra for at dråpene skal flørte med smaksløkene mine og virkelig gjøre inntrykk, slik at min kveldsstund blir helt og fullstendig komplett. For dette er ikke bælmefylla på en onsdag hvor jeg ruser meg på billig husholdningssaft med alkohol. Det er min lille lykkestund, hvor jeg skrur av telefonen og bare nyter stillheten, smakene og roen. For ikke å snakke om varmen som brer seg i kroppen og den svake rusen jeg går til sengs med. Jeg har et vel et såkalt kontinentalt forhold til alkohol. Og det har jeg tenkt til å fortsette med.

For hva skulle jeg gjort uten denne lykkestunden? Jeg kan leve uten, men jeg vil ikke. Det er rett og slett for deilig.

Enkelte uker skjer det kanskje annenhver dag. Andre uker skjer det aldri. Men jeg nekter å bytte ut vinen med te, fordi mange i dette landet har et skrudd forhold til alkohol og er så teite å påstå at det å ta et lite glass vin hver dag er det samme som å være alkis. Kanskje fordi de tror at alle nordmenn er som dem de leser om i avisen og på blogger? De som drikker seg sanseløse så fort de får ferten av sterkere saker. Vel, sånn er det ikke. Dessuten går jeg sjelden på den flatfylla nordmenn er kjent for. Skal jeg ut på sprell, stopper jeg når jeg er fløyelsbrisen (rockepresten Bjørn Eidsvåg får sagt det). Jeg blir bare lykkelig og oppstemt, jeg plager ingen, spyr aldri i mitt eget hår og er i det hele tatt en veloppdragen og gladbrisen gjest. Nordmenn må lære seg til å drikke med stil.

Det er slett ikke nødvendig å være avholds for å oppføre seg, man må rett og slett bare lære seg å stoppe i tide.

Så med bakgrunn i mitt forhold til alkohol, så skjønner jeg ikke hvordan noen kan hygge seg med mineralvann. For mineralvann kan ikke sammenliknes med vin. Mineralvann GIR deg ingenting, bortsett fra at det slukker tørsten. Det gir deg verken smak eller nytelse, rus eller ro. Det komplimenterer ikke mat og gir en opplevelse på samme måte som vinen gjør. Så slikt sett kan ikke disse to tingene sammenliknes. Sorry. Nei. Bare nei. Rett og slett. MEN fordi det kan virke som om de fleste nordmenn driter i smaken, vinkultur og kunnskap og vil rett på rusen når vi ser hva som ligger på salgstoppen hos vinmonopolet (jeg tror anmelderen i DN kalte det masseprodusert saft), så handler det vel om at avholdsfolk velger bort nettopp rusen, fremfor å omfavne smakene. Det kan jeg skjønne. Jeg hadde valgt mineralvann fremfor skvip selv. Jeg ble rett og slett fornærmet når en tidligere date hadde kjøpt en flaske kjip chardonnay til en hundrings på vår første date. Et blikk på etiketten, og jeg ble dratt femten år tilbake i tid. Den gang smak ikke betydde noe, fordi det var om å gjøre å bli brisen fortest. Hadde fyren lagt på en hundrelapp hadde vinen brakt god stemning til daten, i stedet for at den ble ett flatt følge til den ellers gode maten jeg hadde laget. Og hvis målet var å komme ned i buksa på meg, så bommet han big time. Jeg svelger nemlig ikke unna kjip vin for å bli full og sjarmerende, her skal det nytes. Og om målet var å bli fløyelsbrisen; vel, selv da hadde jeg valgt kvalitet. Jeg tvang meg til å drikke den av høflighet, men hadde det vært i dag hadde jeg åpnet en farris i stedet. Fordi opplevelsen og smaken er så viktig for meg. Mye viktigere enn bomull i topplokket, selv om det også selvsagt er ganske deilig innimellom.