Plutselig hatet jeg treningen!

Jeg har aldri hatt ferie fra treningen. Jeg har flittig trent hardt og intenst, med og uten PT opptil seks ganger i uken på det meste de siste syv årene. Om jeg bare fikk til fire økter var det “helt krise”. Livet har gått i ja-mat og nei-mat. Glutenfrie dietter er prøvd, lavkarbo er testet ut. Og jeg har i det hele tatt struttet rundt i godformens endorfinrus og heiet meg selv frem, samt belønnet meg selv med en “kjempegod” grønnsakssmoothie, fordi jeg klarte å gjennomføre ni økter på en uke (på det meste). Ikke bare er det et sykt opplegg, grønnsakssmoothien sørget for full fest i magen og problemer med nattesøvnen på grunn av løping frem og tilbake på toalettet. Aldri mer! 

For første gang i livet forstår jeg dem som sliter med å komme seg på gymmen! Ikke bare er det så deilig å ligge på sofaen etter en lang dag på jobb (jeg har aldri gjort det før, faktisk), men det er jo søren meg umulig å dra seg opp når man først har lagt seg ned. I tillegg er det så deilig med et lite glass vin om kvelden. Når man jobber og sliter og gjør sitt beste og ikke skal delta i OL, hvorfor kan man ikke kose seg litt? Herregud, så digg det er. 


Tidligere, på dager hvor jeg følte meg som en skitten vaskeklut, brukt til å tørke opp spy, sa jeg til meg selv: Ikke tenk, bare gjør det! (Som om livet blir så jævlig mye bedre, fordi jeg ignorerer kroppens tigging om nåde.)

Etter ferien er det: Ikke tenk (på at sommerkroppen 2016 er i ferd med å svinne hen), ikke gjør det. 

Hva nå? Jeg eier ikke motivasjon til å komme i gang igjen, og jeg blir helt ærlig fly forbanna når jeg leser sånne struttende innlegg om hvordan man skal motivere seg. Jeg gidder ikke, for pokker. Og jeg vil i hvert fall ikke lese om hvor forbanna enkelt det er. Fordi for første gang skjønner jeg hva dørstokkmila er, hva det innebærer å ha en sinnsykt craving på pasta HELE TIDEN og ikke klare å motstå den sjokoladen ved kassen. I tillegg skjønner jeg hvor herlig det er å bare kose seg med dem man er glad i etter jobb, i stedet for å hive i seg en skyr og en proteinbar og tilbringe de neste timene i en ekkel kjeller som stinker kroppsvæsker. Jeg er drittlei av muskelbunter i trangt tøy som beundrer seg selv i speilet. Faktisk spyr jeg av det. 

Men å slutte er ikke aktuelt. Det skjer ikke! Fordi jeg vet at det er så mange helsegevinster ved det, fordi jeg vet at jeg vil finne tilbake til den lykkefølelsen jeg kjenner på når jeg løper og at det er givende å føle mestring og nå mål. Det smitter over på andre arenaer i livet også. 

I morgen skal jeg i gang igjen. Jeg gruer meg og må nok tvinge meg selv litt ekstra siden det er første gang. Jeg har vært i superform, og jeg skal ikke tilbake dit med det første. Jeg skal sette meg små delmål på veien mot det store. Og være glad for hver eneste lille milepæl jeg når. Det tror jeg er en fin måte å bli god på. Og jeg skal hive ut alt som smaker av et strikt kosthold. Et “normalt” et, er mer enn bra nok. Og har jeg ikke lyst en dag, skal jeg tillate meg det, så lenge jeg går dagen etter. Jeg skal bruke høsten til å trene mindre enn tidligere, men likevel være i god form. Det er godt nok. Rett og slett. 

Hva med deg? 🙂

Young woman with headphones running in park
Licensed from: Martinan / yayimages.com

– Plutselig husker jeg hvorfor jeg aldri går ut

Etter Findings-festivalen på lørdag skjønner jeg hvorfor jeg går ut så sjelden. Det var kjempegøy, men det var gøy fordi det er noe som ikke skjer så ofte. Jeg forstår ikke hvordan folk på 35 pluss har nerver til å våke opp grisekleine med hull i hukommelsen, dundrende skallebank og enorme smerter i høyre kjeve (?), samt nattmatgriseri på benken hver helg. Jeg måtte proppe i meg noe engelsk dop (reseptfritt, kjøpt over disk i deilige London) som søsteren tok med seg sist hun var hjemme. I en coctail av ibumetin og kodein, kom jeg meg gjennom dagen uten å dø. Utrolig nok. Og fordi jeg sjelden tar smertestillende fikk jeg en liten buzz i tillegg. Tror jeg. Huff!

I mitt nabolag er det mange som fortsetter å være en del av interiøret på typiske vestkantsteder langt ut i førtiårene. Jeg er så glad det ikke er jeg som har behov for det. Gleder meg allerede til helgen og middag med venner og ungene deres i hjemmets lune rede. Fyr på peisen, middag på bordet, fargerike tallerkener, mye bråk og masse kjærlighet. I mellomtiden må jeg komme meg ut av etterdønningene etter en kveld hvor jeg danset drita i en blå poncho. 

Ja, jeg har blåmandag!

Les mer: Et sjeldent rusmiddel

Les enda mer: I ferien drikker jeg vin til både lunsj og middag, og jeg nyter det!

– Hvorfor tok jeg den tatoveringen??

Det var det magiske året 1999. Blå neglelakk, Vengaboys, Buffalo sko og SNC-vester dominerte motebildet. Jeg vekslet mellom snobb og romvesen. Når jeg sier romvesen er det fordi jeg hadde en del topper med glitter og englevinger på i skapet, og jeg kunne ikke få nok verken av lipliner eller platåsko. 

Selvsagt tok jeg også ring i navlen med et frossent bringebærsyltetøyglass som eneste bedøvelse. Utstyrt med en ren sprøyte (etter tusen forsikringer om at jeg ikke var narkoman til den lokale apotekteknikeren på det lille stedet jeg vokste opp) ble arbeidet utført hjemme hos en venninne. Bling, bling. Det var så kult, synes jeg.

Om det ble en suksess i heimen? Vel, mamma og pappa skjønte ikke vitsen, men den ble jo godt skjult under genseren, og siden jeg fikk gode karakterer og aldri kom sent hjem, samt løp i skogen annenhver dag, så de ikke helt det store problemet. 

Min elskede farmor var ikke like rolig: Du ser ut som en LØSPIKE….en, en, HORE!! Direkte tale er grunnen til at jeg alltid har digget henne.

(Og jeg er overbevist om at hun holder et øye med meg der oppe i fra. Jeg håper i hvert fall det.) 

piercing in the navelAnyways, jeg så selvsagt så rødt som bare en femtenåring kan og sladret til pappa som igjen tok en prat med henne. Det gikk i “ungdommen nå til dags” og “ungdomsopprør” og da hun holdt på sitt slang han desperat ut: “Hun er så flink på skolen, løper i skogen og kommer hjem i tide hver eneste gang. Er du klar over hvor mye verre det kunne vært?” (Det kunne det så definitivt. De andre drakk og herjet og rotet med gutter. Jeg synes det var både teit og umodent og gjorde det ikke.)

Jeg ville egentlig ha ring i øyebrynet. Det var jo bare såååå kult, men der sa det stopp for mamma og pappa. Riktignok vokste jeg opp på et lite og litt harry sted, men grensa gikk ved ting i trynet. Basta. 

Men tatovering skulle jeg ha. Da jeg ble 18 fikk jeg risset inn en sol på flesket rett under BH-en. Det gjorde grisevondt, og jeg kom meg gjennom seansen ved å fokusere intenst på en boks med sterile hansker, mens jeg kaldsvettet bekker og fosser. For en kronidiot! Argumentasjonen om at jeg kom til å angre gikk inn det ene øret og ut det andre.


– Er du fullstendig gærn? (gal, mener jeg. Prøver forgjeves å slipe av meg siste rest av dialekten).

– Nei! Angre på denne? Er du sprø? Den som er sååååå fin!

Jeg tilbrakte de neste ukene med å glo på sola på ryggen. Etter hvert glemte jeg den litt, fordi det er ikke naturlig å stå og se på sin egen rygg hver eneste dag. Det kan kanskje forklare reaksjonen min da jeg ti år senere fikk et glimt av den i badespeilet.

Jeg skvatt så stygg synes jeg den var.

Den var falmet og glemt. Og stod i en grell kontrast til vinterhuden. Jeg ville bare gjemme den bort, og det går jo til en viss grad. Men ikke helt. Håper bare mannen med stor M kan overleve litt gammel moro. 

Jeg angrer nemlig som en hund. 

PS. Tatoveringer kan være ganske fint. Bare ikke på meg. 

Et sjeldent rusmiddel

Republiserer dette innlegget fra 2013:

Høst. Et heidundrende nachspiel. Sommerens rus er fortsatt plantet i bevisstheten. Som en drøm vi ikke vil våkne fra. Frosne nordmenn tines om sommeren. Temperaturen stiger. Både på gradestokken og inni oss. Hoggormen, Norges storslange og medieyndling minst et par dager i april, lokkes frem og soler seg i oppmerksomheten. 

“Turn on, tune in and drop out.” 

Syden-stemningen rår – “det er jo hele 20 grader”. Ingen skal kalle oss kresne. Sol og regn og latter og sang. Stillestand og tynne aviser. Is og øl er viktigere enn verdensproblemer, selv om de ikke tar sommerferie. Men det gjør vi. Vi tar ferie fra elendigheten. I vår lille boble i nord svømmer vi ubekymret rundt i tre måneder hvert år. Fra juni- august. I fornøyelige badetemperaturer i Oslofjorden eller i internasjonale farvann. Vi har mer eller mindre fri. Norge melder seg ut. 

“Sommeren med deg. Sol og vind og hav. Langt fra alle harde krav.” En deilig illusjon. 


Så kommer hverdagen og klyper oss i rumpa i september og oktober. Det blir kaldt. Hoggormen har gått i hi. Is selges til halv pris. Vill fråtsing for å holde på sommeren litt til, for strandkiosken er stengt. 

Mediene har så vidt begynt å vurdere om de skal gjenoppta jobben som den fjerde statsmakt. Det er visst ikke så gøy å melde om fargen på bikinien til Kim Kardashian lenger. Høstmørket senker seg over landet som et mørkt teppe. Alvoret tynger. Rundt om i landet begynner folk på nytt. Skolebarn, studenter, nyutdannede, nyskilte. Samlivsbruddene er mange om høsten. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Vi vet det. Likevel fortsetter vi å være “bare mennesker” om sommeren. 

Depresjonene sniker seg også frem. Flere hundre tusen nordmenn blir høstdeprimerte. Vi husker den lykkerusen som rammet oss i juni. Som å hive innpå en bøtte lykkepiller i ett jafs. Rusa på lyset, varmen og livet. Vi vil tilbake til bobla, men det er ett helt år til neste gang. Sommeren er som et sjeldent rusmiddel. Markedsverdien er skyhøy. 

Rå luft blåser oss i ansiktet og gir oss roser i kinnene. Sommeren er brutalt slutt for denne gang.

Men vi har noe fint i vente også. Rødvin i store glass, fyr i peisen. Store ullgensere og god tung mat som gjør oss stappmette. Høstturer i Frognerparken en tidlig morgen, mens solen viser seg som en næringsrik guloransj eggeplomme bak de orange træner. Gummistøvler. Duggvått gress. Frostrøyk. 

Et nyhetsbildet som speiler virkeligheten. Gode bøker og besøk i svømmehallen. Hvis man ignorerer klorduften, kan man kanskje i et minutt eller to mane frem noen uklare minner fra sommerens såpeboble. 

Det er høst!

Jeg elsker charterferier

Om sommeren er jeg helst strandboms. 


Jeg akter ikke å stå inne på et støvete museum og late som jeg synes steinfigurene er superinteressante når sola skinner, bare fordi noen har bestemt at det er politisk korrekt og at dem som helst vil slappe av på stranda dermed blir definert som annenrangs mennesker. 

Jeg elsker å lese, gå i teateret, på kino og konserter. Men ikke om sommeren når gradestokken viser temperaturen HOT. Glem det. 

Charterferier er gull, fordi sommerferie er for meg total avslapning. Jeg vil ikke utforske en dritt når solen skinner. Bortsett fra den grønne salte sjøen, strandrestaurantens rosévinutvalg og fyren i nabosolsengen som har på verdens mest glorete speedo. Jeg vil heller ikke gå ut fra hotellets strandområde hvis jeg absolutt ikke må. Der har jeg alt jeg trenger. Min egen deilige solseng, iskald rosévin i umiddelbar nærhet, treningsmuligheter, en deilig strand med familier og pensjonister uten for høy promille (tenåringene ligger på en annen strand, takk og pris) og en god bok. Trenger man noe mer når temperaturen viser 35 grader? Nei, jeg gjør ikke det. 

Selv den mest hardbarkede anti-charter drømmer nok om en deilig dukkert og sol på de hovedstadsbleke leggene sine når svetten renner på brystet i museet, og han er smertelig klar over at det er en time igjen av den guidede turen han har betalt i dyre dommer for. Inni seg forbanner han nok hele greia og takker Gud for at ingen kan høre hans syndige tanker. Hva ville hans venner i kultureliten sagt da? Han ville sikkert blitt ekskludert, stakkars mann. 


Men tilbake til solsengen.

Her er det liv og røre. Speedo-mannen, en litt sliten utgave av Christopher Lee (Dracula, James Bond-skurk) borer rumpeskalkene bedagelig ned i solsengen, mens han slenger den fake klokken han har kjøpt på utsalget et steinkast unna hotellet ut for beundring og skue. Bling, bling. Selv hater jeg sånne sjapper og alt som kan smake av chartermat, ekle restauranter og neonlys. For meg er komfort og trivsel viktig, og jeg betaler gladelig litt mer av de surt oppsparte feriepengene for å bo og spise bra, samt unngå gloriaen utenfor hotellet når jeg er på chartertur. 

Det beste med charterturen er at man slipper å gjøre noe selv. Du kommer deg på flyet, blir hentet på flyplassen, fraktet til ditt hjem den neste uken og fraktet tilbake etter endt ferie. For en lykke. For et genialt konsept. Ingen svette taxikøer hvor du garantert blir rundlurt, ingen møter med mennesker som ikke vil deg vel, ingen problemer av noe slag. Bare ferielykke. Resten av året er fylt med spennende utfordringer man nå får et deilig avbrekk fra, slik at man er fit for fight igjen etterpå.

Hvert år har vi en fast familieuke hvor vi reiser til “hytta”. Og selv om jeg tro det eller ei også elsker andre typer ferier, så er denne lille bobla hvor jeg slipper å tenke på noe som helst, akkurat det jeg trenger noen uker hvert år. 

– Hvorfor gidder du å bry deg?

Tusen takk for alle meninger og kommentarer på gårsdagens innlegg. De aller fleste var engasjerte og positive, men jeg fikk også en del tilbakemeldinger på dette med å overbeskytte barna.

Jeg er helt enig i at barn kan lærer mye av å skrubbe seg på knærne, falle ned fra epletreet, knall og fall i lek etc. Men er det noe jeg har respekt for, så er det vann og dyr. Jeg mener at det er direkte uansvarlig å la ungene holde på i vannet uten å følge med.  

Little preschool boy walking on beach outdoors
Licensed from: Nanisimova / yayimages.com

Det samme gjelder i møte med dyr. Det er f.eks ganske opplest og vedtatt at man bør spørre eieren før man klapper en hund? Rett og slett fordi eieren eier hunden og vet hvordan den vil reagere (hvis du har med en seriøs hundeeier å gjøre, vel og merke). Nå er det ingen som eier en svane, den er en fri fugl. Både vakker og myteomspunnet fra eventyrverden. Men virkelighetens svaner har sterke krefter og kan i verste fall enkelt skade et barn skikkelig. Leste en historie fra 2000 på nrk.no hvor en voksen dame på 70 kg (!) ble dratt under vann av en svane. Jeg visste de var sterke, men ikke så sterke. Det er først og fremst foreldrene som skal passe på ungene, og det ligger en balanse i forhold til det å bry seg, men når foreldrene ikke følger med og man ser at noe skummelt er i ferd med å skje, mener jeg at det er legitimt å gripe inn. 

Hvorfor bry seg? Vet du hva? I 2016 er det viktigere enn noen gang å bry seg og gidde å se lenger en sin egen nesetipp. Hvis ikke, tror jeg vi får et samfunn og et fellesskap vi ikke vil ha. Vi er selvsagt først og fremst ansvarlige for våre egne liv, lykke, fremgang etc. Det er det ingen tvil om, og vi kan ikke lene oss på andre til enhver tid. MEN det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Vi er alle i samme båt, og de fleste av oss, innbiller jeg meg, ønsker seg et varmt samfunn hvor folk ser hverandre når det trengs. Det å se menneskene rundt seg, samtidig som man sørger for seg og sine er ikke så komplisert. Og det er ikke så mye som skal til heller. Vi har en del å gå på, men jeg vil heller ikke glemme de lyspunktene jeg har opplevd etter at jeg flyttet til Oslo (som er litt på siden av tematikken, men likevel).

Elderly couple holding hands
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Folk snakker om Oslo som en kald by. Det er jo derfor den har kallenavnet Tigerstaden og har hatt det siden Bjørnstjerne Bjørnsons tid. Jeg har opplevd utrolig mange varme Oslo-øyeblikk likevel. Her ble jeg inkludert, fant venner og trivsel da jeg flyttet fra småbyen mutters alene som 19-åring. Jeg trivdes aldri på det lille stedet hvor jeg vokste opp. Jeg fant meg aldri til rette og det var aldri plass til en til i de etablerte vennegjengene. Med andre ord, null interesse for å møte nye folk. I min hjemby er folk venner med dem de har vokst opp med. Jeg sier ikke at det er slik på alle små steder, men slik var det nå en gang på mitt. 

Da jeg kom til Oslo flyttet jeg i et kollektiv. Jeg kjente jo ingen og tilbrakte de første ukene med å finne veien hjem fra jobb, finne ut hvor jeg skulle handle og handle inn møbler til rommet i kollektivet. 

Hun ene jeg bodde med sa: Vet du hva? Vi jentene i gjengen finner på mye gøy hele tiden. Jeg spurte om det var ok om du ble med litt fremover, siden du ikke kjenner noen her. Dette er en topp måte å bli kjent på, og vi er innmari hyggelige. De andre jentene synes bare det er koselig å bli kjent med nye folk. Blir du med ut og drikker vin i kveld?

Jeg trodde jeg skulle besvime av lykke. Denne gesten kommer jeg aldri til å glemme. Hun så meg med andre ord da jeg trengte det som mest. Det forsøker jeg å tenke på i møte med andre mennesker.