Hvorfor feirer du ikke 32-års dagen din?

Nå er det kun noen små timer til helgen setter inn, og her sitter jeg og grubler, mens jeg jobber. I Kvinnedagens navn, så er multitasking null problem for meg. Jeg kan fint jobbe mens hjernen min gjør flere ting samtidig. I dag grubler jeg over livets små og store begivenheter, og hvorfor det kun er de store tingene som liksom er verdige vår oppmerksomhet når man burde feire de små tingene hver eneste dag. Hverdagen blir sjukt grå og kjedelig ellers. Hver dag kan faktisk være en fest. De er nemlig det her i huset til tross for at livet mitt per dags dato er noe kaotisk, den ene halvdelen av senga er like forbaska tom som den har vært siden min eks dumpet meg for en 22-åring for fem år siden (se lenke til det fabelaktige innlegget under), og jeg ikke skal gjøre annet i dag enn å fakturere, være hjemme og gjøre kåken klar for helgen.

Les mer: – Han dumpet meg for en 22-åring

Les enda mer: Hvorfor hater du folk som faktisk er fornøyde med livet sitt?

Så, på bakgrunn av dette forundrer det meg skikkelig hver gang jeg får snap chats på tirsdag formiddag (for det gjør jeg ofte): Kun tre dager til helg! No shit, virkelig? Men hva faen skal du gjøre tirsdag, onsdag og torsdag da? Sitte hjemme, klø deg i hodet og telle minutter til du får noen stakkarslige timer uten jobb, mens du i realiteten ikke gjør en dritt med tiden din annet enn å nærme deg grava nok en millimeter?

Jeg syntes faktisk jævlig synd på deg! Ikke kast bort den verdifulle tiden din her i dette deilige livet på å ikke nyte nuet! Sånn er det med mange ting. Hvorfor er det så mange som ikke setter pris på hverdagene? Er det fordi de har surnet hen i et liv de innerst inne er misfornøyde med?

Barnefødsler, bryllup, fødselsdager med runde tall, ny jobb, ny leilighet, ferie, fest og moro etc. Mange fine ting, men de skjer så sjelden, sammenliknet med frokoster, jobbing, husarbeid, studier, oppfølging av unger, om du har det. Hva med alt dette? Er det bare kjipt? Noen ganger virker det slik. Jeg føler jeg hører så mye klaging på at helt vanlige hverdager kun består av raske middager og skittent tøy. Som om folk ønsker seg vekk fra sitt eget liv. I så fall er det trist. For innimellom alt dette skjer det en masse vanlige, hyggelige ting som vi glemmer bort eller tar for gitt – de glir forbi, fordi begivenheten ikke er veid og funnet viktig nok. For noe sludder.

I morges våknet jeg opp med en lykkefølelse i magen. Ikke vet jeg hvorfor, fordi det er ingen “store” ting som skjer. Likevel våknet jeg og kjente den deilige varme lykkefølelsen spre seg i magen. Som sagt, livet mitt er litt kaotisk om dagen, men det var så deilig å kjenne at kroppen og sinnet hadde tatt en real pause fra alt rotet. Så jeg sitter her og gleder meg til å feire 38-års dagen min i London neste helg, til å reise halve Oslo med buss for å komme frem til et vennepar som bor på andre siden av byen i morgen- vi skal spise middag og drikke vin, og jeg gleder meg til å ommøblere stua i kveld. Sånne ting. Bussturen er faktisk superkoselig. Venninnen min kaller buss 21 til Helsfyr for “partybussen”. Det er et ganske passende navn. Det er reneste melkeruta, og folk gjør sjukt mye rart ombord i helgene. I hvert fall når jeg mett og blid skal motsatt vei, mens  de andre passasjeren åpenbart skal hjem. Det rocker greit, i hvert fall.

Poenget mitt, om du vil ha det i klartekst: Nyt nuet! Og god helg!

Min dag akkurat nå: Frokost og lunsj, lunken kaffe og vann i et glass som skal minne meg på at livet mitt faktisk er helt herlig.

 

Jo, du elsker Valentines Day

Jeg er faen meg alene på Valentines Day. Igjen. Det betyr ikke noe, sier du og ler og tenker at jeg er en dust, men det blir meg som ler både sist og best. 

Skal jeg si deg hvorfor?

Ja, det er 364 andre dager i året hvor man kan nyte en god middag med en utvalgt. Det er bare det at dagen som alle påstår er så “klam” og “klein” og “absolutt ikke under noen omstendighet feires”, den feires likevel. Skal jeg fortelle hvorfor?

Hadde ikke folk KJØPT de brannfarlige bamsene med hjerter i øynene, hadde ikke butikkene bugnet av dem på Valentines. Hørt om avanse før?


BAMSEVENN: Den er søt, bare pass på at den holdes unna ild. 

Jeg vet at det befinner seg en haug av Valentines-elskere i skapet. Og de avsløres av tomme rosepotter i blomsterbutikken, overproduksjon av melkehjerter og de tidligere nevnte bamsene. Virke, hovedorganisasjon for tjenestenæring og representant for 21 000 bedrifter, anslo at vi i 2017 kom til å svi av 230 millioner på Valentines-kos.  Det er ingen grunn til å tro at kosen minker med årene.

Så jo, den dagen feires. De som påstår noe annet lyver. Så det er bare å droppe svetten og rødmingen, for du er avslørt. Dermed er det legitimt for stakkars meg å grine over null date, overspising av sjokoladehjerter og en hjertedag tilbrakt alene i bolekroken på treningssenteret (for å svi av overspisingen). Det er kjempedeilig å syntes synd på seg selv med god samvittighet.


VALENTINES I OSLO: Slik ser det ut i sentrum hver år. Who do you love? Tja. 

Dersom du stikker innom restauranten i nabolaget, vil du finne folk som glaner hverandre inn i øynene over smeltende stearinlys. De nyter hvert minutt av tiden de har i fred fra de søte, men snørrete ungene sine. De nyter å la svigermor plukke buser ut av håret til storesøster, mens minstemann stikker ut i snøen i Svampe-Bob pysjen. Hun sverger på permanentkrøllene at det er siste gangen hun takker nei til Valentines-date, “fordi jeg må passe barnebarna, så foreldrene får tid til en kjapp en, slik at forholdet ikke ryker”. For jeg innbiller meg at Valentines er en strålende og legitim anledning til å stikke av fra familien og bare være seg selv. Slitne foreldre med hverdager som hamstere i løpehjul (fikk faktisk den meldingen fra en venninne som holdt på å bli gal), fortjener alt det klamme, men akk så romantiske fjaset de kan få. Det er en dato de faktisk kan krysse av i kalenderen, glede seg til og planlegge. For planlegging må til når du har småfolk i hus. Gjett om jeg unner dem det, samtidig som jeg er drit misunnelig. Seff er jeg det.

Jeg har ikke fått en brannfarlig og lettantennelig bamse siden jeg var 21 år. Det samme gjelder roser. Det er jo, skal vi se, 16 år siden. Det er rett og slett deprimerende. Så la oss komme ut av hjerte-skapet. Vi liker kliss, klass, kyss, klapp og klem vi nedsnødde nordmenn også. I stedet for å unnskylde oss, syntes jeg vi heller burde omfavne det. Selv skal jeg på crosstraining for single, tror jeg. På det lokale gymmet får man alt, også speeddating åpenbart. HUn i resepsjonen bare: – Ja, vi prøver å spleise folk. Hva kan man si? Kjedelig er det i hvert fall ikke. 

Happy Valentines med eller uten date! <3

Slipp meg inn på catwalken din, Victoria!

I går gikk Victoria’s Secret  Fashion Show av stabelen i New York. Hvert eneste år blir jeg like satt ut. Tenk at noen mennesker kan være så gudommelig vakre, trente, tynne, pene og høye? Jeg trøster meg med at det kun er en promille av verdens befolkning som ser slik ut, og at dette slett ikke er representativt for resten av oss. Hvem har sagt at noe er bedre enn noe annet? Det tenker jeg ofte på (ja, jeg vet det er motebransjen, men det er ikke poenget). 

Etter hvert eneste show har jeg tidligere tenkt at «Nå SKAL den dietten bestånde av eggehvite, havregryn og vann bli en realitet, visst skal den det!» og «Jeg må trene enda hardere, men det er ikke noe problem. Her er motivasjonen plutselig på topp». Det er ikke slik at kroppspress, misunnelse, beundring, idolisering og sjalusi forsvinner selv om man blir voksen. Det er slett ikke forbeholdt usikre tenåringer. Det er et enormt press på å se bra ut når man bikker 30 og 40 år. Fordelen er at man blir mer realistisk med alderen. Jeg har et kraftige skulderpart og sterke armer, samt ett par paddeflate bryster. Beina mine kommer aldri til å bli særlig lange, men jeg syntes jeg ser fin ut jeg. Derfor har jeg de siste årene valgt å la englene sveve over scenen og heller nyte synet av dem (og være biseksuell for en stakket stund), mens jeg syntes litt synd på dem samtidig. De har sikkert ikke smakt min overprisede sancerre og svinedyre oster på aldri så lenge. 

Også er det en ting til: Motebransjen anno 2018 har gått i seg selv. Det er hot å heie på mangfold. Det er hot å bruke modeller som forbrukerne kan identifisere seg med. Det er tross alt dem som skal kjøpe produktene. Det innebærer at noen skinny bitches må vike dersom noen med litt større pupper og lår, også skal får være med. Det kan nemlig også være vakkert, selvom det tok år før viktigperene i motebransjen ville innrømme det. Eller halvveis innrømme det, fordi den catwalken er jævlig lang, ser det ut til.. I hvert fall Victoria’s Secret sin. 

Undertøysgiganten er til en viss grad gode på mangfold. Vi ser en rekke nasjonaliteter spankulere nedover catwalken hvert eneste år. I år har de også gitt plass til modellen Winnie Harlow som har hudsykdommen vitiligo, noe som gjør at hun har en rekke lyse hudpartier rundt om på kroppen. Det er helt topp, og det de gjør der er viktig. Så hva er problemet, tenker du? Kvinnene har ulike hudfarger, en har til og med en hudsykdom, og verden går amok (meg selv inkludert). 

Det som Victoria’s Secret Fashion Show med fordel kan kritiseres for, er at ingen under 1.75  som veier mer enn 50 kilo slipper inn på catwalken.

Harlow skiller seg riktignok ut, men hun er like høy og tynn som samtlige av de andre englene. Så hvor er resten av kundegruppen deres? Svært mange tunge aktører i motebransjen innser at det finnes vakre mennesker som ser helt annerledes ut enn Kendall, Gigi og Winnie, så hvorfor henger Victoria’s Secret etter?

Hvor er hun vakre på 1.63 med sprettrumpe, trente bein og store bryster, hun på 1.80 som bruker størrelse 44 og har myke former eller hun på 1.68 som er slank, flatbrystet og atletisk? Hvor er de? Jeg hadde elsket å se dem vandre side om side ned den catwalken, selvsagt sammen med hun høye som veier 50 kilo. Hun fortjener også plassen sin. 

Hvorfor snyter du meg for det synet, Victoria?

Det er en ærlig sak å mene at høye sylslanke kvinner er penere enn kvinner med mer kjøtt på beina. Og det er en ærlig sak å ville skape et sukkersøtt univers av bare pene mennesker. Det er bare det at produktene til Victorias Secret også er å finne i størrelse 40. Temmelig hyklerisk og veldig 2002 og ikke gi majoriteten av kundene deres noen å identifisere seg med, eller? 

Victoria's Secret Receives the Key To The City of Hollywood
Licensed from: ImageCollect / yayimages.com

Jeg har kjøpt meg min første leopardkjole og er dritstolt

Jeg har alltid tenkt at “leopardting” er harry og pornofilmaktig. Det er rart at et uskyldig mønster skal mane frem så sterke følelser, men jeg mener det. Da jeg jobbet på H&M i studietiden, og det kom inn leopardundertøy med noe rosa på, trodde jeg at designerne hadde vært høye i gjerningsøyeblikket. LSD, konkluderte jeg med. Eller kanskje fleinsopp?

Kunne jeg jobbe for et konsern som laget bordellaktig undertøy? 

Leopard har mine øyne alltid vært i harryland. Visst finnes det unntak. Jeg har en venninne som elsker mønsteret og kler det kjempegodt, uten å være det minste harry. Så det går åpenbart an om man er gæren nok og makter å matche det riktig. Så kan hun, kan jeg, tenkte jeg, og da kjolen dukket opp i posten på fredag, så satt den jammen som et skudd også. 

Jeg har alltid tenkt at jeg overhodet ikke lar meg påvirke av trender og idiot-designere i Paris, London og New York som tror de kan styre oss vanlige stakkarer med en fjernkontroll når de koker sammen de sjukt stygge ideene sine. Åpenbart er jeg påvirkelig. Til tross for at jeg hadde x-antall studiepoeng med forbrukeradferd og kjøpspsykologi i studiet mitt.

Denne gangen diltet jeg etter når designerne bak merket “Naked” trykket på “Leopard” og sendte strålene ut via nettbutikken Zalando. Enda verre ble det da annonsen poppet opp i feeden min på Facebook, og prisen lyste med rød skrift (den var på salg, vææææ) og kostet 689, noe min indre gjerrigknark kunne leve med. 

Det må ha vært meningen. Jeg trykket først størrelse small, men den forsvant før jeg rakk og bestille. Antagelig funket de strålene fra “Naked” sin fjernkontroll bedre på andre enn på meg, fordi jeg var noe tregere. Men på en annen side var det bra, fordi den i størrelse xs som jeg til slutt bestilte, satt som et skudd. 

Så nå blir det leopard på a mor. Jeg skal bruke joggesko til. Må tone det ned litt. Kan ikke gå helt bananas heller. Hehe. 

PS. Mens jeg sitter her og har leopard på hjernen, kom jeg på at jeg faktisk har et par biker boots fra Miu Miu i leopard og sort skinn på hylla her. 

Jeg fulgte magefølelsen og sjekket meg på nytt

Republiserer et gammelt innlegg (som er noe oppdatert), fordi det er september og #sjekkdeg-måned.

Det kan ikke sies for ofte. Unge jenter bør ta celleprøve hvert tredje år! Ikke tenk, bare gjør det!!

Innlegget ble publisert første gang i oktober 2017:

Jeg skal til gynekologen, og jeg gruer meg litt. Hvorfor? Jeg gruer meg, fordi jeg har fått påvist lette celleforandringer. Det fikk jeg påvist i mars 2017. 

Nå har det gått et halvt år, og jeg må sjekke om kroppen min har ordnet opp selv eller om en lege må inn og foreta en konisering. En konisering er et lite inngrep hvor legen fjerner livmortappen, slik at celleforandringen ikke skal utvikle seg til livmorhalskreft. Man får bedøvelse, en sykepleier som kan holde deg i hånden, og det hele er over på et blunk. 

Konisering er noe som gjøres for å forhindre at celleforandringen skal utvikle seg til å bli ondartet over (lang) tid. Vel og bra. Jeg er lykkelig for at det ble oppdaget.

MEN: 

Det som bekymrer meg mest var at jeg sjekket meg allerede i desember 2016. Da fikk jeg beskjed om at prøven var fin og at alt var OK.

Kanskje leste de prøven feil, kanskje syntes ikke celleforandringen på det tidspunktet eller kanskje var den ikke der i det hele tatt. Det vet jeg ikke. 

Men det jeg vet er at jeg fikk en dårlig magefølelse i mars 2017. 

Jeg aner ikke hvorfor jeg fikk den magefølelsen. Det var ulogisk sånt rent statistisk sett, fordi celleprøver ikke skal tas mer enn hvert tredje år. 

Så hvorfor fikk jeg en magefølelse som bad meg om å ta prøven igjen, til tross for at jeg nettopp hadde gjort det? Ikke vet jeg, men jeg lytter alltid til magefølelsen. Det er rett og slett, fordi den aldri tar feil. Denne gangen sa den klart og tydelig: Du må gå og ta en ny celleprøve.

Den nye prøven viste lette celleforandringer, og i brevet stod det: Ikke bekymre deg. Dette er ikke farlige forandringer, og de er veldig vanlige.

Dersom jeg hadde kjørt det vanlige løpet, så hadde ikke celleforandringene som ble oppdaget i mars 2017, blitt oppdaget før i 2020. Det hadde sikkert gått bra det også. Det er jo en grunn til at man skal sjekke hvert tredje år. Slike forandringer går langsomt. Likevel er det jo innmari greit å ta det så fort som mulig, ikke sant?

Som sagt, så gjort: Jeg punget ut med 1500 kroner for ti minutter hos min privatpraktiserende gynekolog og fikk et svar jeg ikke ville ha. 

Igjen: Lette celleforandringer er ikke farlige. Jeg vet det. Hodet mitt og fornuften min vet det. Men hode og hjerte spiller ikke alltid på lag. 

Da det jævla brevet med ordet “celleforandringer” ble åpnet, stod jeg i mørket på det lille kjøkkenet mitt. Og begynte å gråte. 

Håpløst, jeg vet det! Men si det til en jente som bor alene og ikke har noen i rommet til å riste henne og si at “hei, dette er ikke farlig”. Den eneste jeg klarte å tenke på var Thea Steen, og det faktum at hun ikke lever lenger. I tillegg har flere i nær familie hatt kreft. Alle ble friske, men ordene “celleforandringer” og “kreft” er de styggeste og mest motbydelige ordene jeg vet om. 

Etter å ha gjort litt research, skjønte jeg at ting gikk over stokk og stein i hodet mitt.

Første punkt var å slutte å lese alle de sprø tingene folk skriver på nett og kun velge pålitelige, oppdaterte kilder. Får først worst case scenarioet slå rot, er det gjort. Og det fikk slå rot! Herregud som det slo rot!

Jeg så for meg mamma og pappa komme inn i leiligheten etter at jeg hadde daua og utbryte:

– Herregud, har hun virkelig SÅ mange løpesko? Hva skal vi gjøre med alle sammen? Og hvem skal få sparepengene til den gjerrigknarken? Det må jo bli Hilde (lillesøster). 

Jeg kjente jeg ble helt fra meg ved tanken. Og i tillegg rasende!

Skal virkelig den sløsekoppen av en livsnytende lillesøster ende opp med MINE sparepenger? Ikke faen! De skal ikke brukes på en vill tur til Costa Rica og på noen snuskete surfebarer hun tilfeldigvis oppdager på veien (det er nemlig det som hadde skjedd – hun elsker å reise og nyte livet. Jeg derimot, er gnien og sprsommelig). 

Jeg har faen ikke tid til å ha celleforandringer. Og faen ikke tid til å daue!! Denne driten må bare fikse seg, for ikke faen om noen skal ha MITT stæsj!!

Denne noe urealistiske og komiske tankerekken gav meg i det minste motet til å komme meg ned på jorda igjen. 

Det virket som en hel evighet til oktober, men i dag er altså dagen her. Jeg skal ta en vevsprøve av livmoren for å sjekke ståa.

Jeg håper og tror at kroppen min har ordnet opp selv. Immunforsvaret er på topp hos meg, føler jeg. Hvis ikke, vel da får jeg et nytt brev i posten. Det kommer til å fortelle meg at jeg trenger en konisering. Håper jeg slipper, men må jeg, så må jeg. 

Jeg er så glad for at jeg lyttet til magefølelsen og anbefaler ALLE jenter å gå og ta en slik celleprøve. Da blir man kvitt noe som potensielt kan utvikle seg til skit over tid. Det gjør ikke vondt, og det er over på noen sekunder.

Selv er jeg takknemlig hver eneste dag for at jeg bor i Norge, og for at vi har et helsevesen som passer på oss.

Når du tar en celleprøve skjer dette: 

Opp i stolen

Sprik med beina

Skrap, skrap (det kan kjennes ubehagelig, men det ordner seg)

Ferdig 

PS. Gynekologer ser ikke noe annet enn underliv på jobben. Finnes ikke en dritt de ikke har sett. 

Slik kommer du deg på trening når du ikke har lyst

Ta på deg treningstøy, pakk vannflaska og gå på gymmen.

Med andre ord gjør du nøyaktig det samme som når du egentlig ikke har lyst til å gå på jobben eller lesesalen og aller helst vil krype under dyna og ikke snakke med noen.

Du går likevel.

Høres jeg kjip ut? Ja, jeg antar det. Det er egentlig ikke så mye mer komplisert enn som så, selv om vi mennesker elsker å komplisere de enkleste ting. 

Jeg har det slik i dag. Jeg har ikke lyst til å trene. Men jeg skal. 

Har jeg lyst? Nei. Vet jeg at det blir bedre når jeg kommer dit? Ja.

Min PT pleide alltid å si til meg når jeg helt mistet futten: Ikke tenk. Bare gjør det! 

Det er så sant som det er sagt. Og i dag er jeg ekstra daff og lat, ikke syk og sliten, bare lat. Men jeg skal gjøre nøyaktig som han sier:

Ikke tenke og bare gjøre det. 

God trening til både deg og meg!! 

Licensed from: AlexVan pixabay.com

– Han prøvde å stikke hånda under skjørtet mitt

Egentlig elsker jeg nattemørket. Jeg elsker å gå turer når det er få folk ute, og roen har senket seg. Det samme gjelder sene løpeturer. Jeg er en kveldstrener, og situasjoner hvor du er alene er gull, fordi det er så sjelden det skjer. Mørket er vakkert. Det gir en ro jeg tar med meg inn i morgendagen.

Dessverre så må jeg ta forholdsregler. Skulle ønske det ikke var sånn. 

Jeg har opplevd flere episoder i nattemørket. Det var selvfølgelig da jeg var yngre og ikke var like bevisst som jeg er nå. Like fullt var det skremmende at det skjedde midt i hovedgaten på Grønland i Oslo. Mot meg kom en guttegjeng. De kan ikke ha vært mer enn rundt 20 år. Selv var jeg 27 og på vei hjem fra byen. Rett der mellom barer og mennesker, gatelys og nattmatsjapper, prøver han ene til stor latter fra de andre å ta hånda opp under skjørtet mitt i det de passerte. Jeg ble mer forbanna enn jeg ble redd, hvor enn merkelig det høres ut. Jeg var så sinna at jeg kunne brukket armen til den lille drittsekken i vilt raseri, men alt skjedde så fort og før jeg visste ordet av det, kom en diger, stor og sterk dørvakt løpende til, som hadde sett alt sammen. De små pinglene ble vettskremte og stakk. Dørvakten var forbanna og mørk i øynene. Jeg tviler ikke et sekund på at de hadde fått grisejuling om de hadde blitt et sekund til. Vold løser jo ingenting, men en del av meg nøt å se hvor redde de ble, for å være helt ærlig. 

Da jeg kom hjem til meg selv, skalv jeg som et aspeløv. Hva hvis dørvakten ikke hadde kommet løpende? Hva hvis flere hadde begynt å ta på meg? Hva kunne ha skjedd? Ville noen hjulpet meg?

LES MER: – Vi har ikke tenkt til å voldta deg altså

LES ENDA MER: Ikke bli ranet da!


TRASKER AVGÅRDE: Meg i Paris i 2008.


PÅ VEI HJEM: Jeg vurderer alltid om det er trygt å gå hjem. Det er jeg nødt til, dessverre. FOTO: Pixabay

En annen gang hanket jeg inn en taxi på St.Hanshaugen. Sjåføren ble bedt om å kjøre meg hjem, men begynte i stedet å spørre hva jeg het og styrke meg over kinnet. Jeg satt stiv som en pinne og telte sekundene til jeg var utenfor min egen utgangsdør. Der lærte jeg en viktig lærepenge. Aldri sitt foran i en taxi og noter deg hvilken taxi du tar. Det hadde selvfølgelig vært verre om han begynt å beføle meg andre steder, men en sjåfør skal ikke ta på deg. Ikke på kinnet og ikke på andre steder. 

Også er det de episodene hvor fantasien løper fullstendig løpsk. I syv år bodde jeg på ett rom og kjøkken på Majorstua. Leiligheten lå i en sidegate, fint til i en bakgård hvor jeg aldri hørte bråk eller støy. Det eneste som kunne være litt ekkelt var å gå hjem. Jeg husker særlig en gang hvor jeg var på vei hjem fra middag. Det var vinter, kaldt, bekmørkt og stille. Det eneste som lyste opp gatene var det gulaktige gatelyset som lyste sterkt, skarpt og ubarmhjertig inn på de stakkars menneskene som hadde soverom ut mot gaten. Det var bom stille. Det eneste som hørtes var klakkingen fra mine splitter nye ankelstøvletter som hadde fått luftet seg for første gang. Helt til jeg plutselig hørte tunge skritt bak meg. De kom nærmere og nærmere. Nærmere og nærmere. Jeg lukket øynene et kort øyeblikk og tenkte at “Nå blir jeg faen meg overfalt” før jeg bråsnudde meg og ser en mann på vei inn i sin egen bygård. Den tunge smijernsporten laget en klagende lyd før den gikk igjen med et smell. Man kan jo få angst av mindre. Han skulle ikke overfalle meg. Han skulle som meg bare hjem. Jeg følte meg rett og slett innmari dum. 

Det er altså ikke så lurt å gå hjem i mørket alene. Det gjelder begge kjønn, men særlig hvis du er jente. Biologi bryr seg ikke om likestilling eller at det er 2018 og ikke steinalderen lenger. Menn ER sterkere enn kvinner fra naturens side. Sett fra det ståstedet er det helt legitimt å be jentene om å være ekstra forsiktige, SAMTIDIG som man gunner på med holdningskampanjer og snakker om grensesetting og normal oppførsel og hvilket ansvar vi har ovenfor hverandre i et likestilt samfunn anno 2018. 

Det er likevel ikke til å komme forbi at dersom en mann (les: avviker – de fleste menn er ikke det) bestemmer seg for å overfalle meg, er sjansen overhengende for at han klarer å ligge med meg eller hva nå han enn måtte finne for godt, rett og slett fordi han er sterkere enn meg. Det er helt forjævlig at vi skal måtte be et kjønn om å passe seg ekstra, men slik er det fordi det er forskjell på oss på det punktet. Livet mitt og muligheten til og fortsatt kunne leve et dette med en sunn psyke inntakt går foran likestillingstanken en god gang, uansett for feil det føles å skrive det. Det er bare dumt å vandre alene hjem i mørket på steder man vet man er utsatt, fordi man er prinsippfast og innbitt, selvom man i teorien skal kunne gå trygt hjem hvor som helst, uansett tilstand. Men her er teori og praksis desverre uenige per i dag. Jeg ofrer ikke meg selv for den saken. Sorry. Så jeg lar drittsekkene vinne og blakker meg heller på en taxi for mye hvis jeg har forvillet meg ut på byen (og håper på en normal sjåfør). 

Noe annet som er minst like viktig å merke seg, er at vi kun kan kontrollere oss selv. Vi er alle en del av et samfunn, og i et samfunn finnes det mange typer mennesker. De aller fleste er normale, hyggelige folk som ikke kunne drømme om å skade andre. Men vi vet at det finnes avvikere der ute. Problemet er bare at vi ikke vet hvor mange de er, hvor de befinner seg til enhver tid eller hva som trigger dem. Det er umulig. I teorien burde de vært innesperret alle sammen, men det kommer ikke til å skje. Det tvinger oss andre til å ta forholdsregler, uansett hvor urettferdig det måtte oppleves. 

Det snakkes ofte om alkohol når denne tematikken blir tatt opp. Det er i grunnen ikke noe problem for meg. Jeg drikker meg sjelden dritings, rett og slett fordi jeg ikke liker det, det er usunt og jeg kan ikke prestere på trening slik jeg vil. Men som jente er man faktisk like hjelpeløs i edru tilstand hvis man blir overfalt av en mann. Jeg hadde nok kunnet slå hardere fra meg enn om jeg hadde vært dritings, men får han overtaket i en slik situasjon, så er jeg ferdig uansett. Fordi han er fysisk sterkere enn meg. 

Mitt poeng er altså at JEG kan kun kontrollere MEG. Jeg aner ingenting om dem rundt meg. Ingenting. Derfor går jeg sjelden hjem alene når det er mørkt. Det gjelder særlig i helgene, men jeg tar vurderinger ellers også. Nettopp fordi jeg er bevisst på det og har et realistisk forhold til det, har det bank i bordet ikke skjedd noen veldig opprørende ting i mitt liv, knyttet til dette med rus, jenter, gutter, nachspiel, bekledning, hjemvei etc. Jeg er generelt skeptisk, veldig lite godtroende og naiv og følger magefølelsen. Jeg tar ingen unødvendige sjanser, og lørdag natt er ikke tiden for å stifte bekjentskaper med nye mennesker i  fremmede leiligheter. Nå høres jeg jævlig fordømmende ut, og det er ikke meningen, men det er ikke verdt risikoen. 

Jeg er også oppmerksom og påpasselig når det gjelder mennesker i min omgangskrets. Det er ikke få ganger jeg har fått både kompiser og venninner i en taxi og gitt sjåføren streng beskjed om hvor de skal settes av. Jeg har hentet kompiser midt på natten, fordi de har ringt og ikke kunnet gjøre rede for seg. Jeg har tatt vare på dritings venninner. Selv om jeg har drukket selv. Jeg elsker den svake rusen fra noen glass vin eller et par øl, det gjør jeg virkelig, men fortsatt slik at jeg har full kontroll over meg selv og kan vurdere omgivelsene.

Det er viktig å være oppmerksomme på hverandre, og det er viktig å ta vare på seg selv. Du kan til syvende og sist ikke regne med at andre gjør det. 

God tur hjem!


HUNDEVENN: Det hjelper alltid å ha med hunden på tur i mørket. 

Kan jenter ha manflue?

Jeg har sittet her inne sammen med basillene og husspøkelsene i tre jævla dager og har nettopp begynt på den fjerde. Holder på å bli gæren. I dag prøvde jeg i hvert fall å la sykeantrekket bestå av matchende joggebukse og t-skjorte uten flekker. Prøver å pynte meg litt ekstra. I motsetning til i går da jeg gikk og la meg i en utvasket, men gullende ren boxer og den t-skjorta jeg kjøpte da jeg datet tidens største drittsekk. Den er engentlig dritfin, men fordi den minner meg om ett av de mest grusomme menneskene jeg har møtt, er den forevist til “sykeskjorte”. 

Kan jenter ha manflue? Jeg tror det. Jeg syntes i hvert fall kjempesynd på meg selv akkurat nå. 

Jeg har sommeforkjølelse i tropesommeren, og jeg hater det. Jeg hater å se andre skli forbi utenfor, på vei til noe, til noen, mens jeg sitter her inne og prøver å føle meg frem til om den grønne juicen virkelig hjalp. Føler jeg meg ikke egentlig litt bedre nå? Jeg skulle ønske jeg fikk litt mer sympati. Noen som sa stakkars deg, AV. Prøvde å sende en melding til en kompis i går, og alt jeg fikk til svar etter at jeg hadde ramset opp edder og galle var: Uffda! DET skal jeg jammen meg huske neste gang han er syk og fisker etter sympatien jeg alltid gir når folk jeg bryr meg om er nede for telling. Snøft! Jeg kjente det kokte i det allerede heite topplokket mitt. 

I går måtte jeg også ty til medisinen jeg fikk av min sykepleiersøster som bor i London. Hun syntes de reseptfrie varene i Norge er tidenes største vits og deler ut sterke saker når hun er hjemme på besøk. De har nemlig skjønt noe der borte. Ting må ha en viss styrke for at det faktisk skal fungere. Etter å ha kastet nedpå en blanding av ibux og kodein, føler jeg meg selvfølgelig mye bedre i dag. Jeg gikk i bakken med et dunk etter pillecoctailen i går kveld og sov så godt som bare det hele natten, for første gang på flere dager. Sterke saker har som regel den effekten. Vanlig Ibux har det ikke, for å si det sånn. 

Jeg sitter nå ved spisebordet og skriver. Hjemmekontorstasjonen på soverommet som egentlig er en koselig krok med bøker og planter er full av “forkjølelsesting”. Det verste med å være klein og uggen er å være det i et rotete og skittent hus. Heldigvis tok jeg husvasken før det braket løs, men har selvfølgelig rotet til soverommet igjen. 


REN JOGGEDRESS: Det er litt deilig å ta på ren joggedress og t-skjorte etter noen nedsyltede dager i sengen hvor det eneste man klarer å svelge er juice, te og Jägermeister. 

Finnes det egentlig noe positivt med å føle seg så bedriten som jeg gjør nå? Faktisk ja, hvis man virkelig legger godvilja til. Da tenker jeg ikke på smerter og vondter (på mandag kunne jeg nesten ikke svelge), men på det faktum at man faktisk kan gjøre ingenting med god samvittighet. Her er noen av de tingene jeg tenker på:

1. Jeg kan skulke trening UTEN dårlig samvittighet (jeg får alltid det hvis det skjer).

2. Jeg kan sove lenger enn jeg vanligvis ville gjort. Klokka mi står alltid på tidlig, uansett om det er hverdag eller helg. Det er viktig å nyte dagene og livet så mye som mulig. 

3. Jeg kan glo inn i Netflix-skjermen og la favorittserien for tiden, “The Affaire”, rulle over skjermen store deler av dagen.

Jeg har foreløpig konkludert med at selv om serien er fiksjon, så er det ufattelig mange problemer jeg slipper unna i mitt aleneboer-liv.Skremmende mange problemer, faktisk. Dette lå jeg og tenkte på i mørket her om dagen, mens regnet hamret på taket og treet i bakgården truet med å strekke greinene inn det åpne vinduet mitt. Det var faktisk litt ekkelt. Det eneste som lyste opp var lysekronen i rosetten. Og på skjermen trakk de følgende konklusjon: Det er skummelt å være alene. Hva skal du gjøre hvis du trenger en ny nyre? Nå har jeg på følelsen at jeg kommer til å bli eldgammel, så jeg er ikke umiddelbart bekymret. Men burde jeg være det? Det er et helt annet spørsmål.

4. Man kan bestille Foodora (mat på døren) fra hvilket sted man vil, uten å skjenke regningen en tanke. Fordi det er synd på folk som er syke. Fuck you, indre husøkonom og gjerrigknark. Ta deg noen sykedager du også.


TING MAN TRENGER: Sushi, Pepsi og fancy juice. Samt sterke smertestillende fra London. De tok jeg ikke bilde av. 

Jeg prøver med et par spiseskjeer og ser om det hjelper

…og det er ikke fordi mine elskede Guns-gutter hadde et gammelt bilpanser med logoen på som scenedekorasjon (tro det eller ei, Helsedirektoratet og diverse avholdsorganisasjoner). Jeg er bare forkjøla, jeg. Brygget har ikke krøpet inn og infisert hjernen min enda, til tross for at jeg var på konserten, så bilpanseret og gaula som en gæren bikkje der rett foran scenen. Jeg kan faktisk ikke fordra Jägermeister, men nå er jeg er desperat altså. Jeg har prøvd ingefær, sitron, vitamintabletter, grønnsaker, te og all mulig drit og lort jeg har funnet i skapet, fordi jeg må bli frisk NÅ. De andre tingene smaker jo godt, men den urtedriten kan du ha for meg. 

Så derfor er dette ikke under noen omstendighet en reklame for brygget, men: Skallen min innbiller seg altså at et par slurker av litt god gammeldags Jäger før jeg går til sengs, tar knekken på halsvondt og basiller. Det finnes det absolutt ikke noe vitenskapelig bevis for, men jeg er over 20 år (haha). Et par spiseskjeer, og jeg kjenner at det surkler og jobber der nede i den røde og såre halsen min, så gjenstår det og se om det hjelper. Det finnes ikke noe verre enn å være forkjøla når det er tropevarme ute. Luftfuktigheten er på topp, kjøleelementet du la i sengen i desperasjon lekker første dag på jobb, og hele rommet koker, fordi samtlige butikker i Oslo Town er utsolgt for vifter.

Jeg blir jo aldri syk eller forkjøla, trodde jeg. Venninnene mine og deres skjønne, men snørrete unger har sørget for at Tante AV har blitt herdet. Men sommerforkjølelsen, den brøt seiersrekka. En lumsk liten jævel det der. Det er bedre å være tett når det kaldt ute. Når sommeren er så deilig som nå, har jeg ikke et sekund å kaste bort på dette tåpelige tullet. Jeg MÅ bli frisk i en fei. 

En lege ville sagt at det får gå sin skjeve gang, men jeg har et halvmaraton å løpe og en sommer å nyte. Om det er placebo, gjør ikke noe for meg. If you feel good, you do good. Når forkjølelsen setter inn, fyker a mor på “apotektet” for å handle urter. Prøvde dette på hytta på Kypros i fjor, og jeg følte meg mye bedre etter et par slurker og en god natts søvn. Det kjentes ut som om urtebrennevinet jobbet der nede i halsen og jaget bakteriene på dør. Eller så var det mitt gode imunforsvar og tabletter du får over disk der som ville vært forbudt her. Ikke godt å si. Fortsettele følger. 

Er du under 20, er dette ikke noe for deg! Du får holde deg til hostesaft og urte-TE! (Som du ikke visste det fra før).


PRØVER Å BLI FRISK: Jeg har prøvd alt fra te, honning og ingefær til dem til høyre. 

 

Du torturerer hele Tjuvholmen med musikken din!

Jeg elsker norsk sommer. Jeg elsker at jeg bor ti minutter unna bystranda på Tjuvholmen. Jeg elsker å være der.

Jeg elsker IKKE høy musikk når jeg skal slappe av. Det er ofte en selsom affære å være på min favorittbrygge på stranda når den også inntas av folk som åpenbart ikke har noe der å gjøre (fordi de ikke klarer å følge reglene).

Som skiltet sier: Tenk på at det som kan være gøy for deg, er støy for meg. Kan det sies klarere?


JA, MUSIKKEN DIN ER STØY: Når du spiller så høyt at hele stranda hører. Hørt om å ta hensyn?

Jeg hadde ikke før satt den gyldenbrune rumpa mi ned på strandhåndklet og snust inn den salte luften, før en eller annen motbydelig person forteller hele stranda høyt og krystallklart at “I just wanna fuck you”. Og det er ikke pratevolum det går i nei, det høres tvert imot ut som når naboen min har guttevorspiel og kjører en lydonani av de sjeldne for å tøffe seg for kompiser og misunnelige naboer med førtiårskrise. Og når strandfyren bortenfor han og bortenfor han igjen også setter på musikk, blir det en kakofoni som er helt uutholdelig for oss andre stakkarer.

Fy faen, så sur jeg ble. Jeg vet ikke hva du som spiller og bråker i full offentlighet tror, men jeg kan love deg at du gjør absolutt ingen en tjeneste ved å spille så høy musikk.

Det er ikke slik at “Oj, jeg glemte å ta med Bose-anlegget mitt, så jeg er jammen meg glad for at du tok med deg ditt.”

Ingen har lyst til å høre på det dårlige oppgulpet av listetrance og hip hop fra 2001 og de billige tekstlinjene det går tjue av på dusinet. Særlig ikke når de prøver å nyte den tropesommeren vi aldri har i Norge. Drit i å ødelegge sommeridyllen. Drit i å ødelegge for andre. Det å ta seg til rette på den måten vitner bare om at du ikke eier folkeskikk. 

Så jeg sier bare det mora di burde ha sagt for lengst: SKJERP DEG!!

Skal du høre på musikk, så kjøp deg et par gode øreklokker og ta en fest med deg selv og stemmene inni hodet ditt. De burde for lengst fortalt deg at du er helt på viddene hva sosiale antenner angår. Eller, dersom du absolutt må spille, så velg i det minste et lavt volum, slik at sidemannen ikke hopper i taket eller får hjerteinfarkt. 

Ta hensyn til folk rundt deg. Men det er kanskje vel mye å forvente av noen som aldri noen sinne lytter til noe dypere enn Drake? Fest hjemme hos deg selv neste gang! Forhåpentligvis ser jeg deg ikke på stranda dagen etter!


SOM SILD I TØNNE: Når man sitter tett, må man ta mer hensyn til hverandre. Personene på bildet har ikke noe med saken å gjøre.