De dør alene

“Stadig flere dør alene i Oslo”  var den triste overskriften på Osloby.no 19.november.

Det gjorde inntrykk. Jeg bet meg i merke ordene “død” og “alene” i samme setning. Det kan knapt bli dystrere. 

Hittil i år har 90 mennesker fått kommunal gravferd i Oslo. De fleste hadde ingen gjenlevende familie. De har levd et liv i ensomhet. Hver eneste morgen våkner de alene. Mutters alene har de tittet ut gjennom de tynne hvite kjøkkengardinene som gir et sløret bilde av verden der ute.  Kaffekjelen på komfyren gir fra seg små morgengretne grynt, og den deilige duften fyller et litt grått kjøkken. Det er lenge siden noen gav veggene et kjærlig penselstrøk med maling. Lenge siden noen var innom. Kanskje fordi de er borte de også. 

Hva gjør gamle som ikke har noen? Venter de bare på at livets ettermiddag skal bli til natt?

Jeg husker en vinter for noen år siden. Jeg bodde i en gammel bygård fra århundreskiftet. Okkupert og nedkjørt i lang tid, for så å bli hjulpet tilbake til livet og få igjen noe av sin fortids stolthet. Jeg til og kjøpte en liten hule der. Vi var en salig blanding av unge og eldre i gården. En formiddag vasket og klargjorde jeg leiligheten til jul. Det hadde snødd og regnet om hverandre den dagen, og det var grått og slapsete utenfor. Dystert med tanke på tiden som lå foran oss, vil mange kanskje tenke, men husk på at for mange er julen slett ikke forbundet med glede. Ensomhetsfølelsen blir sterkere enn vanlig, fordi de ikke har det de aller fleste andre har: Noen å komme hjem til. 

I det jeg kastet et blikk ut av de store gamle vinduene, så jeg rett på en likpose. Tapen merket “Politi” skremte meg. 

Jeg møtte blikket til politimannen som gikk ved siden av trallen. Det var som i en film. For ingen ligger vel død helt alene i flere måneder? I etasjen under meg? Jo, det gjør de tydeligvis. Jeg hadde ikke merket noen ting. Ingen lukt, ingenting. Jeg husker jeg stusset over at det lå noen aviser på utsiden av døren hans, men det var på lagt nær mange nok til å reagere nevneverdig. 

Jeg husker godt denne personen. En gang jeg kom hjem fra jobben satt han og hvilte på marikåpene i blomsterbedet. Jeg ble helt forskrekket og spurte om jeg skulle hjelpe.

– Nei, svarte han. Vet du hva du er?

– Nei?

– Skjønn

Jeg glemmer det aldri og sender ham en tanke en gang i blant. 

Anbefaler også å lese artikkelen “De usynlige” i Dagbladet Magasinet fra 2010. En gripende historie som sørget for at journalist  Bernt Jakob Oksnes vant  Den store journalistprisen. Historien er dyster og hel helt uforglemmelig.