Jeg heier på Valentines Day

Det er den tiden på året. Mennesker som vanligvis har god smak og kloke hoder ruser seg blodrøde på romantikk, klisjéfylte kort og syntetiske bamser med Sad Sam ansikt og “Be my Valentine”. Vi skal jo tross alt bøte på det vi ikke gjør resten av året. Gi oppmerksomhet og god ord i en selvvalgt hverdag som vi elsker å klage over. Barn, dyr, tidsklemme, jobb/skole, selvrealisering og Birken. Og Handelsstanden skor seg på vår dårlige samvittighet ovenfor våre nærmeste og gnir seg i hendene som Grinchen ved juletider. Noen synes dagen er teit. Jeg er forbeholden og tenker at den kan ha en misjon. 

Kanskje er vi så følelsemessig avstumpet at vi trenger en dag for å bli minnet på å si til kjærester, venner og familie at “hey, jeg digger deg/er glad i deg/elsker deg”?


Kjærlighet i akvariet: Smask

Særlig siden svært mange er så gærne at de baserer ekteskap og valg av mamma/pappa til ungene på noe så banalt som hjertebank og fysisk tiltrekning. Det er kanskje ikke så lett å vite hva man skal gjøre når dette er borte. 

Spør du meg bør man se etter helt andre ting hvis man ønsker seg en partner for livet. Godhet. Ro. Humor. Trygghet. Kjemi. Eufori og forelskelse forsvinner jo etter ganske kort tid. Det er deilig, men man kan ikke basere et langvarig forhold på noe så flyktig. Derimot tenker jeg at et slikt krydder som Valentines Day tross alt representerer, kan minne oss på at forhold trenger plantenæring. Særlig i 2017. Relasjonene har jo aldri vært skjørere med tanke på at gammel moro og nye fristelser popper opp i newsfeeden hver eneste dag. Det kan sette en hvilken som helst stakkar ut av spill. Vi er tross alt bare mennesker. Så ikke vet jeg, men kanskje er ikke den dagen så dum likevel? For selv om noen tjener gedigne summer på vår kjærlighet/dårlige samvittighet, så minner i hvert fall den dagen meg på en ting: Ta vare på det du har. Når hverdagen kommer, så står du nemlig igjen med et menneske av kjøtt og blod. Og hverdager er ikke så dumme de. Med litt krydder og kløkt kan de bli til en fin fest. For jeg vil ikke bli veid og funnet for lett når euforien er borte, og jeg vil heller ikke at en partner skal føle det slik.

Så da må vi jobbe da. Jeg vil ikke la handelsstanden bestemme når jeg skal vise omsorg og godhet, og man trenger ikke kjøpe en masse ting. Bamsene er stygge, kortene klisjéfylte og hele den røde greia blir bare for mye. Men det er ikke så dumt med en påminnelse om at kjærlighet er noe av det viktigste i livet. For vi glemmer det, blir nysgjerrige på eks’en i newsfeeden og skiller oss (selv om statistikken har vært nedadgående siden 2004). Nordmenn og kvinner kan godt begynne å åpne opp litt og show some lovin’. Og for mitt vedkommende trenger ingen blakke seg på femti langstilkede roser, slik jeg så en fyr gjorde i blomsterbutikken her om dagen.  

En post-it på badespeilet, et hjerte i matpakka, levende lys når man kommer hjem på en grå og regntung mandag, et glass rødvin og Netflix sammen i sofaen. Jeg er ikke kravstor. Jeg heier på hverdagsromantikken og synes det enkle ofte er det beste. Og akkurat det tror jeg Valentines Day kan minne oss på, i all sin røde gloria. I hvert oss trauste nordmenn som ikke helt er typene til å booke inn et rødkledd mannskor for å synge “Love me tender” på jobben til den (heldige?) utvalgte.

Om dagen kan få oss til å stoppe opp og tenke på den/dem vi er glade i, så heier jeg på den. 

PS. Nå har jeg ikke fortalt om min egen Valenties eufori. Da jeg var tyve år og nyforelsket, gjorde jeg meg lekker og knyttet et sløyfebånd rundt meg selv, tente stearinlys og slang meg på sengen. I beste Julia Roberts/Pretty Woman stil, spurte jeg med forførisk røst: How was your day, dear? I 2002 var Valentines et nytt fenomen som alle omfavnet uten å tenke. Men min daværende kjæreste ble strålende fornøyd og heiv seg over meg. I tillegg skrøt han til alle kompisene som igjen synes sine kjærester var superdølle. Sannheten var jo at vi lo oss ihjel av dette med jevne mellomrom. For det var jo sexy morsomt. Hverdagsromantikk er ganske fint. Assa. 


Kakao i snø: Så enkelt kan det gjøres. Hverdagsromantikk er fint. Foto fra Pixabay, fri bruk

-Jenteturer handler mest om gutter

Gutteturer, sa du? Jenteturer er ikke så annerledes, selv om vi ikke svømmer på gulvet eller forteller hverandre nazivitser.

Jenteturer handler mest om gutter, faktisk. Slik jeg antar at gutteturer handler om jenter, i stor grad. Enten på den ene eller den andre måten.  

Det er ikke akkurat Hangover. Det er mer classy og “rent”, men vi får vin på mølla vi også, (der gutta bælmer shots, antar jeg). Bytt ut Mannegruppa Ottar- humoren med flaske på flaske med bobler, noen bittesmå bikinier på ett hett spa og en liten søtsak venninnen min døpte RasMUMS, og du har helgen vår. For hva snakker vi om på spa- og pysjfestene våre hvor vi liksom lakker negler og fjaser? Vi snakker om gutter. Og menn, i alle former, fasonger og posisjoner (Trump, blant annet). Dessverre tok en opphetet diskusjon om “han som egentlig ikke har tupé, det er bare noe alle tror” opp mesteparten av fredagen. Når snikksnakket om røde slips, tommelen opp, hvordan det er fysisk mulig å hate noe så deilig som oss kvinner og hvordan det egentlig føltes å måtte ligge med en bestefartype hver kveld (vi bad en bønn for presidentfruen) nærmet seg toppunktet, så hadde vi allerede tømt en tre-liter med rosévin og slurpet i oss to flasker sprudlevann. Det ble fuktigere enn i en steam badstue, og dagen derpå var selvsagt grusom. 

I tillegg fikk jeg det for meg at siden vi var i Sverige, så måtte vi jo for helvete lytte til danseband musikk, så jeg satte opp “Jag vil vara din Margareta” med Sten & Stanley på spillelisten. Den surret og dunket i hodet resten av helgen. 

Jeg hadde jo håpet at vi skulle bli introdusert for denne Rasmumsen min venninne skrøt så fælt av, men det ble vi ikke. Derimot hadde han på et eller annet mystisk vis fått nyss om mine svenske venninnes kallenavn, så da han ringte henne sa han bare:

– Hei. Det er Rasmums.

Litt flaut. Men der vi skriker opp om diskriminering, rødstrømper og helvete, tok han det som en mann. Og synes forhåpentligvis det var litt kult. Det ER jo litt kult når noen synes du er heit, er det ikke? Jo, jeg synes det i hvert fall. 

Les mer: – Mandag er ukens verste dag

Jeg er glad jeg hadde kviser!

Jeg vet så altfor godt hvordan det er å ha trynet fylt av røde byller. Ikke en eller to eller tre, men en haug underjordiske klumper som sprenger, klør og gjør vondt. Jeg hadde det i den nådeløse puberteten (verdens styggeste ord), og de slapp ikke taket før i midten av 20-årene. Som ung og lovende tenåring på 90-tallet ble jeg tilbudt Clearasil. En etterlevning fra moren og faren min sin ungdomstid, og det funket ikke da heller. Sterk såpe med parfyme gjør ikke det. 

Skal man ha noe shit som fjerner faenskapen må man oppsøke spesialist, men det gjorde jo ingen i den lille byen der jeg vokste opp, fordi “det er jo bare kviser”. Kviser er ikke bare. Det er ikke politisk korrekt å være opptatt av sånt, fordi man skal omfavne det man er blitt tildelt og eldes med verdighet. Fint det, men jeg vil helst eldes uten kviser. 

“Det går nok over,” holder heller ikke. Noen kviser går ikke over. De blir der til Mr.Penicilin kommer og utrydder dem, men man fikk ikke penicilin for sånt på 90-tallet. I hvert fall ikke der jeg vokste opp. I den søvnige småbyen på Østlandet som minner litt om en drabantby i Oslo med blokker og kassehus i merkelige farger, skulle man ikke bry seg om noe så “overfladisk”. 

En ting er at det gjør vondt å ha underjordisk akne, en annen ting er at de i mitt tilfelle satt midt i trynet (det kan sitte på hele kroppen). I fuckings center of attention. Ingen, jeg gjentar INGEN som ikke har hatt rødsprengt hud med dertil verkende byller selv, har rett til å fortelle meg at det kun handler om forfengelighet. For det gjør det ikke. Det handler om dårlig selvtillit og følelsen av å være stygg og ekkel. 

Men i dag når kvisene er borte, er jeg sjeleglad for at jeg har hatt det. Hvorfor? Vel, moren min sa alltid:

– Kviser nå, rynkefri senere. De jentene med glatt englehud i tenårene ser ut som de er førti om noen år. Bare vent og se. Mens du med den grove huden din med de litt store porene, du forblir ung for alltid. 

Takk mamma, for den deilige beskrivelsen av huden min. Men det er altså sant. Kvisefolk får senere rynker enn dem med sart, tynn og veldig engleaktig hud. 

Som fjortenåring var det en mager trøst. Jeg hadde rosa drømmer om fin hud. I hvert fall en glattere hud. Følelsen av å bli glodd på, veid og funnet for lett av gutta, samt indirekte bli beskyldt for å “spise usunt hver dag” var fæl. Maten du spiser påvirker huden i liten grad. Kosmetikk kan, men det er en egen diagnose kalt kosmetikkakne. Kviser er med andre ord ikke bare kviser, men kan fint være en hudsykdom. Perioral dermatitt f.eks, små røde byller rundt munnen. En verden av kvisekunnskap, om man tar google fatt.

Når jeg ser folk på gata som ser ut slik jeg gjorde, får jeg lyst til å gå bort og si: Jeg hadde det som deg. Du vet at det finnes hjelp? 

Jeg tror (uten at jeg vet) at mange lider i stillhet og dekker til huden med altfor mange lag med ymse produkter for at folk ikke skal se hvordan det står til. Selv gjorde jeg det i mange år, før jeg fikk medisin. Jeg har hatt et par tilbakefall, men nå vet jeg i det minste hva jeg skal gjøre og hva det er. Også stemte det moren min sa ganske bra. Robust hud, betyr rynkefri hud. Lenge. Det er ganske OK når jeg nå beveger meg oppover i trettiårene. 


Gang denne med 15: Og du har mitt ansikt i deler av tenårene og tyveårene.