Ukens kaktus: – Tinder bør komme med varseltrekant

“Hvem faen er alle de folka som hevder de har funnet kjærligheten på nett?
Det er fristende å tro at de ulike selskapene fabrikkerer suksesshistoriene sine. Sannheten er at “vanlige” folk på Tinder ufrivillig blir dratt inn i en verden av løgn og klamydia. Den jævla appen burde komme med varselstrekant.”

Rasende venninne (35)

 

Jeg snurpet munnen sammen. Tiraden hennes var særs høylytt, og jeg følte at samtlige folk i den lille intime baren glodde på oss. Billett merket peiskos og rødvin, du. My ass. 

– Du er en amatør og må innse det. Du er nyskilt, og da du var på kjøttmarkedet sist, så var ting mye enklere. Internett fantes ikke, og fristelsene begrenset seg til sekretæren på jobben. Hvor har du vært de siste årene? Tinder er en jævla sex-app, kun egnet for ufølsomme sjeler med bindingsangst og et bekreftelsesbehov normale folk ikke har sjanse til å ane rekkevidden av. Hvorfor har DU profil DER? Det er IKKE der du finner en bonuspappa til kidsa. Menn med profil der stikker bare innom når du har barnefri. Trust me. 

Hun så ulykkelig på meg i det mine vise ord gikk opp for henne. Min venninne hadde nettopp skilt lag med mannen og var tydeligvis ikke særlig klar for å være alene etter år i tosomhetens trygge favn. Selv har jeg vært singel noen år og følte det var min plikt å opplyse henne om kjættmarkedets brutaliteter. Men nei. Hun ville ikke høre, og sveipingen begynte. En gift mann som påstod han var singel og en omgang med klamydia senere, satt hun og blandet saltvann, snørr og rødvin. 
– Problemet er at folk, særlig menn, gjør og sier hva som helst for å komme ned i buksa på deg. I tillegg er det slik at nyhetens interesse rår. Etter hvert er du yesterdays news, for å snakke mitt språk. I tillegg er det helt stuerent å date flere på en gang. Kan ikke du, kan en annen. For en gammel romantiker som meg som er stor fan av monogami, er det tungt å svelge. Men Tinder er ikke stedet. Med mindre du er into casual sex. Det er ikke jeg. Og det er ikke du heller. 

– Men du har jo vært i bryllup to ganger i år. Møttes ikke begge parene hverandre på nett?

– Stemmer det. Men jeg tror ikke et sekund på at de er regelen. De er unntak. Dessverre. 

– Vi bor på feil sted. Hele Oslo Vest er en pool av golddiggere og menn som digger dem. Så slipper de mas fra sånne som oss. 

– Ja. Når jeg ser hvem min ekserhar endt opp med eller omgås, så ser jeg bare lepper og pupper og chanel vesker. Ikke noe galt i det, men liker han dem, hvordan i alle dager kan de ha likt meg da? DET skjønner ikke jeg. 

– Men det er håp. Min gamle playboykompis fant jo plutselig kjærligheten og lever og ånder for å rekke hjem før henne på hverdager, så han får tent alle stearinlysene før hun kommer hjem. Klisjéalarm. 

– Hahahaha. 

Pling. Det ringte i iphonen til venninnen. Hun tok den, og ansiktet ble blodrødt. Hun la på røret. 

– Herregud. Det var han fyren. Han har visst gitt kona klamydia og. Det er uvær oppi åsen nå, for å si det sånn. 

 

– Valentines Day kan fort bli et pillow moment

Med mindre det gjøres med kløkt. 

Min mor er on fire i telefonen. Det aner meg hva som kommer. 

– Pappa vasket bilen min til Valentines. Jeg er SÅ fornøyd, og i kveld skal vi drikke vin.

– Hun gav meg nye lesebriller fra bokhandelen, brøler pappa i bakgrunnen.

Også holder de på å le seg ihjel. 

Folka har vært gift i 37 år, og jeg må bare innrømme at det er ganske gøy at de fortsatt har det så festlig i hverandres selskap. Humor er med andre ord en viktig ingrediens for å holde sammen i tykt og tynt. Hjemme hos oss er det Seinfeld- tilstander. Bitende ironi og skrudde problemstillinger, men kjedelig har vi det pokker i meg aldri. Takk og pris. Morsomme mennesker lever lenger (og er tydeligvis sammen lenger også). 

Men tilbake til Valentines Day. Skal man feire den, må det gjøres med kløkt. Bamser og sjokolader er dessverre for kleint og for fjortiss. Det er pillow moments av verste sort. Jeg husker med gru Valentines fra tenåringsperioden. Venninnen min fikk “I love you” på en bamse med Sad Sam ansikt som blir levert på døren av en rød og flau kjæreste, mens hele familien bevitnet det fra stua. Så inne i helvete pinlig. Stakkars henne. Men enda verre, stakkars HAM. Jeg synes så synd på de folka som føler et forventningspress om å blakke seg på blomster, smykker og glorete undertøy laget spesielt for dagen. Bare fordi at en eller annen (genial) markedsføringsdust fra USA kommersialiserte skikken. I “The land of hope and dreams” ble det solgt Valentines- relaterte gaver for 144 milliarder kroner i 2015 (Wikipedia). 

LES MER: – Hater du ditt eget selskap?


WHO DO YOU LOVE: I en verden av koner/menn, elskere/elskerinner og kjærester – hvem elsker du egentlig? Trenger du en dag for å vedkjenne deg dette? 

For meg oppleves det fremmed og måtte ha en dag for å kommunisere at “du, sånn by the way så liker jeg deg innmari godt”. Nå skal det sies at det fint går an å feire denne dagen, samtidig som man er en bra kjæreste resten av året. Og det er absolutt superkoselig, hvis det gjøres på en fin måte. Men jeg må likevel drodle litt rundt dagen som en helhet. 

Kjærlighet skal vel komme spontant? Det er da det oppleves ektefølt, mener jeg. Er jeg i et forhold sørger jeg for at han vet. Jeg vil heller ha en morsom tale på bursdagen min, en post- it på badespeilet en morgen eller en lapp i matpakken. Det er fint og ektefølt. Og koster ingenting. Da har man i tillegg grepet et øyeblikk og tatt innover seg hva man føler der og da. Uregissert. Det kan jeg like. Men igjen, jeg skjønner jo ikke helt poenget med merkedager. Støtt og stadig leser jeg på Facebook: “I dag har jeg vært sammen med verdens beste Bjarne i to år, tre måneder, to uker og fire timer”. Også går de på en eller annen restaurant for å feire. En ting er bryllupsdager, forlovelsesdager etc, men hvordan i alle dager vet folk nøyaktig når de ble sammen? Er det bare jeg som er så slumsete at jeg synes sånt virker umulig å tracke? I mine forhold har jeg aldri hatt slike merkedager, fordi det bare har gått seg til. Vi har jo snakket om ting så klart, men husker da ikke om det skjedde den 23 eller 24 mai. Og spiller det ærlig talt noen rolle? Man trenger vel ikke et eksakt tidspunkt for lovnaden vel? 

Det viktigste er jo at man er enige om at man vil være kjærester og ha det fint.  At tenåringer feirer sånt er jo bare litt nusselig, rett og slett fordi de er så unge og uerfarne. Men det er litt kleint når man blir eldre eller? 

Det er fristende å tenke at det er kvinneting for å ha en slags forsikring om at mannen du enda ikke har giftet deg med virkelig er din, i disse litt usikre tider. Vedder for at stakkars Bjarne rødmer av bryddhet og flauhet når Facebook-posten til hans kjære Vera høster tusen likes og entusiastiske “ååååå’er” og “så søte dere er. Dåååån”. Og så angrer han på at han innlemmet seg med Vera i utgangspunktet. Eller kanskje det er Bjarne som er så lykkelig over å ha kapret noen over sitt eget nivå at merkedager som dette er helt nødvendig for å minne Vera på at “Du er faktisk min, tenk. Selv om du er penere enn meg.” Brutalt sagt. 

Jeg syntes man skal være sammen og bare ha det fint. Hver dag. Da blir man mindre skuffet om den bedre halvdelen glemmer merkedagen. Fordi man vet at han eller hun er glad i deg, og da gjøres det nok definitivt ikke med vilje.

Til deg som blir mannen i mitt liv (hvem det nå enn måtte være): Min Valentines-gave til deg er at du slipper å gjøre noe ut av denne dagen med mindre du vil selv. 

LES ENDA MER: – Det eneste han gjør er å snappe

Ukens Kaktus: – Du kan bare hive trusa mi. Den er full av cola.

Ukens kaktus er av det klisne slaget, og mitt forhold til cola ble aldri det sammen igjen.

Det var vår i Oslo. Ingenting er som våren. Folk drikker øl ute, har på seg for lite klær og når snøen smelter dukker det opp en emmen duft av råte, fordi mikrobene har fått fritt spillerom som følge av tele- og vannmettet jord i bykjernen. Men det var i det minste vår, til tross for at det stinket ute. Min venninne hadde krøpet ut av bjørnehiet og var smørblid. Hele vinteren hadde gått med til å sutre og klage hjemme, med sentralfyren på fullt, mutters alene.

Men nå var det tydeligvis en annen dans.

– Jeg har begynt å date en fyr. Han bor i kollektiv på St. Hanshaugen.

Hun myste mot solen og rettet på solbrillene. Den gråbleke vinterhuden hylte ut tause smerteskrik og lengtet åpenbart etter D-vitaminer.

– I kollektiv, ja. Og jeg klarte å dumme meg ut, tror jeg.

Hun tittet usikkert på meg.

– HVA har du gjort nå??

I årenes løp har jeg mer enn en gang undret meg over hvor hun tar det fra. De pussige utsagnene og de morsomme episodene vi har ledd oss ihjel av. På en god måte. 

– Etter daten dro vi hjem til ham. Jeg kom inn i gangen og så bare en mengde med sko. Han forklarte at han bodde med flere andre, og vi stjal en cola med oss inn på rommet hans.

– Dere fulgte med andre vanlige kollektivregler. Man stjeler alltid mat og drikke fra hverandre når skapet er tomt.

Jeg fniste og tok en slurk av min egen cola. Min venninne var ikke den enste som hadde feiret våren. Selv hadde jeg gått på en gin tonic smell, og det danset inne i skallen.

– Men dette er da ingenting? Dere stjal en cola? So?

– Nei. Altså jeg sov jo der om natten. Vel, vi sov ikke kanskje da. Da jeg våknet dagen etter ble jeg jo lettere sjokkskadet. Rommet var et eneste stort rot. En discokule dinglet i rosetten. Typisk kollektiv.

– Og..? Jeg synes da ikke dette var noe å ta så på vei for. Jaja, så er det ikke helt etter boka å ha en one nighter, men så lenge man ikke gjør det til en vane og har for mange av dem, er man tilgitt, synes jeg. Jeg slurpet i meg colaen. – Men det verste av alt var at trusa mi lå på gulvet i en dam av cola.

– Æsj!!!! 

– Det er ikke alt. Da jeg skulle gå, samlet hele kollektivet seg i gangen for å se på meg. Jeg var truseløs i tillegg. Så jeg sa til ham: Du kan bare hive trusa mi. Den er full av cola. – De bare log og lo. Hvorfor var det så morsomt liksom? – Hvorfor i all verden sa du det til ham????

– Vet ikke. Å, neimen Gud, der er han jo. Heeeeei!!!!!

Hun reiste seg opp, viftet med armen og sang ut sin hilsen i en halvfalsk, litt skrikende høy C. Fyren så forskremt på henne og vinket tilbake. Dette har vi ledd av mange ganger siden, og fyren er døpt colatrusa.