– Det er plastic fantastic og drysser ikke!

For første gang skal jeg ha et juletre i huset. Jeg ble så forfjamset da det gikk opp for meg at jeg faktisk har plass til det. Et juletre? Når jeg likevel skal feire i badebyen med hele hurven, i et hus med god vin og julestrømper på peisen, vesentlig mer godt voksent. Et juletre? Hos meg? Tanken slapp ikke taket, og jeg begynte å snoke rundt for å finne ut hvor man får kjøpt de fineste trærne i byen. Det er nå forbaska også, jeg sverget for meg selv at jeg aldri skulle bli som moren min. Og her går jeg hen og begynner på det ville juletrescenarioet som utspiller seg i barndomshjemmet hvert år.

Moren min er nemlig hekta på juletrær. Ikke tro at det er så enkelt som at hun skal ha med seg et hvilket som helst ett. Nei, hun bruker en evighet på julemarkedene for å finne et tre som er høyt nok, bredt nok, men det viktigste av alt TETT nok. For er det luft og langt mellom greinene når det ikke opp hos juletredronningen. Vi andre derimot går igjennom et par svette indre raserianfall før vi setter kursen hjem og forsøker å få treet til å stå rett i potta før den utvalgte pynten skal på. Flagg, glitter og våre hjemmelagde julekurver ble bannlyst etter at vi flyttet ut (men dorullnissen skal frem. Selv den som likner Hitler. Rare greier). Kulene i sølv, blått og rødt derimot er mer enn velkomne. Hvis noen prøver å protestere….vel, ingen prøver å protestere for det er ikke noe vits, haha.  Ingen kødder med juletreet. Ferdig snakka. 

Det første hun sier når jeg kommer inn døra lille juleaften er:

– Har du sett for et juletre vi har fått oss i år. Det er det tetteste noen sinne. SE på det da! Og haha, SE på naboens. Har du sett så mye mellomrom mellom greinene?

Pappa legger fornøyd til:

– Og det drysser nesten ikke. Det i fjor, husker du det? Jeg holdt på å bli gal av den dryssingen. 

Mamma ser på ham og nikker engasjert enig, mens de står der, strålende fornøyd med seg selv. 

Alt dette stod jeg og tenkte på, mens jeg fikk et bilde i hodet av pappa som støvsuger barnåler. Det er hans oppgave nemlig. 

De jævla barnålene. Ikke søren om jeg vil fyke rundt med støvsugeren hver dag. Kunne det hende….kunne det hende jeg kunne kjøpe ett i plast??

Et plastic fantastic dryssefritt tre som står ferdig pyntet på loftet sommer som vinter? Have a holly jolly christmas. Plutselig ble julen faktisk the best time of the year likevel. 

Jeg luftet dette scenarioet på jobben og fikk følgende beskjed: Det er slik en deilig klisjé. Du pynter et PLASTJULETRE alene. I hodet mitt trykket jeg “ignore” og “delete”. Irriterende nok hadde de rett. Et plastjuletre krever i det minste mer finesse hva gjelder kos og hygge. Jeg får be inn alle venner og venninner med kids og få dem til å henge på pynt, servere julebrus og i det hele tatt være hun kule tanta jeg har vært litt for lite i det siste. Det er det som må til for at det skal være innenfor hygge og utenfor klisjé. Men et juletre i plast. For en fantastisk oppfinnelse! 


FOTO: Pixabay.com

Han holdt BHen min som gissel!

Ukens kaktus er et ukentlig humoristisk stikk før vi tar helg. Hver eneste fredag, faktisk!

Jeg kastet meg over telefonen som varslet en ny messenger, godt plassert i sofaen. Selvsagt i selskap med ett glass vin. Eller medisin som jeg i visse tilfeller foretrekker å kalle det. Doctor to the rescue. Jeg har opplevd flere småskrudde ting med menn. Men dette tok kaka. Og det minnet meg grøss og gru om en tenårings-kjæreste. Han sparte nemlig på nyvaskede dametruser i smug.  

Jeg myste utover bygårdene i nabolaget og lurte på om folk på hjemstedet, en søvnig småby på Østlandet, hadde samme type problemer. Der lever de i beskyttet tosomhet med ungdomskjæresten. De har nips på toppen av TV-en. Det er ostepop og rødvin på fredager, 8-16, kids og 80-talls hus med hageflekk. Til tross for at jeg ikke kunne flyttet tilbake (jeg elsker Oslo), så tror jeg folka der er lykkeligere. Har ikke statistikk på det. Jeg bare tror det. Det går i det jevne og trutte. Ingen «sinnsyke -kick- med -en- helvetes- nedtur- etterpå» slik vi har en tendens til å oppleve. Ikke vet jeg hva som er best.

Historien til min venninne skulle vise seg å være hakket verre. Fyren hun hadde datet i to uker nektet å levere tilbake hennes svinedyre bh som hun hadde glemt igjen hos ham. Da hun hisset seg opp over «gisselsituasjonen» som oppstod, snoket han seg frem til hennes eks-kjærestens adresse og sendte den til HAM. Hva nå enn det skulle være godt for. Eksen er antagelig fullstendig klar over at det er normalt å hive seg inn på kjøttmarkedet etter et brudd, så bortsett fra å markedsføre seg som et case, har ikke den nye daten oppnådd noen verdens ting. Fyren bør snarest kasseres og plasseres på kontoen for skrullinger. Der han hører hjemme.

Jeg hadde ikke før fått fordøyet det syke scenarioet, før telefonen gav fra seg et par hissige ring. Noen ganger holder det ikke med en messenger. Vi jabbet i vei i turbofart.

-Og poenget med alt dette er? Hva i alle dager ønsker han å oppnå med det? Jeg har som sagt vært borti ett tilfelle hvor fyren samlet på truser. En tenåringskjæreste hadde nyvaskede dametruser i rosa, turkis og fersken liggende i skapet. Truser han påstod tidligere erobringer hadde glemt igjen. Men hvordan glemmer man igjen sånt?? Han må ha sørget for at trusene «ble borte» når jentene skulle gå, for så å vaske dem og legge dem pent inn i skapet. Men hvorfor?

Silence.

– Men..

– Og ja, da jeg oppdaget det mistet jeg piffen. 

Venninna mi duret i vei om BH-en:

– For å si det sånn, jeg tror det er hevn. Kan se for meg ham mumle med sammenbitte tenner «hun som ikke ville ha meg skal jammen få smake» eller noe slikt. Vi møttes jo bare tre ganger. Da jeg «gjorde det slutt» og sa at vi ikke passet sammen, nektet han å godta det. Han ville at vi skulle snakke mer sammen, ta en middag til etc. Jeg nektet og bad han sende bh-en i posten. Det gjorde han, men adresserte den TIL EKSEN. Må jo være hevn. Det klikker for meg.

Nei, de hjemme har ikke sånne problemer. Definitivt ikke. Heldiggriser.

– Eksen tok det pent da. Jeg måtte jo ringe og advare ham. Han høres jo litt rar ut i telefonen og spurte meg hva inne i helvete jeg har drevet med. Who can blame him?

Niks, stakkaren kan ikke klandres for noe. Dessuten er han voksen og prøver å leve et fredelig liv som andre femtiåringer. I stedet blir han hivd inn i en daytime soap av ymse kvalitet. Det skal ikke være greit.

 

Det eneste han gjør er å snappe!!

Hvilke av de sosiale mediene har høyest verdi i innledningsfasen?

Det var det min forelskede venninne og jeg brukte kvelden i går på å diskutere. Hennes snap chattende date er åpenbart freidig: Han forkaster en- en kommunikasjon og sender snaps i turbofart. Ikke noe tekst eller chat (som jo kan brukes på samme måte som sms/messenger og dermed er helt ok). Kun bilder og små videosnutter som hun MÅ TOLKE. For det står ingenting der. Ingenting. Det er kun den visuelle delen som rår. 

For å være ærlig, så er jeg gammeldags der: Jeg hadde avskydd om jeg måtte finne frem bildeanalyse- notatene fra studiet for å skjønne hva noen vil. God gammeldags en- en kommunikasjon (med tekst/ord, hvis noen skulle være i tvil) står fortsatt høyest i kurs hos meg. 

Hva skjedde med å ringe og sende sms? Det er ikke mange år siden telefonsamtalen var verdt mer enn sistnevnte. Sender han en sms er han åpenbart mindre keen, mente vi. Det er lenge siden både sms og messenger kom inn i varmen. Men kun bilde-snaps? Ærlig talt! Særlig siden dette i utgangspunktet er massekommunikasjon på høyt plan. Med mindre du sender en direkte melding som sagt. Er det bare meg eller er det er veldig få som gjør akkurat det? Det tar lengre tid å lete i listen og huke av for den utvalgte. Og tid, det har vi åpenbart ikke nok av. Da er det lettere å sprute det ut til fellesen eller på My Story. Det er helt ok når det kommer fra venner, men ikke når du skal være noens utvalgte. Jeg hadde ikke giddet å date noen som kun sendte meg kjipe felles- bilder. 

En telefonsamtale, sms og til og med messenger er noe annet. Det er interaksjon mellom to mennesker. Og der ligger forskjellen. Du er ikke en av mange på listen, men en spesiell. Snap Chat  derimot er Instagram på speed. En Formel- 1 skrytekanal som gir mottakerne et lite glimt av det de ikke kan få. “Se hva jeg har og nyt det du aldri får i ti hele sekunder”. 

Riktignok sier et bilde mer enn tusen ord, men nøyaktig HVA de tusen ordene betyr, det kan man jo bare gjette seg til. Og siden min venninnes date enda ikke har skjønt at Snap Chat også er et verktøy for chatting, så vil jeg råde henne til å droppe ham. Riktignok er fyren kreativ, men spør du meg bedriver han en avansert form for silent treatment. Tortur, med andre ord. Legg vekk den j….snappen, ellers snapper JEG!

– Mandag er ukens verste dag!

Mandag er ukens verste dag, noe annet er koketteri og fanteri. End of discussion.

Jeg visste nesten ikke opp ned på meg selv da jeg våknet denne mandagsmorgenen. Med conversene på, innrullet i gårsdagens t-skjorte slo jeg forfjamset opp øynene. Det vil si, så mye som jeg klarte. Noe ekkelt søvngørr (hva kaller man det igjen?) og restene etter Dior Show fra i går, satte en effektiv stopper for at jeg skimtet noe mer enn sterkt sollys som truet seg inn mellom persiennesprekkene. Jeg var svett og følte meg mer og mer som en mopp som noen nettopp hadde vasket gulvet med.

I det jeg hoppet ut av senga skjønte jeg for sent hva som var i ferd med å skje. Spikermatten jeg fikk av noen velmenende venninner (ikke spør) lå med torturinstrumentene opp, og selvsagt tråkket jeg oppå. Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Dette er definitivt en effektiv måte å våkne på om man ser bort fra de skingrende smerteskrikene og oppramsingen av stygge navn på kjønnsorganer som fulgte med.

 

Mens jeg laget kaffe tenkte jeg med gru på alt som er fælt i livet mitt. Små problemstillinger blir alltid så mye større på en blåmandag. Styreformannen i borettslaget lurer fortsatt på hvem i all verden som puttet søppel i pappsorteringen og har brettet ut dramaet i all sin prakt på tavlen i gangen, sammen med referater fra den pågående etterforskningen. Jeg har ikke hatt guts til å si at det var meg og satser på at det faktum at siden vår egen Narvestad har sendt meg noen lange blikk i gangen den siste tiden, vil det automatisk utelukke all min forbindelse med saken. Fortsatt er jeg uglesett på grunn av at jeg lagret sofaen min litt for lenge på loftets fellesarealer, så det her ville antagelig bare gjort vondt verre og endt med prikk i boka.

Jeg grøsset mens jeg tvang ned en slurk pulverkaffe. Jeg gjorde da ikke noe dumt i går, så angsten var fullstendig irrasjonell. Likevel følte jeg meg angrepet fra alle kanter av noe uforklarlig. Jeg skjønner seriøst ikke hvordan folk klarer å være på syre og sterkere stoffer. Hvordan takler de verre paranoia enn dette? Jeg snufset og snørret mens ryggen krummet seg inn i en sjarmerende Mette-Marit pukkel. Herlig. Lutrygget og angstfylt. De rødsprengte øynene rant over av saltvann. Vedder for det var alkoholprosent i tårevæsken også.  De smøg seg forbi et par «steiner» på kinnene. Great. To underjordiske gigakrater hadde bygget seg opp i løpet av natten. Alkohol er som mat for dem antagelig. 

De lyse fjomene på mine vinterbleike armer reiste seg i takt med de klagende hjerteslagene som hamret hardere enn vanlig. Dette gikk ikke lenger. Det var bare å hive inn håndkleet og innse at dette her, det fikser jeg ikke alene. Jeg kastet meg på tråden til lillesøster som er sykepleier og har verdensrekord i blåmandager. Der mine angstfylte mandagsmorgener handler om for mange glass boblevann, har hun i større grad tyllet i seg betydelig sterkere versjoner av the devils water. Dypp tærne, men ikke hopp uti må være regelen fra nå.

Trøstens ord fra Londonavdelingen av familien, ble avløst av kjedelig sykepleierfakta om alkoholens vei gjennom kroppen (med oppramsing av alle de latinske navnene på kroppsdeler). Som om jeg ikke har nerver nok fra før. Nå måtte jeg i tillegg bli belemret med bilder av den stakkars blødende leveren min som jobbet overtid med å sile ut de dyre dråpene jeg leende og skrikende tyllet i meg kvelden i forveien. Å angst og nevroser. En velmenende kompis sendte sms og prøvde å få gørra ut av kroppen min ved å mane frem kvalme og påfølgende oppkast: Tenk på marsipankake med bearnaisesaus, oppmuntret han. Herlige venner jeg har. 

Det faktum at jeg var blek og skjelvende vekket ingen spesielle reaksjoner på jobben (tydeligvis flere med hung over i dag). Resten av dagen ble ikke bedre. Små nervøse utrop hver gang noen prikket meg på skulderen, sa navnet mitt med utestemme eller på andre måter prøvde å få kontakt med meg. Jeg skvalpet ut en kopp kaffe, sendte en mail feil og shoppet inn en hel haug av ting for å føle meg bedre. Et par nye Adidas sneakers, en bikini på salg og et putetrekk senere, følte jeg meg i hvert fall LITT bedre (shopping gjør deg faktisk gladere). Melankolien var borte, men ikke angsten. Det er jo bare å ta seg et glass vin så blir det bra?. En vill tanke på en dag som denne. Jeg rynket pannen og kjente hjernen trekke seg sammen der inne. Sinnarynka bulte ut mellom øynene, mens jeg tenkte over dette ufyselig kvalme, men akk så geniale forslaget. Telefonen ringte.

  • Jeg vant vinlotteriet på jobben på fredag. After work hos meg?
  • Genialt, vi sees.

Hvem er jeg?


Jente, thirty something, med intens skrivekløe, over gjennomsnittet opptatt av skrudde historier.  Bloggen er spalten min og et humoristisk skråblikk på alle de hyggelige, morsomme, kjipe og finurlige tingene som oppstår mens vi lever livet.com. Det er flest hverdager, men de trenger jammen meg ikke å være grå. Hit skal du klikke deg inn når du er rasende, lei, trenger en oppmuntring eller en god latter. 

Det er mange grunner til at jeg vil være nesten anonym En av dem er at jeg aldri i verden hadde turt å skrible ned de tingene jeg gjør hvis jeg flashet ansiktet mitt eller det fulle navnet mitt her. Ikke fordi det egentlig er så farlig, men heller fordi jeg kan formulere meg 110% slik jeg ønsker og gi storyen det trøkket den fortjener. Jeg skriver fortrinnsvis fra mitt eget liv, men venner, venninner og vennpar er generøse bidragsytere. Jeg er heldig sånn. 

Jeg blogget for noen år tilbake også og har valgt å beholde noen av de gamle innleggene fra 2013. 

Litt om meg: 

Mandager er ukens verste dag. Hvorfor skal alle være så forbaska mandagsfriske? 

Er coffeejunkie og har siden studietiden konsumert Nescafé Brasero med ekstra lett melk (fra Q-meieriene – monopol er en uting). Mest av gammel vane, ikke fordi den er så god.

Er over gjennomsnittet nysgjerrig og livsglad og elsker rare historier, Slash, lange løpeøkter, hjemmebakte skolebrød og bøkene til Henrik Langeland.

Løper flere mil i uka med Van Halen på ørene (jeg klarer ikke hente frem superkrefter uten)

Bor i Oslo og har gjort det siden jeg kom hit som nittenåring, venneløs og livredd. Hadde kun med meg en sekk med klær og en smijerns-seng fra IKEA.

Hvis jeg gruer meg til noe eller må “kvinne” meg opp, stiller jeg meg følgende kontrollspørsmål: Hva ville Christian Von der Hall ha gjort? (Ja, jeg vet han er fiktiv, men det er ikke poenget. Den mannen har baller, vi kunne alle trengt litt mer av det til tider).

Jeg er heldigvis ikke venneløs lenger (Oslo er fin sånn, altså). 

Jeg er mørkeredd.

Har du innspill til meg blir jeg kjempeglad, og mails mottas med takk på: [email protected] 


PALMESUS: Visst finnes det palmer på Frogner. Bildet er tatt på Frognerstranda, på verdens hyggeligste og mest uformelle strandcafé. 

Denne SMS-en er ikke lett å glemme: Del 2

Her kommer del to av sms-føljetongen som ikke helt slipper. Denne utspilte seg for noen år siden, og jeg ler fortsatt litt av den. Min venninne ler ikke like mye. 

For de av dere som leste om hvordan en nysingel hverdag kan utarte seg: Alkohol om formiddagen, klein adding på Facebook og en sms til en som står deg nær for å snakke om det.

Vel, jeg kom meg over til henne fortere enn svint da jeg skjønte at vodka/tonic kjøret hadde nådd et uhyggelig høydepunkt.

Det var på tide å komme tilbake til virkeligheten, og ikke minst fullføre den kjipe hjemmeeksamen. Stakkars. Hun var i elendig forfatning. Det var oppkast på gulvet, mascaraen var smurt ut over ansiktet, og hun skammet seg over at hun kunne ta tidsmaskinen tilbake til fjortisstiden og ydmyke seg selv på en slik barnslig måte. Jeg er i og for seg enig, men kjærlighetssorg kan få selv voksne kvinner og menn til å gjøre tåpelige ting. Jeg tørket opp spyet i leiligheten, vasket av henne mascaraen, fikk i henne cola og mat og forsikret meg om at hjemmeeksamen ble fullført innen fristen.

Senere fyrte jeg avgårde følgende breskjed (etter å ha tatt google fatt):

Kjære jenta mi!

Neste gang dette skjer så har du ingen vodkaflasker i skapet.

De har jeg nemlig tatt med hjem til meg selv, fordi du ikke er den eneste som trenger medisin. Jeg har derimot sørget for at det er igjen 8 cl, nok til to drinker hvis det skulle være akutt behov. Pass endelig på å blande dem ut.

I følge statistikken er vi fullstendig urasjonelle når vi er forelsket. Det er en rus som selv den mest fargerike pillecocktailen ikke kan fremkalle. NOVA, (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) kom for noen år siden med en rapport om samlivsbrudd. De hevder det at skilsmissestatistikken kan forklare opptil 30 prosent av økningen i antall uføretrygdede menn i Norge. Så trust me, Mister Kjærlighetssorg er mer enn en klisjé om hjerte og smerte. Den ødelegger liv. Så den lille fjortissepisoden har du ingen grunn til å skamme deg over.

Suss og puss

Meg

Nok en krise avverget. Jeg hadde gjort meg fortjent til en drink.

Denne SMS-en er ikke lett å glemme…

“Jeg er dritings midt på blanke formiddagen.

Skal egentlig skrive hjemmeeksamen, men drakk meg full og addet

en heit fyr på Facebook i stedet. 

Jeg er patetisk og en taper. Jeg burde skamme meg, men pga alt for mange vodka tonic er til og med det umulig.”

Jeg kunne ikke annet enn å syntes synd på henne. Det er vondt å være nysingel. Heldigvis blir de fleste av oss ikke alkoholikere. 

Jeg stakk over til henne med cola og en skulder og gråte på. Heldigvis kom ikke fyren meg i forkjøpet. 

When life gives you lemons, just say fuck the lemons and bail. Det er faktisk helt sant. 

Fortsettelse følger her!