Det verste med å være singel er andre folks reaksjoner

Her for litt siden skjedde det igjen. Det har skjedd en haug av ganger før. Forskjellen er at jeg ikke lenger tar meg nær av det, men heller humrer litt over at folk reagerer på singel- på aleneboerstatusen min. Fordi jeg ikke helt skjønner reaksjonen deres. 

Fire av ti kåker i Norge består av en person. I Oslo her jeg bor, består over 50% av husholdningene av en (tall for Ensliges Landsforbund). Og jeg skjønner det, fordi det er sinnsykt digg og uproblematisk å bo alene. Dyrt ja, men per i dag ville jeg, aka “bare meg”, ikke byttet det bort med mindre en helt fantastisk fyr dukket opp (det skjer jo ekstremt sjelden i 2016). Dessuten blir jeg bombadert med venninnenes familiære “problemer” til en hver tid, så jeg får det beste fra to verdener, egentlig. Forskjellen er at når vi legger på røret er de stuck med smørja, mens jeg kan strekke meg ut på sofaen, skjenke et glass vin, skru på litt rolig jazz og ligge med nesa i en bok. Selvsagt kan det være litt ensomt i blant, men det tror jeg at man vil kjenne på uansett livssituasjon. 

Så hvorfor har folk så merkelige reaksjoner på et helt normalt fenomen? Som om det er meg det er synd på?

Eating alone
Licensed from: Ivonnewierink / yayimages.com

Det tror jeg rett og slett handler om at statistikken ligger et hestehode foran enkelte folks oppfatning av den. Min oppfatning er at det i manges hoder er mest “normalt” å bo med noen og etter hvert skaffe barn og familie. Og de fleste gjør jo fortsatt det. Det er bare det at vi som bor alene utgjør en høyere andel av befolkningen enn folk kanskje tror (nå kunne jeg begynt å snakke singelpolitikk, men det skal jeg ikke gjøre her). Og hvis man ikke bor med noen, tror folk at man sitter alene hjemme, lengter og er ulykkelig. Slik trenger det altså ikke å være, tro det eller ei. 

For litt siden vandret jeg altså rundt i en matbutikk på jakt etter middag for en. Det kjedeligste med singeltilværelsen er faktisk å spise alene hver dag. Hjemme har jeg et relativt stort spisebord, fordi jeg liker å invitere folk på middag. “Problemet” er at det er altfor god plass til bare meg ellers. Og det kan unektelig se litt dumt ut at jeg troner på dronningstolen på enden, mutters alene med tente stearinlys til middag. Men jeg tar det med et smil. 

I butikken var det en demonstrasjon av matretter, og jeg var ikke sen om å hive meg på. Jeg lager stort sett mat fra bunnen av, men det skader jo ikke å holde seg oppdatert hvis man skulle havne i “uløkka”. “Uløkka” er i dette tilfellet definert som overkonsum, med det resultat at man må knipe inn på andre ting for å ikke gå i minus den måneden. Havregrøt og posesupper spicet opp med egg og urter er da velkjente alternativer. Jeg er ikke deltaker i Luksusfellen og bruker kredittkort kun i nødstilfeller, så jeg går bananas med god samvittighet noen ganger, men altså ikke med penger jeg ikke har. 

Jeg nærmet meg demonstrasjonsbordet. En søt dame smilte og spurte om jeg ville smake. Det er bare å innrømme at posesuppene har forbedret seg kraftig siden studiedagene mine, noe jeg bemerket. Damen smilte.

– Er det deg eller mannen din som lager maten hjemme da?

– Det er bare meg. Jeg bor alene, så det er jeg som lager maten.

Hun så til siden og rødmet som om hun hadde tråkket i salaten. 

– Å ja, nei altså, da kan jo dette være fine alternativer. Men må jo ha mat da liksom…..stemmen hennes døde litt vekk. Og hun så på meg med et blikk som sa “sorry, sorry, sorry”.

Jeg så henne rett inn i øynene, smilte og sa

– Men suppen passer fint en dag man har dårlig tid. Eller dårlig råd. 

“Bare meg” strikes again. Som om det er noen krise. Vedder for at en uke alene i min hyggelige leilighet hadde fått henne til å grue seg til å dra hjem til mann og barn. Flere av mine skilte venninner har til og med sagt at 50-50 fordeling er helt perfekt, fordi de da får litt fri. Hvem kan kladre dem for det? Man slutter ikke å være seg selv, selv om man blir mor eller kone. 

Det er slett ikke første gangen jeg blir møtt med medlidende reaksjoner. Før da jeg var yngre og mer utrygg, ble jeg lei meg. Jeg synes det var fælt å ikke ha funnet HAM. Men nå hever jeg meg mer over det og synes egentlig det er litt morsomt når folk reagerer. I tillegg til at det gav meg inspo til å skrive dette innlegget da. Andre reaksjoner jeg har blitt møtt med er:

– Slapp av, du er bare i midten av trettiårene. En venninne av meg fikk barn da hun var 47 (jeg savner foreløpig ikke å være mor, men denne personen tok det for gitt). 

– Han kommer. Vær du trygg. Stakkars deg som er helt alene. (jeg avsluttet kjapt samtalen og gikk)

– Hva er i veien med deg da? Noe må det jo være. Eggene dine går ut på dato. Det haster (fremmed dame jeg kom i snakk med på en boligvisning og det kom frem at jeg så etter leilighet alene. Eiendomsmegleren blandet seg inn og gav henne en bøtte. Mest actionfylte visningen jeg har vært på). 

Det er faktisk ikke rart å bo alene. Det finnes mange måter å leve livet sitt på, alene eller sammen med andre. Enn så lenge nyter jeg det livet jeg har, så får vi se om han dukker opp etter hvert.

God påske til både by- og fjelløver! Kykkeliky!

Tosken på trikken

Selvsagt er jeg en av dem som er dønn avhengig av trikken. Det er full fart i kollektiven. Hver eneste morgen. Hat og helvete. Trynet trykket inn i armhulen til en fyr som stinker to uker gammel svette. Rumpa gnissende inntil låret på den hormonelle attenåringen som benytter trengselen til og la hånda sveipe lett over rumpeballene mine når han tror ingen ser. Vi har alle vært der, ikke sant?

Jeg hiver meg inn døra og innser at i dag blir det en sånn dag. Hvor er en ledig plass? Ingen vil visst sitte ved siden av Frognerdusten som opptar to seter med den lille rumpa si. Den store nesa med svarte porer er boret nedi Finansavisen, mens han skræver så mye at alle kan se at “han her, han har et giga utstyr”. Hun tvers ovenfor ham prøver å la være å glo rett inn i det aller helligste, men det er visst ikke så lett.

Men sitting on the bus
Fyren derimot, gjør med andre ord det altfor mange gjør: De flytter seg ikke innover når sidemannen går av. De blir sittende og tar gjerne litt ekstra plass i tillegg. Hvorfor? 

Jeg går uansett bort til ham og sier blidt: Unnskyld, er det ledig her? Han grynter og reiser seg. I det jeg er i ferd med å kapre plassen min, er det action i midtgangen. En formfull jente presser seg frem, ildrød i ansiktet (hva skjedde med å vente på tur?) og skumper hardt borti en annen jente som mister sin digge kopp med kaffe latte. Innholdet spruter utover samtlige passasjerer i nærheten. Udigg. Den skyldige kaster seg av på neste stoppested og forsvinner før noen rekker å reagere. Ingen kaffe på mannen med utstyret. Duster kan altså ha godkarmaen inntakt.   

– Jævla drittkjerring

– F*tte

– Hva faen er det i veien med folk?

Stemningen går fra nøytral til amper. Hundene bjeffer. Resten av passasjerene forbanner karmaen til hun som utløste kaffesølingen for så å stikke av. Hadde hun sølt ut over den kremfargede pelsen min (fake, så klart), hadde jeg klikket mentalt. Trikkeføreren er åpenbart forbanna, fordi han tråkker plutselig hardt på gassen, og vi suser ned mot Aker Brygge i turbofart. Kaffen på gulvet strømmer nedover midtgangen, og folk prøver å børste den av bukseben og ytterjakker. Bare to stopp igjen, så kan jeg hoppe av.

Jeg trykker iltert på knappen og kan formelig høre min kompis si: “Du må ikke stressplinge” (den største synden av dem alle, nemlig). Å stressplinge vil si å trykke hardt på knappen, gjerne flere ganger. Men jeg gjør det, for nå har jeg blitt sur og. 

I det jeg går av, holder jeg på å krasje med et barn i døra, som på død og liv skal gå inn før jeg skal av. Dagens foreldre vet tydeligvis ikke hva pedagogikk er. Moren vagger litt lengre bak, ser mitt pottesure tryne og sier:

– Vent til damen har gått av (Newsflash: Barn skjønner ikke hvorfor de ikke skal gjøre noe hvis du ikke forklarer dem HVORFOR. Hilsen barnløs)

Dårlig start på dagen.

Ukens kaktus: – Daten min hadde visst samboer

Litt sein kaktus. Grunn: Jeg brukte helgen til å sjaue på loftet. En spennende helg, som dere skjønner. 

Det er deilig å sitte innendørs en grå mandag, og det er deilig og kunne gjøre det uten å føle at du ser livet gli forbi, mens “alle andre” er der ute og lever det. Min venninne var on fire på messenger (hun lyder dekknavnet “Lise” fra og med nå). Nyskilt og i midten av førtiårene, etter tjue år med en dørgende kjedelig mann, skulle hun ut på livet. 

Her er et utdrag av samtalen:

Jeg: Helvete heller. Slutt å legge ut festbilder av meg. Jeg ser jo ut som tante Grusom. Dessuten skjeler jeg på det ene øyet. Moren min sier at det “bare er søtt”, hvilket da selvsagt betyr at jeg ser stygg ut. 

Lise: Ok da. Hilsen skilt kvinne 45 pluss som har kastet seg på Tinder 😀

Jeg: What?? Du vet at det er en sexapp?? Hilsen hun som gikk fem på

Lise: Passer meg utmerket slik ståa er nå. Har chattet en del med en søt sosionom. Han er svensk.  

Jeg: Oj, hører jeg date?

Lise: Ja. Dessuten elsker jeg svenske blonde gutter. Mistet jomfrudommen min til en. Da vet du det, lizzm. Må seriøst hooke opp med noen, men den logistikken med de søte små kan du få gratis. 

Jeg: Hø?? Jeg aner ikke hva du mener. Er jo tross alt barnløs til familiens trygge rammer banker på døra. 

Lise: Jeg har vært på date allerede da. Med en annen. Dilemma: Han er samboer. Uten barn da. 

Jeg: What?? Jeg er selvsagt helt imot utroskap etc, men det ER jo ikke ditt problem. Slemme piker kommer så langt de vil. 

Lise: Det vet jeg allerede alt om. Vi hadde oss i sengen til han og samboeren. Jeg skammer meg!!!!!

Jeg: Hva er det du driver med? Bud nummer en som nyfrelst nysingel: Det blir litt ligging i starten. I STARTEN. Så skjer det ikke en dritt. Trust me. Du får nyte det mens du kan.  Fatter ikke at du er så gal!!!!

Lise: Chatter også med en sexy førskolelærer, men han tikket på at jeg hadde barn. Får vel nok av dem på jobb. Han er sikkert en sånn som blir sjalu på oppmerksomheten ungene får. Udigg. Blir nok en runde til med han som har samboer. Men når? Hersens logistikk. 

Jeg: Plasser kidsa hos mor eller svigermor. En time. You fix!

Lise: Skjønner at du er barnløs, ja. 

Jeg: Hø? Jeg hadde en venninne som fikset den biffen helt utmerket. Bad svigers passe kidden. “Hun skulle trene”, skjønner du. Kom tilbake til nyluket hage, og det ble jo for mye at svigermor med sin dårlige rygg luket i vei, mens venninnen min selv lå på rygg, om du skjønner. Bobla sprakk egentlig på grunn av ugress. Hørt noe så tåpelig? De er skilt. Finito. Han fant seg en som er ti ganger heitere enn henne. Karma. 

Lise: Svigermor hater meg fortsatt, enda det er to år siden skillsmissen. Hun skjønner ikke at jeg gikk fra det “kjøttstykket” av en sønn. Snakk om å ikke ville se fakta…hei, nå har alle svart meg på Tinder. Jeg må stikke til en av dem <3

Composite image of dating website
 

Skaff deg litt mer selvdisiplin

Smågodtkrigen er i gang, men hvem har sagt at du må kjøpe?

Slaget står om speilegg og salte hodeskaller. Fulle av insekter og annet fnask som gir fin farge, ligger bitene der i åpne plastbokser til 29 kroner kiloen. Det meste er tafset på av søte, men nysgjerrige unger som foreldrene ikke har klart å oppdra skikkelig (og ja, jeg liker barn, jeg sier bare hva jeg har observert). Jeg kan ikke fatte det jeg leser: At en butikk har solgt 1,6 tonn på en dag. Hvem er alle disse menneskene? Ja, butikkene setter ned prisene, men du MÅ ikke kjøpe. Du er faktisk ansvarlig for deg selv og din egen helse. Det kalles selvdisiplin. 

Det va’kke min skyld. Det var butikken sin. Funker hvis du er 5 år, ikke 35.

La meg bare gjøre det klart: Jeg er helt enig i at dagligvarekjedene har et samfunnsansvar, at sunn mat bør bli mye billigere og at det er ugreit at priskrigen dreier seg om snop, mens mat vi faktisk bør spise koster så mye mer. 


MEN: Hvor er individets ansvar oppi alt dette? Det er ikke sånn at du må kjøpe alt som er på tilbud. Alle vet at smågodt er usunt. Dessuten er det nærliggende å tro at dersom du kjøper mer, så spiser du desto mer også. Jeg går forbi smågodthylla hver eneste dag, året rundt, og jeg går ikke bananas. SELV når prisen er så latterlig som 29 kroner kiloen. Egentlig er det rart. For sukker er som heroin. Vanedannende, og jeg fikk det rett i åra da jeg var liten på 80-tallet. Min høyt elskede farmor var en søtmums av dimensjoner og tynn som en strek. Hun gav meg krokan-is med pisket krem og ristet loff med sukker. Og jeg var mye hjemme hos henne. Hun var en fantastisk gammel dame, streng og blid på en gang, med et utømmelig energilager og jernvilje. I utgangspunktet var jeg småspist, og det kunne jo ikke en farmor stå og se på, så snopet satt løst, fordi det ville jeg jo ha. Jeg spiste og smilte om hverandre. Mamma rev seg i håret, og jeg, jeg “arvet” definitivt farmors hang til alt som er søtt og godt. 

Det er helt grusomt, men jeg kunne seriøst og uten problemer spist sjokoladekake hver eneste dag. Jeg kunne plukket og mikset. Slafset og mumset. Men jeg gjør det ikke. Jeg henter frem selvdisiplinen min som er like rå som søtsuget. Seks dager i uka holder jeg meg unna det ekle, men digge snopet. Fordi jeg må. Fordi jeg vet at det ikke er sunt for meg, at jeg kan bli overvektig, samtidig som jeg vet det tar fra meg lysten på annen mat med næringsstoffer som kroppen min trenger. En valgfri dag derimot, da nyter jeg, virkelig nyyyyyyyter jeg noe søtt med verdens beste samvittighet og selv om snopet nå koster 29 kroner kiloen, er mengden i posen min det samme. 

Candy shop
Licensed from: pljvv / yayimages.com

Ukens kaktus: – Han satt der og knep igjen

Det er noen ganger man møter mennesker man virkelig liker. Noen man kan snakke uanstrengt med og som det bare rett og slett er superhyggelig å være i samme rom med, selv når det er stille. Slik var det med fyren jeg dumpet borti på Tinder for rundt to års tid siden. Jeg visste litt om ham før jeg tilfeldigvis sveipet borti ham, fordi vi trente på samme sted og hadde en rekke felles venner. Som alle andre single (og gifte) fjols i denne byen, hadde jeg laget en profil med håp om at Tinder var verktøyet som skulle ta meg til forholds-himmelen en gang for alle. På dette tidspunktet hadde ikke den fordervede og syndige appen etablert seg som en sex- plattform for single, samt diverse godt gifte som ikke fikk dasket rumpene sine i ekteskapets lune etablissement. Tinder var sosiale mediers svar på «Noen som passer for meg». Trodde de fleste. (For yngre lesere: Dette var Dagbladets berømte kontaktspalte i papiravisen i gamle dager).

Mye skravling, et par utrolig hyggelige middager og noen stjålne kyss senere, inviterte han meg på boblevann hjemme hos seg i sin nyoppussede leilighet. Utsikten var upåklagelig i tillegg. Hele Oslo by night kom rett inn i stua. Jeg så for meg hvordan vi kunne drikke boblevann på takterrassen i hver vår tykke boblejakke, mens vi beundret utsikten og stjernehimmelen. Ikke så rent lite romantisk og klissete, men like fullt veldig hyggelig. Det var heller ikke fritt for at det kilte i magen. Fyren hadde pusset opp hele greia selv. Jeg må bare innrømme at jeg så han for meg der han vandret rundt i hullete jeans, med silende svette rennende nedover de markerte musklene, mens han bar rundt på plank og materialer. Veldig flaut å innrømme, og ja det høres ut som begynnelsen på en Cupido-novelle, men det hører med til sjeldenheten at jeg faktisk liker noen, så jeg lot meg rive med av dagdrømmen.

Vel fremme ringte jeg på døren. Han åpnet smilende og geleidet meg inn i stuen.

-Jeg tok med denne.

Jeg rakte ham en flaske av en utsøkt prosecco.Han satte seg ned ved siden av meg. Praten gikk løst, og lattersalvene var mange, til tross for at han ble bare blekere og blekere i ansiktet.

-Unnskyld meg, men jeg orker ikke mer prosecco.

– Okei…? Går det bra med deg?

Dette var definitivt ingen dårlig årgang. Jeg følte meg jo helt fin, samt en smule ør. Var han syk?

-Jeg prøver med litt melk. Kanskje det hjelper med Nyco Fruktsalt?

Med en brå bevegelse trakk han den velkjente flasken med lilla kork ut av skapet. Jeg måtte le litt for meg selv. Den flasken hadde fast plass i min farmors medisinskap og var ifølge henne svaret på alt fra rumlende mage til dårlig fordøyelse. Stopp en halv?dette kunne jo bare bety at??

Jeg fulgte ham med blikket. Han satt jo der og regelrett knep igjen. De blå øynene ble blåere og smalere. Ansiktet ble blekere. Og kunne jeg ikke skimte små svetteperler på pannen i gjenskinnet av Oslo by night som stirret på meg fra stuevinduet? Det var på tide å ta affære. For han kom åpenbart ikke til å være like freidig som min eks var. Hver dag rett etter frokost. «Jeg prøver meg litt på do jeg da». Hans standardfrase og vei til en sunn tarmflora.

-Jeg tror det er best at du legger deg jeg. Det virker ikke som du er helt bra. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Han spratt opp, ildrød og svett i ansiktet. Det kom en ordflom ut av munnen hans.

-Ja,jegtrordeterdetbesteforjegharskikkeligvondtimagenogmårettogslettpå?.sammadet

Han nærmest skjøv meg mot døren, helt vill i blikket, kysset meg farvel, smalt igjen døra. Jeg kunne høre trampende løpesteg der inne, og slamringen av en ny dør.

Dagen etter kom en melding: Har du lyst til å møte meg igjen til tross for at jeg fikk akutt spysyke?

Hva skulle vi gjort uten livsløgnen?

Indigestion