– Jeg skal sløse mer i 2017

Man skal være forsiktig med å svartmale året som har gått, bare fordi ting ikke automatisk og som ved et trylleslag har gått ens vei alltid. Personlig synes jeg at 2016 har vært et utrolig stressende år med et par dyrkjøpte lærepenger. Usunt stress som jeg riktignok har lært noe av. Selvutvikling er aldri bortkastet. Derfor nøyer jeg meg med å si at jeg håper 2017 for meg personlig blir roligere. Stikkordet for året som snart kommer farende er derfor:

Det innebærer ikke at jeg skal være lat, men det innebærer at: 2017 skal bli det året hvor jeg balsamerer sjelen. Slutter å være så gnien (jeg lever NÅ også faktisk). Marinerer meg i fred og ro og rett og slett er mer snill med meg selv.

Jeg er nemlig ikke den som trenger råd angående personlig økonomi. Sparing og fornuft er det mer enn nok av her i gården. Min søster reiser bort spenna og lever livet i en kul storby. Jeg snur på hver krone og får et barnslig kick hver gang et sparemål er nådd. Idiotisk. Særlig siden jeg på ingen måte lider noen nød. 

1. Slutte å si ja når jeg mener nei: Nei, nei og atter nei. Stille krav, si fra når noe føles feil, flagge egne meninger og være klar over min egenverdi. Dette er ting jeg er god på i dag, men ikke alltid god NOK på. Og når man ikke er tro mot seg selv, vel da får man vondt i magen da. Ikke gøy. Og fullstendig unødvendig. 

2. Jeg skal lære meg å lage en ny matrett hver uke: Her skal det testes ut nye oppskrifter. Jeg satser ikke på gourmet, men på sunn hverdagsmat med snert. For å ikke gape over mer enn jeg kan svelge, starter jeg med å finne en ny velsmakende rett per uke som jeg skal lære meg. Det vil forbedre oppskriftsamlingen betraktelig. 

3. Jeg skal spise frokost hver dag: Kaffe er ikke frokost. Skyr, banan og havregrøt er. Tom mage og lavt blodsukker gjør at jeg blir stressa. 

4. Droppe sommerkroppen 2017: Jeg skal trene mye i 2017, men fettprosent og dietter er ikke-temaer. Trening er en jobb, men den skal være gøy også. Sunn, vanlig mat og ost og vin på lørdager= en stk. lykkelig jente. 

5. Løpe løp: Jeg skal løpe flere løp i 2017, og de skal jeg gjennomføre på ganske hårete tider. Med den kroppen jeg har. Uten å gå på diett. Det gidder jeg ikke. Og jeg skal klare det. 

6. Jeg skal bruke mer penger på meg selv: Jeg sløser aldri, og da mener jeg ALDRI. Jeg er skikkelig strickt når det kommer til personlig økonomi, så når jeg sier at jeg skal nyte mer, så er det søren i meg fordi jeg kan og fordi jeg må lære meg til å leve NÅ. 

Palm
Flere ferier: Mye av dette i 2017. Uten dårlig samvittighet. Licensed from: kamchatka / yayimages.com
 

Skal vi kline på slaget tolv?

Hvem kliner du med når vi går inn i 2017? Kjæresten din? Kompisen til kjæresten din bak et skur? Eller en vilt fremmed som ser sånn passe ok ut som du griper fatt i når folk begynner å gaule “godt nyttår”? 

Fireworks Couple Silhouette
Licensed from: graficallyminded / yayimages.com

Hvorfor er vi så opptatt av å kline på slaget tolv 31.desember? Nok en gimmikk som den dagen vi har høyest forventninger til ikke klarer å innfri. I hvert fall ikke alltid. I hvert fall ikke hvis man har for høye forventninger. Nyttårsklineri as. Husker en nyttårsaften jeg tilbrakte med noen venner i studietiden.

Det gikk plutselig opp for broren til verten at han ikke hadde noen å kline med da vi gikk inn i det glade året 2006. 

– Javel, men da må jeg kline med en av dere. Sorry. Han tittet på de eneste single jentene i selskapet. Meg og en annen. 
– Haha, ok. Du får finne meg på slaget tolv, sa jeg freidig. 

Hvorfor ikke? Alt er jo bedre enn å ikke kline i et selskap som består av klinere. Er det ikke? En slapp bamseklem gjør liksom ikke samme nytten da. På slaget tolv fant vi hverandre selvsagt ikke i mengden av folk som beundret fyrverkeriet. Dritings som han var, hadde han grepet fatt i en annen dame med frasen:

– Skal vi kline?
– Å, så bra.

SLAFS! 

Jeg følte meg både snurt og snytt, for å være ærlig. Men nyttårsaften kan overraske på andre måter.

Vi tar tidsmaskinen til et mye bedre år, nemlig nyttårsaften 2009:

Tre år senere fikk jeg endelig valuta for pengene etter noen trauste år som singel klemmer på nyttårsaften. Da tilbrakte jeg årets siste dag med en gjeng herlige mennesker i en loftsleilighet på Briskeby. Jeg ble plassert ved siden av en bergenser som var skap-Stabæk fan (for de uinnvidde er Brann laget for bergensere) som vertskapet mente var perfekt for meg. Etter en samtale med en hyggelig, men knusktørr fyr med skarre-r, fant min kreative personlighet ut at han her definitivt ikke var klinemateriale for slaget tolv.

Vi ventet på den siste gjesten i selskapet. Hjertet sank i brystet da jeg så hvem som kom inn døren. Den vakre rødvinsalkoholiserte kunststudenten med tendenser som bikket mot harry som jeg hadde vært litt tilbakeholden mot i et selskap tidligere i høst. 

Hvordan kunne jeg være slik en idiot? Den øreringen jeg fant usmakelig og harry for et halvt år siden var plutselig superkul, og i det han entret rommet med de brede skuldrene og de store hendene sine, måtte jeg svelge en ekstra gang. Helvete heller. Hvordan er det mulig å være så dum? Hvorfor grabbet jeg ikke bare tak i fyren når jeg hadde sjansen den gangen? Var det for sent?

Jeg tilbrakte tiden frem mot tolv til å titte på ham. Pokker heller. Dette fikk selvsagt vertskapet med seg, og de moret seg kongelig over showet som utspant seg der foran peisen. Plutselig og som ved et trylleslag dukket det opp to overfylte champagneglass. De kom fra verten som ville ha fortgang i showet. Og det fikk ham, fordi etter noen slurker av det boblende gullet til en anselig sum per flaske, ble kunststudenten modigere. Han satte blikket i meg, grep meg bestemt i hånden og dro meg med inn på kontoret. 

– Nå stikker vi. OK? Han satte det blå blikket i meg. Jeg skalv, så utrolig kjekk var han. 
Hø, hva i alle? Jaja, fuck slaget tolv, fuck dydighet, fuck alt. 
– Ja…ok. 

Det ble ingen champagne klokka tolv, men gin/tonic på en annen adresse i stedet. Helt ok det altså.

Gin Tonic Cocktail
Licensed from: 3523Studio / yayimages.com

Den jula jeg fikk voksenpoeng

Som følge av influensaboom i familien og en mormor som plutselig har havnet på aldershjem, har denne julen så langt vært en forfilm for “Voksentilværelsen – et fortelling i tre akter. Det er temmelig interessant for en stakkars ungkarskvinne på 30 pluss som i liten grad har smakt på det A4-livet folk skryter så fælt av. Jeg har bodd alene i ti år, og de eneste samboerne jeg har hatt var andre medlemmer av kollektivet, selv om jeg i prinsippet bodde sammen med min eks. Det er uansett lenge siden. Vi har jo selvsagt alle vårt, og jeg har definitivt fått min del av livets greier jeg også, men jeg har jo ikke hatt mann og barn og ta meg av i tillegg. 

Så da det kom en interessant telefon fra hjemtraktene noen dager før jul, satte jeg rødvinen i halsen:
– Hei, det er mamma. Pappa og jeg er drittsjuke. Vi har influensa og det noe så innmari. Vi er sengeliggende, og mormor er heller ikke bra på aldershjemmet. Juleselskapene er kansellert, vi orker ikke. Du må fikse ribba. Nå må jeg legge på, vi får snakke mer i morgen. Jeg har feber. 

– Vent, hva? Hallo? Hallo?


Influensakit: Julen med influensa i hus er ufortjent for alle, men vi får bare trå til og gjøre det beste ut av det. 

Jeg tittet rundt i den nyvaskede leiligheten min hvor hver eneste sofapute har sin faste plass. Dette var ikke bra. Avlyste familiesprell, og hva i alle dager mente hun med at jeg måtte fikse ribba? Mammas ribbe er fantastisk. Min er…..ikke det. Problemet er at når folk ser meg og hører meg, så tror de at alt er på stell. 

Sannheten er at det er langt fra sannheten.

Jeg har aldri fått sånne voksen/husmorpoeng, fordi min husholdning består av en. Hvis man ser bort i fra knallhard sparing og stålkontroll på privatøkonomien for å kjøpe en større leilighet uten å forlate ring 2 da. Der er jeg rett og slett rå, om jeg skal si det selv. Også kan jeg steke og lage kalkunmiddag og hverdagsmiddager. Jeg er flink til å hjelpe til og ta vare på folk. Utenom det, vel, jeg har jobbet og trent meg gjennom tilværelsen, uten nattevåk, kids, blå ringer under øynene, melkespreng og samboer. Jeg har vært skikkelig ungkarskvinne, og det har vært ensomt til tider, men forbaska enkelt. Det er jo ingen å øse omsorg over, og det bærer jeg nok litt preg av. Dessverre. 

Jeg har skapt et pent hjem for en, og fordi jeg sjelden har hatt tid til å faktisk være der selv, skaffet jeg meg ikke matchende servise til mer enn to før i fjor (jeg kan nå dekke opp til seks, fabelaktig ikke sant?) Noe som førte til at min etablerte venninne og trebarnsmor kommenterte: Nå begynner det å likne et møblert hjem her. Hø? Tuller du?

Nå var altså jeg årets potensielle ribbekokk. Hun som ivaretar tradisjonen og sørger for at svoren blir sprø. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine. 

Jeg kom hjem til et hyggelig kaos. Faktisk. Mamma hadde stablet seg såpass på beina at ribben ikke var i umiddelbar fare. Jeg kastet nummeret til ribbetelefonen, og la planene om å studere kokke-Wenche på nært hold hele lille julaften på is. Svoren var reddet, og jeg kunne konsentrere meg om mine faste oppgaver: Dekke på, rydde opp, vaske gølv, børe ved. Men i år skulle jeg også besøke mormor på aldershjemmet, representere familien på julelunsjer og bålfest hos eks-mannen til pappas kusine. Jeg ignorerte spørsmålene om det manglende dekketøyet og min spikerkropp (spøker i vår familie, fordi jeg har vært så håpløs og skranglete til tider) med glans. Jeg smilte, konverserte og nippet til glühweine fra Østerrike, mens mamma og pappa stakkars, lå hjemme, marinert i basiller. 

Dette med aldershjemmet gruet jeg meg til. Ikke fordi jeg ikke ville dra, men fordi jeg blir så lei meg. Man leser så mye fælt. Dødens forværelse, siste stopp, folk som ikke får besøk, slitne rom. Min mormor skal jo ikke ha det sånn, men jeg har ikke et sykepleiergen i kroppen, slik søsteren min har. Jeg er bedre på det praktiske når det kommer til familien, men her fikk jeg kjørt meg. Jeg kjente et mildt ubehag, som man gjør når man trer ut av komfortsonen, men jeg synes jeg klarte meg bra. 

Også ble jeg veldig overrasket da jeg oppdaget at

A. Jeg faktisk liker og sitte ved bordet sammen med hyggelige gamle mennesker med en historie.
B. De som jobber der er så snille og gode, og de liker jobben sin. De er helt strålende mot beboerne.
C. Utadventheten min endelig kan brukes til noe fornuftig: Skape fest og liv rundt bordet for folk som ikke er unge lenger, men som fortsatt har så mye på lager. 

Helt ærlig: Jeg kunne sittet der i timevis, fordi jeg hygget meg like mye som dem. 

Jeg har lært en del om meg selv denne jula. 

Les mer: Jeg er stinn stappa, stuffa og proppa
Les enda mer: Viste puppene til hele byen


Pakker under et tre: Det er julaften det. 

Julen er avlyst

I hvert fall føles det sånn når 50 prosent av familien ligger nede for telling. Jeg har bank i bordet aldri opplevd å være syk i julen. Og jeg er det ikke nå heller, så jeg må innrømme at jeg setter meg på toget med skrekkblandet fryd i dag. Kommer jeg til å slippe unna influensahelvete? Er det jeg som må steke ribba i år? Ender det med at svoren ikke blir sprø for første gang? Jeg gruer meg. Her har jeg hamstret inn de fineste julegavene noen sinne, funnet den perfekte julekjolen, vært hos frisøren, løpt rundt som en strikkball for at venner, barn og dyr skal få gavene i tide, vaska gølvet og børi ved, også er det faen meg avlyst? 

Er det en påminnelse om at man aldri må prøve for hardt? At hvis man finner den indre roen og bare lar det skli, så vil alt mirakuløst nok ordne seg til slutt?

Jeg håper det. For akkurat nå, ser det mørkt ut i forhold til familiejulen. Annen juledags selskapet er avlyst, og jeg må lære meg å steke ribbe på rekordtid hvis vi skal ha noe å spise på julaften. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer, visstnok.

Jeg får finne roen og la det skli. God jul!

Les mer: Jeg så for meg at jeg raserte det perfekte juletreet hennes
Les enda mer: Tre ting som alltid skjer når vi bor under samme tak i romjulen

Woman sitting on sofa and blowing her nose at christmas
Influensaen kom tidlig i år: En trøst er at man ikke er alene, fordi det visstnok blir en snørrete og feberhet jul for mange nordmenn. Influensaen kom tidligere i år.  Foto: Wavebreakmedia / yayimages.com

– Jeg så for meg at jeg raserte det perfekte juletreet hennes


Pakker under treet: Mitt minijuletre med noen av pakkene. 

Vææææ! Jeg er ute i siste liten. Som vanlig. Jeg innser visst ikke at pakkene ikke kjøper seg selv. Hvorfor utsetter jeg dette hvert eneste år?

– Er du ikke ferdig enda? Jeg var ferdig med alle julegavene i begynnelsen av desember, jeg. 

Min venninne tok en perfekt liten sipp av kaffen og tittet på meg med uskyldsblå øyne. Jeg følte hun glodde på et par av de fine linjene jeg har fått i panna. 

– Så flink du er! Du altså, full kontroll, kvitret jeg julemuntert, mens jeg smilte så den litt kaffegule perleraden min synes. Tannblekingen er selvsagt også utsatt.

Det skummet på innsiden, og jeg så for meg hvordan jeg raserte det perfekte juletreet hennes. Skjønner ikke hvordan folk får det til. Hvor får de disiplin til å handle julegaver flere måneder før jul? Spør du meg er det bare sært. Jeg kan ikke skylde på gulp på genseren og blå ringer under øynene, men jeg har tro det eller ei et liv likevel. Og et bekymringsgen utenom det vanlige. 

Les mer: Hvem er menneskene bak de lykkelige juleglisene på Facebook?
Les enda mer: Jeg ender alltid opp full og skuffet

A red Christmas gift with ribbon
Stjernespekket: Foto: Wavebreakmedia / yayimages.com

Så nå har jeg altså løpt rundt som en strikkball. Og det gjentar seg hvert eneste år, jeg er ute i siste liten. Det er et under at jeg i det hele tatt ble ferdig i går, sent på kvelden den 21.desember. Tidligere har jeg nemlig sprunget rundt på julaften. Så egentlig bør jeg feire, men lille miss perfect var selvsagt ferdig for lengst enda jeg slo min egen rekord med hele tre dager. 

– Skal jeg pakke det inn, spør den søte tenåringen bak kassen.

– Tusen takk, men køen er lang, kvitrer jeg igjen.

Er det mulig å bli så dum? Hvert år har jeg selvsagt et idiotisk løfte om at jeg skal pynte pakkene lekkert, slik jeg ser folk holder på med. Men jeg holdt på tradisjonen: Julepapir, et kaldt glass vin, middag av det jeg fant i skapet og masse stearinlys. Jeg er klar for nok en økt i dag. 

10 tips for å overleve familiejulen

Bruk treningstøyet som kamuflasjedrakt og fyk inn på nærmeste pub når du runder hjørnet. 

Julen betyr familie og kos. Jeg elsker familien min, men jeg må innrømme at det KAN oppleves litt trangt å bo oppå hverandre over tid. Dette beskrev jeg ganske billedlig i dette innlegget. Ikke fordi man ikke er glade i hverandre eller har lyst til det, men fordi man er voksne mennesker med egne liv. I tillegg skal man stappe flere mennesker inn i et hus hvor det vanligvis bor to, så selve logistikken kan jo også være en utfordring. En venninne får tjue mennesker inn i huset sitt om noen dager. Nå gleder hun seg bare vilt til julen er over. De har brukt alt de eier og har på mat og sengetøy. Så kan man kanskje si at “hvis det er så ille, så feire julen alene da”. Men det er å underkjenne det faktum at selv om det er et luksusproblem og selv om man er glade i hverandre, så er man voksne med egne måter å gjøre ting på, og mennesket er vanedyr. 

2.januar er døpt “Skillsmissedagen” i England, og det er ikke uten grunn. Julestress, kombinert med starten på et nytt år og mulige uinnfridde juleforventninger er katalysatorer for brudd. Det har jeg ikke tenkt at skal skje hjemme i min familie. Under finner du en overlevelsesguide for julen.  


Hjelp, vi skal bo under samme tak: Det er ganske normalt å føle på det, selv om enkelte hevder det motsatte. Foto: Viasat.no

1. Doen er din beste venn: Svært mange blir forstoppet i jula. Skyld på magesmerter og lås deg inne på do med julehefter eller mobilen. Da får du effektivt en time for deg selv i fred og ro. NB! Problemer kan oppstå hvis dere har en do fordelt på mange mennesker.

2. Dra på treningstur: Med mindre du har en familie med fanatiske treningsvaner og en forkjærlighet for spirer og gress, ta på deg treningstøy og si at du trenger litt luft. De færreste orker å løfte rumpa fra sofaen, fordi de er så slappe etter matorgiene, så du får garantert være i fred. Orker du ikke,  kamufler deg likevel i treningstøyet og fyk inn på nærmeste pub når du har rundet hjørnet. Som regel er det god julestemning der også. 

3. Ta ansvar for matlagingen: Er du en habil kokk, bruk dette til din fordel. Skjenk et glass vin til vertinnen og be henne skjemme seg selv bort et par timer. Plugg i øreklokkene med noe fengende julemusikk, ta på deg et forkle og si at du lager mat, men trenger fred og ro for å konse alene på kjøkkenet. Alle blir fornøyde, og du får litt fred i kaoset. 

4. Du må ikke besøke alle: Julen handler mye om at man på liv og død skal se og besøke ALLE. Ser du ikke tanten til bonusmoren din resten av året, er det søren meg ingen grunn til å gjøre det nå. Ikke utslett deg selv for julefredens skyld. Vær sammen med de nærmeste og dem du er glad i, og dropp kusinen til tanten til pappa etc. Julestress blir julepress, og meningen er at det skal være en fin og avslappende tid. 

5. Tell til tre: Når badet er okkupert for sjette gang, det er folk overalt som maser om ikke-problemer og du holder på å fly i flint, så tell til tre, tenk på isposer eller ta deg noen runder rundt huset. Timeouts hjelper. 

6. Ikke vær en uke: Du trenger faktisk ikke bli værende en uke. Si det som det er, at tre dager er fint og hyggelig og nyt de tre dagene, istedet for å grue deg til syv. Blir folk dødelig fornærmet, forklar dem at det ikke er normalt å elske å bo oppå fjerne slektninger i en uke av gangen. 

7. Hvor er det færrest folk: Ta en liten runde i huset for å finne ut hvor det til enhver tid er færrest folk. Opphold deg på disse rommene med jevne mellomrom for en fredelig stund for deg selv. Ta med proviant i form av julekaker og en bok. 

8. Lett rus: Det som ofte funker er å gå rundt i en lett rus dagene gjennom. Jeg mener ikke at du skal bøtte nedpå som en erfaren alkoholiker, men ta et lite glass under julelunsjen. Mange blir gladere av det. NB! Dette er for folk uten barn.  

9. Foreslå fellesaktiviteter: Spill, film, turer eller annet hvor man faktisk GJØR noe sammen i stedet for å ligge som noen dvaske slakt på sofaen og spise kaker kan gjøre mye for stemningen. 

10. Dra på kino: Mange av kinoene har forestillinger i julen. Gjem deg bort i mørket med en god film. 


Julenisse: Hjelp, vi har juleferie illustrerer denne problematikken ganske bra. Foto: Viasat.no 

– Hvem er menneskene bak de lykkelige juleglisene på Facebook?

Jeg vet om mange som gruer seg til jul. Jeg tror mange kjenner på en slags julemelankoli. Det er noe med den krampekosen. Og hvis det ikke fungerer eller man synes det er ubehagelig å skulle tilbringe hele romjulen tett oppå dem som liksom skal elske en over alt på jord, så er det noe alvorlig galt. Det føles som om man har mislykkes med selve grunnplattformen, meningen med livet, selve milepælen i et voksenliv: Familien. Enten det er en familie man har skapt selv eller den man er født inn i. Jeg tror julen minner mange på alt det de ikke har eller det de mangler. Ting som de ikke i like stor grad føler på resten av året. 

lonely Christmas
JULESPØKELSE: For noen er julen bare pur glede, men mange føler seg ensomme. FOTO: elevation / yayimages.com

Familien er så viktig, den står så sterkt i samfunnet at hvis man har et dårlig forhold til den, lite kontakt eller kanskje ikke har noen familie, så synes alle synd på deg i julen. Og man føler seg utenfor fellesskapet. Det er en kjip følelse. Ta meg selv f.eks. Bare fordi jeg ikke har brukt eggreservene mine til noe fornuftig i en alder av tretti pluss og ikke er sikker på om jeg vil det heller, så vet jeg ikke mitt eget beste, fordi “det er ingenting som kan måle seg med når barnet ditt legger armene rundt halsen din”. Dette kom opp over en kaffe med noen venner/venninner nylig, fordi “julen er jo mest for barna”. Yeah well, om ti år tåler ikke ungen din trynet ditt, kommer drita hjem og kan ikke vente med å flytte lengst mulig unna deg og ber om hundretusner i egenkapital til leilighet, så det er en sannhet med modifikasjoner. Dette er ting jeg tenkte, IKKE sa høyt, selv om jeg holdt på å bite av meg tunga. Det er visst helt greit å anse midlertidig/evig barnløshet som en sinnsykdom. Det er jo tross alt jul!

Jeg er veldig veldig glad i barna som er rundt meg. Jeg forguder dem. Men jeg tror ikke at jeg ønsker meg egne. Jeg vil være verdens beste bonusmor/tante/bestevenn. Jeg ønsker meg virkelig bonusbarn. Er ikke det ok? Kan vi ikke bare respektere at vi alle er forskjellige? Og hvorfor kommer denne tematikken opp hver gang det er jul? 

Det er mitt lille juledilemma. Men hva er de andres? Vel, under har jeg listet dem opp. Vi har snakket mye om dette, mine venner og jeg. Og når man først innrømmer at man er julesentimental og kanskje en smule mer følsom enn ellers fordi krampekosen i desember er som en opplest og vedtatt lovparagraf, så er det ting som kommer frem.

Hvem er menneskene bak de lykkelige juleglisene på Facebook? Her er ting vi har diskutert og kjent på opp i gjennom årene. La det bare være sagt: Jeg elsker julen, men jeg kjenner også på en litt underlig melankoli. Kjenner du deg igjen?

– Jeg klarer ikke julen. Det minner meg om da mamma og pappa skilte seg. De kranglet hele tiden. Det var verst på juleaften. Hver eneste 24.des tenker jeg på det og får vondt i magen. 

– Pappa drakk så innmari mye i juletiden. Takke meg til en varm ferie langt unna dette maset. Fikser ikke å feire jul hjemme. 

– Jeg skal ha jul hjemme hos meg selv med hele skillsmissefamilien. Blir sykt spennende og se mamma og pappa sitte ovenfor hverandre ved middagsbordet for første gang på femten år. Tror du de fikser det?

– Tausheten ved middagsbordet er til å føle på. Vi har ingenting å si til hverandre. Og ingen vil snakke om elefanten i rommet: Vi er kjøtt og blod, men liker hverandre egentlig ikke. Mamma klistrer på seg et fake smile, og pappa later som ingenting. Jeg føler meg ikke noe bra. Gleder meg til den dagen er over.

– Jeg skal ikke ha ungene på juleaften, men skal feire med daten som jobber altfor mye og ikke har familie i nærheten. Har kjøpt inn taco til middag. God jul, dere. 

Chicken burrito bowl
JULEMAT: Min venninne spiste taco med daten på julaften for noen år siden, da hun var uten ungene i julen for første gang. FOTO: Alex9500 / yayimages.com

– Jeg ble kløpet i rumpa og tafset på brystene

I disse dager forvandles nordmenn til de ultimate bajasene. Og det er helt innafor. Landet rundt skal julen ringes inn med leppestift på skjortekragen, oppkast utover juletallerkenen og tissing midt i gaten bak en bil som ikke skjuler deg. Det er tid for julebord. 

Smiling business team drinking champagne to celebrate christmas
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Julebord er rett og slett et flaut skue. Hvorfor er det lov til å forvandles til noen primitive menneskedyr, bare fordi det snart er jul? Småbarnsforeldre uten regelmessig sex, misfornøyde kjærester som er lei av Bridget Jones trusene til samboeren eller andre som ikke får det de trenger på hjemmebane: Hva med å ta opp problemene hjemme før dere dasker kollegaen  på rumpa? Eller inviterer ham/henne til “soveromsgolf”?

Ja, du leste riktig. De ti eller tjue reglene for soveromsgolf blir fortsatt lest opp ved bugnende julebord hvert eneste år. Og taleren synes selv han er morsom. 

– Hver spiller tar med sitt eget utstyr, vanligvis en kølle og ta baller. Hahahaha.

Jævlig originalt. Not. Underlivshumor er for enkle sjeler, med mindre det er gjort med kløkt. Hull, kølle og baller er ikke det. Det er bare Cupido i et uheldig øyeblikk. 

Jeg jobbet som servitør da jeg gikk på videregående. Det innebar topp score på skrittelleren minst to ganger i uken, med skiftordinger langt utenfor arbeidsmilijølovens firkantede regelverk. Julebordsesongen var verst. Hvert år ble jeg kløpet i rumpa, fikk spy over meg, dratt i utringningen og tafset på brystene. Og hvert år kom de samme gjestene igjen. Vi hadde dem som var eksemplariske. Og vi hadde harrytassene som gikk ut en gang i året og drakk til de kastet opp utover bordet, middagen, pynten og det som var. Vi tok et par på fersken på det antikke skrivebordet til sjefen. De var gift, men ikke med hverandre. Vi kastet ut folk, fordi de ikke klarte å la kroppsdelene til servitørene i fred. Vi skilte folk som begynte å sloss til tonene av en utrolig kjip verson av Fran Zappas “Bobby Brown”.  Det lokale bandet var på plass. 

Flere kvelder i desember er dette meg. Eller, det er ikke meg, men jeg vil være vitne til at noen folk gjør akkurat sånn. Jeg kjenner jeg grugleder meg. 

LES MER: Jeg ender alltid opp full og skuffet