– Hei jeg heter Ingrid og har egne mensentruser

– Det er bare blod. Som kommer ut….”der”, trøstet jeg. Skal jeg hente te og varmeflasker?

Camilla, Sigrid, Hanna, Elisabeth og Ingrid krøket seg sammen på stua. Jeg hadde også mensen, men denne måneden hadde jeg mirakuløst  nok sluppet unna smertene. Dermed var det meg som måtte trå til når det praktisk talt fløt i resten av huset. Mensen er et helvete. Vondt gjør det også. Særlig i rygg og mage. Brystene føles som to steinharde verkende deigklumper. BH gjør det ikke bedre. Derfor gikk vi uten alle mann. Her var noe for en hver smak.

Les mer: – Han hadde på seg en bitteliten utvasket truse

Camillas silikonsprengte dobbel D, Sigrids naturlige mellomstore, Hanna sine knøttsmå, Ingrid sine naturlige gigasize, mine struttende atletiske.

Hvor skulle kollektivets eneste gutt som også hadde kjæreste egentlig ha blikket? Under den røde uka, tante rød, den månedlige, mensen, blodelva, floden (kjært barn har mange navn), forskanset han seg stort sett på rommet sitt. Hormonhelvete i stua holdt han seg unna. 

Etter å ha bodd sammen noen måneder (husker ikke nøyaktig hvor lenge) ble alle jente synka. Det er rart det der. Fem jenter i samme hus. Alle har mensen på likt. Veldig praktisk for Johan egentlig. En helvetsuke med grining, jamring og tigging om massasje på akkurat det stedet på ryggen, ikke der, men deeeer, istedet for at det alltid var noen som var i gang. Slikt sett: Ekstremt praktisk. Jeg googlet litt rundt for å finne ut hvorfor det er sånn, og det er feromoner (“kjemisk substans som avgis av en organisme til omgivelsene og som påvirker andre individer av samme art”.) som sørger for synkingen. Hilsen Store medisinske leksikon. En rest fra dyreriket, i følge Illustrert Vitenskap

Ingen var særlig blyge i mitt kollektiv. Da Ingrid flyttet inn rett etter at Susanne hadde funnet den store kjærligheten, proklamerte hun:

– Hei, jeg heter Ingrid, og jeg har egne mensentruser. 

Vi hadde inndrikking for å ønske Ingrid hjertelig velkommen til oss, og fordi vi var rusa på billig rødvin, fnise vi av dette på det litt slitte men hyggelige loftskjøkkenet. 

Hva mensentruser er? Vel, det er de styggeste og mest behagelige trusene du har. Bomull og rare mønster, Ikke syntetiske Bridget Jones, men eventuelt en OK og ensfarget boxer kan også brukes. Noe som ikke klemmer og kiler seg fast på steder. Det er plass til både bind og truseinnlegg. Dette synes vi andre var kjempelurt. Johan synes ikke det var særlig stas når de hang til tørk i den lange fellesgangen. Men hva kunne han gjøre? Han valgte sine kamper og tidde klokelig nok. Grining, sinne og klaging under “uka” var det mer enn nok av. 


Mensentruser: Innmari behagelig og praktisk i en ubehagelig uke. 


Blood on the dancefloor: De fleste slipper heldigvis at det blir så ille. 

– Faen, nå har det skjedd igjen

Jeg blir så forbanna når jeg er sulten. Ikke sånn at jeg skriker til noen eller lager en scene mens jeg bråker og blir en pinlig utgave av meg selv. Neida, jeg blir stum. Helt bom stille. Som en grå og energiløs skygge av meg selv sitter jeg der og stirrer tomt ut i lufta. Det vrenger seg inni meg, og hodepinen sparker inn alle sperringene før den tar rennafart og entrer skallen min med et brak. 

BOOOOOM!

Når jeg er sulten er jeg en skygge av meg selv. Tom for bensin, flatt batteri, en lyspære som har gått. Jeg har ingenting å gi dem rundt meg. De tror sikkert jeg blir sur på et nanosekund, men det stemmer ikke. Jeg reagerer voldsomt på sultfølelsen. På torsdag opplevde jeg det sist. Den grusomme følelsen av å titte på klokken og tenke: “Faaaaaen, nå har det skjedd igjen. Jeg har glemt å spise.” For jeg glemmer det. Jeg er en sånn person som stuper inn i oppgavene, musikken, treningen eller selskapet og nyter det. Nyter det så til de grader at jeg glemmer alt annet, også går klokken. Og plutselig ser jeg det danser foran øyene, måner og stjerner og regnbuer, og jeg vet ikke hva. Og magen lager lyd og skriker: Bitch, nå har du glemt meg igjen!

Slik havnet jeg nemlig på hamburgerkjeden Max to ganger på en dag. Lite flaut. Og fordi vi skulle jobbe sent på en tilstelning, ble det rett og slett burger og bobler den dagen. Snål, men digg kombinasjon. Det er noe skittent glamorøst over det som man bare må like. 

PS. Jeg glemte det i dag igjen. Spisingen altså. Det blir tidlig middag. 

Les mer: – Mandag er ukens verste dag


Bobler og burger: To ganger på en dag. Flaut!

– Du er annerledes og stilig

Mannen, noen år eldre enn meg selv stirret på meg med behagelig blått blikk. Smilte. Ingen typisk kjekkas, men det var noe jovialt og genuint over ham som man bare måtte like. Noe tillitsvekkende. Det buskete fire ukers skjegget. Det litt rødlige håret, og en sjarmerende og merkelig kombinasjon av klær. En ekte type. Ekte vare. Det er ikke så ofte man møter dem lenger. Ordene hans traff meg. Det litt fiffige ordvalget indikerte at han ikke prøvde å sjekke meg opp:

– Du er annerledes og stilig

Han stirret på hodeplagget mitt og den eldgamle kåpen som hadde fått sin renessanse. Var jeg fin? Jeg er så kritisk til meg selv og føler meg sjelden superfin, selv om jeg stort sett er sånn passe fornøyd. Jeg pakket ned varene mine i plastposen. Litt brydd. Litt glad. Litt forfjamset. 

Les mer: – Jeg føler meg ensom om sommeren
Les enda mer: – Jeg sa ja på autopilot

Det skjer av og til, skal jeg innrømme, at folk stopper meg på gata og prater litt. Ikke fordi de tenker at jeg er så chic eller kul, men fordi jeg stort sett er glad. Og viser det. Jeg sender gjerne et smil i alle retninger når jeg vandrer bortover veien. Fordi jeg vet hvor godt det føles når andre gjør det. Det koster så lite og betyr så mye, og det du stråler ut det får du tilbake, liker jeg å tenke. Et  godt smil fra en fremmed kan redde en dårlig dag. 

Herregud, så deilig det er når noen ser deg. 

Tinder bør komme med varseltrekant

Dette innlegget republiseres til glede for nye lesere. Opprinnelig publisert her. 

“Hvem faen er alle de folka som hevder de har funnet kjærligheten på nett?
Det er fristende å tro at de ulike selskapene fabrikkerer suksesshistoriene sine. Sannheten er at “vanlige” folk på Tinder ufrivillig blir dratt inn i en verden av løgn og klamydia. Den jævla appen burde komme med varseltrekant.”

Rasende venninne (35)

 

Jeg snurpet munnen sammen. Tiraden hennes var særs høylytt, og jeg følte at samtlige folk i den lille intime baren glodde på oss. Billett merket peiskos og rødvin, du. My ass. 

– Du er en amatør og må innse det. Du er nyskilt, og da du var på kjøttmarkedet sist, så var ting mye enklere. Internett fantes ikke, og fristelsen begrenset seg til sekretæren på jobben. Hvor har du vært de siste årene? Tinder er en jævla sex-app, kun egnet for ufølsomme sjeler med bindingsangst og et bekreftelsesbehov normale folk ikke aner rekkevidden av. Hvorfor har DU profil DER? Det er IKKE der du finner en bonuspappa til kidsa. Menn på Tinder stikker bare innom når du har barnefri. Trust me. 

Hun så ulykkelig på meg i det mine vise ord gikk opp for henne. Min venninne har nettopp skilt lag med mannen og var tydeligvis ikke særlig klar for å være alene etter år i tosomhetens trygge favn. Selv har jeg vært singel noen år og følte det var min plikt å opplyse henne om kjøttmarkedets brutaliteter. Men nei. Hun ville ikke høre og sveipingen begynte. En gift mann som påstod han var singel og en omgang med klamydia senere, satt hun og blandet saltvann, snørr og rødvin.

Les mer: – Jeg kan ha ødelagt et bryllup

– Problemet er at folk, særlig menn sier hva som helst for å komme ned i buksa på deg. I tillegg er det slik at nyhetens interesse rår. Etter hvert er du yesterdays news, for å snakke mitt språk. I tillegg er det helt stuerent å date flere på en gang. Kan ikke du, kan en annen. For en gammel romantiker som meg som er stor fan av monogami, er det tungt å svelge. Tinder er ikke stedet, med mindre du er into casual sex. Det er ikke jeg. Og det er ikke du heller. 

– Men du har jo vært i bryllup to ganger i år. Møttes ikke begge parene hverandre på nett?

– Stemmer det. Men jeg tror ikke et sekund på at det er regelen. Det er unntak. Dessverre. 

– Vi bor på feil sted. Hele Oslo Vest er en pool av golddiggere og menn som digger dem. Så slipper de mas fra sånne som oss. 

– Ja. Når jeg ser hvem min eks omgås, så ser jeg bare lepper og pupper og Chanel-vesker. Ikke noe galt i det, men liker han disse jentene, hvordan i alle dager kan han ha likt meg da? DET skjønner ikke jeg. 

– Men det er håp. Min gamle playboykompis fant jo plutselig kjærligheten og lever og ånder for å rekke hjem før henne på hverdager, så han får tent alle stearinlysene før hun kommer hjem. Klisjéalarm. 

– Hahahaha. 

Pling. Det vibrerte i iphonen hennes. Hun tok den, og ansiktet ble blodrødt. 

– Herregud. Det var han fyren. Han har visst gitt kona klamydia også. Det er uvær oppi åsen nå, for å si det sånn. 

 

Du vet at lørdagen var bra når du spiser Grandis til frokost

I går var jeg ute. På klubb. Det skjer ikke så veldig ofte lenger. Men når det skjer, så er det gøy. Jeg tror det har noe med menneskene man velger å ha rundt seg. Jeg liker upretensiøse, åpne mennesker med et positivt syn på livet. Som evner å se deg for den du er og liker deg trass dine sprø, mindre bra, snåle og originale sider. I går var jeg med en slik gjeng, og det er så kult når det skjer. 

Du vet det har vært en fin lørdag når:

du spiser Grandis til frokost på søndag ettermiddag

du er mer sliten på søndagen enn på fredag

du finner deg selv på snap chat, syngende skjærende falskt på Wannabe med Spice Girls og tenker: Å herreguuuuud, det var det vi gjorde i går, ja

borettslagets Narvestad har sendt deg en melding og spør om du ikke synes det ble liiiiitt vel mye bråk i går og viser til husordensreglene

du jo er redd for at anlegget kan være sprengt som følge av forrige punkt, men blir ganske lettet når du oppdager at det ikke er det

du ikke kan få nok pepsi max

du for en gangs skyld ikke har nerver (jeg tåler nemlig ikke store mengder alkohol og selv om jeg ikke gjør noe jeg ikke kan stå for dagen etterpå, så er jeg likevel frynsete)

du sjekker meldingsloggen din og noen har skrevet hysterisk morsomme meldinger etter at de kom hjem

du oppdager at du har snappet fra sengen, men har heldigvis unngått kleine bilder av pupper og underliv

du ikke orker å gå ut, selv om sola skinner, og du er mer enn fornøyd med å tilbringe dagen alene hjemme

du orker ikke ringe andre enn mamma eller pappa

du skulle ønske noen leverte smågodt på døra i likhet med mat – det eneste snopet som er i huset er nemlig blåmuggost og Ritz kjeks

du innser at du må på butikken for å kunne overleve søndagen

mandagen blir blå

God søndag!

Jeg sa ja på autopilot

Jeg synes ikke alltid det er så lett å si det jeg mener eller være tro mot magefølelsen min. Et av mine nyttårsforsett er: Nei, nei og atter nei. Når jeg ikke mener ja da.

Jeg har funnet ut at jeg sier for mye ja og for lite nei. Jeg vet ikke helt hva det kommer av, men jeg antar jeg er redd for å skuffe folk eller at folk skal synes mindre om meg. Temmelig patetisk når man liksom skal være voksen. Men det er ikke slik at man kan skru av, bare fordi man blir eldre. . 

Visse plikter har man ovenfor venner og familie og i livet generelt. Man stiller opp i kraft av relasjonen, selv om man kanskje ikke alltid har så lyst til det, men ser at det trengs og er nødvendig. Det skal man selvsagt gjøre. Det jeg tenker på i denne sammenhengen er mer de invitasjonene man får i dagliglivet av typen: Vil du være med på hyttetur? Vil du være med ut? Vil du være med på ferie til Irland? 

Tidligere sa jeg alltid ja på autopilot. Og oftere enn jeg ville innrømme angret jeg når dagen kom. 

Også kom jeg på den festen eller det vorspielet eller den hytteturen eller til og med den turen til Irland. Det var et mareritt. Jeg kom meg jo ikke noe sted, men var stuck blant Guinesskilt og gamle slott. Hvorfor gjorde jeg det?

Noen ganger vil man ikke og sier ja likevel, også viser det seg at det blir kjempegøy. Jeg mener ikke å være negativ, men det å lytte mer til magefølelsen enn jeg har gjort tidligere, har blitt  veldig viktig for meg. Ting jeg egentlig ikke har lyst til, men gjør likevel, føles kun som tidstyver. Og det hele blir overfladisk og tomt. Jeg har rett og slett blitt gjerrig på tiden min. Det jeg gjør skal gi meg god følelser og energi, og jeg skal gjøre det med helt hjerte. Jeg trenger ikke lenger si ja bare for å ha selskap eller fordi jeg er redd for å glipp av noe. Man gjør jo egentlig aldri det. Hva går man glipp av hvis man ditcher en bytur eller en fest? Det er sjelden, virkelig sjelden at noe nytt skjer. Det er gamle sanger om igjen: De samme folka, de samme stedene og den samme musikken. Med mindre man har lyst til å ga da. Skikkelig lyst. 

Man MÅ ingenting. Og vil man innerst inne ikke eller bare sier ja uten å føle noen entusiasme, hva er da så spesielt med den invitasjonen egentlig?

I dag stiller jeg meg selv kontrollspørsmålet: Er dette noe du vil? Vær helt ærlig nå. 

Får du et ja av meg, kan du med andre ord være sikker på at jeg går all in for at kvelden/hytteturen/Irlandsturen skal bli something to remember. 


Bruk din stemme: En oppfordring til å stemme ved valget i 2013. Den er like aktuell hver dag faktisk. 

Jeg har noia når jeg googler meg selv

Jeg googler meg selv jevnlig, i tillegg til å snoke på andre. Særlig på nye folk jeg skal møte. Og hva så? Gjør ikke alle det,  tenker du. Vel, i motsetning til alle andre tapper jeg inn mitt eget navn med skjelvende fingre og svetteperler på pannen. Og hver gang kan jeg puste lettet ut. For det ER aldri noe der. Jeg vet jo det. Jeg har aldri tatt noen bilder som ikke tåler dagens lys. 

Jeg har mange ulike venner og venninner. Noen er veldig konservative, andre ekstremt frilynte. Hun ene sender villig nakenbilder i helfigur til nye dater. Og likevel snorker hun seg gjennom natten. JEG derimot ligger våken og bekymrer meg på hennes vegne. En annen venninne fikk hysterisk anfall forrige måned, fordi mobilen hennes med nakenbildene ble stjålet. Hun var on fire og brølte i lånetelefonen:

-Å, herreguuuuuuud, telefonen min med nakenbildene er borte!


Les mer: Han glodde på meg gjennom vinduet, gliste og viste tommelen opp
Les enda mer: Jeg tittet inn kjøkkenvinduet hans som en stalker

Worst case scenario: Noen datakyndige finner telefonen, ser bildene, gliser rått, før de finner sin plass i evigheten på verdensveven.
Sannsynlig scenario: Noen finner telefonen, sletter innhold, og gir den en ny identitet på hemmelig adresse. 

Min sidemann på jobben mener at dersom man kan leve med konsekvensene av slike uhell, hva er problemet da? Jeg er helt med på den. Det er bare det at man ikke selv bestemmer utfallet av slike uhell, uansett hvor mye man selv driter i det. I min omgangskrets hadde nakenbilder på nett betydd sosialt selvmord. Vennene hadde ikke stukket av, men de hadde nok lurt på hva inne i helvete jeg hadde holdt på med? Jeg hadde vel strengt tatt vært redd for at de aldri hadde sett på meg med samme blikk noen sinne igjen. 

Når det kommer til andre ukjente “folk flest”, så kan de være ganske motbydelige og fordømmende. Særlig hvis de ikke har møtt deg og likevel er i en situasjon hvor de må danne seg et inntrykk av deg. Det kan være potensielle arbeidsgivere, venner av venner, kolleger du ikke kjenner godt, potensielle nye kolleger etc. Folk som har en grunn til å google deg. Grøss. Jeg grøsser seriøst mens jeg skriver dette. Disse folka vil ha en del spørsmål de brenner inne med før du i det hele tatt har fått sjansen til å vise hva du er god for med klærne på. Kropp, nakenhet og porno er overalt, og det er litt mer ok så lenge det ikke er DIN kropp og nakenhet og (porno?), antar jeg. Eller? For mitt vedkommende er det i hvert fall omtrent slik. 

En treningsnarkoman fyr jeg datet forhåndsdømte meg maks på grunn av noen uskyldige festbilder på Facebook. Ja, dette var i Facebook sin spede barndom, og vi ante ikke hva vi drev med. Tyve, uskarpe kliss like bilder var kjempestas å poste i et album kalt “Fest hos Nils og Eva”.

– Er du en sånn hurrajente du? 

Hurrajente? Hvor gamle er vi her da? Femti? Umiddelbart forstod jeg at han var på foreldregenerasjonens parti og egentlig mente “slut” eller “attention whore”. Eller om jeg legger godvilja til “festjente”. Uansett, ikke særlig positivt.

Det var etter denne lille diskusjonen at jeg fikk helt hetta for potensialet til Facebook og særlig Google.

Det er rene terrormaskinen. En slags Terminator som husker alt. Til evig tid. Hvis et par stakkarslige bilder med en godt påkledd meg, smilende med et vinglass i hånden uten å være drita, kan lage så jævlig mye oppstyr, hva da med det real shit? Folk er ikke så nådige og tilgivende som vi liker å tro. Mulig de er det in public, men så fort de kommer hjem og de unngår potensielle sosiale sanksjoner er det rett på sladderkjøret. Selv er jeg oppdratt til å ikke dømme folk, og jeg prøver så godt jeg kan. Men siden man dessverre ikke kan kontrollere andre enn seg selv, så bør man om mulig være liiiitt forsiktig med å sende underlivet sitt hit og dit. Eller oppbevare det på dingser man drasser med seg overalt. 

Med mindre man er up for penispreik i ettertid. Eller har høy toleranseterskel for sladder om egen flaggermus. 

PS. Venninnen min sin telefon ble aldri funnet. Det kom heller aldri noen bilder på avveie. Som vi har oppdaget i hvert fall. Litt flaks skal man jo ha. Karma. 

– Jeg fløy rundt som Florence Nightingale på speed

Og jeg som var bombesikker på at mitt immunforsvar var 100% stål, litt som six packen til Supermann. Vel, det er det ikke. Det er helt normalt! Som alle andres! For nå har de idiotiske basseluskene klistret seg på meg også. Etter en jul hvor jeg fløy rundt som Florence Nightingale på speed uten å bli syk, mens alle andre svettet, satt på do og fikk ekle ting ut av kroppen eller snøt seg i utvaskede lommetørklær fra 1986, trodde jeg at jeg hadde sluppet unna. Men stemmer det? Neida! Jeg er inne på mine 56 kvadratmeter for tredje dagen på rad, og jeg holder på å gå fra vettet og forstanden og prøver drepe bakteriene med en mojito, as we speak. Jeg har da klasse. Selv med rennende nese, såre røde flekker under hvert nesebor og brukte papirlommetørklær over hele huset, har jeg klasse. Så det så. Hah! Hjelper det? Nei! Den er ikke sterk nok, det er det som er problemet. Kanskje det skjer noe om jeg tar noe av det dopet søsteren tok med fra London? Du vet, man får mye mer spennende stæsj mot forkjølelse der borte som selges helt lovlig over disk. Herlig! I natt kommer jeg til å sove godt!

Snakkes!

PS. Dette er ironisk ment fra en drittlei influensasyk. Man skal aldri, ALDRI blande tabletter og alkohol! OK? For dem som ikke forstod eller lurte…

Fresh mojito drink
Licensed from: klenova / yayimages.com

– Det var noe rått ekkelt og litt borderline som gav meg frysninger

Da jeg oppdaget de noe slitne rockerne med 80-talls fix på håret, samt skinn og Jack Daniels så langt øyet kunne se, og de i tillegg menget seg med en bevæpnet Arnold Schwarzenegger, vel, da var jeg var skummelt solgt. Det var noe grenseløst rått, ekkelt og litt borderline med dem som gav meg frysninger. Og helt ærlig så var det aller mest gitaristen som fikk meg til å stirre fascinert på TV-skjermen og MTV. Herregud, så rå han var. For en energi han hadde, han var villig til å ofre alt bare han fikk spille på den gitaren. Og lyden av den, hjælp. Jeg ble umiddelbart hekta, keen og forelska. Til tross for at coveret på debutskiva viste a robot rapist, dønn politisk ukorrekt og forkastelig, selvsagt. Jeg husker debatten rundt dette coveret, og jeg husker at jeg ble redd (jeg var ikke store jenta). Men da skiva likevel ble utgitt (med et annet cover), så var det likevel noe som dro meg mot dem som en magnet som tiltrekker seg metall. Psycho. 

Fyren skulle følge meg videre gjennom 90-tallet og inn i 2000-tallet. Helt til jeg endelig fikk se ham live på Centrum Scene i 2015 med Myles Kennedy. Nå sørger jeg for å oppfylle et av nyttårsforsettene om å leve livet mer og rett og slett spare litt mindre. Om det er så lurt, sier du? Ja, for meg som er en notorisk gjerrigknark med en sjelden glede over å se sparekontoen vokse, så vil jeg i høyeste grad si ja. Det jeg trenger er å være mindre streng og leve mer. 

Jeg skal ikke være en tilskuer til noe som helst annet enn en skinnkledd type med flosshatt og gitar. Litt rundere enn i glansdagene, men fortsatt så innmari…..noe. 

Derfor unner jeg meg selv en fabelaktig bra billett på Guns’ vei gjennom Europa. Jeg skal stå heeeelt i front row, så nærme at jeg kan se merket på pilotbrillene til Slash. Banna bein!! Jeg gleder meg!!


Foto øverst og nederst til venstre: Lånt fra Slash Paradise/guns’nrosesphotos Nederst til høyre: Lånt fra Slash Paradise/live stage

– Det kryr av folk i for trangt treningstøy

2. januar 2017 forløp tilnærmet problemfritt. Hvor rart er ikke det? Jeg pleier alltid å bli sentimental og litt lei meg på årets andre dag som jo er en arbeidsdag.

Farvel, glitter og stas. Hallo, nedbetaling av gammel moro og hverdag. 

Christmas tree with baubles and star
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Heldigvis bruker jeg ikke kredittkort med mindre jeg er på ferie eller det er en spesiell anledning. Jeg er ikke keen på å betale for skitten i juni, men det synes visst en del folk er helt ok. Jeg grøsser. Jul etter faktisk innhold i lommeboken, er min quote. Det er ikke bare fordi jeg er kjip gjerrigknark, det er faktisk ganske lurt også. Det er en dårlig deal å feire på krita, med mindre du har spenn til å cashe ut før rentene begynner å løpe.

Å løpe er derimot noe mange gjør 2.januar. Elixia stinker mer kroppsvæske enn ever. Ribbefettet skal brenne, og noen støvete muskler skal frem fra glemselen. Det er slappe kropper i tight treningstøy så langt øyet kan se, og køene på apparatene er milelange. Og alle drømmer de om sommerkroppen 2017, skjønt målet burde være noe helt annet. Vær sunnere året rundt og drit i six packen. Det gjør faktisk fysisk vondt å se folk gå løs på kroppene sine uten et fnugg av kunnskap. Det knekker og knaser i muskler og ledd som får en utfordring for første gang i sitt liv. Da jeg tok steget fra sal til styrkerom er jeg glad for at jeg søkte fagkunnskap. Fremgangen kommer fortere når man gjør ting riktig, og jeg slapp klippekort hos fysioterapeuten. Og kanskje er det greit å ikke ha som mål å trene fem ganger i uka i første omgang. Start med to. Det er faktisk gjennomførbart (og når du når målet om to ganger i uka får du mestringsfølelse og kan øke). 

Overhead view of an overweight man and woman lifting dumbbells
Licensed from: moodboard / yayimages.com

Jeg skulle egentlig startet nyttårsforsettene i går, første dag etter ferien. Fordi det er folkevandring til samtlige treningssenteret marinerer jeg meg i julekos noen dager til. Uten et fnugg av dårlig samvittighet. Kanskje det er derfor 2. januar ble så bra? Fordi jeg rett og slett fordi lar det blir en myk overgang, istedet for å gå rett på pulver og grønnsakssmoothie? Jeg tror det. Litt slækk og realitetssjekk er ingen dum idé altså. Eller, det er i hvert fall det jeg forteller meg selv. Jeg får nok julekakeabstinenser. Rødvinsabstinenser, og det som verre er også. Jeg trøster meg med at det sikkert er bedre enn røyk- og snussug.  

Januar, here I come!