Slik shopper nordmenn til jul!

Vi nordmenn sier et rungende ja til en vill fråtsefest. 

Vi handler som bare det. Fråtser og slafser. Shopper og kaver. For julegaver skal vi ha. I år også. Tall fra Nordea gjengitt i Aftenposten viser at vi planlegger å bruke 5024 kroner i snitt på gaver til årets shoppingfest. Det er en del mer enn svenskenes 2944. Og vi troner elegant på forbrukstoppen i Skandinavia hva julegaver angår.  

Personlig syntes jeg denne kjøpefesten er kvalm. Ikke fordi det er trendy å mene det, men fordi jeg ser verdien av annet enn ting. Det er en fin følelse. 

Og jeg skulle ønske at folk rundt om i det ganske land, tenker seg om ti ganger før de drar kortet. Kredittkortet. Nordmenn elsker å handle på kreditt, og i det øyeblikket en snuskete kritthvit konvolutt med tilbud som er for gode til å være sanne deiser ned i postkassen, hopper vi på og signerer. Hvem sa at snailmail er hyggelig? Vel, disse snailmailene sørger for at 31 prosent av oss julefråtser på kreditt (tall fra Ipsos MMI for DNB). Og det er greit, så lenge du betaler hele sulamitten før den rentefrie kredittiden utløper, men er de fleste så bevisste?

Fire av ti bruker mer enn planlagt på julegaver. Det er ikke kult å betale julegavene fra 2013 langt ut i 2014. Men mange biter sammen sin kritthvite perlerad og gjør nettopp det. Det er derfor Luksusfellen er et så populært program. Det sitter langt inne å ikke kunne unne seg alt en vil ha. Like langt inne sitter det å innrømme at en ikke har råd til det. For vi mener jo at vi fortjener det. Personlig mener jeg at man fortjener det hvis man makter å skaffe spenna det krever. For å få, må man yte. Så enkelt er det. 

Panikkhandling gjør at at ekspeditørene danser vals, og bankterminalene lager røyksignalet for “aaaaah”. Tre av ti nordmenn gleder handelsstanden på denne måten i et julerushet som egentlig betyr svetteringer under armene, raserianfall og høy puls. Og dette marerittet gjør tre av ti frivillig. De shopper i frustrasjon og panikk. Og bruker sikkert en god del mer, fordi de ikke har planlagt hva slags stæsj de skal handle og er ute i siste liten. 

For hva gjør du når du enda ikke har funnet en perfekt dollarglisgave til smukkasen? Jo, du lukker øynene, tar en solid slurk av vinglasset og går bestemt mot gullsmeden eller designbutikken. Skal det være, så skal det være. 

Fordi flere av hankjønnene i min familie er siviløkonomer, er jeg nærmest flasket opp med kredittkortpekefingeren rettet mot meg. Porpagandaen startet noen år etter Black Monday (1987) og jeg var stor nok til å forstå hva kreditt betydde. “Kjøpekort” er noe jeg aldri vil se i din lommebok, sa faren min. Han mente selvsagt ikke dette bokstavelig, men regelen er enkel: Har jeg ikke pengene som kreves til å betale tilbake før den rentefrie perioden er over, vel da utgår kredittkortbruken. Sunn økonomi er en selvfølge for meg. Derfor kjøpes gavene med det jeg har i lommeboken. 2014 skal brukes til annet enn å betale på gammel moro. Jeg er så lykkelig for at jeg er nøysom av natur og ikke legger selvtilliten min i merkeklær og designmøbler. Det er et kjør jeg aldri har vært med på. Takk og pris. 

I min familie og min vennekrets akter vi ikke å delta i årets kjøpefest og sørge for at kjøpesenterene slår gamle rekorder. Vi setter andre ting i høysetet. Vi har jo alt vi trenger.

Venninnene har byttet ut gaver under treet med sosialt samvær før jul. Middag hjemme med stearinlys, latter og litt deilig vin. Og en tur på en kul bar etterpå, hvor vi skravler og danser. Gode samtaler og herlig stemning. I min familie gir vi heller ikke gaver til tanter, onkler og søskenbarn. Pengene som skulle brukes på det, gis i stedet til et godt formål. Innad i familien gir vi gaver, men en regel er at gavene skal ha nytteverdi. Hva trenger jeg som jeg ikke kan klare meg uten? Det har jeg måttet finne ut. Gode bøker, treningstøy og tilskudd til nytt kjøleskap som jeg trenger så sårt, står på min ønskeliste. 

Hos oss er det ingen barn. Det gjør alt lettere. Klart ungene skal ha få gaver, men de kan fint klare seg med noen leker mindre. De trenger ikke et helt rom fullt av bamser og barbiehus. 

Det eneste jeg skal fråtse i denne julen, er julekaker! God jul!


Det er mye som er lekkert, men trenger du alt?

Min dorullnisse likner Hitler…

…likevel skal den frem hver år. 

Julen banker på døren. Jeg både smiler og grøsser samtidig. Åpner man blir man innvadert av julepynt og tradisjoner. Inn i stua mi vil handelstanden (og sentimentale tradisjonsmennesker) ha glorete julepynt, dorullnisser fra 1988, adventsstake med tilhørende lilla lys, gull og glitter. Vææææ. Mitt hvite og sorte paradis. Ikke en eneste nisse komme en millimeter innenfor døra her i gården. Jeg blir sprø av rot og ting.

Rødt skal det være. Det er julefargen. Mor på tråden: Nå har jeg funnet frem nissene du lagde i tredje klasse. Jeg mimrer med, mens jeg himler med øynene i speilet og har på tuppen av tungespissen: Hvorfor i all verden vil du at noen skal SE de nissene fortsatt? I DIN stue? Jeg er ikke mor, så det er kanskje noe jeg ikke skjønner?

Til tross for at nissen min likner Hitler, skal den søren meg frem hvert eneste år. Den stakkars ungen (meg, 6 år gammel) ante jo ikke at hun har laget en nisse som likner på en av verdens verste diktatorer. Opp skal nissen likevel. Den tas frem, fordi “sånn har det alltid vært”. Hva skjedde med å lage egne tradisjoner? Beholde de du liker og samvittighetsfri ta bort de du ikke liker? Mennesker er rare dyr.

Det er nemlig tre ting som presser seg inn døren hvis du åpner for julen: julepynt, tradisjoner og kronisk dårlig samvittighet. 

Samvittighet, ja du hørte meg. Og den er som regel beksvart og det som svartere er. Fordi du også i år syntes nissene du har arvet fra oldemor er stygge og grøsser ved tanken på at de litt creepy nissefjesene skal bore djeveløynene sine i deg i flere uker. I ditt eget hjem. Du har ikke lyst til å ha dem der, så de er enten på et mirakuløst vis blitt “borte” (i all verden) eller du setter dem frem i en rus av misnøye. Dorullnissene har blitt litt smadret av å ligge nedpakket. Bomullen er skitten og stygg. Men du må ta dem frem, ikke sant? Enda ungene dine har passert tretti, hater pynten de laget for tyve år siden og egentlig har prøvd å kaste det i smug i noen år (uten hell! Hvordan gjør man sånt uten å bli oppdaget?).

Kusinen min bor i Bergen. Hun studerer på fjerde året og har innlosjert seg i en sentral, men noe glorete leilighet som hun deler med en dame. Hun har for å si det pent og mildt (det er tross alt jul), dårlig smak.

Da julepynten skulle settes frem, dukket plutselig den ene esken etter den andre opp i stua, full av gull og sølv, nisser og juggel. Plasttrær, glitter, julekurver og keramikk. Røkelse. Duker og gardiner. Min kjære kusine må bo i et kakofonisk julesammensurium i hele desember. Og hun lider i kaoset.

– Det ser ut som en liten nisse har gått rundt og spydd i stua, jamret hun på telefonen. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine.

Julekaos. Men ikke hos meg har jeg bestemt. Nissene bor på loftet i en pappeske, og så lenge jeg ikke har barn forblir det sånn. Inn døren hos meg kommer kun julepynt i gull, sølv eller hvitt. Jeg skal spise julemat og bake sunne julekaker. Ingen syv slag, “fordi det er tradisjon”.

Gavene i år går til flomofrene, har vi blitt enige om. Det vil si at vi kun gir nyttige gaver til dem vi er nær familie med (mamma, pappa, søken og kjærester). Ingen gaver til fettere og kusiner, tanter og onkler. Jeg ønsker meg nytt kjøleskap. Og knallgul brødrister. Samt litt treningstøy. Helse er en nyttig investering. 

Så får vi se om det fylles opp med dorullnisser og glorete julepynt i fremtiden. Kanskje, kanskje ikke.

– Vi har ikke tenkt til å voldta deg altså

Har du opplevd å gå bak en jente/gutt på vei hjem i de sene nattetimer? Har du opplevd at personen støtt og stadig finner en unnskyldning for å se seg rundt (les: prøver å få kontroll på hvor du befinner deg)? 

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om hva ransbølgen i Oslo gjør med oss som bor her. Jeg pekte på et par paranoide situasjoner jeg selv har havnet i. Se for deg at du går i en mørk bakgate på vei hjem. Det er lys i bygårdene fra 1800-tallet, og skoene dine lager klakkelyder på vinterveien. Plutselig ser du at mannen som går bak deg på andre siden av veien, krysser gaten. Han er passe høy, passe sterk og ser målbevisst ut. Du merker at skyggen hans begynner å sjekke opp din. Du hører bestemte skritt som gir høyere lyd enn dine og kommer nærmere. Uhyggefølelsen griper fatt i deg og slår rot. Denne vanner du med bilder på netthinnen av at noen tar tak i deg mot din vilje. Heldigvis er det bare en skummel tanke som får deg til å bråsnu deg for å ta tilbake kontrollen, men da er han vekk. Like fort som han kom. Du hører lyder fra en smijernsport som lager noen klagende toner før den smeller igjen med et klang. 

Tilbake står du og føler deg dum. Du ler litt nervøst for deg selv. Han skulle bare hjem. Og det er ikke hans ansvar at du blir redd. 

Likevel lurer jeg på: Hva kan gjøres for at folk skal få et ufortjent stempel som monstre av jenter og andre på vei hjem i nattens mulm og mørke?

En ting du ikke bør gjøre er å si “vi har ikke tenkt å voldta deg, altså”. Virkelig? Har dere ikke? 

Dette noe klønete utsagnet kom fra to stakkars unge menn jeg strente forbi da jeg var nyinnflyttet i Oslo for 13 år siden. Alle gatelyktene i Wergelandsveien (ved siden av slottet) var gått. I mørket der trasket en lett beruset 19 år gammel jente på vei fra lørdagens lag. Det er ingen spøk å komme fra en knøttliten by med kun ett diskotek (ja, jeg sa diskotek) til Oslo hvor man plutselig blir konfrontert med en helt annen virkelighet. Uansett, jeg strente forbi dem i en viss fart og hørte: Du, vi har ikke tenkt å voldta deg. Skal du til Majorstua kan du ta følge med oss, så slipper du å være redd. Som sagt så gjort. Til tross for den skremmende introen, viste det seg å være hyggelige og snille folk som fulgte meg opp gaten (ikke til døra).

En kompis av meg er både høy og kraftig, en skikkelig bamse. Det har i følge ham selv skremt vettet av mindre folk, både jenter og gutter som ved en tilfeldighet har havnet foran ham på fortauet på vei hjem. Hva kan jeg gjøre for at folk ikke skal bli så redde for meg i mørket, spurte han meg i dag. Han har nemlig opplevd samtlige av scenariene jeg nevnte innledningsvis, enda han er en av de snilleste menneskene jeg vet om. Men det kan jo ikke folk foran ham vite. 

Kanskje dette kan hjelpe:

Hold naturlig avstand til folk

Ikke snakk til dem, med mindre de tar initiativ 

Trask litt rolig i et minutt så avstanden blir enda større, dersom du merker at de foran deg synes det er ubehagelig

Ta frem mobilen og lat som du er opptatt av noe helt annet

Eller rett og slett gå forbi og vær foran (med mindre personen foran deg er skumlere enn deg selv)

God tur hjem!

PS. Jeg mener overhodet ikke at man er ansvarlige for andres følelser. Ei heller at dette er en fasit. Det er bare noe jeg selv hadde satt pris på de gangene jeg (helt ubegrunnet) har blitt redd selv. 

Ikke bli ranet da!

Ordene tilhører min gode venninne, og jeg kjente et sug i magen i det jeg klampet på spisse mordvåpen ut i Oslonatten. Sko er ikke lenger bare sko. 

Lille Oslo. Tigerstaden. Jeg har alltid ment at det navnet er ufortjent, men nå vet jeg ikke lenger. Onkel Politi har null kontroll. Kvisete ungdommer fulle av hormoner, med materialisme- og iphoneradar i blikket får herje fritt, mens politikerne og beslutningstakerene uffer og okker seg litt i media før de tar banen til Montebello. Resten av oss er redde for å gå ut av døra, sponser Oslo Taxi og priser oss ellers lykkelige for at melkeruta og 37-bussen går døgnet rundt, selvom alt kan skje både på bussen og på vei fra bussholdeplassen og hjem.  

For vi er redde. I stedet for å si “hadet”, sier vi “ikke bli ranet nå da”. Jeg har aldri vært redd. Jeg har bodd på både østkanten og vestkanten. Nå er jeg redd overalt. Særlig i mørket. Jegeren i meg har våknet. Jeg sørger for å ha oversikt over hvem som går bak meg. Jeg ser ingen i øynene. Det kan være som å trigge en vakthund. Menn som blir offer for denne overdrevne mistenksomheten smiler enten forsiktig eller signaliserer på et eller annet vis at “jeg skal ikke rane eller voldta deg.” Jeg blir nesten flau.

Jeg tok et grepa tak i veska. Rovdyrene er ute etter min hvite iphone har jeg fått høre. Det kan du tro, tenkte jeg i det jeg trakk jakka tettere rundt meg og vandret opp Trondheimsveien i tussmørket. Jeg har mange ganger lurt på om det er lurt i å investere i dyre jakker, sko og vesker. Hva slags signaler sender jeg ut? Men det er altså telefonen ranerne vil ha. Og cash. Naturlig nok. 

Det er ikke tilfeldig hvilke siden av veien jeg gikk på. Et eldre ektepar på kveldstur med sine voksne barn på høyre siden, eller en unggutt med caps til venstre. Valget var enkelt: Jeg går for Familien AS. Her tas det ingen sjanser. Egentlig er det veldig hyggelig i nabolaget på Carl Berner. Juletre utenfor Tertitten. Julestjerner og julelys i vinduene i 1930-tallets arbeiderboliger. 

Valgets kval: Buss eller bane? Trikken som jeg vanligvis ville gått for, suste forbi før jeg rakk og hoppe på. Det fristet ikke å gå ned i t-banesjakten. Skjer noe der, er det ingen som hører eller ser meg. Dersom bussholdeplassen består av tilsynelatende vennligsinnende mennesker er dette valg nummer en. Bussen kom, og jeg satte meg med fjortissjentene. På vei hjem. Endelig. 

Jeg ble ikke ranet denne kvelden. Men i november ble det meldt inn 91 ran i Oslo. Antagelig er det mørketall. 91 mennesker er mindre trygge og har kanskje fått varige sår. Inntil det kan meldes om noenlunde kontroll og at disse bonanza-tilstandene er over, tar jeg mine forholdsregler. 

Mordvåpen

Valker vs.vaskebrett!

Siste tids innslag i kroppsdebatten handler om “hvordan man egentlig ser ut etter en fødsel”, og “hvor stolte nybakte mødre er av kroppene sine”. Er de nybakte mødrene så i ammetåka at de “glemmer” at dette er noe milliarder av kvinnekropper har gjort før dem og blir gjort hvert eneste sekund, hver eneste dag året rundt? Hvis ikke, vil jeg gjerne minne dem på det. Vi har sett og hørt om det før. Vi får det inn med morsmelken at det er meningen at vi skal føre genene videre. Så hva er motivasjonen deres for å legge ut bilder av dere selv halvnakne i trusa? Det går fint an å fortelle om sine opplevelser uten å føle at man må legge ut nakenbilder av seg selv. 

Jeg er også kjempestolt av kroppen min, enda den ikke har båret frem et barn. Jeg er stolt av at jeg, i en alder av 32 er i mitt livs form. Jeg er stolt av styrken min, gutsen min og løpefarten min. Jeg er stolt av den jeg er, både som menneske og maskineri. 

Men jeg blir av en eller annen grunn aldri aldri så stolt, selv etter den bragden det er å føde innbiller jeg meg, at jeg får lyst til å instagramme meg selv i undertøyet. Det er rett og slett så forbaska privat og ikke forbeholdt hele Norge.

Visst er det mange skjønne, veltrente, utrente, kvinnlige kropper der ute som har stolte eiere, enten de har født eller ikke, men seriøst, tenk dere om: HVA er den egentlige grunnen til at dere velger denne type eksponering? Jeg kjenner jeg er drittlei denne kroppsdebatten. Du har født og er stolt. Helt normalt. Og velfortjent. Men hele verden har ikke noe behov for å se deg uten klær. Det er valker vs. vaskebrett i en pinlig ord- og bildekrig. Vi er muligens lei av å få trykket det perfekte opp i trynet, og av å måtte takle de følelsene av utilstrekkelighet som følger med. Slik sett representerer Fotballfrue i sin sitt blondeundertøy kroppsidealet media forfekter. Dermed kan de “vanlige” damenes motreaksjoner komme som et friskt pust. Jeg har ingen problemer med å se den. 

Litt trist er det dog at en veltrent kropp skaper så mye oppstandelse. Det er sunt å holde seg i form. Gro Nylander gikk også ut i Aftenposten i helgen og forsvarte Fotballfrues bilde. Overvekt er faktisk et enda større problem, mener hun.  

Vi er alle forskjellige, og det kunne aldri falle meg inn å kritisere andres kropper. Jeg gjør som det passer meg, så får andre gjøre som det passer for seg med hensyn til hvor mye jobb man legger i vedlikehold av kropp og helse. Det er ingen som er like. Genetikk har mye å si. Trener du mye? Spiser du sunt? Gir du f eller gjør du ikke? Visst har jeg også bilder av meg selv liggende på nett, men jeg stopper i tide. Hadde jeg funnet “min stolte mor” i trusa på nett, da tror jeg at jeg hadde begynt å grine. 

Og det handler ikke om feighet. Det handler ei heller om at jeg er redd for hva andre syntes. Visst er jeg stolt. Superstolt, faktisk. Men visse ting er for privat til å dele med andre.