– Du starter ikke på nytt. Det bare føles sånn.

Sukk. Mandag, kjære mandag. Du er ikke velkommen.

Alternativet er jo mye verre, men jeg kjenner jeg blir sur langt inne i sjela over mandags-fanklubben. Endelig mandag, my ass! Jeg kjøper ikke det sukkersøte “nå har du sjansen til å begynne heeelt på nytt”. Bullshit! Problemene fra fredag i forrige uke er der like herlig på mandag denne uka, selv om vi på en måte er “tilbake til start”, fordi en uke kun har syv dager. Du starter ikke på nytt. Det ser bare sånn ut, fordi ukene er utformet slik den er. Så egentlig lurer du bare deg selv. Den nye starten er en illusjon. Det blir som å flytte, fordi man har problemer. Newsflash!  Problemene blir med på flyttelasset og inn i den nye leiligheten. De forsvinner ikke fordi om du melder adresseendring. Eller starter på en ny uke. 

Jeg er full av beundring for dem som ikke overmannes av mandagsbluesen. Men jeg gjør det, og jeg tillater meg å ha det sånn. Det går som regel over før lunsj, men når jeg våkner på mandager, så føler jeg meg miserabel. Og jeg tillater meg å synes kjempesynd på meg selv og grue meg til å gå på jobb. Livets sitroner kommer til alle. En eller annen gang. 

Fordelen er dog at fordi jeg vet at jeg kommer til å føle meg så dårlig når jeg våkner, så sørger jeg for å gjøre mandag ettermiddag ekstra hyggelig, slik at jeg har noe å se frem til gjennom dagen. Litt god mat, et godt glass vin, en god treningsøkt eller besøk av noen jeg er glad i. 

Det hjelper bittelitt. Og snart er det tirsdag. 


 

Les mer: Plutselig husker jeg hvorfor jeg sjelden går ut

Les enda mer: Slik ser det ut etter ferien

 

Snakker du dritt om kjæresten din?

Folk er så fæle. Jeg blir helt ærlig skikkelig provosert når jeg møter folk som ikke skjønner de sosiale kodene og som ikke har venner som har baller nok til å be dem oppføre seg. For er du normalt oppegående, så burde du stille deg selv følgende spørsmål når du vurderer å la følelsene/snakketøyet vike for litt god gammeldags sunn fornuft: Hvordan ville jeg reagert hvis noen oppførte seg slik mot meg?

Dette lille innlegget handler om dem som synes det er helt i orden å rakke ned på partneren sin i full offentlighet.

Jeg har selv blitt utsatt for dette av en eks. Og fytti katta, den dusten angret. Jeg har aldri følt meg så ydmyket. Den man har delt alt med i flere år, plaprer villig vekk om alt fra sexliv til krangler og problemer man har hjulpet hverandre å løse. Hvor er respekten for andre mennesker? Jeg jobber med kommunikasjon til daglig og hadde selvsagt en plan på lur for kriser som dette også. Fordi jeg ikke vil synke ned på hans tragiske nivå, nøyer jeg meg med å si at han gikk fra å være høy og mørk til liten og blek på et nanosekund. 

Mission accomplished! 

Disturbed couple having argument
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Når ble det greit å være ufin, enten det misnøye med en bittelille penis, labert sexliv, evner som barneoppdrager eller plutselige vektoppgang? Som om du er så forbaska perfekt selv? Sånt er seriøst ren tortur å høre på for de av oss som ikke har et avstumpet følelsesliv, har en diagnose eller generelt er empatiske mennesker. Særlig når den det snakkes om står to meter unna og får med seg alt sammen. Jeg har hørt det meste fra vilt fremmede mennesker jeg ikke kjenner, i festlige lag. Mange av dem har en god del stygge ting å si om sin bedre halvdel. Flere burde gå til psykolog eller ta en alvorsprat med partneren. Gossip til random people fører sjelden noe godt med seg. Bare styggedom. 

Jeg har møtt både kvinner og menn som holder på sånn. Noen gjør det mens partneren er til stede, og ydmykelsen blir komplett. Andre blir noen skikkelige nabokjerringer og baksnakker når partneren ikke er til stede. Begge deler suger. Sånne folk suger. Og jeg får like vondt i magen hver gang. Sier i fra gjør jeg også. Men det er ikke alltid det går an. Rett og slett, fordi man ikke kjenner folka og det ikke er ens egen business. Hør bare på dette: 

En lørdag for noen uker siden var jeg som vanlig på vei til lørdagstreningen. På vei opp til gymmen la jeg merke til en far med en barnevogn. Ungen sov søtt i vognen sin, mens faren snakket med lav, nesten hviskende stemme i telefonen. Jeg tenkte ikke noe særlig over det før en ulyd fullstendig ødela den deilige lørdagsidyllen:

– DIN TULLING, HVORFOR SNAKKER DU I TELEFONEN NÅR HAN SOVER??

Sjarmerende vesen dette her. Jeg vet ikke bakgrunnen for denne tiraden på åpen gate, men jeg vet i hvert fall at hun definitivt klarte å vekke barnet sitt selv, dersom hans telefonsnakking var bakgrunnen for bøtta. Mannen hennes tittet flau og fortvilet rundt seg som for å finne ut om noen hadde fått det med seg. Ja, så klart fikk vi det med oss. Det var ikke akkurat Karl Johan vi stod på, men et stille fortau på Frogner hvor alle hører absolutt alt. Jeg og en annen dame himlet med øynene til hverandre, og jeg kjente at ordet “bitch” fikk en helt ny mening. 

Er det rart folk går fra hverandre? Jeg hadde ikke holdt ut med en kjeftesmelle som synes det var ok å skrike til meg på åpen gate. Hva skjedde med god gammeldags folkeskikk? 

Mange gjemmer også sin direkte tale bak frasen “Jammen, jeg er bare ærlig”. Nei, det er du faen meg ikke. Du er ikke ærlig, du er ufin. Det er en hårfin balanse som gjelder når det kommer til å beherske det å være direkte. Skal man være direkte, må man samtidig være pedagogisk, for å sikre at man får frem hva man mener, uten at den andre ligger i fosterstilling og griner etterpå. Mange som er såkalt “ærlige” bruker det bare som et påskudd til å være ufine, fordi det får dem til å føle seg bedre. 

Hva med å bare OPPFØRE seg? Digg å få det ut! Pju!

Les mer: Tinder bør komme med varseltrekant

Les enda mer: Jeg kan ha ødelagt et bryllup

– De ble sure da vi stjal solsengene deres

Det har vært en strålende ferie så langt. Min gode venninne Anki og jeg stortrives i hverandres selskap. Hele ferien har gått med til å skravle, hyle av latter og oppleve at folk rundt oss faktisk setter pris på vår noe høylytte fremtoning som kommer av at vi koser oss noe så aldeles forferdelig. Et skjønt ektepar fra Fevik påpekte hvor utrolig hyggelig de synes vårt passiar var, fordi det er så tydelig at vi nyter så inderlig å være på nok en vellykket badeferie. Vi er jo bare lettet over at de koser seg med oss som “naboer”. 

Det er det nemlig ikke alle som gjør. Det er ikke bare havfruer i vår lille bukt, men også havhekser. 

En viktig ting når man skal tilbringe så og si all ledig tid på stranden, er å trives på solsengen. Jada, bare le du, men har du den solsengen nærmest søppelkassen kan du jo bare tenke deg hvordan dagen din blir. Det skulle selvsagt verken Anki eller jeg ha noe av. I tillegg er vi opptatt av utsikt og kort vei til det grønne vannet som for tiden holder en temperatur på 26 grader. 

Det er kamp om gullsengene.Gullsengene er de solsengene øverst på tuppen i havgapet. Det er så deilig og ikke minst vakkert der oppe med grønt vann så langt øyet kan se, for ikke å nevne at vi slipper å ligge i klynge med toppløse charterbabes og speedomennene deres. Grøss. 

Hver eneste morgen har det ligget håndklær på gullsengene når vi har kommet, noe som indikerer at de er reserverte. Vi bestemte oss derfor for å være der tidligere enn tidligst for å være sikre på at vi fikk dem. Haha. Som sagt, så gjort: Jeg har nå droppet av håndklærne på vei til morgentreningen de siste dagene. Fordi jeg er oppe grytidlig har jeg fått gullsengene også (yay). 

Det er det ikke alle som liker. For å si det mildt. 

Etter treningen var det frokost for meg. Anki kom derfor først på stranden. Da hun så meg spratt hun opp:

– Der der glor stygt på meg, fordi vi fikk sengene. Er det mulig? Greit at man vil ligge her, men ærlig talt. Grow up. Jeg tittet triumferende tilbake. Hva annet skulle jeg gjort? Pass på de der solbrillene dine. Dem skulle de nok gjerne likt å tatt. Som revansje. Hahaha. 

– Hva?? Mine 3000 kroners glis kan de bare holde pølsefingrene sine unna. Om de vil ha gullsengene, får de komme tidligere. Tror du de tar brillene mine? Nei?

Og de prøvde å komme tidligere noen dager senere. Men jammen meg var de ikke for sent ute igjen. Det gikk ikke upåaktet hen. De lå på de nest beste sengene, og så ut som de hadde fått en overdose av sitroner, noe vi synes var hysterisk morsomt. Man kan ikke tvinge to erfarne charter-turister i kne. Går det ikke veien med solsengene, er det bare å gratulere dronningene. Og være litt charter-blide. 

 

Rumpa trenger også solkrem!

Jeg har tidligere snakket om at jeg elsker charterferier til sitt bruk. Det er den perfekte ferie for den som vil slappe av. Personlig er jeg villig til å ignorere glorete gater med neonlys og lugubre restauranter, gull på rull (du vet sånne remser med gull som er til salgs) og mer eller mindre middelmådige paraplydrinker, bare jeg får litt sol, varme og grønt saltvann. Målet er å gjøre ingenting. Det er derfor jeg er der, og jeg nyter det. Jeg er ikke der, fordi jeg ikke liker høykultur eller ikke liker å utforske ting, selv om det forvirrer folk at man kan si ja takk, begge deler. Det er mange steder som er kjempefine. Se bare her.

Jeg har vært på noen charterferier, og her er fem ting som aldri slår feil:

1. Wow! Røde rumpeballer er vondt! Det er en kunst å treffe med solkremsmøringen for charteramatører. Her egner det seg nemlig ikke å be noen om hjelp. Ja, det er vanskelig, ja det er tøft, men smør inn rumpa også. Det er vondt, og synet er ikke særlig vakkert.

2. “Vi spiser hos Åshild og Renate. De har walk in pool.” Hva er et walk in pool? Innebærer det at man faller i vannet med en gang man kommer inn i gangen eller innebærer det at de rett og slett har et eget basseng? Det er alltid mange ufattelige komiske samtaler som utspiller seg rundt om på stranden eller på resorten om man er på chartertur. I og med at jeg er en notorisk frekkas, lytter jeg skamløst til samtaler rundt meg og ler MED dem etterpå.

3. Folk på chartertur er så blide, og de hjelper gjerne til med å passe bagen din når du skal bade. Jeg er sikker på at charterfolket er blidere enn de sure snobbene (charterhaterne) som ikke vil snakke til deg om du ikke bruker ferien til å studere en steinsamling i Peru og har master i en eller annen sær grad fra Blindern. Den ser fint ut på papiret, men bidrar en dritt til brutto nasjonalprodukt når alt kommer til alt, bare sånn at det er sagt.

4. Er det noen som kjøper de utrolig sære suvenirene? Da mener jeg de der kjøleskapsmagnetene, kopper med “Kreta” på eller t-skjorter med påskriften “Agia, Agia Napa”. Beklager at jeg ikke har bilder av det. Jeg hadde en kjøleskapsmagnet etter en tur til Mallorca en gang som hang på hybelkjøleskapet mitt i en årrekke. Og en kollega av meg bor sammen med en venninne som har en egen samling med kjøleskapsmagneter fra alle charterverdenshjørner. Kanskje det er noe å tenke på likevel?

5. Speedo er ikke sexy. Det nytter ikke å traske våt og sandete i knall grønn speedo bort til en jente som er 30 år yngre enn deg og tro at hun slipper alt hun har i henda og skriker: Hurra, klart jeg vil ligge med deg i kveld. Mulig det skjer i noens drømmer, men la for Guds skyld drømmen være en drøm. Ganske flaut. Selv pleier jeg alltid å tilbringe strandtiden i den skandinaviske kolonien med pensjonister og barnefamilier, langt unna lokale eldre menn med koner på helgetur. Med solkrem faktor femti, så jeg ser litt yngre ut enn de lokale heltene når jeg blir så gammel.

 

Vær grei mot butikkansatte!

Onsdag morgen i Oslo sentrum.

Folk med blodsukker og koffeininnhold på bunnivå våger seg ut på gata. De valser over gangfeltet så dekk hviner og sjåfører hytter med nevene. De er sure, irriterte og ampre. 

GI MEG DEN KAFFEN! NÅ!

På sjappa på hjørnet blir begeret fullt (bokstavelig talt). Folk velter ut av døra, køen er lang, og de lider. Jeg lider. Kaffe er mitt heroin. Bak disken står en bestemt gutt, en stressa svenske og ei jente med brunt nervøst blikk. Hun er ny, og ingen får kaffen sin. Og hvis de først får den er den dobbel i stedet for enkel. Cappuccino i stedet for cortado. Koppen er bare halvveis fylt opp med melk, og innholdet smaker ikke kaffe, men kokt melk. Oslofolk er kravstore. 40 spenn for en kopp er ikke billig. Du kjøper for at innholdet skal smake vesentlig bedre enn den i maskinen på jobben. 

Jeg venter. Fem minutter. Ti minutter. Jeg er PMS og drittsur innvendig. Det føles ut som om noen har plassert en tordensky med gule lyn over bare mitt hode. 

GI MEG DEN KAFFEN NÅ!

Men jeg kjefter ikke. I stedet ler vi litt godmodig, en fremmed dame og jeg. Vi har begge bestilt “enkel latte på lettmelk ta med”. Hvem får sin først? Hvis vi kjenner hverandre litt, er sjansen mindre for at vi sloss om hvem som skal få den første enkle som kommer. Hun nye ser helt forskremt ut, og hun lager vond kaffe. Men jeg er grei med henne. Hun har antagelig fått nok kjeft, stakkars!