IKKE gjør dette selv om det er supertrendy

Dette er muligens moderne (ja, jeg sa moderne), fordi en eller annen gammel pervo der nede i Paris har byttet ut åregangsvin med MDMA og i kjærlighetsrusen synes han har kommet opp med verdens mest geniale idé : Sokker i pumps. 

Det er IKKE hot, og det ser beklagelig nok helt for jævlig ut. De fleste kan egentlig se det, selv om mange ikke vil innrømme det. De der fashionjunkiene rundt om i verden sluker enten alt rått, fordi fashion gjør blind eller så evner de ikke lenger å tenke selv, fordi de har sniffet inn for mye Chanel nr.5.

Noen ganger lurer jeg på om motehusene sitter og fjernstyrer såkalte it-jenter og gutter og andre som er så utrooolig heldige å tilhøre en eller annen slags elite. Vedder for at designerne ler av dem. Rått, bak ryggene deres. Også ringer de til hverandre og sier:

“Hahaha, så du mitt siste stunt? Jeg fikk dem til å ta pumps på utsiden av ullsokkene. Det er så deilig med makt, også ser jeg selv så innmari mye bedre ut. Dette kan du anse som en utfordring, Karl. Mo hahahaha”

ELLER (og nå legger jeg godviljen til), så ser de at folk faktisk går i åpne pumps i -10 og oppriktig ønsker å forhindre frostskader og tånegler som faller av. I så fall er det jo rett og slett nobelt. Og selv er jeg sikkert både kjedelig og døll og lite trendy og sånn som som skriver noe så grusomt som dette (NOT!). 


 

– Som de Tante Posene vi har blitt går vi hjem klokka tolv

Lørdag kveld i en blomstrende bydel på Oslos østkant som har fått nytt liv og blitt et mekka for folk med barn og hipstere som har vokst fra Tøyen. Min venninne har sanket voksenpoeng og etablert seg i utkanten. Det gode med dette er at vi fortsatt kan ta melkeruta fra dør til dør, bokstavelig talt. Det betyr at jeg slenger meg på 21-bussen til Helsfyr på Lapsetorget, midt i Frognerveien og går av et sted på øst, rett utenfor døra hennes, i en gate hvor alle alltid er glade. Det burde stått på en klokkestreng på døren.

Fordi vi er i trettiårene har vi flyttet festen hjem. Pussig nok er det fortsatt hyggeligst. Jeg husket da vi var tyve og alltid var lei oss for at vi måtte bryte opp vorspielet. Det er alltid hyggeligst hjemme. Det tok oss bare en ti-femten år å innse at vi burde fortsette med å gjøre det som er hyggelig, slik at kvelden ikke blir reneste nederlaget. Hvorfor måtte vi gå noe sted? Jeg skjønner det ikke. Psykologisk sett er det helt logisk at man ikke skal flytte seg hvis man har det hyggelig på et sted, fordi da kan den gode stemningen forsvinne. Men vi gjorde det før, og vi gjør det fortsatt innimellom. Det er nesten alltid en dealbreaker. De dølle folka man møter ute og serverer noen snøvlete gloser til fordi man må, kan ikke måle seg med dine nære, kjære og morsomme venner i mohito- eller cuba libre-rus på et kjøkken på Hovin. Vi skrek, skrålte og lo i takt med at american size drinks forsvant ned i sluket.

Couple with bottle of champagne
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Vi kunne ha fortsatt festen lenge etter at det stenger ute. Men det gjorde vi ikke denne gangen. Som de Tante Posene vi har blitt, startet vi tidlig og avsluttet rundt tolv. Strengt tatt kunne jeg fortsatt enda lenger (forever young, vet du), men de andre var rett og slett for trøtte, hehe. Jeg skal gladelig innrømme at jeg tåler mindre enn tidligere, og at jeg elsker å være i god form på søndag for å få brukt dagen til noe som står til tjue i stil. Du vet, tur i skog og mark, brunch på en digg café, en treningstur eller andre ting friske og opplagte folk gjør på en søndag. Det er så deilig å være frisk og rask og ha nykrøllet hår, når walk of shamerne stikker snuten ut av dør med en sveis som avslører dem. Jeg har vært der selv, bortsett fra at jeg ikke har gått i den lille sorte søndag morgen siden jeg var fattig student i tyveårene. Sist jeg hadde en nesten walk of shame skjedde for noen år siden. Da synes mr. skal- vi -gå -hjem- til-meg -å- ta- et- glass -champagne at det var hysterisk morsomt at frøken jaaaa-jeg-tar gjerne-et-glass-med-deg- bor-du-langt-unna måtte gå hjem.

Jeg så på ham og svarte: 

– I’m a lady. Jeg tar en taxi. 

Han lo godt av det, og jeg la vannrett i baksetet av frykt for å bli gjenkjent de 500 meterne hjem. Takk skal du ha. Dette trodde jeg at jeg hadde glemt. 
 

Hvorfor hater du blide folk?

“I was born a celebrater.” 
Cameron Tucker


HAR FULLSTENDIG DILLA: Min favoritt Cameron, nummer tre fra venstre. Foto herfra Bob D’amico (TV2)

Jeg har fullstendig dilla på Modern Family. Og til tross for at Sophia Vergara nesten gjør meg litt bi, så er min store favoritt Cam. Og det er ham som har kommet med sitatet ovenfor (litt usikker på om jeg har sitert ham ordrett). Cam er født begeistret. Og det er jeg også. Det skal lite til før hjertet mitt hamrer euforisk, og jeg kjenner en boblende lykkefølelse. Heldige meg. Duften av nybakte boller, levende lys, familien som tumler rundt og fyr på peisen. Det gjør meg rett og slett lykkelig. Det tok meg noen år å komme dit. Jeg var litt mørk innvendig da jeg var yngre. Jeg ble aldri fornøyd med noe. Noen var alltid smartere, penere, hyggeligere eller heldigere enn meg. De hadde mer penger og kulere kåker. Men det går an å bestemme seg for å slutte å være sin egen mobber og hive den usympatiske dusten som sitter på skulderen din og forteller deg at du er døll, ut av vinduet i fjerde etasje. 

Etter at jeg gjorde det, ble jeg genuint glad. Og av en eller annen grunn så tror jeg at det irriterer andre rundt meg. 

Bare fordi jeg stort sett er blid. Ikke sånn fake blid, men blid. Fra hjertet. Og selvsagt nedtonet blid og kraftig nedtonet blid når jeg må. Selvsagt kan jeg bli fly forbanna jeg også, men jeg er stort sett i godt humør. Fordi jeg ER sånn. I am a celebrater. Hva skal jeg gjøre med det? 

Noen ganger føles det ut som verden bare består av sutrekopper med lavt serotoninnivå. Jeg får lyst til å tvangsfore dem med antidepressiva. For en begeistret person er det ren tortur og leve side om side med folk som ikke klarer å utvise en eller annen form for entusiasme. Hjemme er det stort sett jeg som ler til jeg blir blå i trynet, jeg som gråter åpenlyst når det skjer noe trist, og jeg som kjenner en intens lykkefølelse når jeg tasser rundt barbeint klokken 06.00 om morgenen når alle sover, og jeg jeg venter på at kaffen skal bli ferdig. Jeg nyter livets små gleder. Det gjør meg glad langt inn i sjela, og jeg er evig takknemlig for den egenskapen. 

Likevel er det nok lettere å leve side om side med folk som er mindre fornøyde. Kanskje er det slik at hvis man selv er litt flat følelsesmessig, så krever man mindre av dem rundt seg? Mitt gode humør blir litt for ofte møtt med en forsiktig kalddusj. Ikke fordi de mener å være kjipe, men fordi personligheten deres ER som en kalddusj. Og det er mange av dem som ikke evner å uttrykke det som bor inni dem. Man må liksom gjette. Er du sur? Blid? Ikke vet jeg, fordi ansiktsuttrykkene deres er like hele tiden. Sånt irriterer meg noe så innmari.

“You’re much to kind,
I smiled with murder on my mind.”

Yesterday, when I was mad, Pet Shop Boys

Daukjøtt finnes overalt, men jeg syntes oppriktig synd på dem som lar livet gli forbi, slik at grafen deres blir monoton og irriterende rett. Ingen høydepunkter, ingen nedturer, fordi hei, de klarer ikke å føle noe NOEN gang. Og så går tiden, og de våkner opp og spør seg selv “Pokker, hva skjedde?”  Også blir de like forfjamsede som grisen på slaktedagen. 

Livet består av flest hverdager. Nyyyyyyt dem! Klarer du det ikke, så forsøk igjen. Det er verdt det!

cinnamon buns and coffee
Licensed from: jirkaejc / yayimages.com

– Dagens foreldre fortjener en medalje

Søndager og mandager kan være triste dager for dem som har delt foreldrerett. I hvert fall hvis de har en slik “turnus”. Jeg har ikke egne barn, men jeg er ofte en støtte for dem rundt meg som er foreldre og som må “gi fra seg” barna hver uke. Det varierer mellom tårer og fornøyde sukk. For noen synes det er helt ok med en fri-uke, men også de synes det er tøft når uken tar form, og den største euforien over å være kvitt krapylene begynner å blekne. 

Jeg har sett noen slike overleveringer. Vært med på dem selv, og jeg føler sånn på sårbarheten under overflaten, til tross for at jeg ikke er involvert. Ikke bare må de gi fra seg ungene og være uten dem en uke, men de må i tillegg treffe og forholde seg til ekser, deres nye partnere og eventuelle nye felles barn.Timeplaner og ferieplanlegging. For å få dette til å gå opp er det ganske mange liv som berøres i tillegg til ungenes, da gjerne mor og far, samt deres nye partnere. I tillegg er det nye partnernes gamle partnere og deres eventuelle nye partnere. Dersom det er barn i alle ledd da. Går du i surr? Jeg også. Folk fortjener en medalje. 

family pictogramMen grunnen til at jeg sitter her og rabler ned tankene mine er jo dette:

Naboen min kommer ut for å gi mammaen en hjelpende hånd med sportsutstyr, klær og fotballer etter en uke hos henne og hennes nye mann. Barna er kjempeglade for å se pappaen sin igjen og kaster seg om halsen på ham. Mammaen ser litt trist ut, men smiler fordi hun sikkert vet de vil få en kjempefin uke hos pappa. Foreldrene nikker og smiler enda mer til hverandre, utveksler noen ord om den kommende ukens fotballtreninger og vinker ha det. Til den personen som en gang var “the one. Den personen du en gang satset alt på. Den du bestemte deg for at var så spesiell at du ville at skulle bli mamma eller pappa til barnet ditt. Men så fungerte det ikke likevel. 

Alt dette står jeg i vinduet og betrakter på sidelinjen og begynner nesten å grine. Rett og slett fordi jeg synes de er så innmari tøffe. Det å være foreldre i 2016 er en halsbrekkende øvelse, innbiller jeg meg. Ikke at jeg tviler på at den alltid har vært det, men med de nye familiekonstellasjonene som popper opp, er det så mye følelser involvert. Det krever at mange mennesker går overens, svelger kameler og evner å legge fortiden til side for at fremtiden skal bli bra. Dine, mine, våre er en suppe av sårbarhet, sårede følelser, kjærlighet, glede, usikkerhet og latter. Og man må forholde seg til det for resten av livet. Både på godt og vondt. Foreldrene jeg kjenner står på. De overøser ungene med kjærlighet og snakker ikke stygt om mamma eller pappa. De gjør en formidabel innsats for at ting skal være så bra som mulig. De samarbeider og tilbringer tid sammen for ungenes skyld. Dagens foreldre er rett og slett supermenn og kvinner. 

Jeg tar av meg hatten for dem som tør og vil få barn.  

Selv er jeg “bare” en bonus for barna til dem rundt meg. Og det er en glede og en sann fornøyelse å få lov til å være en person i livet deres. Men så er det ting som skjer, de lengter etter den forelderen som ikke er der, de vil ikke dra til mamma når uken hos pappa er over eller omvendt. Den forelderen som absolutt bør se akkurat den tegningen eller modelleirefiguren akkurat nå, er ikke der. Også gråter de litt eller blir litt triste, og jeg som ikke en gang er involvert har lyst til å begynne jeg og. Men jeg gjør det selvsagt ikke. Jeg trøster og muntrer dem opp og sier forhåpentligvis noe noe som høres riktig ut.

Jeg kjenner en storfamilie med god flyt, og det er fantastisk når noe faktisk fungerer. I den familien er alle venner, og alle ungene uansett opphav flyr ut og inn hos hverandre. Til middag er alle bedt, både hel- og halvsøsken, bonuser, venner av familien eller halvbroren til bonusfar nummer en. Jeg elsker konsepter som funker, uansett hvordan det måtte se ut fra utsiden. Jeg liker bra folk, og jeg blåser i om det er x’er eller y’er og hvem som fødte ungene. For meg er det følelser som skaper familiebånd. Ikke nødvendigvis eget blod. De som er en del av dette fikk det godt til slutt, men det tok lang tid med jobbing først. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget annet enn å si at jeg er skikkelig imponert. 

Husker du øyeblikkene?

Hva gjorde jeg på denne tiden for en måned siden? 

Jo, jeg var på “hytta”. Og det var helt fantastisk. Sommeren er magisk. I og med at det er så lite av den her vi bor, reiser jeg alltid til varmere strøk minst to ganger hver høst. Så mørketiden ikke blir så lang. Det er ikke bare mandager som er blå om høsten, selv om jeg på mange måter også elsker mørket. Når det er mørkt og kaldt, er jo alle inne likevel. Det er ingen krav til krampekos, slik det er om sommeren.  Kanskje bortsett fra på nyttårsaften, hvor jeg hittil har endt opp full og skuffet. 

Men tilbake til poenget med dette innlegget. Mange husker ikke hva de gjorde for en måned siden eller forrige uke. Jeg vil i hvert fall bli flinkere til å leve i nuet, til å huske hva jeg gjorde og glede meg til det jeg skal gjøre, slik at dagene ikke smelter sammen, og man ender opp med å oppsummere uken i en setning. 

– Hvordan har uken vært? 

– Å, du vet jobb. 

Egentlig husker ikke personen hva hun har gjort eller så bryr hun seg ikke. Jeg har i hvert fall funnet ut at jeg er dødelig nå som jeg er i midten av trettiårene. Det innebærer at jeg vil bruke tiden fornuftig og nyte hvert lille øyeblikk til det fulle. For det øyeblikket kommer faktisk ikke igjen. 

For en måned siden var jeg altså på “hytta”, og jeg nøt livet. Virkelig nøt det. Den følelsen tok jeg med meg hjem, og jeg følte meg som et nytt menneske. Nå skal jeg nyte de gode vinterøyeblikkene og juletiden vi nå går inn i. Det blir så fint. 

Late bloomer

Jeg var ikke kul. Jeg var ikke særlig pen heller. Det sørget det gigantiske mellomrommet mellom tennene for. Jeg kunne putte en my litte pony- linjal mellom fortennene. Jeg var tynn som en strek og fikk ikke BH før jeg var 16. Jeg var hun der som var flink på skolen, litt rar og litt utenfor. Jeg fant liksom aldri min plass på det lille stedet jeg vokste opp. Men jeg likte å løpe, og jeg likte å skrive. Alene, for det meste. 

Ingen gutter ble forelsket i meg, og jeg ble ikke forelsket i dem heller (i hvert fall ville jeg ikke innrømme det). De populære jentene hang rundt, smugrøyket, fikk kjærester og hadde sex. Ikke jeg. Nerd. Rett og slett litt sånn nerd. Puberteten (et av verdens styggeste ord) var med andre ord grusom. Jeg hadde ingen venner, fant meg ikke til rette og grudde meg til å gå på skolen. Jeg er så glad for at sosiale medier ikke eksisterte, fordi da hadde jeg følt meg enda verre. De som snakker om hvor kult det var på ungdomsskolen må være dem som hadde sin storhetstid da. Jeg misunner dem ikke, fordi ingen får alt. Og da vil jeg heller ha det jeg har nå, selv om jeg måtte være ute noen vinternetter først. 

Moren min sa den gang:

“Det er slik i vår familie. Vi er aldri de kuleste på ungdomsskolen. Ikke de peneste heller. Vi er late bloomers Vi blomstrer sent, men når vi først blomstrer, så blomstrer vi livet ut. Ikke vær redd, jenta mi. Din tid kommer. Og når du får din tid, har de som er kule nå visnet. “

Hun hadde rett.

Men det tok sin tid. Jeg falt ikke til ro med meg selv før siste del av tyveårene, men da falt jeg så til grader til ro også. Jeg kan med hånden på hjertet si at tiden etter tretti har vært den beste i mitt liv.

Jeg hadde verdens dårligste dag i går, og da jeg kom hjem ble jeg minnet på min mors kloke ord. Se bare her: