Hun glemte igjen en veske til 14 000!

Den gråblå sekstitallsfargen på veggene. Den kalde steintrappa ned mot kjelleren. Der man kunne hente votter, luer, skjerf og en og annen genser. Gjenglemte ting. Sånn var det da jeg gikk på skolen. Glemte du det, ble det hengende hos vaktmesteren. Skolen arrangerte til og med en dag for dem med slumsete unger. Slik at mindre slumsete foreldre kunne plukke opp tøyet og klekke ut mer eller mindre smarte ideer til hvordan de kunne unngå å bruke flere ettermiddager på det. 

Hva skjer med gjenglemt tøy i dag? Det kommer til noen som verdsetter det mer. Til Fretex. Men er det ikke et paradoks at det er greit å glemme?

Bryr du deg egentlig? Husker du det overhodet? Jeg tviler. Bruk- og kast generasjonen, de som elsker dessert kan alltids kjøpe noe nytt, kan de ikke? Jeg prøver å la være. Fordi jeg ikke glemmer tingene mine. Fordi jeg er oppdratt i en penger- vokser- ikke -på- trær- ånd. Jeg liker det. Hele livet har jeg jobbet ekstra og spart til ting. Oppussing av leilighet f.eks, ble finansiert av dobbeltjobbing og tilkallingsvikarstilling i en av landets mest myteomspunnende redaksjoner. Jeg brukte ordet “puppepodronning” i en sak, og vips, så var askeparketten i boks. Ren prostitusjon, men det måtte til for å få leiligheten ferdig. 

Men jeg innrømmer glatt at jeg av og til har tenkt:
Tenk om Iphonen plutselig og ved et rent “uhell” falt i do? Da hadde jeg hatt en unnskyldning til å kjøpe den nye jeg så sårt ønsker meg. Kjøpe, jeg sa KJØPE. Forsikringssvindel er ikke min stil.

Man skal tenke seg om to ganger før man investerer. Og i dag investerer man i så mangt. Når den kuleste dunjakka i skolegården koster 10.000 kroner, er det en investering. I tid og varighet. Tiden det koster å jobbe inn summen og tiden plagget er ment å vare. Og vesker? Fjorten år gamle jenter med LV- vesker verdt tusenvis av kroner. Den feite moten går aldri av. Det er faktisk intet annet enn sinnsykt, men også det er en investering. Heller en dyr enn fem billige, er det mange som tenker. Jeg liker den tanken. Og jeg håper de snørrete fjortenåringene vet å sette pris på det. Selv husker jeg den kriblende følelsen da jeg tok på meg en Levis 501 for første gang. Men den kostet 500 kr. Ikke 10.000. Og jeg glemte den ikke igjen noe sted. 

En bekjent av meg skaffet seg en designerveske, fordi noen slumset. En veske fra Miu Miu hadde blitt hengende igjen etter en fest. Veskens verdi var estimert til en svimlende sum av 14.000 kr, i følge kilder. Men like fullt ble den glemt igjen. Så den hang der da. Som et arvesmykke og ventet på eieren. Men hva tror du eieren gjorde? Hentet den? Nei. Etter utallige forsøk på å spore opp den rettmessige gav de opp. Vesken skiftet eier. Da har du for mye penger mellom hendene. I det miste bruker du dem feil.

Nylig fant jeg et par lekre nye ankelboots i skinn. Fra Acne. De hadde stått i et bofellesskap og støvet ned i en evighet. Først ble de kastet i all viraken da leiligheten skulle vaskes ned. I et øyeblikk trodde jeg mine egne sko hadde havnet i søpla i tillegg. Det hadde de ikke. Men jeg fant en skatt da jeg lette blant teposer og tomme pizzaesker. Jeg ble helt paff da jeg så skoene og utbrøt: Er dere klar over hva de er verdt? De er verdt nesten 3000 kroner. Hvem glemmer igjen noe sånt? Nå er ikke 3000 kroner blant de dyreste skoene, men de er dyre nok for meg. Heldigvis for skoene, var de i min størrelse. Det er vel unødvendig å si at de ble med meg hjem? 

Og de har fått et bedre hjem hos meg. Jeg verdsetter dem. Og jeg skal pusse dem, spraye på impregnering og aldri glemme dem igjen noe sted. 

Jappetiden over, folkens. Og ikke bare er den over. Den er harry også! Hent tingene deres! I moralen, miljøet og verdighetens navn!