Aldri mer fitnessfor

I går gjorde jeg den generaltabben å handle inn litt nye produkter som passer mer til den formen jeg vil være i til sommeren. Eller, jeg gjorde akkurat som jeg har sett på Instagram og prøvde meg på en “fitnessmiddag”. Den bestod av kylling, litt fettfri cottage cheese (verste jeg har smakt), grønnsaker, ris og krydder. 

Fytti katta, det smakte dritt. Det å spise denne type mat er selvpining. Jeg synes synd på de stakkarene som trykker dette i seg og føler de må skrive “yum” på Insta. Det er ikke “yum”. Det er voldtekt av munnen, som en eller annen skrev et sted. God beskrivelse. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut denne torturen en måned til for å komme i form til løpesesongen. Jeg som elsker alt som er søtt, pasta, fløte og illeluktende oster. Selvsagt spiser jeg dette med måte, men det virker bare grusomt å ikke skulle kunne kose seg av og til. 

Jeg hadde nemlig planer om å gå all inn i en måneds tid for å se hvilken virkning det har på kroppen når jeg nå trapper opp treningen, men jeg tror jeg må finne en litt mildere middelvei. For sånn mat er ren tortur. Hvorfor piner folk seg med dette når det finnes smakskombinasjoner der ute som er reneste himmelrike?

Jeg bare spør. 

 

Burde vi ha gitt fra oss bordet vårt?

Noen ganger får min indre hurpe lyst til å lage en stor scene. Men jeg gjør det ikke. Jeg er altfor godt oppdratt, men mange nordmenn er så frekke atte fy. 

Det var altså en fredelig lørdag ettermiddag hvor jeg og min venninne hadde svimt rundt i Oslo og latt humla suse. Vi hadde også kjøpt litt til klesskapet: Hun en orange oversized genser, og jeg en T-skjorte med kamuflasjemønster. 

Min venninne ble inspirert av det deilige været og ville etter hvert ha en Solo, mens jeg synes det var passende med ett glass hvitt. Det var Kollenhelg og god stemning på den brune puben midt i Karl Johans gate. Flaks hadde vi også, for vi fikk græbba til oss en deilig bås med god plass og utsikt til alle skjermene med nordmenn som gikk på ski så det suste etter. 

Pub
Licensed from: CreativeShield / yayimages.com

Men det er alltid noen som skal ødelegge idyllen. 

– Erre plass te sju mannfolk her? (Ja, han sa faktisk det)

En litt sliten godt voksen fyr som åpenbart var på guttetur henvendte seg til oss med surt blikk, sur replikk og i det hele tatt en miserabel attiude . Plass var det nok av, bare ikke for en gjeng halvfulle mannfolk dobbelt så gamle og vel så det som min venninne og meg. 

Båsen vår var stor. Altfor stor for oss to, men samtlige ståplasser ved baren var tatt, samt alle andre bord. Det eneste ledige var gullbordet. Og der satt vi. 

Dilemma: Må vi gi dem bordet vårt, fordi de var flere enn oss?

Jeg svarte på den sure tilnærmingen hans, vel vitende om at vi ikke hadde fått fred fra de ekle karene om de hadde slått seg ned: Nei, beklager, men om dere kan finne et mindre bord, så flytter vi oss gjerne vi.

Vi smilte hyggelig. Han rikket seg ikke av flekken, men satte det sure og litt gjennomtrengende blikket i oss og sa: Dere to kan ikke ha det bordet der alene. 

Vi: Jo, det kan vi. Finn gjerne andre plasser til oss, så er bordet deres. 

 For det første, hva trodde han egentlig kom til å skje? At vi skulle sprette opp og smile unnskyldene og si: Klart det! For det andre, skal du ha noen til å gi fra seg bordet/lage plass (første nevnte hadde aldri skjedd), så er ikke den beste markedsføringen av deg selv å være sur og attpåtil spørre: Erre plass til sju (halvgamle, ekle, slitne halvfulle,) mannfolk? Selvsagt er det ikke det. Det er aldri det. 

Hadde han derimot kommet bort, smilt høflig og spurt vennlig: Hei, lurte på om vi kunne sitte ytterst på bordet deres, fordi det er helt fullt her. Vi skal ikke plage dere. 

Vi: Klart dere kan, slå dere ned på den siden av bordet. 

Så enkelt kan det gjøres. Og det var nøyaktig det neste gruppe gjorde da de kom inn og fikk plass ved bordet vårt. 

Gruer du deg til å gå til gynekologen? Det gjør jeg

Mens vi er i gang med å snakke om underetasjen, så må jeg si at jeg gruer meg noe innmari til fredag. Etter å ha fått “Sjekk deg” prentet inn, opp og ned i mente den siste tiden (glad er jeg for det), så måtte jeg bare ta motet til meg og bestille den årlige GU (som de kaller det – gynekologisk undersøkelse). Svelg. Jeg synes det er superkjipt og gruer meg alltid.  Jeg liker ikke å sitte i den stolen og føler at jeg må være ekstra fin. Jeg skrubber og vasker ekstra godt den dagen. Barberer og fikser. Til og med føttene ordner jeg, så jeg er så delikat som mulig, selv om hun sikkert ikke bryr seg. 

Problemet er ikke at en fremmed skal se deg “der nede”. De er jo leger og ser sikkert tusenvis av ulike underliv hvert år. Problemet er at man føler seg så sårbar der man ligger og flasher hele stasen. Titt, titt, liksom. Bah! Derfor prøver jeg å tenke over hva som egentlig fyker gjennom hodet til gynekologen når hun titter oppi meg (soory!). I og med at hennes hverdag og livsoppgave er å undersøke stasen til folk, antar jeg det må være noe slikt (helt edruelig og rasjonelt):

– Lurer på hva jeg skal ha til middag? Nei, gidder ikke å lage. Tror jeg bestiller sushi i dag. Og hei sann, her var det en soppinfeksjon ja. Disse udugelige reseptfrie medikamentene. Funker ikke om man så hadde triplet dosen. 

– Til pasienten: Du har visst en soppinfeksjon. Har du gått med den lenge? Du har prøvd å behandle den, ja. Skjønner. Du får stikkpiller av meg. Sånne reseptfrie ting fungerer ikke så godt hvis man har brukt dem noen ganger. 
 

gynecologist examining a patient

Med andre ord: Underliv er er ikke noe spesielt. Gynekologene er helt uberørte. Det finnes sikkert ikke en eneste blemme, vorte, type utflod eller kjønnsleppe/penis de ikke har sett før. Det har antagelig et helt bibliotek på hjernen. For dem er det like a walk in the park (derav tankene om middag). Like naturlig som det for meg er med headlines and deadlines.

Problemet er faktisk pasientenes. Det er vi som har “problemer” med å slippe en fagutdannet til der nede. Det er ikke kult. Jeg gruer meg jo selv, og det har ikke bare med at hun skal glo på meg. Instrumenter skal inn og ut. Det skal børstes, skrapes og grafes der inne for å få tak i celler og væske (hvis man skal teste for ulike ting). Også lurer vi på mens vi ligger der da vet du, om underlivet vårt er stygt og unormalt? Om vi burde barbert oss mer eller ikke? Om kjønnsleppene våre er lik noen andre hun har sett den dagen? Jeg vet ikke hva menn tenker, men jeg antar at det er noe av det samme. Men vi må ikke grue oss, for de bryr seg ikke. Det er jeg helt sikker på. Det er vi som skaper forestillingen om at vårt eget underliv er så jævla spesielt og unikt. 

Jeg går en gang i året. Det er en fin rutine å ha. Da sjekker jeg om alt er normalt og tar de prøvene som bør tas i samme slengen. Celleprøven anbefales egentlig en gang hvert tredje år dersom du er 25 pluss. De under 25 trenger ikke å ta, men selv har jeg holdt på en stund for å komme inn i rutinen. Jeg var fjorten år første gang jeg var hos gynekologen (på grunn av sinnsyke menssmerter). Det var pyton, men jeg fikset det også. Legen (en mann) var superhyggelig og flink og forklarte mildt mens han undersøkte meg. Ikke så kult, men da jeg gikk ut derfra var jeg lettet over at alt var i orden.

Og det skal jeg tenke på når det skrapes som verst inni der: Du sjekker at alt er i orden, og legen har glemt underlivet ditt i det du går ut døra. 

God helse er det viktigste i verden. Er man frisk, har man i grunnen alt. Har du tenkt på det?

Analt eller vaginalt: Det er spørsmålet

Å, hjelpes! Denne boka fikk meg til å gruble skikkelig over sex i og utenfor forhold, som voksen på tretti pluss og som ung voksen på tretti minus.  

Da den rosa og hvite boka om sexlivet til en ung jente lyste mot meg, var jeg ikke sen om å smugle den ned i veska mi (nei, jeg stjal den ikke). Med skriverier opp og ned i mente den siste tiden om en sexundervisning som suger (bokstavelig talt), så er det forfriskende å lese om noen som ikke skammer seg, selv om skolen åpenbart mener at vi skal det. 


SEX, SEX OG MER SEX: Jeg jobber meg gjennom boka. Med kaffe. Uten fordommer. 

A.N.P. er en rampete vestkantjente (klisjé). Eller, det er i det minste det hun vil fremstå som. Kropp er topp i all sin fyrrige naturalia i denne usensurerte dagboka som tar for seg livet i og utenfor sengen i tidsepoken18-20 år. Og livet i sengen er langt fra pornoen, selv det er der A.N.P har gått på sexskole. Sex med en utrent og litt chubby kvinne- eller mannekropp (med skjeve peniser og usymmetriske kjønnslepper) er faktisk det du får servert utenfor YouPorn. Det viser hun til fulle. Og det er ganske digg. Og deilig normalt. 

Hun er en helt vanlig jente som er opptatt av livets store spørsmål, samtidig som hun tester og tar for seg av livets goder. Hvorfor skulle hun ikke det? I forhold til samfunnets noe konservative syn på kåtskap (i et forhold, helst ett som består av to personer) er dette forfriskende lesning, og så jævla langt fra skam som man kan tenke seg. Knull og vær glad med en som vil det samme som deg, liksom. 

Når jeg leser boka begynner jeg å tenke på hvordan vi opphøyer sex til noe større enn det er. Som alt annet i livet er sex bedre og gøyere og finere med en man kjenner og er glad i. Men må man ha et forhold til denne personen eller ha en eller annen form for dyp respekt for hverandre som ingen ende vil ta for å nyte? For mange er det slik, og dessverre så er det bare en prinsessedrøm. Og det er jævlig brutalt den dagen man oppdager det. Jeg ser at generasjonen født på slutten av 90-tallet allerede har funnet det ut. At de kan nyte det fysiske aspektet uten å nødvendigvis elske personen til månen og tilbake. Og det sparer dem for bøtter med skam, kvaler, skyld og dårlig samvittighet. I hvert fall bruker de forhåpentligvis mindre tid til å tenke på det enn min generasjon. 

Misforstå meg rett, jeg håper inderlig jeg får et fint forhold med en bra fyr en dag jeg også. Det er jo det majoriteten vil, finne sin spesielle bestevenn som man også tenner på. Men for de fleste er sex og nærhet viktig, uavhengig av sivilstatus. Og hva gjør man da? Det er fuckings uaktuelt å knipe igjen til den dagen kommer (hvis den kommer). Sorry to say. Og det betyr ikke annet enn at man ikke lever i sølibat. Mer er det ikke å si om den saken. Bortsett fra en ting, og det er at jeg ikke kjenner meg igjen sex-statistikken det hevdes at single har. 


HELGEKOS: Denne boka er kul.

Boka tar for seg problemstillinger som opptar de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke: anal eller vaginal, oral eller rimming, dominant eller underdaning (eller ingen av delene). For vi tenker på det. Og i møte med potensielle partnere så er dette spørsmål vi er nødt til å forholde oss til. Som voksen er man jo som oftest trygg på sin seksualitet, men det kan være grei lektyre for det. Fordi det er så befriende ærlig. Og blottet for alt som smaker av skam. Sex  beskrives som noe menneskelig og normalt. 

A.N.P og hennes venner er ikke redd for å utforske ting. Som å sette en tynn plasthanske på vibratoren, fordi det føles som en virkelig hånd eller å spe på husholdningsøkonomien ved å selge brukte truser på nett. 

Hvem har ikke tenkt den tanken i brøkdelen av et sekund når studielånet ikke strakk til? Jeg har i hvert fall det, fordi jeg ble forskrekket over at utflod har en markedsverdi (jeg studerte markedsføring på det tidspunktet). Uansett var jeg for feig/smart til å gjøre noe med det. 

Frøken A.N.P har ikke lært om sex på skolen i hvert fall. Og det er egentlig innmari synd. Hvis undervisningen er dårlig i dag, prøv 90-tallet. Plansjer fra en svunnen tid, en dypt religiøs lærer som formante om sex før ekteskapet (“man vil jo selvsagt at partneren kun skal ha hatt sex med en”), samt at en prest fikk føre ordet, bare for å være på en sikre siden. Det er sjukt, rett og slett. Snakk om å påføre folk dårlig samvittighet for helt normale tanker og følelser.  

Jeg mener at seksualundervisningen burde lufte alt fra en medisinsk og teoretisk del, til helse og sexliv anno 2017. Sex er så mangt. Man har ulike preferanser. Det burde kunne snakkes om, og det er normalt å ha spørsmål, mener jeg. Og det er helt i orden å like ting som ikke nødvendigvis er gjennomsnittlig, så lenge det ikke skader andre. Ingen skal føle seg presset til å være med noe de ikke vil, og man skal ikke utøve press på andre. Det er bedre å snakke ting ihjel enn å tie det ihjel. Og nei, jeg mener ikke at man skal lære hvordan man har analsex på skolen, men jeg mener at man skal lufte ting og får det out in the open. Dessuten, uansett hvor eksotisk rimming må virke for folk, så er dette også noe som folk har holdt på med siden tidenes morgen. Det har bare ikke blitt debattert offentlig. 

Denne boka utløste et skred av tanker hos meg, men den anbefales på det varmeste til unge og eldre, lærere og andre som er i daglig kontakt med ungdom. Hvorfor ikke gjøre dagen i dag til seksualopplysningens dag? Så har du noen lure svar neste gang datteren din eller sønnen din spør om noe flaut. 

– Jeg vil ikke ha rumpa mi på snappen din

Trodde du treningssenteret var en catwalk? Prøv garderoben. Nakne kropper i alle fasonger vasser rundt. Noen strutter, noen disser og noen er på vei fra diss til strutt. Jeg heier på alle! Helt til jeg lar håndklærne falle og står der i Evas drakt etter å ha kommet ut av dusjen. Mens jeg bøyer meg ned for å hente tøyet jeg har lagt fra meg, ser jeg selvforherligelsen i full utfoldelse. Foran speilet. Hvor ellers? Selfies er elsket og hatet. Selv har jeg undret meg over hvor mange selfies som egentlig knipses foran speil av ymse slag hver dag, verden over? Sikkert en fantasillion (vannvittig høyt tulletall plukket opp fra snakkeboble i Donald i 1992). Selfies er både gøy og litt flaut.  

Men så, hva faen skjer? Mens jeg står der i rumperus og er stolt av det min bedre bakdel har utrettet i salen for ti minutter siden, kicker egoet inn for alvor hos barbiegirl foran speilet. Det knipses mens det flekses, struttes og strekkes. Og min bare rumpe er koselig synlig i bakgrunnen. Ikke ante jeg at noen er så selfiekåte at de ikke bryr seg om at en annen persons nakne stuss er med på bildet. Når ble folk så jævla selvopptatte og hensynsløse? Meg, meg og enda mer meg. For enhver jævla pris. 

Hadde jeg visst at rumpa mi var så attraktiv for andre jenter, hadde den fått en manager.

Frøken gakk stjeler med andre ord MIN merkevare, min rumpe, og hun gir totalt blanke i at jeg kanskje ikke synes det er ok. For det viktigste er jo at alt dokumenteres, ikke sant? Uansett om folk ufrivillig får blottet stumpen på nett. Jeg er pokker i meg ikke 2017 sitt svar på Lek-Linda (hvis du ikke vet hvem det er kan du jo google det). Det er like før jeg går bort og river av henne håret og stikker et lite syrlig hull på ballongleppene, mens jeg ser for meg at lufta går ut av dem med et søtt lite sus.

Ego før omtanke. Av og til hater jeg hvor skrudd verden har blitt. 

PS. There is some justice in this world, thank God. Husker dere Playboymodellen Dani Mathers som snikfotograferte en 70 år gammel dame i gymgarderoben? Vel, det viser at man skal være forsiktig. Det ble lynsjstemning. Se opp når du snapper, eller så er det kanskje deg som må punge ut ett fett erstatningskrav eller mister jobben din. 

Back and ass of beautiful woman
Licensed from: shmeljov / yayimages.com