– Jeg ender alltid opp full og skuffet

Jeg kan ikke fordra årets siste dag. For det er så store forventninger til festen at vi nesten ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Stuffed turkey, lekker kjole, mange venner samlet og sprudlende champagne på slaget tolv indikerer at et nytt år kommer farende og gir deg muligheten til “å starte på nytt”. Selv om sannheten er at vi bare har avsluttet kalenderen og startet på’n igjen på 1.januar. Du er jo deg uansett. Det er jo ikke slik at noe endrer seg over natten, fordi om kalenderhjulet viser januar igjen. 

Selv er jeg strålende fornøyd med 2015. Det har skjedd så mye fint. Likevel er det noe med årets siste dag. Som en av leserne påpekte i kommentarfeltet: “Det er bare noe med “Nå SKAL vi hygge oss dere” som får meg til å vrenge meg :-)” For vi skal krampekose oss. Og skjer ikke det har det vært en mislykket start på 2016. Og det er jo helt krise. Det føles i hvert fall sånn. Fallhøyden er større enn på alle andre dager. Helt idiotisk. 

Jeg sier som Jennifer Lawrence sa på Graham Norton show nå nylig: “Jeg ender alltid opp full og skuffet”. Det er kanskje en smule overdrevet, men jeg kjenner på en nyttårsmelankoli jeg har problemer med å sette ord på. Riktignok kaster jeg ikke opp slik hun gjør, det er ikke på det nivået, men det er en underliggende tristesse forbundet med 31. desember som jeg kjenner på hvert eneste år. 

Hvorfor?

Composite image of new year graphic
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Jeg skal feire med gode venner, vi skal spise god mat, drikke god vin, ha på fine kjoler og i det hele tatt bare kose oss. men likevel, så er det noe der. Jeg har nesten ikke turt å si det høyt, fordi jeg ikke kan komme på noen plausible forklaringer på hvorfor det er slik. Dessuten er det et skikkelig I-landsproblem. Men det er en kjensgjerning at jeg blir sittende å gruble for meg selv hver eneste gang en høytid står for døren. Er jeg egentlig lykkelig? Hva savner jeg? Hva savner jeg ikke? Hva kan jeg gjøre for å endre det jeg ikke er fornøyd med? Det kan ligge noe her, fordi man har tid til å tenke på alle de tingene man lar fare eller skyver vekk i hverdagen. Man møter seg selv litt i døra. Det kan være skummelt.

Jeg er alltid redd for å ende opp alene i joggingsen, mens jeg skåler i champagne med meg selv og ser på at alle andre har det gøy gjennom vinduet. Sjansen for det er jo ikke så stor, i og med at jeg har et stort nettverk, men jeg har vært ute mange nok vinternetter til at jeg ikke tar noe for gitt. Dessuten er det en kjensgjerning at når mange stifter familie finner de andre folk med barn å feire med, så de skal slippe å måtte underholde ungene sine hele kvelden. Jeg klandrer dem ikke. Men følelsen av at man mister dem til familielivet, er der likevel. 

Champagne glasses
Licensed from: Yellowj / yayimages.com

Da jeg ymtet frempå om det til en kollega tidligere i desember svarte hun spontant:

– Jeg også. Det var like før jeg kansellerte alle planer og ble på hytta med mamma og pappa. Forventningnivået til denne dagen er så høyt at det er umulig å ikke bli skuffet.

Så sant. Dog er jeg ikke en person som graver meg ned. Jeg konstaterer fakta: Jeg synes nyttårsaften er litt trist. Hva kan jeg gjøre med det? Min venn Google vet alltid råd. Så jeg kastet inn noen ord om temaet i søkefeltet, og foran meg åpenbarte det seg en rekke andre mennesker som har det nøyaktig slik jeg har det. Det er da alltids noe. 

Her er overskriftene jeg fant:

– Sentimental på nyttårsaften

– Jeg liker ikke nyttårsaften

Karianne (24) søker noen å kysse på nyttårsaften – Det har hun aldri opplevd før. Til og med slike ting må man altså be Facebook om hjelp til. 

– Alene på nyttårsaften

– Nyttårsaften=trist

Gjengangeren under disse overskriftene handler mye om essensen i dette innlegget: Høytider er tiden til ettertanke. Man forlater ett år med både gleder og skuffelser (forhåpentligvis flest gleder) og begynner på nytt. Det er både fint, sentimentalt og trist. I en herlig smørje. Men jeg har allerede bestemt meg: 2016 skal bli et knallår!

Som alltid blir alt bedre bare man kommer i gang. Godt nytt år!

New year countdown graphic
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

LES MER: – Tre ting som alltid skjer når familien bor under samme tak i romjulen

LES ENDA MER: Slik shopper nordmenn til jul

Jeg er stinn, stappa, stuffa og proppa

Romjulen er over oss. Det er verdens hyggeligste tid, men for å være ærlig synes jeg det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen. Nå begynner jeg å bli lei av festen. Særlig fråtsefesten. Julebrus har vært i butikken siden oktober. Det samme har pepperkaker, julemarsipan, ribbe og skumnisser.

Jeg er stinn, stappa, stuffa og proppa. 

Christmas Roast Turkey with all the Trimmings
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Det har bugnet av kaker. Veltet inn juleribbe med svor. Elver av julebrus, vin og champagne har rent i strie strømmer. Er det rart den stakkars magen min sier i fra? Øy, nå er det nok. Jeg som vanligvis har verdens mest pripne kosthold. Fisk og kylling. Grønnsaker. Havregrøt. Magen danser vanligvis cha cha cha av bare henrykkelse og må plutselig og helt uventet på sinnsykehus fordi eieren går av skaftet i desember. For fråtsingen starter jo i adventstiden. Merkelig nok er det bare min mage som får gjennomgå. De andre i familien har monstermager som tåler all verdens drit og lort tydeligvis. Fordi ingen av dem reagerer. De stapper smilende i seg juleribba. Slurper lykkelig i seg sausen. Mens jeg tar overdoser av Idoform og forsøker å ignorere den gode maten, fordi jeg rett og slett ikke tåler mer av den. 

LES MER: – Viste puppene til hele byen

LES ENDA MER: Tre ting som alltid skjer når vi bor under samme tak i julen

Christmas cup cakes
Licensed from: neil langan / yayimages.com

Min fintfølende mage er også blitt et samtaletema i familien. Tante og mor har enten veldig lite å snakke om eller så gjør de det bare for å plage meg og min kusine som sliter med nøyaktig det samme problemet. 

Mamma: Ja, da kommer dere på fredag da. Blir så hyggelig. Hvordan går det der ute?

Tante: Helt strålende. Vi koser oss. Bortsett fra Live da. Hun er forstoppet, stakkars. 

Mamma: Hva er det du sier? Vi har samme problemer her i huset. Mari, så klart. Hvem ellers? Jeg trodde hun overdrev og innbilte seg den gluten-intoleransen fordi det jo er blitt så trendy, men hun går jo rundt med en ballongmage og er blek som et lik. Kan det være mine deilige julekaker som har skylden?

Tante: Antagelig. Kan du skjønne at de skal være så følsomme? Ingen andre har det problemet. 

Mamma: Ikke vi heller. Når ble de så sarte? Nå nekter hun å spise julekakene mine. Ja ja. Mer på oss andre.

Alt ble bedre etter at jeg kom hjem til meg selv (tenk det). Tre dager med å bo oppå familien er mer enn nok. Og merkelig nok, etter et døgn med normal kost og trening,føler jeg meg mye bedre. 

Jeg tenker med gru på at det finnes mennesker som har slike matorgier 365 dager i året. 

Young woman with stomach issues
Licensed from: BDS / yayimages.com

Tre ting som ALLTID skjer når vi bor under samme tak i romjulen

Julen er både en fin og en strevsom tid. Fin, fordi man feirer med familien og får samlet gjengen. Litt slitsom, fordi man må bo oppå foreldre og søsken i en lenger periode av gangen. Misforstå meg rett, det er hyggelig, men like fullt kan det lett oppstå små situasjoner, fordi det er noe man ikke er vant med hver eneste dag. 

Jeg har laget en juleliste over komiske situasjoner og pussige hendelser som kan oppstå når familien AS skal bo under samme tak i romjulen. 

Christmas tree
Licensed from: homydesign / yayimages.com

1. Det er alltid noen på badet

Åååå, det er til å bli gal av. De fleste mennesker har ikke kåker med 100 bad, men med ett. Hva gjør man når det er fem-seks mennesker som skal bo en i kåk beregnet på to? Jo, det er selvsagt husets mannebein det går utover. 

Pappa: (Banker på døra) Hallo, er det noen her? 

Jeg: Ja, jeg er akkurat ferdig i dusjen. To sek, så er det din tur. 

Jeg går ut av badet. Pappa blir kommandert rundt av mamma og får ikke gått på badet. Før han rekker tilbake, har noen andre okkupert det.

Pappa: (Banker på døra og mumler for seg selv: “Endelig min tur” og prøver å åpne døra) Men for pokker…?

Familiemedlem: Jeg er forstoppet!! Gå vekk fra døren. Det er den helvetes julematen. Dør, lizzm. Det er ikke levelig her inne på en stund. 

Jeg: Åpne døra! All sminken min er der. Og rettetangen. Og krølltangen. Gjestene kommer om en halvtime. Drit i den forstoppelsen. Jeg må inn nå. 

Familiemedlem: Tro meg, jeg skulle ØNSKE jeg kunne drite i den.

Pappa: Jeg har ikke vært på badet i hele dag. Nå er det min tur før deg, bare så du vet det. 

Jeg: Hva med håret mitt da? Og trynet mitt må på. Jeg har fått kviser også. 

Pappa: Herrgud, når du spiser alle de julekakene hva forventer du egentlig?

Familiemedlem: Gå vekk fra den døra!!!!!

2. Hva skjer hvis svoren ikke blir sprø?

Dette er en thriller hvert år. Blir svoren brent , er helvete løs. Det skjedde selvsagt i år. 

Mamma: Når skal vi ta den ribba egentlig? Svoren kan ikke gå wrong (deler av familien kommer fra England, så her går det i norsk-engelsk om hverandre).

Søster: Nei, det hadde vært helt krise. Husker den gangen du svei den i barndomshjemmet. Dessverre stod jeg på kjøkkenet. Et mirakel at jeg lever.

Jeg: (Brøler fra stua). Herregud, brente hun svoren? Kom deg ut av kjøkkenet, you`re going to get hurt!!

Søster: Nei, hun brente den ikke. 

Mamma: (Tar ribba ut av ovnen) I THINK IT`S SOME KIND OF BURNT!!!!!!

Søster: Oj……men jeg fikk snappet det da!!!! Herlig!!

Jeg: Kom deg ut av kjøkkenet, og det litt brennkvikt. Nei…sa jeg det???

Funny Housewife perplexed and angry. Loser is destiny!

3. Hvilken film skal vi se?

Alle samler seg rundt TV for å se film. Men hvilken er den mest julete? 

Pappa: Hva skal vi se, snupper? (Tenk at han spør om det, lærer han aldri?)

Jeg: Jeg vil se britisk krim. Den juleepisoden er så gøy. Husker ikke hvem morderen er en gang.

Pappa: Skal vi kjøre i gang den da? Eller? Er det bare meg som vil se fotball?

Alle: JA!

Brother in law: I can watch football.

Søster: Den treige landsbykrimmen din. Et eneste stor gjesp! Jeg vil se The Holiday.

Jeg: Pappa!!!! Hun kalte den fine krimserien vår for “en treig landsbyserie”. Hørte du det? Hei, ta de ekle føttene dine ned fra armlenet på stolen min. 

Søster: Jammen jeg må ha noe å ha beina på. Har vi noe salt til filmen? Hvis du absolutt må se den juleepisoden…

Jeg: Ja, tenk. Det er jo tradisjon!!!!

Brother in law: You have skinke stomach after christmas

Søster: What?? He said my stomach looked like a ham

Jeg: He is so observant! 

Pappa: Skal vi se på den krimmen eller?????

Surprised Young people in 3D glasses and watching a movie
Licensed from: tomwang / yayimages.com

– Han møtte opp i slengbukser og spisse lakksko


 

Ukens (jule)kaktus handler om klær. I går skrev jeg om den gangen jeg spjæret kjolen på juleball. Her kommer nok en blogg med en interessant kleskombo i fokus. 

Det var en mørk og stormfull aften i november. Jeg var 24 år gammel, og jeg skulle på date med en ukjent mann. Dette var før det var stuerent å nettdate, og jeg må bare innrømme at jeg følte meg både rampete og desperat. Herlig kombo. På den tiden var det kun nerds og sosialt inkompetente folk som brukte nettet som love tool. (Slik er det jo ikke lenger, nå har jo absolutt alle jeg kjenner profil, men skru tiden tilbake til internetts spede barndom.) Og meg da. Samt den kule og litt barske tre år eldre fyren jeg skulle møte. For jeg tenkte at vi to, vi måtte jo være de eneste to normale i datinguniverset på nett. Den rufsete mørke manken hans, de klare brune øynene og det litt skøyeraktige smilet kombinert med de to html kodede hjertene han sendte meg, fikk blodet til å bruse hos unge lovende Frogner. Glemt var den muntlige eksamen som stod for døren (jeg var en skikkelig skippertak person på den tiden). Her var det en ting som gjaldt, og det var å naile denne daten. Når man er 24 år vet man jo ikke så mye om livet, og i og med at alle vennene mine hjemme i småbyen for lengst var samboere, var jeg overbevist om at det var noe riv ruskende galt med meg som enda ikke hadde funnet noen å hoppe inn i tosomheten med. Det til tross for at jeg var stasjonert i et nedtægga, hipt og up and coming nabolag på Oslos verste østkant som fikk sin renessanse takket være en søkkrik boliginvestor og noen kule unge folk som hadde skrapt sammen litt egenkapital. Jeg skjønte ikke at man venter i Oslo. Man blir tørr bak øra først og lever livet litt. Så fikser man seg selskap (det har jeg heldigvis forstått nå). 

Les mer: -Tro meg på mitt ord hun koker din kanin

Les enda mer: Cougaren, kollektivet og prestestudenten

I det jeg nærmet meg Olaf Ryes plass, så jeg det jeg var overbevist om at måtte være ham. Å nei. Det kunne ikke være sant.

Ved trikkestoppet stod det en mann som garantert ventet på noen.Tykt mørkt rufsete hår, en altfor kort og trang mørkeblå vinterjakke, jeans med den største slengen jeg noen gang hadde sett og spisse lakksko. O Hellige Gud Fader.


FOTO: aliexpress.com og skobloggen.lillevinkelsko.no 

La meg bare understreke at jeg ikke er særlig opptatt av merker. Så lenge klærne sitter fint, kan de kjøpes hvor som helst for meg. Men han her så ut som en klovn. Det er bare flaut når folk, kvinner som menn, prøver å presse seg inn i klær som er for trange og attpå til kjører på med de merkeligste kombinasjoner. I hvert fall på første date. 

Og hva med den digre ølmagen? Den sa han ingenting om. Litt mage er helt ok, men ikke en diger mage som indikerer at du lever ekstremt usunt og attpå til må presse deg inn i din fars slengbukser. Hvem pokker var denne mannen? Han var da søren meg mye eldre enn bildet indikerte også. Og han holdt tulipaner i hendene. Å nei. Og herregud. Har han kjøpt BLOMSTER? Det er jo så ufattelig kleint å få blomster av en fyr man aldri har møtt før. Og jeg ville jo ikke ha blomster av han. Jeg ville ikke en gang sitte på en café med ham. Jeg hadde gått på den klisjésmell nummer en: Møtt en fyr som la ut ungdomsbilder av seg selv for å virke mer attraktiv. 

fat business man holding beer mug and hamburger
Licensed from: tomwang / yayimages.com

Jeg kjente panikken komme (husk at jeg var bare 24 år) og tenkte at her orket jeg ikke være. Jeg trakk kåpa rundt meg og fløy over gata som en rakett. Jeg stakk rett og slett av og ble dermed den ultimate drittsekken. Dårlig samvittighet blandet med sinne. Men jeg orket ikke.

Her var det bare å finne opp en dårlig unnskyldning. Venninna mi fødte. Jeg tråkket på hamsteren. Naboen sovnet fra Grandisen og det ble røykutvikling. Noe sånt. 

– Mari, hvor skal du? 

– Hei!!!!! 

Jeg snurret rundt og tittet rett inn i et par store brune glugger. Det var jo ikke slengbukse- og lakksko- mannen. Han stod fortsatt og ventet med tulipaner i hendene på den andre siden av gaten. Stakkars. Han ble visst stood up av noen andre. 

 Han her var mer som jeg husket det. Den rufsete sveisen. De brune gluggene. Det skøyeraktige smilet. Og….bukser med en svak sleng. Han også?? 

– Viste puppene til hele byen

Juletid betyr festsesong. For mange jenter er det et mareritt. Riktignok et gullkantet mareritt av I-landsdimensjoner, men dog. 

Personlig er jeg aldri helt fornøyd med kjolene jeg bruker. Det kan ha noe med at de fleste plaggene mine ikke er haute couture, men levninger fra en eller annen kjedebutikk. Egenkapitalen er trygt plassert i leiligheten. Heldigvis.

Problemet med kjolene fra kjedene er at de liksom ikke sitter like bra. Det er alltid et eller annet. Og det er kanskje derfor jeg sitter her nå, med noen pinlige kjoleseanser som jeg blir rød i trynet av å tenke på. Og da tenker jeg ikke på utseende og passform (smaken er som baken, selv om vi har kjolepolitiet som alltid skal mene noe), men på ting som skjedde som følge av kjolen, samt en dose fest og julemoro. Sukk. 


NULL PROBLEM: Vedder for at disse to ikke skjønner hva jeg snakker om. Sukk. Foto venstre: Getty Images Foto høyre: AFP

Pinlig kjoletabbe 1: Kjolen revnet på 9.klasseballet

Glem prinsessedrømmen. Jeg vet ikke om noen mer hvalaktige og stygt enn de kjolene vi presterte å leie seg til 9.klasseballet avisene skriver side opp og side ned om hver eneste høst. Selv så jeg ikke noe til limoene de snakker om, men husker en gammel BMW anno 1991. Luksus. Mat fra den lokale catringen i gymsalen og et harry danseband er ikke forenlig med å dresse seg opp for slottsball, spør du meg. Det blir bare totalkræsj, men for all del, vi kidsa moret oss. 

I tillegg hadde jeg leid en kjole som fikk meg til å se ut som en konditorfarget hval for en dag, til tross for at jeg alltid har vært ganske tynn. Kjolen med draperinger og sløyfer etc passet strålende inn i 80- og 90-tallets marengsunivers. Håret var kunstferdig satt opp (hos den lokale frisøren som har veldig mye å gjøre i november hvert år når prinsessene Harry 1, 2, 3 4 etc. skal ha hår -oppsatser til ballet). Grøss. 

Jeg heiv meg ut på dansegulvet. Rundt meg beskuet jeg de andre hvalene i innleide kjoler, samt en som brukte sin mors gamle brudekjole fra 70-tallet i mangel på noe bedre. Stakkars. Jeg fikk litt vondt inne i meg. Akkurat da jeg skulle ta den første snurringen i dansen, kjente jeg et kaldt gufs på ryggen.

Og før jeg visste ordet av det, var kjolen på vei til å skli ned og blottlegge de knøttsmå, pubertale og uferdige brystene mine foran hele kalaset. 

Jeg vet at de fleste hadde begynt å grine og ikke turt å komme tilbake. Tro meg, det kunne jeg gjort på den tiden. men i stedet løp jeg av dansegulvet, kjørte hjem, heiv på meg en annen kjole og kjørte tilbake. På 15 min og fortsatte dansingen. Effektivt. Og jeg takker Gud for at Snap Chat ikke eksisterte på den tiden. Hadde det gjort det hadde seansen med min uskikkelige kjole vært spredt for alle vinder på et nanosekund. Litt flaks skal man ha. 


SLIK: Denne saken her i grønn med litt sløyfer og fjas, og du har hvalkjolen jeg gikk med på 9.klasseballet. Foto: You Tube

Pinlig kjoletabbe 2: Har du flate pupper, må du aldri bruke tubekjole

Mange jenter  sverger til tubekjolen når de skal pynte seg litt ekstra. Det er vel og bra det, men for oss som er paddeflate er dette en risikosport. Tubekjoler er kjole uten stropper og burde komme med varseltrakant for de puppeløse. Vi risikerer nemlig å bli festens høydepunkter. Og det er ikke in a good way. 

På små steder som der jeg selv vokste opp er det stort sett lite som skjer. I julen derimot samles hele byen på det lokale hotellet for å danse romjulen inn, mens ulike jazzband spiller. Det er sikkert fint for dem som bor her, men selv hadde jeg aldri orket å delta på noe slikt. Min venninne derimot kastet seg ut i arrangementet med stor iver og en tubekjole. 


SPOTLIGHT: Min venninne havnet ufrivillig i søkelyset på det lokale hotellet. Det sørget kjolen for. Har du flate pupper, styr unna tubekjolen. 

Ettersom kvelden skred frem, tyllet hun i seg betydelige mengder med drikke. Hun er en leende og utadvendt person som ikke går av veien for en fest og gir bånn gass, uten å skjenke morgendagen en tanke. Og dette gjorde hun i dette tilfellet også. De satt i den ene salen, hun og en annen venninne av oss. De skravlet og lo og var i sitt ess.

Plutselig ble det merkelig stille. Alle bortsett fra mine venninner som fortsatte praten og skrikingen.

Det tok litt tid før hun ble oppmerksom på det, men der hadde kjolen sklidd ned, og de flate atletiske brystene hennes struttet og hilste ivrig på de andre festdeltakerne. Kjolen hadde sklidd ned på livet uten at hun hadde merket det.

Folk rundt henne lo og fniste. Og venninnen min? Hun lo med og ålte kjolen på seg. Dagen derpå ringte hun meg totalt angstfylt. Sladra går på små steder og nå hadde hele byen sett det hun har å by på. 

IGJEN: Takk Gud for at Snap Chat ikke eksisterte da vi var 23 år.

God julefeiring, sørg for å holde kjolen på!

Ukens Kaktus: – Tro meg på mitt ord hun koker din kanin

 

Hvorfor kan ikke dem det gjelder bare innrømme at de elsker kaninkokere? Da slipper vi vanlige dødelige å gå på en smell. 

Kaninkokerne. Noen av oss har sett dem på nært hold. De kvinnemenneskene som i teorien ikke skal ha kjangs hos normale menn. Denne rasen opererer helt på siden av de sosiale spillereglene. De skyr enhver hindring, ringer på og skriker utenfor døra på nattestid, klamrer seg fast og nekter å innse at det er slutt. Men, og her kommer et men: Det finnes dem som ikke vil innrømme for seg selv at de mot alle odds har falt for en slik kaninkoker. Kanskje fordi de er litt ustabile selv?

Min venninne var rundt 20 da hun møtte ham som spøkte for henne flere år frem i tid. En mann, vesentlig eldre enn henne selv. Høy og tynn med blond hårmanke, ingen sprudlende fyr når vi ser tilbake, men dørgende sær og kjedelig. Likevel falt hun pladask nærmest med en gang. Vi jentene likte ham også godt, og vi hang mye sammen alle sammen. De to var litt av og på når de ikke hadde andre forhold. Hva en mann på hans alder gjorde med en så ung jente kan man jo bare spørre seg om. Hadde det vært datteren min, hadde jeg hyret inn en torpedo. 

Så kom sommeren hvor han ikke lenger var involvert med den litt bleke, gjennomsiktige, yngre jenta med tennene. Jeg sier jenta med tennene, fordi man så dem før man så henne. De var digre. Hun oste av innestengte problemer og tristesse og hadde vesentlig mer bagasje enn et gjennomsnittsmenneske. Personlig ble vi vettskremte av den dystre energien hennes, samt det faktum at vi skjønte at hun var villig til å gå LANGT for å holde på det hun anså som hennes. 

Da det ble slutt mellom dem (mot hennes vilje selvsagt), ble han og venninnen min et slags kjærestepar (om man kan si noe slikt). Han tok henne med på morsomme ting, og de koste seg virkelig. Bortsett fra at telefonen hans ringte hele tiden. Det var henne. Hver eneste kveld. Til og begynne med syntes vi jentene synd på henne. Det var jo åpenbart at hun hadde masse problemer og som han sa, til tross for at han ble helt oppgitt hver gang hun ringte: Det koster meg så lite å snakke med henne noen minutter. Så de snakket i vei om alle problemene hennes. Hver eneste kveld. 

Min venninne kjøpte dessverre alt. Og vi andre rådet henne ikke til noe bedre, unge og uerfaren som vi var. Det kom til å gå seg til. Trodde vi. 

Det hele toppet seg en kveld vi skulle ut alle sammen. Vi hadde dressed up og skulle virkelig kose oss. På vei ut døren tok hun hånden hans.

– Jeg kan ikke leie deg. Du skjønner, Line handler på Rimi her borte, og hun kan bli lei seg. 

Jeg tenkte mitt, men ville ikke bry meg.

Vi koste oss ute og bestemte oss for å gå på nachspiel hos ham hele gjengen. Da vi kom innenfor døren hjemme hos ham, ringte telefonen. 

Hun ble naturlig nok fly forbanna og gikk inn på toalettet. Da hun kom ut sa han:

– Må du gå på do når Line ringer? Nå blir hun enda mer opprørt, fordi hun sikkert hørte at du slo ned. 

I tillegg til ringingen gjorde Line sprø ting som å dukke opp midt på natten eller sitte utenfor inngangsdøren hans og vente på ham når han kom hjem fra jobben eller byen eller hvor han nå enn hadde vært. 

Likevel slo han ikke hånden av henne. Men fortsatte å gi henne lillefingeren. Helt surrealistisk. 

Fy faen, alt man fant seg i da man var yngre. Jeg har et par caser selv også, men min stakkars venninnes involvering med dette vesenet her tar kaka den dag i dag. Hadde alt dette skjedd i dag vedder jeg for at hun hadde gitt ham noen velvalgte replikker om hvordan man behandler sin bedre halvdel, dumpet ham, tatt sakene sine og med glede overlatt ham til henne (hun har da for helvete klasse). 

Line Kaninkoker var ALLTID der! På en eller annen måte. Min venninne nektet å innse hvorfor han ikke gjorde seg hard, droppet å ta telefonen, klargjorde hvor han var i livet etc. I stedet holdt han den stakkars jenta på gress, mens han var sammen med min venninne. Line hadde bestemt seg. Hun skulle ha ham. Og jeg tror hun visste at han egentlig innerst inne likte henne, men han var sammen med min venninne fordi det var mer “riktig” utad. Hun var problemfri, uten en brokete fortid, var godt likt av alle og fikk gode karakterer på studiet. Det var nok enklere for denne fasadefyren å svelge. 

Hadde han bare hatt baller, hadde Line sluppet å bli en kaninkoker. Og venninna mi hadde sluppet å bli såret. For Line klarte selvsagt å ryke henne ut til slutt. 

En felles venninne av oss kunne fortelle meg hvordan det gikk med ham: Etter bruddet hadde han fortsatt å bli nedringt av Line. I et svakt øyeblikk ute på byen hadde han tatt med seg en jente hjem. Tyve minutter etter at de hadde kommet inn døren hørte de en skjør og sped, men likevel skingrende hysterisk røst som ropte ut så det gjallet i veggene rundt utgangsdøren og lyset gikk på hos naboene: “Guuuuunnar!!” Pause. “Gunnar!!” Pause. “GUUUUUUUNNAR!!”

En normal person ville ringt politiet. Men ikke Gunnar. Han sa til one nighteren “jeg tror du må gå” og tok sin skjøre lille case inn i sine beskyttende armer. I ettertid kom det frem at det var Line som var the one hele tiden. Det tok ham “bare” ti år å innrømme for seg selv at hans utkårede i denne verden ikke var en prinsesse, men en kaninkoker. 

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror de er sammen den dag i dag.

Bizarre beauty
Licensed from: Novic / yayimages.com

Hater du ditt eget selskap?


En bekjent av meg i midten av trettiårene fikser ikke å være alene hjemme. Han er på alle måter ressurssterk, med høy utdanning og toppjobb i et stort selskap. Men noe så banalt som å være alene hjemme en helg, uten noen rundt seg og uten en stiv drink tilgjengelig, nei det fikser han ikke. Han får nesten angst bare av å snakke om det. 

Jeg har tenkt mye på denne redselen for å være alene, og jeg skjønner ham godt. Hvordan kan det ha seg at det er så mange som er redde for eget selskap?

Når du er alene blottlegger du deg selv for deg selv. Du har ingen umiddelbar avledningsmanøver i sikte som gjør at mørke tanker skyves vekk. Ingen å snakke med, og noen ganger absolutt ingenting å gjøre. Da kommer tankene ofte farende. Tanker du vanligvis skyver vekk eller ikke har tid til å ta innover deg ellers. Og i tillegg kommer redselen: Tenk om jeg går glipp av noe?

Kanskje er det sånn at vi strever sånn for å være ekstroverte nok og “out there” at eget selskap blir en situasjon vi ikke fikser?

Vi er sosiale vesener og flokkdyr. I 2015 forsterkes dette ytterligere ved at evnen til interaksjon, small talk og det å være ekstrovert hylles, opphøyes og forventes. Du skal ha mange venner, tusen planer og prosjekter på tapetet, enten det dreier seg om familie, jobb, venner eller alt sammen. Du skal i hvert fall ikke sitte hjemme alene. 


Sitatet tilhører en annen bekjent av meg som jeg ser ganske ofte. Hun fikser ikke en hel kveld alene hjemme. Særlig ille er det om sommeren når vinduene står oppe, og hun kan høre mennesker som ler og snakker på utsiden. Da kommer tanken: Hvorfor ligger jeg her og kaster bort livet mitt mens de andre er ute og lever det?

Det er fryktelig slitsomt å ha den slik. Å løpe fra sted til sted, fra avtale til avtale, fordi man er redd for…seg selv?

Jeg har vært der. For noen år tilbake bestemte jeg meg for å lære og like mitt eget selskap. Ikke fordi jeg ville være enslig og alene, men fordi det er en veldig grei egenskap å ha. Innrømmer glatt at jeg var grisedumpa og nysingel etter et langt forhold og en viss form for action tvang seg frem. Og mens vi er i gang med innrømmelser: Jeg innrømmer også glatt at det var ren tortur å sitte mutters alene i egen stue de første gangene. Ung var jeg også, i begynnelsen av tyveårene, og hva pokker vet man om livet da egentlig? Sleng på en dæsj uerfarenhet, og du har en herlig cocktail av ubehag. Jeg måtte rett og slett tvinge meg selv til å roe ned og være mer alene hjemme. Jeg satte meg med en god bok, en kopp te, litt rolig musikk og bare var i nuet. Det var rart og ubehagelig til å begynne med, men etterhvert kjente jeg veldig på en indre ro. Følelsen av å gå glipp av noe slapp taket, og jeg kunne bare være. Her og nå. 

Fortsatt trives jeg aller best sammen med andre, men det er uansett greit å vite at mitt eget selskap er mer enn godt nok av og til. 

Etter å ha googlet meg gjennom en jungel av ensomhet og tristesse fant jeg en undersøkelse fra vitenskapstidsskriftet, Science fra 2014 som viser følgende:

Folk fikser kun 15 minutter i eget selskap før ubehaget kicker inn. 

15 minutter? Tuller du med meg? Det er jo ingenting. Ett av forsøkene viste at folk var villige til å gi seg selv elektrisk støt i stedet for å sitte alene. Her var menn overrepresentert. I brøkdelen av et sekund flimret bilder av meg selv med henda på de gamle skrusikringene i skapet. De kan bare ikke ryke, fordi da ryker det av meg, og det gjør kjempevondt. Hvem utsetter seg for noe slikt frivillig?

Og hva gjør alle de 900 000 aleneboerne i Norge om de har en dag uten noe på timeplanen? 

 

– Er det lov å se på folk selv om de har kjæreste?

Kjærestejenter er livsfarlige. 

Det slår meg ofte når jeg går på gata hvor mange som leier hverandre og viser hengivenhet for hverandre i full offentlighet. Dette er faktisk ganske hyggelig også for dem som går forbi. Det er fint å se at folk er glade i hverandre. Det varmer i en grå hverdaghvor folk har mer enn nok med seg selv. Men noen ganger lurer jeg på om grunnen til all denne klemmingen og kyssingen er å holde potensielle trusler på avstand?

Følgende scenario har skjedd så mange ganger at jeg snart ikke tør å se på folk på gata: 

Jeg er en person som er blid og livsglad. Jeg er raus med smil, komplimenter og elsker small talk om situasjonen innbyr til det. Man kan si at jeg er generelt nysgjerrig på mennesker. Se for deg at jeg sprader nedover veien, jeg smiler og tenker at livet, fy søren, livet er virkelig godt å leve. På avstand spotter falkeblikket silhuetten av en mann. Ved siden av ham går det en jente. Hadde han ikke gått sammen med noen, er det innafor å sende ham et strålende smil (dersom man er singel selv vel og merke) og gjøre dagen hans lysere og gladere. Så hadde han tatt med seg denne energien hjem til kjæresten (hvis han har noen) og gjort dagen hennes lys og glad også, fordi godt humør smitter. Jeg blir selv i strålende humør om jeg får blikk og gode smil på fortauet og tar med meg humøret hjem. 

 Er det noe galt i det? Det er jo interaksjon mellom mennesker, og den er gull verdt. 

Tilbake til gata og mannen. Han leier ikke jenta, og de nærmer seg meg. I det det kun er omkring fem meter mellom oss, møter jeg blikket hans, noe som jo er naturlig i og med at vi passerer hverandre på fortauet. Jenta griper hånden hans som om hun skulle være i ferd med å falle eller bli skikkelig redd for noe (for meg?). Hun glor olmt og forskremt i min retning med smale blå øyne som sier “ikke våg og så mye som se på kjæresten min ellers klorer jeg ut øynene dine”. Jeg titter tilbake og gir henne et blikk som sier “Slapp av og ta pillene dine. Jeg er ikke en kjærestesnapper.” Skillsmisse- og utroskapsstatistikken tatt i betrakning; jeg kan skjønne det. Men hva i alle dager tror hun skulle skjedd?

a. Jeg kaster meg hengivent over han og klærne fyker midt i det nyasfalterte krysset

b. Han går fra henne mot meg og slenger et “sorry babe” over skulderen. 

c. Han sier: Du kan godt være med oss hjem hvis du vil…

Ingen av delene er særlig realistisk. Faktisk. Likevel tør jeg snart ikke å se på folk på gaten lenger. Synd. For jeg vil ikke bli en av dem som har nok med meg selv. 

 

Unfaithful boyfriend
Licensed from: BDS / yayimages.com

Ukens Kaktus: Cougaren, kollektivet og prestestudenten

Jeg lurer på om Meninghetsfakultetet er stolte av studentene sine. Man kan nemlig synde i ukedagene, så lenge man ber på søndagene.

Det var en regntung lørdag i januar. Med en flaske bobler i veska i ført en sexy, men tekkelig kjole ramlet jeg inn i leiligheten til min venninne. Før jeg hadde rukket å få av meg jakken bablet hun i vei: – Hei, så hyggelig. Jeg har møtt en fyr på Tinder. Han er 20 år og bor i kollektiv på Frogner. Vi skal dit etter middagen. 

Hun smilte lurt og slikket de knallrøde leppene sine. 

– Eh..hæ?

Jeg må ha sett ut som en sur gammel bestemor for jeg kjente at ansiktet snurpet seg sammen i en grimase, og geipen skjøt fart. Kollektiv? 20 år? Cougaren var på krigsstien igjen. Og når begynte frøken “angst for sosiale medier” å brette seg ut på Tinder? 

– Ja tenk, vi skal det. Og nå får du bare legge av deg den prippenheten din. Ikke noe sånn “Usj, bor dere her?” eller “Urgh, skal vi virkelig være på denne festen?”

Vi sprutet ut i latter. Hun er faktisk dritgod til å parodiere meg. Vi har tross alt vært venninner i en hel evighet. Og ja, jeg er den skikkelige av oss som forsøker å ta litt ansvar når vi skal ut. Hun er vill og gal og skjenker ikke morgendagen en tanke.  

– OK da.

Jeg kniste.

-Jeg skal oppføre meg.

Les gjerne forrige ukes kaktus her: Han dumpet meg for en 22-åring

Etter en bedre middag og litt Tina Turner- parodier fra min kjære venninne (det er så herlig når alt er som det pleier), ruslet vi ned til Frogner. Jeg burde ant at det ble trøbbel. De to gærningene hadde drukket diverse rom og cola og var på vei opp. Jeg holdt meg til boblene, fordi jeg er en pingle når det kommer til alkohol. Bare tanken på å ligge i horisiontalen dagen derpå med angst herfra og til månen, gir meg grøsninger. Det er egentlig få anledninger som er verdt det (jeg er visst i ferd med å bli døll). Pubertale obskøniteter har jeg vokst fra for lengst.

Jeg burde luktet lunta da tonene av Shaggys “It wasn’t me” møtte oss langt opp i gata. Fjerne minner fra min egen kollektivtid sprutet frem på netthinnen: Tomme vodkaflasker. En død mus i det ene vinglasset. Ah, memories. Det er helt ok at det er ti år siden jeg delte en dusj med ni andre (jeg tuller ikke). HVORFOR gjør jeg dette mot meg selv igjen? Venninnen min derimot var overivrig. 

Da vi kom inn døren kastet cougaren seg over byttet sitt, en 20-åring som minnet litt om han der comic book -store fyren fra The Big Bang Theory. Jeg glemte alle strenge beskjeder om å la prippenheten være igjen hjemme. En lyslugget type prikket meg på skulderen, og jeg snudde meg mot ham  med snurpete nedover geip.

 – Hei, jeg heter Ståle og studerer på Menighetsfakultetet. Skål. 

Bible
Licensed from: friday / yayimages.com

 Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn (hvem introduserer studiestedet i samme setning som navnet sitt?), for han fortsatte:

– Det er mange kristne som drikker og har det gøy. Det er ingen motsetning mellom å være dypt religiøs og holde på slik som ham.

Les mer: – Han holdt BH-en min som gissel

Han pekte mot en høy blond gutt som stod og slo seg på brystet på toppen av stol, skrek og hylte med en flaske Borg i hånden. Borg øl, ja. Minnene sprutet frem igjen. Billig øl med hodepinegaranti. Jeg husker jo at jeg drakk det skvipet selv da jeg var ung og fattig student.

 – Du kan selvsagt være kristen og drikke litt alkohol, men det der er vel ikke gjennomsnittlig oppførsel enten man er religiøs eller ikke?

BRAK! Før jeg rakk å si noe mer lå den dypt religiøse prestestudenten så lang han var. Stolen hadde sunket sammen under ham, og han fortsatte å ødelegge den med ren skjær muskelkraft ved å hoppe på den så det sang i veggene. Det lå skruer og trerester ut over gulvet i en herlig ansamling, mens øl og bokser føk til alle kanter. Folk kniste og lo. Jeg hadde fått nok av denne festen en gang for alle. Jeg tittet meg rundt. Hvor var de to venninnene mine? Hadde de stukket av igjen? Det forbauset meg i så fall ikke. Jeg vet ikke om noen mennesker som blir så ustabile med rom og cola innabords som de to. Det er derfor jeg foretrekker at våre kvelder ikke innebærer byturer. Det er nemlig ikke første gangen de bare stikker. Jeg tittet på prestestudenten. Her snakker vi ikke himmelen, men helvete. Og en sprukket glorie. Jeg er sikker på at Menighetsfakultetet er stolte av studentene sine. Selv tuslet jeg hjem til hula. På svareren lå det en beskjed om at venninnen min hadde blitt akutt kvalm av fyren og søkt trøst på en av Frogners brunere buler. Om jeg ville kommet dit? Eh nei, ikke søren om jeg ville. 

Fem julebordskandaler jeg kunne vært foruten

Blåmandagen er over oss, og jeg er ganske sikker på at de fleste av dere sitter med helgens juleutskeielser godt plantet i minnet. Dette er jo tiden for julebord, og nordmenn er noen amatører og klovner på området. Vi mangler fingerspissfølelse og finesse når det kommer til edle dråper alkohol. Til tross for at svært mange nordmenn har god råd, har vi verdens dårligste smak og bælmer nedpå med papp og gamle travere av snuskete kvalitet for å rømme inn i julebordrusen. Dette er visstnok et resultat av følgende (om man leser diverse vinanmelderes meninger): Gamle vaner, gjenkjennelige flasker og blikkfanget på Vinmonopolet. Hvis man i tillegg legger til at rusen er viktigere enn smaken, så tror jeg vi er i mål. Billig rus er bedre enn dyr rus. Alt er lov etter at man har bælmet nedpå en flaske av noe ekkel gugge som minner mest om lunket te-vann med alt for mye sukker. 

Jeg innrømmer det likevel glatt: Jeg er med på det selv, og jeg synes det kan ha sin sjarm en gang i året. Resten av året er jeg strålende fornøyd med å være sær og kresen i vinveien. 

 

1. Julebordet hjemme hos en mye omtalt kjendis ble av det ville slaget: Folk satt i badestampen i undertøyet/ uten klær, flasker med vin gikk i tusen knas og en person fikk et digert skår inn i foten. Blodet silte utover, og personen havnet på legevakten. Dagen derpå stod alle dørene på vidt gap, mens det lå en diger dam av blod på gulvet, sammen med flasker, glass og oppkast. Dette synet møtte eks-konen til kjendisen da hun kom for å levere datteren. 

2. Akk og ve, ingenting slår den gangen jeg var helt fersk i arbeidslivet, og den mest sjenerte kollegaen bestemte seg for at julebordet var en passende anledning til å flashe utstyret sitt til alle jentene på avdelingen. Buksa gikk ned, og libidoen til samtlige kvinnelige ansatte gjorde det samme. 

3. Jeg jobbet som selskapsservitør da jeg gikk på vgs. Hvert år grudde vi oss til selve julemarerittet: En elektrobedrift med tilholdssted i en liten by på Østlandet. De er prototypen på nordmenn på fest: Drita fulle før 20.00 på Martini Asti og rom og cola. Det verste var likevel middagen. Riskrem og ribbe smurt utover samtlige bord, og en dame på rundt 50 år i en altfor kort burgunderrød kjole med rysjer som vrengte magen utover å utstikkeren der jeg serverte. 

4. To kolleger som ikke var gift med hverandre lot det stå til på restauranteierens kontorpult. De ble tatt på fersken og kastet ut fra stedet vi hadde julebordet. Piiiinlig!

5. Fra servitørdagene: Min venninne på 19 klinte med sjefen vår på 65, en liten tass med grått hår, fregner, gebiss og briller med gullinnfatning. Det var ikke særlig moro. 

Hva er dine verste observasjoner/erfaringer?

 

Composite image of christmas photographs
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com