Dette nachspielet vil du ikke gå på

Høst. Et heidundranes nachspiel. Sommerens rus er fortsatt plantet i bevisstheten. Som en drøm vi ikke vil våkne fra. Frosne nordmenn tines om sommeren. Temperaturen stiger. Både på gradestokken og inni oss. Isbjørnene blir jaget fra gatene og hoggormen, Norges eneste rovdyr og medieyndling minst et par dager i april, lokkes frem.

“Turn on, tune in and drop out.” 

Syden-stemningen rår – “det er jo hele 20 grader”. Ingen skal kalle oss kresne. Sol og regn og latter og sang. Stillestand og tynne aviser. Is og øl er viktigere enn verdensproblemer, selv om de ikke tar sommerferie. Men det gjør vi. Vi tar ferie fra elendigheten. I vår lille boble i nord svømmer vi ubekymret rundt i tre måneder hvert år. Fra juni- august. I fornøyelige badetemperaturer i Oslofjorden eller i internasjonale farvann. Vi har mer eller mindre fri. Norge melder seg ut. 

“Sommeren med deg. Sol og vind og hav. Langt fra alle harde krav.” En deilig illusjon. En drøm vi ikke vil våkne fra. 

Så kommer realiteten og klyper oss i rumpa i september og oktober. Det blir kaldt. Hoggormen har gått i hi. Is selges til halv pris. Vill fråtsing for å holde på sommeren litt til, for strandkiosken er stengt. 

Mediene har så vidt begynt å vurdere om de skal gjenoppta jobben som den fjerde statsmakt. Det er visst ikke så gøy å melde om fargen på bikinien til Kim Kardashian lenger. Høstmørket senker seg over landet som et mørkt teppe. Alvoret tynger. Rundt om i landet begynner folk på nytt. Skolebarn, studenter, nyutdannede, nyskilte. Samlivsbruddene er mange om høsten. Etter den søte kløe kommer den sure svie. Vi vet det. Likevel fortsetter vi å være “bare mennesker” om sommeren. Hvem kan klandre oss? 

Depresjonene sniker seg også frem. Flere hundre tusen nordmenn blir høstdeprimerte. Vi husker den lykkerusen som rammet oss i juni. Som å hive innpå en bøtte antidepressiva i ett jafs. Rusa på lyset, varmen og livet. Vi vil tilbake, men det er ett helt år til neste gang. Sommeren er som et sjeldent rusmiddel. Markedsverdien er skyhøy. 

Rå luft blåser oss i ansiktet og gir oss roser i kinnene. Sommeren er brutalt slutt for denne gang.

“Dett var dett”

Men vi har noe fint i vente også. Rødvin i store glass, fyr i peisen. Store ullgensere og god tung mat som gjør oss stappmette. Høstturer i Frognerparken en tidlig morgen, mens solen viser seg som en næringsrik guloransj eggeplomme. Gummistøvler. Duggvått gress. Frostrøyk. 

Et nyhetsbildet som speiler virkeligheten. Gode bøker og besøk i svømmehallen. Hvis man ignorerer klorduften, kan man kanskje i et minutt eller to mane frem noen uklare minner fra sommerens såpeboble. 

Det er høst!

– Jeg er en bakterie og når du er på ferie så kommer jeg til deg!

“Jeg er en bakterie og når du er på ferie,
så kommer jeg til deg.”
Fra en revy på NHH, tidlig 2000-tall 

Bakteriesangen. Om du ikke har hørt den, har du opplevd hver strofe. Nordmenns mager er opphøyet og tituleres som kongelige høyheter. De har det som plommen i egget. Mager over alle mager. De som får fiber og aktivia hver dag. Hvitt brød er bannlyst. Søte kaker skys som pesten og får tommelen ned av landets ernæringsfysiologer (les: gledesdrepere). Kakemumser får vennlig, men bestemt høre at de må “vente til freddan” (eller lørdan). Nok til å gi enhver sure oppstøt. Er det rart vi får en real sentrifugering når andre lands snuskete bakteriefloraer erobrer våre luksusmager? 

Reisesyke. Motgift på glass. Idoform. Imodium. Vidundermedisinen som er så godt etablert  at den står i den norske ordboken. For nordmenn på tur til land med fremmed bakterieflora. Men hva skal vel jeg med Idoform? Jeg blir aldri syk, skjønner dere. Trodde jeg. Tenk at det var jeg som startet ballet etter en fiskemiddag. Jeg. Som aldri blir syk. Da jeg heiv meg over potta med hodet først tirsdag kveld, skjønte jeg sånn ca. ingenting. I ti minutter hadde jeg en date med doen. Så var jeg frisk igjen. Som den berømte fisken. Det er så rart. En liten basill. Skaper så mye ekkelt og vondt. men vips, så var det over. 

Så fulgte de andre etter. En etter en falt vi. Som dominobrikker. I reneste Agatha Christie stil flyttet vi hver stein: Bassenget? Middagen på Michelin-resturanten? Håndhygienen? Du spiste også hvit fisk, gjorde du ikke? Men du ble ikke dårlig? Hm, hva kan det være tro? Foran og bak. Bare ett par slapp unna. Immunforsvar som råtasser, antagelig. 

I denne ferien har bakteriesangen ligget på Topp 20. Det skal være sikkert og visst.  Og glasset med Idoform står trygt i skapet hjemme. 5000 mil unna meg. For jeg blir jo aldri syk.


Vi falt som fluer, men reiste oss kjapt. Kan bassenget ha skylden?


Mat, en synder?


Håndhygiene?


Frokosten?

Toppløse tilstander!

“I can see your lips moving, but I don´t understand what you are saying.” 
Jerry Seinfelt 

Enkelt og greit. Sånn følte jeg det i dag. Og det har i grunnen lite med det opprørende faktum at “samtalen” gikk på et fremmed språk. 

Ferie. Ferge til en herlig øy. Egen strand. Et chambre séparée, om du vil. Grønne bølgeskvulp. Toppløse havfruer i stringbikini og tramp stamp. Hun kommer opp av vannet med stussen mot oss. Jeg har forståelse for at man gjerne vil gjøre entré på stranden. Ursula Andress sin vannscene i Dr. No er fortsatt et hett tema femtien år etter entreen. Halle Barry gjorde en sexy remake i Die Anonther Day. Tro meg, jeg skjønner det. Jeg skjønner alt. Vi ferierer tross alt med stil (gjør vi ikke?).

De søte snuppene plager ikke oss, selv om de frekke og freidige som de er, forsøker å appellere til mannspersonene på stedet. Våre mannspersoner. Og de er jo menn, så her er det bare å hente frem fruentimmeret i seg (nei, det er ikke synd på dem fordi de ikke har rosévin. Og nei, du skal ikke servere dem det for å være grei, selvom vi spiller musikk, og de kanskje ikke liker det).

Det er ikke bare havfruer i den lille bukten vår. Der finnes også havhekser.


Lånt herfra: https://www.pinterest.com/pin/34340015882901973/

En av dem sitter på bryggekanten. Rynkete ben, bryster som henger, rosa bikini, ihjelbleket blondt hår og en rosa solskjerm. En voksen Britney (hva er det med at absolutt alle her soler seg toppløs??).

Nå kommer hun gående. Morsk og bestemt. Så bestemt at lårene disser i takt. Rett i ryggen og toppløs stiller hun seg foran oss og sier….noe. 

– Musique. Les gens. Se détendre. Bla bla bla.

Leppene beveger seg, men jeg skjønner ikke hva hun sier. Havheksen står der med bare bryster og babler i vei på fransk. Om vår musikk. Greit nok. Men på fransk?? Hun tar altså for gitt, i sin toppløse tilstand, at vi snakker fransk og syntes det er greit å brase inn i vår intimsfære med hengepuppene først. Da er du meget sikker på deg selv, har et skremmende forhold til nakenhet og lider av for god selvtillit. Jeg har nå mareritt om de duppende brystene hennes.  Og de digre brystvortene. Argh! I can see your lips moving, but I don’t understand what you are saying. 


Hun satt på brygga her.